søndag 15. april 2018

Vekkelse eller kirkevekst?



Virksomheten på våre bedehus er inne i en omfattende endring. Mange steder er det opprettet forsamlinger med møter på søndag formiddag med tilbud om dåp, nattverd, konfirmasjon og også begravelser. I denne situasjon er det avgjørende viktig at vi tar vare på vår vekkelsesprofil.

Det snakkes i dag mye om å legge ny strategi for den videre satsing. Hvor skal vi satse og hvordan? Noen taler varmt om kirkevekst, menighetsplanting og om å finne en hensiktsmessig strategi for vekst. Det tales om suksess-faktorer, om endring og om «omvendelse fra frykten for endring». Det tales om å føre mennesker inn i den kristne forsamling osv. De som lykkes med å samle mye folk, blir holdt fram som eksempler til etterfølgelse.

Andre taler mer om vekkelse, omvendelse og gjenfødelse. Om at sjelene må gå fortapt i seg selv for å få bruk for Frelseren. At det ikke er nok å bli med i det kristne felleskap, en må komme gjennom til liv i Gud. Er der noen motsetning mellom kirkevekstlinja og vekkelseslinja?

Tilbake til røttene
Det er ikke vanskelig å se at mye burde vært annerledes i våre forsamlinger. Det er så få som blir frelst. Vi kristne preges av verden, dens underholdning og materialisme. Vi er selvsentrert og lite opptatt av å vinne sjeler for himmelen. Visst trenger vi å be Jesus om å forbarme seg over oss og vekke oss opp av vår søvn.

Hvordan kan dette skje? Jeg er overbevist om at kirkevekst-tenkningen ikke er veien å gå. Veien er å finne tilbake til røttene. Til Guds ord. Det ligger snublende nær for oss kristne når den indre krafta minker, og heller foreta en ytre oppussing. En arrangerer kurs og strategier, lager regler og ritual. Store apparat, fine bygg og kunstneriske virkemiddel. Men hva med det indre livet?

Jesus advarer oss om at i de siste tider skal mange være med i «den kristne forsamling», men likevel være på vei mot fortapelsen. Det er en stor oppmuntring når mange søker til våre møter. Vi må ikke slå oss til ro med å være få! Samtidig er det svært viktig å minne hverandre om at det ikke er frelse i å gå i en forsamling. Frelst er kun den som er født på ny, som har tatt imot Jesus som sin frelser.

(foto: willow creek)

Vi skal merke oss at i de fleste kirkevekst-sammenhenger blir det snakket om vekst, men lite om vekkelse. Men vi vokser ikke inn i Guds rike. I det riket må vi fødes inn. De uomvendte må vekkes opp av syndelivet og ta imot frelsen ufortjent av nåde. Her går en fra død til liv. En vokser ikke fra litt liv til stadig mer.

Guds ord er vår øverste autoritet. Gudsordet viser oss til forkynnelsen av evangeliet. Det enkle vitnesbyrd om Jesus. Hvordan kan folk blir frelst hvis ingen forkynner, spør Ordet.

Da Paulus sendte hyrdebrev til menigheten i Korint, skrev han: «Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» (1 Kor 2,2-5)

Forkynnelsen må prioriteres
Jeg har reist mange steder i landet vårt. Jeg er ikke i tvil om at der hvor forkynnelsen av synd og nåde stilner, går Guds rike tilbake. Fornyelsen og den sanne åndskraft kommer bare ved Ordets virkning. Når Ordet får avsløre oss som syndere, får vi bruk for Jesus og hans nåde. Denne vei måtte Paulus gå: «Min nåde er nok for deg. Min kraft fullendes i skrøpelighet.» Den er sterk, som er fattig i ånden.

Jeg er glad for fokuset på forsamlingsbygging. Jeg er glad vi har fått dåp, konfirmasjon og begravelser på bedehusa våre. Jeg er glad for alle som finner sin plass i forsamlingen og får tjene med den nådegave han har fått.



Men jeg er også urolig. Urolig for at vi holder på å bygge på kjødelig vis. Urolig for at forkynnelsens sentrum forsvinner i bredden. At vekkelseslinjen erstattes med kirkevekst. At et sterkt fokus på ledere og pastorer av ulike slag, fortrenger lekmannslinja. Jeg er også urolig for at den omreisende forkynneren ikke lenger blir prioritert like sterkt. Vi ser at antall forkynnere er sterkt redusert i forhold til andre ansatte-grupper i misjonene.

Jeg er urolig for at omorganisering og trange økonomiske rammer skal føre til at bygdene og småforeningene blir nedprioritert til fordel for noen få store forsamlinger. At vi vil komme til å ta fra de som har lite, for å gi til de som har mye av nådegaver og forkynnelse.

Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til ei sovende sjel. Jeg er derfor urolig for at lengre møteserier blir stadig sjeldnere rundt om i landet vårt. For 100 år siden var bibelkunnskapen stor i folket vårt. Det var mye «ved» som kunne ta fyr når Guds ord ble forkynt. Da ble det satset på lengre møteserier. I dag er bibelkunnskapen veldig svak, og møteukene holder på å forsvinne til fordel for enkeltmøter. Her trenges en kursendring.

Gud gav vekst
Hvem kan gi sann vekkelse og vekst? Det kan alene Gud. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4,6). Så er det nåde fra Herren om vi får være noen skrøpelige redskap i Mesterens hånd.


(Lett revidert artikkel fra 2010)


Etterord
På mine mange kjøreturer mellom Nord Norge og Rogaland, kjører jeg ofte gjennom Sverige. En gang jeg var på en slik kjøretur fikk jeg i Nord-Sverige inn en lokalradio, som overførte et møte fra en forsamling i en av de læstadianske retningene. Her var mye godt å høre, som jeg kjente igjen fra bedehuset. En ting merket jeg meg imidlertid. Både i vitnesbyrd og forkynnelse ble det sagt omtrent som følger: -Så godt å tilhøre forsamlingen. -Jeg er så takknemlig for at jeg fikk komme inn i forsamlingen. -Hva skulle vi gjort om vi ikke hadde forsamlingen?

Vel heime fra kjøreturen hadde jeg snart en god venn fra nord på tråden. Han hadde selv vokst opp i en læstadiansk forsamling, men brøt ut derfra i voksen alder og fant sin plass i NLM. Så lenge han levde, var han opptatt av at hans læstadianske venner måtte få se inn i friheten i Kristus, slik han selv hadde fått gjort. Jeg fortalte om møtet jeg hørte på kjøreturen og om de spesielle formuleringene som jeg merket meg. Da svarte han vemodig, fritt sitert slik: Å, ja! Du la merke til det. Det er dessverre mange læstadianere som trøster seg mer til forsamlingen enn til Kristus.














torsdag 5. april 2018

Jorunn Nordbø – misjonær i Etiopia


Stavanger Aftenblad 17.08.1968

Jorunn Nordbø vokste opp på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv tilbrakte hun i Etiopia som misjonær for Misjonssambandet.

I tre tidligere artikler har jeg skrevet om de fire første misjonærene fra Strand kommune som reiste ut som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband. Først ut var Lars Jøssang fra Jøssang på Jørpeland. Han reiste til Kina i 1946 og flyttet over til Japan i 1950. Neste mann var Magnus Tausjø fra Tau som reiste til Etiopia i 1949 og Tanzania i 1973. Deretter fulgte Jon Jøssang, Lars sin halvbror, til Tanzania i 1954 og videre til Kenya i 1971. Nummer fire var min onkel, Alf Sandvik, som reiste til Taiwan i 1960. Jorunn Nordbø var misjonær nummer fem og den første kvinnelige misjonær for NLM fra Strand.

Fiskå 1905. (foto Strand historielag)

Røtter fra Fiskå
Jorunn Nordbø ble født i Skolebakken på Jørpeland 8. juli 1938. Foreldrene var Rannveig og Rasmus Nordbø. Faren Rasmus ble født på Fiskå i 1900. Hans foreldre var Levin Asseus Rasmussen Nordbø fra Finnøy og Malena, kalt Mallin, Rasmusdatter Fiskå. Mallin og Asseus drev sagbruk, mølle og butikk sammen med to brødre av Asseus. De hadde ni barn, og Rasmus var den eldste.

Rasmus Nordbø med klassen sin i 1945 (foto: Strand historielag)

Rasmus utdannet seg til lærer og flyttet sammen med familien til Jørpeland i 1933. Her var han lærer resten av sitt yrkesaktive liv. Rasmus var ellers en markert person i kirke og bedehus på Jørpeland. De fleste som tilhørte NLM på Jørpeland holdt god avstand til statskirken. Slik var det ikke med Rasmus. Han var klokker i mange år. Hovedkallet hans var imidlertid på bedehuset og i Misjonssambandet. Han var med i styret for misjonslaget og reiste også mye som ulønnet forkynner.

Jorunn sin mor var også født på Fiskå. Hun het Rannveig Ramsfjell og ble født i 1904. Foreldrene hennes var Johannes Josefsen Ramsfjell fra fjellgarden Ytre Ramsfjell i Hjelmeland og Anna Teodorsdatter Hovda fra Fogn. Johannes var utdannet lærer fra Notodden. Han var først lærer to år i Skjold, deretter to år i Hjelmeland, før de kom til Fiskå i 1904, samme året som Rannveig ble født. I 1908 kjøpte Johannes en gard i Voster, og han fortsatte som lærer og bonde fram til sin død.

Jorunn Nordbø nr. 3 fra høyre. 1945. (foto Strand historielag)

Oppvekst på Jørpeland
Rannveig og Rasmus ble gift i 1928. De fikk datteren Målfrid i 1929. Målfrid ble gift med Per Haualand og bosatt på Jørpeland. I 1931 kom barn og datter nummer to. Hun fikk navnet Astrid Jolaug og var lærer på Jørpeland som sin far, i hele sitt yrkesaktive liv. Nummer tre var også ei datter, Arna (f.1933) og hun var gift med Martinus Åmot. Jorunn var nummer fire i søskenflokken, mens minstemann ble en gutt, Asgaut (f.1943). Arna og Asgaut bodde ikke på Jørpeland.

Da Jorunn var ferdig med grunnskolen, utdannet hun seg til lærer. Etter lærerskolen fikk hun arbeid som lærer på Randaberg, og arbeidet der fram til 1967. Hun hadde kjent på et misjonærkall og ble ansatt som lærer ved Den Norske Skolen i Etiopias hovedstad Addis Abeba fra høsten 1968. Før det hadde hun et halvt år i England for å lære seg engelsk.

Stapp fullt på misjonærinnvielsen i Kuppelhallen. 
(fra Aftenbladet 19.08.1968)

18. august 1968 var det storsamling i Kuppelhallen i Stavanger. Da ble tre kvinnelige misjonærer innviet til tjeneste i NLM. Ingebjørg Bø fra Randaberg skulle til Tanzania, mens Jorunn Sørbø fra Rennesøy og Jorunn Nordbø skulle til Etiopia. Det var Tore Tungland, Jon Kvalbein, Reinert Guren, Gudmund Vinskei og Birger Breivik som innviet misjonærene.

I sin hilsen til misjonsfolket minnet Jorunn Nordbø om den strid og kamp det hadde vært for henne å si ja til misjonærkallet. «Jesu milde hand i mitt liv – det er kva eg i dag må seia når eg ser attende på dei mange spørsmål og den kamp det har vore.» Hun hilste også med et bibelvers fra Hebreerbrevet: «Så har vi då brør, i Jesu blod, frimod til å ganga inn i helligdomen»

Jorunn Nordbø (foto: NLMs arkiv)

Til Etiopia i 1968
Ikke lenge etter misjonærinnvielsen, var Jorunn på plass i Etiopia som lærer ved Den Norske Skolen. På denne skolen var hun lærer for de norske misjonærbarna i de to første periodene hun var i Etiopia. Den første perioden varte fra 1968 til sommeren 1973. Etter ett års heimeopphold i Norge, var hun tilbake i Etiopia høsten 1974. Hun fortsatte da på Den Norske Skolen fram til sommeren 1977 da det var tid for et litt lengre opphold i Norge.

Like etter at hun kom til Etiopia i 1974, ble det revolusjon i landet. Keiser Haile Selassi hadde styrt Etiopia siden 1930. I februar 1974 var det flere streiker og demonstrasjoner mot keiseren rundt om i landet. 12. september ble keiseren avsatt ved et kupp og han ble antakelig henrettet like etter. I februar ble Mengistu Haile Mariam ny statssjef for et strengt kommunistisk regime. Dette regime varte helt fram til 1991, og det gjennomførte sterk forfølgelse av de kristne. Dette ble også en vanskelig periode for misjonærene. Antall misjonærer ble redusert, og de som var igjen måtte være langt mer forsiktig i sin virksomhet.

Etiopia i grønt

Jorunn Nordbø hadde altså sin tjeneste på skolen for de norske elevene i perioden 1968-1977. De fleste elevene bodde på internat langt borte fra foreldrene. I 1970 skrev daværende rektor på skolen, Åge Strøm: «Det er aldri lett å være borte fra mor og far så lenge. Det blir mange tårer ved avskjeder og i stille kveldsstunder. Men barna er tapre. Det er en lyst å se hvor harmoniske og glade de er i leik og arbeid. Her er vi som i en heim – små vansker, men mange gleder. Vi som skal erstatte foreldrene, kjenner på at vi ikke strekker til.»

Skolen ble startet med to elever da NLM startet opp arbeid i Etiopia i 1948. I 1974 hadde skolen sitt høyeste elevtall med 84 elver. Rundt 50 av elevene bodde på internatet. Deretter avtok antall elever i takt med synkende misjonærtall. Høsten 1974 fikk Jorunn noen måneder til å lese språk på The Language School i Addis Abeba. Deretter hadde hun en kort periode på Hagre Selam misjonsstasjon hvor hun drev arbeid blant kvinner og underviste på et ledertreningskurs for 27 kvinner. Ikke lenge etter var hun imidlertid tilbake på Den Norske Skolen.

Dagen 15.10.1977

Fire år i Norge
Sommeren 1977 kom Jorunn tilbake til Norge for en noe lenger periode. Første vinteren i Norge var hun student ved Norsk Lærerakademi i Bergen, hvor hun tok videreutdanning. Etter det skoleåret flyttet hun til Jørpeland og bodde der fram til ny utreise i 1981, med unntak av en vinter i Oslo.

Under heimeoppholdet reist Jorunn og forkynte Guds ord og fortalte fra misjonsarbeidet rundt på bedehus i hele Norge, men mest i Rogaland. Hun deltok på leirer for barn og mange ulike arrangement for voksne.

Det siste halvåret før ny utreise sommeren 1981, var det en stor vekkelse på Jørpeland. Møtene startet like over nyttår og ble avsluttet i slutten av april. Det var Gerhard Fjelde, Nils Kåre Strøm og Terje Treidene som var predikanter på den møteserien. Jorunn fikk med seg en del av møtene og gledet seg over det som skjedde. Da møtene ble avsluttet i april, ble det markert med en storfest. Mellom 35 og 40 nye hadde bekjent at de ville høre Jesus til i løpet av denne møteserien. Festen ble kombinert med avskjedsfest for Jorunn Nordbø, og ble en flott sammensveising av misjonsarbeidet i Norge og Etiopia. Det var Terje Thorsen som var hovedtaler på festen.

Jorunn Nordbø (foto NLMs arkiv)

Fem år i Yirga Alem
De fem siste årene Jorunn Nordbø fikk i Etiopia, var hun plassert på misjonsstasjonen/distriktet Yirga Alem. Det var i periodene 1981-1984 og 1986-1988. Her var det folkeskole og ungdomsskole for etiopiske barn. Det gikk 750 elever på skolene og 175 av dem bodde på skolens internat. Det var også en bibelskole på denne misjonsstasjonen, i tillegg til evangelisk arbeid. Det var møter på stasjonen onsdager, lørdager og på søndagene. På onsdagene kunne hele 300 elever møte opp.

Jorunn hadde ansvar for kvinnearbeid, i tillegg til at hun deltok i undervisning. Hun overtok arbeidet etter Jorunn Sørbø som ble innviet samtidig med Jorunn Nordbø i Kuppelhallen i 1968. I årboka for NLM for 1982 skrev Jorunn Nordbø en liten rapport fra Yirga Alem. Hun skrev at det var fire forstandere og sju lønna evangelister i distriktet. Det var flere kortkurs ved bibelskolen, fortsatte hun. På folkeskolen og ungdomsskolen var det dette året 800 elever og 100 på internatet. I tillegg var det en studentheim hvor det bodde 180 ungdommer. Vi merker også at det kommunistiske regime satte sitt preg på arbeidet. Hun skriver med vemod at noen av de ansatte var mer opptatt med kommunalt arbeid enn med evangelisering, og at det var en stor sorg at mange av lærerne aldri kommer på møtene.

I årboken for 1986 og 1987 har hun nye rapporter fra arbeidet i Yirga Alem. Vi tar med noen klipp. 1986: Vi har fått ønske velkommen tilbake mange frafalne dette året. Det har tent et håp om at vi kan få oppleve en vekkelse blant de frafalne. Vi har mange slike her, spesielt blant lærere. En daglig smerte er at storparten av lærerne ved skolen vår er blitt motstandere av saken de var satt for å tjene. Mange lengter tilbake, men den politiske situasjonen gjør det vanskelig.

Reportasje fra en leir på Forsand (Aftenbladet 25.06.1979)

Det er også en smerte at de 1400 elevene ved barne- og ungdomsskolen vår ikke får den kristendomsundervisning vi ville gitt dem. Vi gleder vi oss imidlertid over at ungdommene kommer til kirken som aldri før. 5-600 på hvert møte. Ellers har vi to ungdomskor, søndagsskole, fem bibelgrupper med 70 ungdommer. Bibelskolen har 100 elever. I distriktet er det fast ansatt 6 forstandere og 3 evangelister. Arbeidet blir båret av frivillige. Det er 166 menigheter i Yirga Alem distrikt.

Fra året 1987 skrev hun blant annet: Vi har opplevd mye indre stridigheter og personalproblemer. Likevel har vi mye å takke for. En i menigheten uttalte: «Bønn har fornyet menigheten. Før kranglet vi, nå ber vi.» Stormøtene har fått en oppblomstring. Det er nå 4-5000 på samlingene. Ellers forbereder vi arbeid blant nye områder i Sidamo. Det er nå 31 155 medlemmer i kirken i vårt distrikt og 15083 nattverdberettigede. Fra Abela stasjon og distrikt: Arbeidet går som før. Noen forlot oss til fordel for den ekstreme «apostelkirken». Vi har derfor arrangert kurs med veiledning, og flere er kommet tilbake.

Jorunn Nordbø (foto: NLMs arkiv)

Forkynner og foreningsarbeider i Rogaland
Da Jorunn kom heim fra Etiopia i 1988, bosatte hun seg først på Jørpeland. Sener bodde hun i egen leilighet i Musegata i Stavanger. Hun reiste som forkynner og talte Guds ord og fortalte fra misjonen. Hun var også med som taler på en del leirer. I perioden 1992-1995 var hun foreningsarbeider i Stavanger krets. Da hadde hun blant annet ansvar for å hjelpe foreningene med besøk av misjonærer.

Jorunn var en spesiell forkynner. Hun talte med myndighet både lov og evangelium og kallet til misjon. Jeg husker spesielt en tale som gjorde sterkt inntrykk på meg. Da hadde hun som tekst: «For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.» 1Kor 16:9.

En sangstrofe som hadde vært til hjelp for henne da hun kjempet med kallet var denne: «Herre, gi hva du befaler, Og befal så hva du vil!» Dette siterte hun flere ganger, og har vært til hjelp for meg i min tjeneste mange ganger.

Oppholdet i Norge ble ekstra langt denne gang, antakelig på grunn av gamle foreldre. Faren Rasmus døde i 1991 og mor Rannveig i 1994. I 1995 var hun klar for ny utreise til Etiopia, og visum ble innvilget 10. oktober.

Dødsannonse i Aftenbladet
28.02.1997

Siste reise
Det skulle imidlertid ikke bli noen ny utreise. Noen uker før visumet var klart, hadde hun kjent noe unormalt i det ene brystet. Hun fikk time for undersøkelse 11. oktober 1995, dagen etter at visumsøknaden ble innvilget. Det viste seg at det var brystkreft, med spredning.

20. desember 1996 ble det sendt et 45 minutter langt intervju med Jorunn Nordbø på misjonens nærradio, Nytt Liv Media. Det var Torill Lind Gjeseth som intervjuet henne. I denne samtalen fortalte Jorunn åpent om sykdommen og hvordan den hadde innvirket på hennes forhold til Gud. Ei venninne hadde sendt Jorunn et par sangkassetter som Jorunn skulle ha med til Etiopia. Disse fikk hun i posten omtrent på den tiden hun fikk konstatert sykdommen. En av disse sangene hadde vært til stor hjelp og trøst for henne i sykdomsperioden: «Jeg er i Herrens hånd, med legem, sjel og ånd».

To måneder etter at intervjuet med henne ble sendt på Nytt Liv Media, sovnet Jorunn Nordbø stille inn og fikk flytte heim til Jesus. Det var den 27. februar 1997. Hun ble 58 år gammel.
Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Misjonæralbum NLM 1991
Årbøker for NLM 1968-1995
Kassett fra Nytt Liv Media: Intervju med Jorunn Nordbø sendt 20.12.1996
Aftenbladet.no
Dagen.no










tirsdag 3. april 2018

Det store skillet



Menneskeheten er delt i to flokker. Ikke etter prektighet eller gode gjerninger, men etter sitt forhold til frelseren Jesus Kristus. I dag er det mulig å komme over fra den ene flokken til den andre, men en dag er det for sent.

Jeg hørte på radio for noen år siden. NRKs korrespondent i Israel skildret stemningen i landet på den tiden. Hun sa en setning som brant seg fast: «Jødene sier de opplever det som om hele verden er imot dem!» Det var som et ekko av Guds ord. I de siste tider skal nemlig alle vende seg mot jødene.

I Matteus 24-25 taler Jesus om de siste tider og hva som skal skje før Jesus kommer igjen. Han nevner blant annet vrang lære, forfølgelse av Guds folk, krig, hunger og jordskjelv. Oppfordringen fra Jesus er klar: Du må være klar når Jesus kommer igjen!

Siste del av denne talen er en påminning om hvordan det vil gå på den siste store dag. Jesus bruker et bilde om å skille sauene fra geitene, for å illustrere skillet mellom de som er frelst og de som er fortapt.


Fortapelsen
Når livet på jorda er slutt skal Jesus stå fram og dømme levende og døde. Vi mennesker er evighetsvandrere. Livet er ikke slutt når vi legges i grav. Det er et liv også etter døden. Teksten fra Mat 25,31ff sier at da skal menneskene deles i to flokker. Det er ikke slik at vi skal stå på ei lang rekke dømmes en for en etter lange forhandlinger med dyktige advokater.

Nei, det skjer i ett nå. Når Jesus kommer igjen, skilles menneskene i to flokker. Som sauene og geitene samles hver for seg, skal de frelste og de fortapte samles hver for seg. Skillet som her på jord er usynlig, vil da bli åpenbart.
    
Hva blir framtiden for de som ikke er Guds barn? De skal få høre fra Jesu munn: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans.» Matt 25:41 Det er et veldig alvorlig budskap. Gud hadde planlagt en himmel for alle mennesker. Men når satan fikk overtalt mennesket til å synde, fikk vi djevelen til far. Den som ikke tar imot frelsen gjennom Jesus og hans soning for våre synder, må følge med djevelen og hans engler til den evige pine.
   
Det er ufattelig å lese. I lignelsen om den rike mann og Lasarus ber den rike i dødsriket om en dråpe vann for å slukke tørsten i fortapelsen. Det er et veldig alvor Gud legger inn over oss. Ingen av oss vet om vi får noen flere dager. En ting er sikkert - vi skal alle en gang inn i evigheten og da er det bare to mulige utganger.


Himmelen
Hva så med sauene? I fortellingen bruker Jesus sauer som bilde på de som er frelst, på Guds barn. De får også høre et budskap fra Jesus: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Matt 25:34

For Guds folk er det en evig himmel i vente. Jesus har gjort i stand en evig salighet for sine. Himmelen var tenkt for alle mennesker, men ved syndefallet vendte mennesket seg bort fra Jesus og hans himmel. Derfor sendte Gud selv redningen vår. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16

På grunn av dette Jesu frelsesverk skal Guds folk få arve himmelen. Hvordan blir det i himmelen? Jeg kan ikke skildre det, men tar med et syn inn i himmelen som apostelen Johannes fikk: « Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» Åp 7:14b-17


Tenk for en framtid for Guds folk. Det skulle glede og styrke oss i livet her på jord. Ei kort tid så er vi framme «hva gjør det da om solen har oss brent». Det er sorg og savn for dem som er igjen når ei frelst sjel fått heimlov. Men den som dør i Herren, han har fått del i det beste. Vi som er tilbake, har det beste igjen. Uansett hvor godt har hatt det på jord – det er ingenting som kan måle seg med det vi har i vente. Trøst hverandre med det, sier Guds ord.

Salighetens grunn
Hva er det så Guds ord sier skal være «salighetens grunn»? Hvordan kan et menneske nå dette herlige mål, himmelen? Jesus sier det så enkelt: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» 1Joh 5:12


Jesus er veien, sannheten og livet. «Kristus død for mine synder. Oppreist i fra dødens blund. Levende for meg i himlen. Det er salighetens grunn» (TB) Jesus har ordnet alt som skal til for å nå himmelen. Han har sonet synda di og levd ett fullkomment liv i ditt sted. Om du bare tar imot dette i tro, er du frelst. Da skal du ikke bli dømt på dommens dag, men få høre fra Jesu munn: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» Matt 25:34

Hvilken flokk tilhører du?
Hvilken flokk hører du til? Er du på vei mot himmelen, eller har du enda ikke fått orden på din frelses sak? Jesus sier til deg som ikke er frelst: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes 1:18







lørdag 31. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Påske i Arequipa 2

Dåp 1. påskedag
Siste del av Peru-turen inneholdt også gode opplevelser. Heimebesøk hos hushjelp og påskemøte i ei av kirkene var noe av det som sto på programmet.

Påskeaften fikk vi være med på besøk heime hos Ana, hushjelpen som var ansatt hos Øyvind og familien da de var ute som misjonærer. «Det var en sterk opplevelse å få se litt av inniden av «fattig-Peru». Familien på fem bodde i en trang leilighet som mest minnet om en garasje, med eksos fra gata utenfor som seg inn i leiligheten. Kjøkken var en liten krok med jordgulv. Gjestfriheten var stor, og middagen smakte nydelig.» Påskeaften kveld var vi invitert til et dansk/engels misjonærpar på kveldsmat. En rosenianer traff en annen rosenianer og fant lett tonen.

Rosa i rosa, datteren og svigersønnen
1.påskedag var det møte i menigheten hvor Øyvind gikk når han var i Peru, «Jesus es vida». Taler var Felix Mendosa. Ekstra kjekt var det å treffe Rosa fra Chochabamba i Bolivia, som var på besøk hos ei datter og svigersønnen som gikk på Setela.

Stor gjestfrihet hos Bjørsvik og de andre misjonærene
Turen ble avsluttet med ettermiddagsbesøk hos nok en misjonærfamilie, før vi inviterte Ragnhild og Tore Bjørsvik på avskjedsmiddag. Flott å bli kjent med utsendingene vår i dette nydelige landet. Avreise fra Bjørsvik var 2. påskedag kl.12.00 og vi var heime på Moi kl.01.30 onsdag 19.4, kun en halv time etter skjemaet.






torsdag 29. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Påske i Arequipa 1

Påskemåltid hos Bjørsviks
Skjærtorsdag og langfredag fikk vi være med på ulike måter å feire påsken på. Påsken fantastiske budskap fikk lyde både i heimer og i forsamlinger.

Skjærtorsdag var vi vel tilbake i Arequipa etter noen flotte dager i høyden. Høydepunktet denne dagen var feiring av påskemåltid i heimen til Bjørsvik. I dagboka har jeg notert bl.a. at påskemåltidet startet kl.14.30. De norske misjonærene i byen var invitert. «Påskemåltidet var et opplegg utarbeidet bl.a. av Ole Christian Kvarme. Det besto av ulike komponenter som skulle gjenspeile den jødiske påskefeiring, og dens peking mot Jesus lidelse og død. Innlagt i opplegget var middag av lammesteik og det hele ble avsluttet med nattverd.»

Setela
Langfredag startet med omvisning på Setela teologiske institutt og bibelskole. Etter besøket der reiste vi til en plaza hvor det skulle være et påskespill. Her skulle hele Jesu liv spilles, men med hovedvekt på påskens hendelser. Mens vi ventet på at dette skulle komme i gang, ble det spilt «tung klassisk musikk» over høyttaleranlegg. Plutselig var det helt andre toner som kom. Det ble et høydepunkt for meg denne dagen: «Jeg vil heller ha Jesus enn hva som helst, meg verden kan by i dag.»

"Jesus rir inn i Jerusalem"
Ettermiddagen langfredag fikk vi besøke forskjellig misjonærer, bl.a. Kristian Birkeland fra Bekkarfjord. Godt med litt Finnmarksblod i Sør-Amerika. Om kvelden fikk vi være med på påskemøte i kirken Mi Peru.

Flott å få en smak av Finnmark også denne påsken






mandag 26. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Rundtur til Titicacasjøen

Landsby i Andesfjellene
Etter noen flotte dager i Tacna, satte vi kursen opp i Andesfjellet tirsdag 11. april. Vi opplevde flott landskap og høye fjell.

Fra dagboka11.4: «Turen til Puno gikk veldig bra. Vi var framme kl.16.00 med avreise 09.00. Det var bratt stigning fra Tacna ved havet, og opp til 4592 meter over havet på det høyeste punktet vi så oppgitt. Det var fantastisk natur underveis. Først ørken i mil etter mil. Senere fjell i mange varianter og farger. Flott syn når vi så Puno og Titicacasjøen»
 
Puno og Titicacasjøen
Onsdag 12.4 startet vi med tur til sivøyene på Titicacasjøen. «Fint å se, men det var veldig tilrettelagt for turisme.» Etter ett par timer på Titicacasjøen, startet vi turen tilbake til Arequipa. Første stopp var byen Juliaca, før resten gikk nesten i ett, fem og en halv times kjøring.
 

Fra dagboka: «Peruanerne regner byen Moho på østsiden av Titicacasjøen som oppstarts sted for kirkens arbeid. Her kom misjonær Kjell Jahren og en annen misjonær. De hadde fått tips fra en utenlands misjonær om at det var en kristen peruaner i Moho som kanskje kunne være et utgangspunkt for et nytt misjonsarbeid. Den første de traff på ved ankomst Moho var nettopp denne kristne peruaneren. Siden ble Juliaca hovedsete for NLMs arbeid og enda i dag er det her det er flest kirker.»

Øyvind traff kjente i Juliaca






lørdag 24. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Palmehelg i Tacna


Fra misjonens ferieplass ved Stillehavet
Turen fortsatte palmelørdag. Vi fikk noen dager byen hvor Anne Grete og Bjørn Stenberg hadde sin tjeneste, og hvor Bjørn omkom på tragisk vis 1. juledag 1991.

Fra dagboka palmesøndag 9.4: «Turen til kysten gikk fint. Spesielt ørkenlandskap uten særlig vegetasjon… Ferden fortsatte til Mejia hvor den Peruanske kirka har en leirplass og NLM en nydelig ferieplass. Turen fortsatte i noen timer til kystbyen Tacna, hvor vi møtte Alice Krogseter og tre ungdommer. De var i ferd med å avslutte en ungdomskveld.» I Tacna fikk vi bo hos Alice og Wilber Aragon.
 
Palmesøndagsmøte i Tacna
Søndagen startet med møte i den ene av de to kirkene i byen tilsluttet vår samarbeidskirke. Det var pastor Ricardo som talte, med tekst fra Matt 11,28-30 og Åp 3,20. Til slutt var det intervju med Fausta, som hadde vært på stranden den dagen Bjørn omkom. «Før møtet hadde hun vært på besøk hos sønnen i fengselet i Tacna. Han sonet en dom på 30 år. Han hadde sonet 5 av dem nå.»

«Pastor Ricardo ble født i Cusco. Han ble kristen som 32 åring og fikk jobb i kirken som sjåfør. Senere har han vært evangelist og pastor i flere byer. Bjørn hadde spurt han flere ganger om å komme til Tacna, men han ville ikke. Da Bjørn omkom, ble det et kall for han, og han svarte ja til å reise til Tacna. Han er 65 år gammel.»
 
F.v. Fausta og barnebarn, pastor Ricardo, Øyvind, Ove og Sigmund
Etter møtet var det middag sammen med den andre menigheten i byen, før vi reiste til stranda for å se stedet Bjørn omkom. Dette er omtalt i egen artikkel.

Bjørn Stenbergs historie

Mandag 10.4 hadde vi en tur over grensa til Chile, til byen Arica. Vel heime igjen spiste vi middag sammen med familien Aragon på en restaurant utenfor byen. Vi var også og så på ei berømt hengebru. Vel heime igjen fortalte Wilber fra sin historie: 
 
Alise, Wilber og barna

«Han hadde en far som var Chechua og ei mor som tilhørte Aymara. Faren døde tidlig og mora giftet seg på ny. Mora hadde til sammen åtte barn. Stefaren ble en kristen like før han døde, og nå har også mora tatt imot Jesus. Wilber opplevde diskriminering som barn, noe som førte til mye sinne. Han sympatiserte med den kommunistiske geriljaen «Lysende sti». Han ble en kristen i Arequipa da han var 28 år gammel. Han og Alise ble kjærester for ti år siden og giftet seg for sju år siden.» De hadde på dette tidspunkt to barn og ventet nummer tre.

Fra Arica i Chile