torsdag 25. mai 2017

Legemet skal stå opp


 
Når Jesus kommer igjen, skal de dødes legemer stå opp av graven, mens de som lever når Jesus kommer igjen, skal bli forvandlet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. 1Kor 15:51-52

Det blir en fantastisk dag for Guds barn. Det er ikke lett for vår lille hjerne å fatte dette. Hvordan kan legemer som for lengst er oppløst ved forråtnelse, eller til og med brent opp, kunne komme tilbake igjen? Vi må ikke glemme at vi har med en Gud å gjøre som har all makt i himmel og på jord. Han som har skapt oss og naturen på en så fantastisk måte, skulle ikke han kunne gjøre under på ny?

Når et menneske dør, blir legemet lagt i grav, men sjelen går enten til paradis eller til dødsriket. Dette er en «venteplass» fram mot oppstandelsens dag. Det store skille som er her på jorden, men som vi ikke ser fullt ut, blir nå avslørt. De som tror på Jesus får det godt sammen med Jesus i paradis, mens de som dør uten Jesus, går fortapt.

Og så, på Guds dag, skal alle stå opp av grav. Oppstandelsen er bevitnet mange steder i Guds ord. Vi skal ta med noen få eksempler:

Daniel 12,2: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.»

Romerbrevet 8,11: «Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.»

 
Åpenbaringen 20,13: «Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.»

Guds barn kan se fram mot et forvandlet legeme, uten synd, uten mulighet for sykdom eller ensomhet. Ikke rart at Harstad-buen Leonard Gudmundsen synger: «Tenk for en jubel, når alle frelste er berget i havn.»

Vi legger merke til at det står at legemet skal bli forvandlet. Det er en sammenheng mellom det legemet vi har nå og det vi skal ha i himmelen. I Fil 3,21 sier Jesus: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.» Fil 3:21

Nå er legemet preget av synden og døden, da skal det blir forherliget og uten synd og dødspreg. Når Jesus sto opp igjen av grava, kjente disiplene ham igjen, etter at dekket som var lagt for deres øyne ble tatt bort. Bibelen sier det ikke i klartekst, men slik jeg forstår Guds ord, skal vi også kjenne våre kjære igjen. Moses og Elias viste seg på forklarelsens berg. Gud sa at han er Abraham, Isak og Jakobs Gud. «Jeg er ikke de dødes Gud, men de levendes.» (Mat 22,32)

Men ingen vil bli savnet i himmelen! –da ville ikke himmelen være himmel. Her på jord kjenner Guds barn på en stor smerte over de kjære som ikke er frelst. Også den smerten skal være borte i himmelen.

Det er godt å bli minnet om Jesu ord til Maria etter at Lasarus var død. Da gir han henne og oss dette herlige løftet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø». Joh 11,25-26


(Publisert 11.02.2015)







mandag 15. mai 2017

Prioriterer du forkynnelsen?

Stavanger Aftenblad 31. januar 1987

Teksten for søndag 14. mai 2017 understeker en viktig sannhet om hvordan mennesker blir frelst og bevart. Det bør få konsekvenser for våre prioriteringer.

I Joh 15,3 står det: «Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.» Frelsen formidles gjennom det forkynte ord. Paulus var allsidig i sin forkynnelse. Han hadde forkynt hele Guds råd, forsikret han lederne i Efesus. Likevel var det noe som var med gjennom all forkynnelse. Det sier han til menigheten i Korint: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» 1Kor 2:2

Under Guds ords forkynnelse blir synderen avslørt som fortapt. I denne stillingen er det kun et hjelpemiddel eller virkemiddel som kan berge den fortapte, og det er forkynnelsen av evangeliet. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» 1Kor 1:18

Det er fantastisk at Gud har ordnet med formidlingen av frelsen på denne måten. Du hører evangeliet forkynt og Ordet har ved Den Hellige Ånd den kraft i seg, at det kan føde på ny en fortapt synder. «Det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Videre understreker teksten om vintreet at det er samme vei til fornyelse i kristenlivet og for å bære frukt. «Bli i meg», sier Jesus. Den kristne trenger å høre forkynnelsen av evangeliet om igjen og om igjen. Det er den himmelske mat.


foto: Sverre Jacobsen



Vasser i forkynnelse?
Med denne begrunnelse har forkynnelsen vært prioritert på bedehusene. Misjonsorganisasjonene avløste hverandre med å arrangere møteuker. Og vekkelsen kom med kortere eller lengre mellomrom.

På 1980-tallet begynte noen gamle klagetoner å få forsterket oppslutning. I Sinaiørkenen klaget Israelsfolket på «den usle maten». Nå var tonen at vi måtte kutte ut mye av forkynnelsen. Ei overskrift i Stavanger Aftenblad 31. januar 1987 illustrerer dette: «Noen steder vasser folk i møter». Teksten forteller om åndelige ledere som syntes det var alt for mange møter på bedehusene.

Omtrent samtidig kom det ut ei bok, «Der du er», som hadde en god hensikt å oppmuntre Guds barn til å være kristne i hverdagen, ikke bare på bedehuset. Samtidig gav boka folk god samvittighet for å kutte ut møter. Oppfordringen var å kutte ut noen møter og heller prioritere tid med ikke-kristne. Vi hørte derimot ikke at vi kunne kutte ut noen filmer på fjernsyn, noen joggeturer, noen sydenturer o.l. for å prioritere samvær med de som ikke er frelst.

En sang i Sangboken er også blitt misbrukt i dette henseende. I sangen står: «Akk, han ser at mange sjeler fråtser ved hans bord, mens de arme hedning træler, hører ei et ord.» En sterk forkynnelse av hedningenes nød som ikke har Guds ord. Men så er uttrykket «fråtser ved hans bord», dessverre blitt misbrukt som et argument for å ikke ha så mye møter i Norge, men heller prioritere ytremisjon.

Kan vi fråtse ved Guds bord? Kan vi vasse i forkynnelse? Vi finner ikke antydning til noe slikt i Guds ord. Tvert imot. I Bibelen blir vi oppmuntret til stadig å høre mer. Vi trenger gode høre- og lesevaner. For troen kommer av forkynnelsen vi hører og forkynnelsen kommer ved Guds ord.



Møteuker avleggs?
Døgnet har 24 timer. Er det feil prioritering å bruke en av dem, noen dager i uka, på å høre om Jesus og hans frelsesverk? Det har vist seg at Ordet mange ganger trenger tid for å nå inn i hjertene. Møteuker og gjerne to ukers møteserier har derfor vært nødvendig og tjenlig for å få et åndelig gjennombrudd.

De senere årene har det i hovedsak vært ImF og NLM av de større misjonsorganisasjonene som har opprettholdt møteuker på bedehusene her i Rogaland. Det var derfor vemodig å lese i Sambaandet at sentrale ledere i Rogaland Indremisjon nå taler for å kutte ut møteuker til fordel for møtehelger og Alphakurs.

Fruktene etter reduksjonen av møteserier på bedehusene er merkbare. Selv om vi ikke har grunnlag for å si at den drastiske reduksjonen av møter på bedehuset er eneste årsak til at vi så godt som ikke har hatt vekkelser de siste årene, er jeg overbevist om at en viktig årsak finnes her.

I en tale offentliggjort på internett, understreker Johannes Kleppa noe av det samme. Han sier at den stor krise i vårt land ikke først og fremst er abortlov og kjønnsnøytral ekteskapslov. Nei, «den store krise i vårt land er at Guds eget folk i så liten grad er i den kristne forsamling og hører Guds Ord!» Jeg tror han har et viktig poeng.

Når Guds folk mister åndskraft, får det også ringvirkninger ut i folket. Da mister saltet sin kraft og lyset forsvinner under karet. Jeg frykter for at det er dette vi ser skjer i vårt land i dag.

Sambaandet 14.04.2017

Gi dere dem mat!
Guds folk trenger åndelig mat. De ufrelste trenger å høre forkynt syndens alvor og Jesu fantastiske frelsesverk på korset som eneste frelsesvei for den som har tenkt seg til himmelen.

Da er ikke veien å gå og skjære ned på serveringen. Da er det ikke tid for å kutte ut møter. Da er det tid for å servere mer mat. Da er det tid for å forkynne det sentrale budskapet om korset som Guds kraft til frelse for hver den som tror. Da er det tid for å tilby solid opplæring i Guds ord, med sentrum i dette «ordet om korset».

La oss be om en åndelig oppvekking på våre bedehus. Folk holder på å sulte i hjel mange steder. Til sin unge medarbeider Timoteus oppfordret Paulus: «Forkynn Ordet!». Til apostlene som nettopp var sluppet ut av fengslet sa engelen: «Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!» (Apg 5:20)

Det er ikke inn i vår tid med «all denne preikingen». Det er derfor svært oppmuntrende å merke en økt hunger etter Guds ord blant en del unge. Det gir lyse utsikter i ei mørk tid. La oss med frimodighet gå mot strømmen og arrangere møteuker og møteserier.

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft… For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23









torsdag 11. mai 2017

Hartvig Skartveit – en vismann har flyttet heim

Hartvig Skartveit
Hartvig Skartveit fikk flytte heim til Jesus lørdag 6. mai 2017. Han ble 95 år gammel og hadde det meste av livet vært forkynner i NLM.

Da jeg startet som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg til forkynnelse av Guds ord.

Hartvig hadde god tid, og vi fikk mange og lange samtaler gjennom de tre årene vi hadde kontor vegg i vegg. Etter at han ble pensjonist, beholdt vi kontakten helt fram til han døde. Det ble noen besøk på Grødem, og mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time.

Sigrid og Hartvig Skartveit

Hartvig ble født på Skartveit i Ryfylke 14. desember 1921 og ble en kristen i ung alder. Han sa ofte at han var ekstremt blyg av natur, så når han fikk oppgaver i Guds rike, kostet det ham mye. Han ble tømmermann av yrke, og ble etter hvert aktivt med i Salme misjonsforening i Stavanger.

I Salem ble han formann i foreningen, men flere merket seg Hartvig sitt vitnesbyrd. Han ble derfor ansatt som forkynner på deltid i 1957. I 1967 fikk han et nytt kall, nemlig til kretssekretær i Namdal krets. Dette ble de beste årene i Hartvigs tjeneste. Han stortrivdes med folket og naturen. Det er ikke få kilo multer han har plukket i fjellheimen i Røyrvik, både mens han var i Namdal og på mange besøksturer dit senere.

Første annonserte møte med Hartvig som jeg har funnet i Aftenbladet - 18. juli 1958


I 1972 flyttet han og familien sørover til Stavanger igjen. Han var gift med Sigrid Riska og de fikk seks barn i perioden 1963-1972. I Stavanger ble han kalt til forretningsfører i kretsen, en stilling han beholdt til han gikk av med pensjon sommeren 1989. Han fortsatte å reise som forkynner etter at han ble pensjonist, så lenge helsa holdt. De siste årene var han mye syk, men han var klar i tanken helt til det sist.

På Hartvigs 90-årsdag var jeg på besøk, sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en hilsen og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut fra Guds ord. Siste lange samtale hadde vi i midten av mars i år.

Sammen med nære venner fra Namdal, Agnes og Nic Sundgaard


Ofte når vi samtalte, kom han med et hjertesukk. «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i bygdene og forkynt Guds ord». Etter noen av samtalene, noterte jeg ned noen stikkord fra samtalen. Sitater til ettertanke og hjelp! Sitatene er tatt med under.

En god og kjær venn og medarbeider har fått flytte heim til Jesus og har det nå evig godt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

Udaterte sitat

Jeg er så aldeles fornøyd med det Jesus har gjort. Det vil jeg holde fast på samme hva som skjer.

Døden er en velsignelse for den som har tvettet sin kjortel i Lammets blod.

Det største av alt er å ha Jesus/evangeliet i hjertet. Er du her som har et hjerte tomt for evangeliet.

Jeg har ikke funnet mye skriftlig etter Hartvig. 
Denne andakten sto i Utsyn i 1987 

Samtale 01.10.2011:

Det er Guds Ord som er autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men også ydmykhet.

Djevelen anklaget og uroet meg om natten slik at jeg ikke fikk sove. Nå har jeg funnet en ny sovemedisin. Jeg viste anklageren til Kristus og ba han ha seg vekk fra meg. Djevelen er avvæpnet ved at lovens krav til meg ble utslettet på korset.

Det er viktig at vi ikke kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.

Vi kan lære alt. Vi kan lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!

Dette leserinnlegget skrev Hartvig til Dagen 11.12.2013.
Han var da 92 år gammel

Telefon 27.11.2011:

Vi kan lære det meste, men ikke vitnesbyrdet og nådegaven. Vitnesbyrdet kommer av erfaringen, og nådegaven er gitt av Gud.

Mye av forkynnelsen er bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.

Vi må ikke miste vekkelsestonen i forkynnelsen.

Telefon 22.11.15

Helsa
Jeg tror jeg får feire jul heime i himmelen i år. Kreftene svinner…

Misjonen
Jeg håper og ber om at Gud fortsatt får velsigne tjenesten i NLM

Skulle ønske jeg var 30 år å kunne få komme ut å forkynne evangeliet.

Forkynnelsen
Hører du noe om at folk blir frelst?

Hva forkynnes? Vi kan leve lenge hvis vi får mat, selv om vi ikke er i aktivitet. Men vi kan ikke være i aktivitet lenge, uten at vi får mat.

Forkynnelsen må være minst 2/3 evangelieforkynnelse(mat) så få resten gå på tjenesten (aktivitet)

Jeg frykter for at det svikter for oss i det lukka rommet(bønnelivet)

Dette bilde tok jeg i 2013

Evangeliet
Jeg er så takknemlig for at Gud frelste meg i unge år.

Jeg har ofte spurt med selv om livet hadde vært bedre uten Jesus. Hva svare du da? NEI! (Høyt og myndig)

Jeg har gledet meg over ordet i Kol 2,14: «og strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bodord, det som vitna mot oss, og han rudde det undan med di han nagla det til krossen.»
Det må være ufattelig mange ark som er skrevet med bodord over mitt liv, men takk og lov, Han rydda det unna med å nagle det til korset. Jeg ser for meg han legger handa på bordet og feier det bort. Og da blir det ikke liggende på gulvet, det forsvinner!

Tenk så fantastisk med røveren på korset: I dag skal du få være med meg i paradis. Tenk så hang han der for mord og annen elendighet, men så vendte han seg til Jesus og fikk bli med til paradis på dagen! Mens den andre røveren var mer opptatt at Jesus skulle få han ned fra korset så han kunne få fortsette sin røvergjerning.















lørdag 6. mai 2017

Guds kraft til frelse


For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. 1Kor 2:2

Hvor er Lammet
Det tales om mye viktig og godt rundt i kirker og bedehus. Men noen ganger kommer det en uro over meg. Den uroen kan uttrykkes med et spørsmål fra fortellingen i GT om da Abraham fikk beskjed fra Gud om å ofre Isak. Det er Isak som spør far sin: Hvor er lammet?

Det er mange tema som blir forkynt i kristelig regi i dag som ligger langt utenfor det som Bibelen forkynner. Men også tema fra Bibelen kan få en slagside. Det er ikke frelse i å snakke om skapelsen, om helliggjørelse, endetiden eller gode gjerninger – for bare å nevne noe. Dette er viktige tema som skal fram i forkynnelsen. Vi skal forkynne hele Guds råd.

Men når Paulus taler til Korinterne sier han klart fra hva som skal være kjernen i forkynnelsen og forkynnelsens hovedsak. Det er Ordet om korset. Jesus og han korsfestet. I 1 Kor 1,18 sier han det så tydelig: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» Det er ikke alle emner i bibelen som er «Guds kraft til frelse». Nei, det er evangeliet, Ordet om korset.

Isak hadde nok vært med på mange ofringer tidligere. Han visste godt hva som skulle være med for å kunne ofre til Gud. Nå så han at noe vesentlig manglet. Han sier til sin far: Her er ilden og veden, men hvor er lammet?

Pastor Rikardo på talerstolen i Tacna

Hvor er lammet i Peru
Det spørsmålet trenger vi å stille hverandre når det gjelder arbeidet på bedehuset, og det spørsmålet var sentralt for Peru. Det mangler ikke på kors i Peru. Det mangler ikke på Kristusfigurer. Det mangler slett ikke på kirker. Katedraler var det mange av i hver eneste by, enkelte flottere enn noen i Norge,

På flyplassen i Amsterdam på vei ut til Peru møtte vi noen nordmenn i køen på vei om bord i flyet. En av dem falt nesten bakover da hun hørte at Øyvind Rott hadde vært misjonær i Peru. Det hadde hun ikke trodd var mulig i vår tid. Så spurte hun: Hva tid er du fornøyd? Er du fornøyd nå peruaneren bli katolikk? Da svart Øyvind stilt og forsiktig: «Jeg er fornøyd når peruaneren har fått tatt i mot Jesus som sin frelser»

Det er ikke frelse i all ytre religiøsitet enten det er i Peru eller på norske bedehus. Synden er alt for alvorlig til å kunne sones med noen religiøse sprell fra vår side.

Jesus døde i mitt sted
Jeg leste en del i Fredrik Wisløffs fastebok «Med ham til Golgata» på turen til Peru. Her skildret han Jesu lidelse og død på en sterk måte. Syndens konsekvens overfor Den hellige Gud er så alvorlig at vi ikke kan fatte helt konsekvensen.

For at du og jeg skulle ha noen mulighet til å bli frelst, måtte synden sones. For Gud er så hellig, kjærlig og ren at ikke noen synd kan være i nærheten av Han. Din og min situasjon er ikke bare at vi synder en og annen gang, men det er som sangeren sier: «I fra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.»


Så tok altså Gud alle denne synd, di, mi, alle i Norges og alle i Peru, ja i hele verden og til alle tider. Alt ble lagt på Jesus. Han ble gjort til synd! Det var ikke underlig at han svettet blod i Getsemane. Han visste hva som ville komme. Så sier Gud i profeten Jesaja at Jesus måtte drikke Guds vredes beger «til siste dråpe». Ikke ei liten synd var glemt. Hva ble resultatet av dette møtet mellom all verdens synd og Den tre ganger hellige Gud: Jo, Jesus ble såret, han ble knust, straffen ble lagt på ham og han fikk mange sår! Jesus måtte dø under Guds vrede, for «den som synder skal dø»

Dette er ufattelig stort. Jesus døde ikke for egen regning. Han hadde ingenting på sin regning. Han var sel hellig og fullkomme ren. Men: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5

Det er dette som er min og din redning. Hver eneste ei av dine synder er sonet av Jesus på korset. Jesus sto opp igjen av grav tredje dagen – da sto han opp til vår rettferdiggjørelse. Hva vil det si? Jo, hans fullkomne liv blir ditt, mens dine synder ble lagt på Jesus. Du får bytte plass med han. Det resulterer i at du er frelst og ren og rettferdig himmelen verdig.

Frelst eller fortapt?
Det er også et alvor med dette fantastiske budskapet. Om du ikke vil ta imot Jesu frelsesverk, må du selv møte Den hellige Gud under hans vrede. Det blir et forferdelig møte. Da vil du rope til fjellene at de skal falle over deg, for det er en bedre løsning enn å gå fortapt. Men fjellene vil ikke svare. «Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». «Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dagen når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.» Rom 2:5


Pastor Rikardo i Tacna preiket palmesøndag bl.a. over verset i Joh.åp 3,20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Det er enda mulig for en synder å bli frelst. Enda er det nådetid. Du må ikke utsette det lenger, med å ta imot Jesus som din frelser. For Jesus kommer snart.

Ett av høydepunktene på turen var langfredag. Vi ventet på å se litt av et påskespill ved en katolsk kirke i Arequipa. Før det startet ble det spilt lett musikk over høyttaleren. Plutselig kom toner som gikk rett til hjertet: «Jeg vil heller ha Jesus enn hva som helst, meg verden kan by i dag» Det er mitt vitnesbyrd. Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.

(Andakt på Peru-kveld på Kvinlog bedehus 30. april 2017)








onsdag 3. mai 2017

Dagfinn har fått heimlov


Tirsdag 2. mai fikk jeg følge en god venn og medarbeider til graven. Dagfinn Meltveit er forfremmet til herligheten, 87 år gammel.

Dagfinn vokste opp på garden Meltveit i Nordre Strand. Han ble født i 1930 og han hadde en bror. Han ble gift med Målfrid Watne og de fikk to barn.

Dagfinn ble en kristen i ungdommen og kjente tidlig på et kall til å forkynne Guds ord. Han gikk på krigsskolen i Oslo og ble offiser i Frelsesarmeen. Senere ble han ansatt som forkynner i Indremisjonsselskapet og reiste som forkynner der i mange år.

Etter hvert krevde garden på Meltveit og en gard han og arvet på Tau mye av arbeidskraften, men han var stadig ute som forkynner på fritiden.

Målfrid og Dagfinn Meltveit

I 1986 ble han på ny fulltidsansatt som forkynner. Denne gang var det Misjonssambandet han fikk sin tjeneste i. Han begynte i Stavanger krets samtidig med meg. Fra 1989 og 2,5 år framover hadde vi kontor vegg i vegg på kretskontoret i Ny Olavskleiv.

Dagfinn var en trygg og omsorgsfull medarbeider, som jeg hadde nær og god kontakt med. Jeg hadde mine første møteuker vinteren 1990/1991. De to første var jeg sammen med Hartvig Skartveit, mens den tredje var sammen med Dagfinn. Den møteuka var vi sammen på Østhusvik på Rennesøy.

En kveld talte jeg over teksten fra 2 Kor 12,9: «Min nåde er nok for deg». Etter møtet kom Dagfinn bort til meg. Han strålte og takket for budskapet, så la han til: «Dette ordet var det som løste meg!» Det var ordet om nåden som er nok, som satte Dagfinn i frihet, og det vitnesbyrdet bar han med seg gjennom sin forkynnertjeneste.

Mi tredje møteuke var på Østhusvik på Rennesøy
sammen med Dagfinn Meltveit.
Fra Aftenbladet 1. mars 1991

Sommeren 1991 flyttet jeg fra Stavanger til Drammen, for å begynne i ny tjeneste i misjonen. Dagfinn var snar med å tilby seg å kjøre flyttelasset. Vi lånte en varebil og Dagfinn fikk fraktet hele innboet trygt fram til Drammen.

Ette det har vi bodd på hver vår kant av landet, men vi treftes iblant på Jørpeland eller på landsarbeidermøter og generalforsamlinger. Kontakten var der med en gang, og Dagfinn viste alltid stor interesse for hvordan det gikk med meg og min tjeneste.

Nå har Dagfinns røst stilnet her på jord. Vi trenger be Gud reise opp nye vitner som kan forkynne evangeliet om nåden som er nok til frelse. 

I takknemlighet lyser jeg fred over Dagfinns gode minne! 






søndag 23. april 2017

Ole Kallem – Strandbu med hele Norge som arbeidsfelt

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Haugianermiljøet var sterkt på strandalandet på 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

Ole Hågensen Kallem ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms og Trøndelag, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde også den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838, og tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Til Nord Norge via Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok familien etternavnet Kallem. Her ble familien i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Men da familien solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder.

Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900


17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)


Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand.

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923


På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»


Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no










onsdag 5. april 2017

God påske


Rekonstruksjon av tempelet
Igjen skal vi få feire påskens stor under. Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var for deg dette skjedde.

Palmesøndag

Oljeberget
Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen og de spurte: "Hvem er dette?" Og mengden svarte: "Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea." Matt 21,6-11

Jesus kommer til ditt hjerte, Banker som så ofte før,
Skal han vente der med smerte Enda lenger ved din dør?
Se, han kommer, ærens konge Enda en gang just til deg.
Vil du palmer eller torner Kaste for ham på hans vei? (SB 190)

Skjærtorsdag

Getsemane
Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er mitt legeme.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det!  For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange til syndenes forlatelse. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Matt 26,26-29

Dyre bord som Jesus dekker, Hvor han livets brød meg rekker,
Og hvor livets kalk jeg får, Meg til frelse stor i nøden
Men til ansvar, dom og døden Om jeg dit uverdig går. (SB 602)

Langfredag

Golgata
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt 27,46-50

Her ser jeg et tålmodig lam Som seg til døden skynder,
Som bærer andres sorg og skam Og hele verdens synder
Til offerstedet står hans hu, Han sier: «Villig skal jeg nu
For Adamsætten stride.» Når alle piner vises frem,
Han svarer: «Gjerne, hvert et lem Er rede til å lide.» (SB 662)

Påskeaften

Jesu grav
Da det ble kveld, kom en rik mann som het Josef. Han var fra Arimatea og var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus ga da ordre om at den skulle bli utlevert. Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hogd ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der. De satt rett overfor graven. Neste dag, dagen etter forberedelsesdagen, gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: `Etter tre dager blir jeg reist opp.` Gi derfor ordre om at graven blir godt sikret til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.» Pilatus svarte: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» Da gikk de av sted og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap. Matt 27,57-66

Synd og død og alle pile Som av Satan skytes kan,
Ligger brutt der du fikk hvile Hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav Meg en sikker trøstestav,
Så ved din oppreisnings ære Jeg skal seiers-palmer bære.

1. påskedag

Han er ikke her - for han har stått opp!
Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Matt 28,5-6

Åpen ligger graven! Kvinnene i haven Fikk sin Mester se!
De har brakt hans venner Dette ord som ender All vår sorg og ve:
«Hør fra Gud Hans påskebud, Jesus lever! Han, vår glede,
Han er her tilstede!»

Har du mange synder, Jesus deg forkynner: Gjelden er betalt!
Her er ingen vrede, Nåden den er rede, Og utsletter alt.
Jesu død, Og at han brøt, Gjennom dødens vold og vrede,
Det for deg jo skjedde.
(SB 679)