Kven kan seia ut den glede

Illustrasjonsfoto. Moi musikklag. (foto privat)

Sangboken som brukes på mange bedehus, inneholder et skattkammer av gode sanger. Noen som pløyer dypt teologisk, andre som får fram enkle sannheter fra troslivet.

Mange av sangene er enkle vitnesbyrd fra forfatteres liv med Jesus. Disse sangene er igjen blitt til stor hjelp for andre, som gjennom disse sanger får uttrykke sin nød, sin lovsang og takk og ikke minst hva troen betyr for dem.

Jeg husker godt fra min oppvekst på bedehuset på Jørpeland, hvor ofte slike sanger ble brukt i vitnesbyrd. En av dem som ofte stemte i en sang, som uttrykk for hennes takk til Gud, var Taletta Fjelde. Hun vitnet både med tale og med sang. Den sangen jeg husker best fra henne, er «Kven kan seia ut den glede å få vera Kristi brud.» Vi som lyttet, kunne merke at sangen kom fra hjertet. Og etter hennes mange vitnesbyrd, ble denne sangen også en sang jeg er blitt glad i.

Taletta var mor til predikantene Kristoffer og Gerhard Fjelde. Hun ba mye om vekkelse over Jørpeland, og ikke minst for «bådden og badnabådden». Da hun ble gammel, fikk hun tro for at vekkelsen skulle komme nok en gang. Hun la sterkt inn over sønnen Gerhard at han måtte ha en møteserie på Jørpeland. Han lyttet på mor, og fikk ryddet plass i reiseruta til en møteserie i januar 1981. Han fikk med seg reisekamerat Nils Kåre Strøm og en ungdom fra Vestfold som gikk på forkynnelinja på Fjellhaug, Terje Treidene. Vekkelsen brøt ut og mange kom til tro på Jesus.

Fars sangbok (foto Ove Sandvik)

Sangen til Taletta, ble skrevet av den kjente prest og Indremisjonshøvding Lars Oftedal. Etter et langt liv som vekkelsesprest, gründer og politiker, sto han fram i kirken høsten 1891 og bekjente et syndig forhold. Hele hans verden raste sammen, og de fleste venner forlot han. Men noen venner omslutt ham med omsorg, og han fikk starte på nytt. Det var året etter at han bekjente sin synd, at han skrev denne sangen. Den hadde da 7 vers:

Hvem kan sige ud den lykke At faa være Jesu ven, Gaa med Friheds brudesmykke Hjem til Gud i himmelen. O, hvor saligt, o hvor saligt At faa være Jesu ven.

 Da mitt sønderbrudte hjerte Viste mig de mange Brøst, Glæde fandt jeg i min Smerte Jesu blod ble da min Trøst Herren sagde, Herren sagde: «Du er min, jeg har dig løst.»

Før jeg laa i skam og vaade; Thi min synd var tung og svar, Da kom Jesus med sin naade, Gjorde mig til ærens kar. Der han saa mig, der han saa mig I mit blod, han sagde: lev!

Intet øie for mig følte Over mig forbarmet sig. Satan bare mod mig brølte, Alle væmmedes ved mig. Men min Jesus, men min Jesus Kom og tog mig i sin favn.

Han mig toet ren i vandet, Skylte af mig alt mit blod, Største syderen i landet Salvet han med oljen god. Og han gav mig, og han gav mig Dobbelt op for al min synd.

O, den Dagen, o den Dagen, Aldrig jeg forglemmer den; Da jeg blev til Naaden tagen, Da jeg blev en Jesu Ven. Da han svøbte, da han svøbte Mig i Rettferdskappen sin.

Hvem kan sige du den lykke At faa høre Jesus til? Intet skal mig atter rykke Bort fra ham mig frelse vil. Ham alene, ham alene Vil jeg alltid høre til.

Sangen ble skrevet 10.09.1892. I 1927 reviderte Anders Hovden fire av versene og omsatte dem til nynorsk. Det er denne versjonen som er brukt på bedehusene:

Kven kan seia ut den glede Å få vera Kristi brud, Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen, til Gud!

Før eg låg i synd og våde, Tung var all min gang og veg. Då kom Jesus med sin nåde, Å, kor glad han gjorde meg!

Ja, den dagen - å, for sæle! Aldri meir eg gløymer den, Då eg høyrde hyrdingmæle, Då eg vart ein Jesu ven!

Kven kan seia ut den fagnad Å få høyra Jesus til!Jesus er mitt liv, min lagnad, Hans eg evig vera vil!

Livet ble forandret

Robert Karlsen (foto ukjent)

Rallaren og evangelisten Robert Karlsen hadde levd et tøft liv i sin ungdom. Det var et liv med mye fyll og kriminalitet.

Vel etablert på Jørpeland med familie og arbeid, skjedde noe som snudde opp ned på livet hans. Dette fortalte han i et nummer av Stålverkets bedriftsblad. Mens han var på veiarbeid på Idsal, ble han kalt av Gud.

Da han kom heim, ble han med en venn på et møte på Frelsesarmeen. Her bøyde han kne på botsbenken, men først tre uker etter fikk han fred. Et bibelord ble han til frelse: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» (Jes 43,25) Da brøt takken og lovsangen løs.

Veien fra fortapelse til frelse er den samme i dag. Jeg er glad for at også mine synder var med, da Jesus døde på korset.

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 12.04.2024)

Guds ord står fast

Det er alvorlig og trist når det blir stilt spørsmålstegn ved Guds ords troverdighet. Noen går lengre og til og med fornekter deler av Ordet.

Bibelkritikken startet allerede i paradis. Djevelen kom til Eva og sa: «Har Gud virkelig sagt?» Det førte til menneskehetens største katastrofe, syndefallet og opprøret mot Gud.

Jeg møtte bibelkritikken første gang i studietiden på 1980-tallet. Ett eksempel jeg husker: I 1 Mos 12 står det at Abraham og Sara var i Egypt. Siden Sara var så vakker, var Abraham redd for at Egypterne ville slå han i hjel for å få tak i Sara. Hun skulle derfor si at hun var Abrahams søster. En liknende hendelse omtales i 1 Mos 20 og i 1 Mos 26 - da med Isak og Rebekka. Det som da ble undervist, var at dette egentlig var én hendelse som tradisjonen hadde gjort til tre. Altså, en historisk feil i bibelen. «Har Gud virkelig sagt?»

Denne bibelkritikken har fulgt oss mennesker gjennom alle tider, og har øket i styrke i landet vårt de siste tiårene. Guds ord sier at det er to mulige utganger på livet, evig frelse eller evig fortapelse. Mange fornekter i vår tid fortapelsens realitet. I påsken ble sangeren og teologen Bjørn Eidsvåg hyllet. Også av kristne. Dette selv om han fornekter sentrale lærepunkt i Guds ord, som f.eks livets to evige utganger. Bibelen sier: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36)

Guds ord sier at ei kvinne skal slippe å være hyrde og eldste. «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» (1Tim 2:12) Det er ikke mange som bøyer seg for det ordet! I dag står denne kampen midt i våre bedehus. Dessverre ser det ikke ut til at bedehusfolket lar Guds ords tale være det avgjørende i denne saken. Vi ser det også i etikken. Guds ord sier at seksuelt samliv hører til i et offentlig inngått ekteskap mellom en mann og ei kvinne. I dag forkynnes det fra mange hold at det er fritt fram bare du er glad i den du har samliv med.

Eksemplene er mange, men de rokker ikke ved Ordet. «Desto fastere har vi Guds ord». Ikke en tøddel av ordet skal forgå, fra første ord i 1 Mos til siste ord i Åpenbaringen. Dette ordet er gitt oss av Gud, ført i pennene av profeter og apostler som var inspirert av Den Hellige Ånd til å skrive. Skrivemåten er personlig, men innholdet er gitt av Gud. I 2 Tim 3,15-16 leser vi: «Helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» Hele skriften. Vi kan stole på Guds ord.

Men, sier mange. Ordet er ikke så lett å forstå. Det er mange ulike tolkninger. Guds ord viser vei. Den sier at uklare ord skal sees i lys av de klare. Vi kan illustrere det med spørsmålet om det er rett ut fra bibelen å gifte seg på ny for en som er skilt. Et følelsesmessig vanskelig spørsmål. Mange bibelvers taler om dette, bl.a. Mark 10,11-12, Luk 16,18; Rom 7,3; 1 Kor 7,11. Alle disse sier utvetydig at den som er skilt ikke skal gifte seg på ny så lenge ektefelle lever. En tekst (Mat 19,9) kan muligens synes å åpne for gjengifte når den ene ektefellen har vært utro. Da må dette verset sees i lys av de mange klare. Det finnes ingen åpning for gjengifte i Guds ord, så lenge ektefellen lever. Når det er sagt, må jeg få si så sterkt jeg kan: Jesu blod renser for all synd. Jesus sier til disse som han sier til alle: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28)

Luther har gitt en sunn veiledning om hvordan vi forholder oss til vanskelige tekster i Guds ord: «Møter du ord i Bibelen du ikke kan forstå, ting som kan synes som motsetninger og lignende, da bøyer vi oss for at Guds tanker er høyere enn våre tanker og lar de ordene ligge og konsentrere oss om andre og mer klare ord. Vi bøyer oss for Ordet, vi setter oss ikke over det!»

 

(Et av punktene i bibeltimen jeg holdt på Nærbø 04.04.24. Avslått inntatt i avisen Dagen)

Tollef Hytland – fengselsfugl og svovelpredikant

Tollef og Ellen Hytland (foto bjerkreim.info)

Tollef Hytland fra Bjerkreim har en spennende livshistorie. Den ender imidlertid ikke godt. Det gjør ikke alltid det, selv for emissærer.

I 1877 satt to menn på hver sin celle i fengselet i Stavanger. Den ene var herlig nyfrelst, den andre var ingen kristen. De to hadde ikke sett hverandre, men det var et hull i veggen mellom dem, helt oppe mot taket. Dette hullet gjorde at de kunne snakke med hverandre uten store anstrengelser.

Den nyfrelste klarte ikke å skjule hva han hadde opplevd, og begynte å vitne om sin Frelser for den ukjente. Litt etter litt begynte vitnesbyrdet å nå inn, og kollegaen på nabocella ble frelst. Han som vitnet, sonte en dom på 20 dager. Bror hans hadde besøkt han i fengselet, og vitnet for han slik at han ble frelst. Nå var det altså to nyfrelste i fengselet i Stavanger. Han som vitnet for sin nabo het Tollef Hytland.

Hytland i Bjerkreim (foto mapio.net)

Oppvekst med fyll og slåssing

Hytland er en gard i Bjerkreim, på sørsiden av Ørsdalsvatnet. På midten av 1800-tallet var det to hovedbruk på Hytland. Et ektepar med fem barn kom til bruk 1 i 1856. Mannen het Lars Olsen Apeland. Han skulle nå overta Hytland etter sin søster og svoger som var barnløse. De hadde fått et tvillingpar i 1850, men begge disse døde i fødselen. Nå testamenterte de garden til Lars, mot å få folgekontrakt.

Lars og kona Marthe Pedersdatter Apeland hadde inntil da levd i fattigdom, og livet ble ikke mye enklere selv om de nå var selveiende bønder. Noe av fattigdommen skyldtes også at Lars lå under for alkohol, og derfor stadig var på fylla. De fem første barna pluss et sjette som var dødfødt, ble alle født på Apeland. Det var Guri (f.1842), Ole (f.1844), Berthe Talette (f.1846), Peder (f.1849), Dødfødt barn (f.1851) og Ole Andreas (f.1854). Berthe Talette ble gift til Vinningland. Hun hadde ei datter, Lotta Rebekka Bertine, som ble gift med Sven Westlye og bosatt i Stavanger. Lotta og Sven Westly var nære vener av Ingeborg Efteland og Fred Olsen. Ingeborg var søster til min mormor Inga Fjelde.

Lotta og Sven Westlye (foto Fred. Olsen)

Det skule komme et barn til i familien på Hytland. Han ble født 12. mars 1857 og fikk navnet Tollef Johan Larssen Hytland. Til vanlig skrev han seg for Tolleif Hytland eller Tolleif L. Hytland. Det ble smått med skolegang på Tollef. Når han var konfirmant i Bjerkreim kirke 29. september 1872, kunne han knapt lese. Dette lærte han seg imidlertid etter hvert. Tollef var stor av vekst, og fysisk veldig sterk. Jeg har ikke opplysninger om hva Tollef arbeidet med etter konfirmasjonen, men antar at det var for han som for de fleste av hans jevnaldrende – de fikk seg strøjobber som drenger på ulike garder.

Tollef tok snart lærdom av farens dårlige vaner. Fyll og slåssing ble en vanlig foreteelse for tenåringen. Det førte han også i klørne til myndighetene. En gang hadde han gitt en ungdom fra Ogna såpass med juling, at lensmannen måtte gripe inn. Det endte med noen dager på brød og vann i kasjotten. Etter en skikkelig rangel i 1877, endte han igjen i fengsel, denne gang i Stavanger. Det var her Tollef ble frelst. Broren Peder var åtte år eldre enn Tollef. Han var blitt frelst, kanskje ved vekkelsen ved Lars Oftedal som gikk over Stavanger på den tiden. Gleden var stor da Peder fikk hjelpe lillebroren til fred med Gud.

Hytland. Bruk 1 i midten (foto Bjerkreimboka)

Skomaker og emissær

Vel hjemme igjen fra fengselet, begynte et helt nytt liv for slåsskjempen fra Hytland. Han oppsøkte samlinger om Guds ord og vitnet frimodig for sambygdingene om sin tro. Tollef hadde også en veldig god sangstemme, og brukte også denne gaven med stor frimodighet. Etter hvert begynte han også selv å samle folk til møter, hvor han både vitnet og talte Guds ord. En av sangene han ofte sang var slik:

Tollef lærte seg skomaker yrket, og fikk seg sitt eget verksted. Det var kun en kort tid han var lønnet emissær. Mesteparten av livet riste han på fritiden uten lønn. Det var kanskje på en slik preiketur til Jæren, at han traff på Ellen Gabrielsdatter Herikstad fra Varhaug. Hun var tre å yngre enn Tollef. De to ble glad i hverandre, og 29. desember 1882 ble de viet i Bjerkreim kirke. Ellen var datter til Berte Herikstad fra Varhaug og Gabriel Hadland fra Ogna. Bruden var 22 år og brudgommen 25.

De første månedene som nygifte, bodde de heime på Hytland. Her fikk de også sitt første barn. I 1883 fikk de kjøpe bruk 11 i Bjerkreim sentrum, og familien flyttet dit. Her hadde Tollef sitt skomakerverksted. I 1885 solgte de bruket i Bjerkreim og flyttet til Egersund. Her ble de boende til ca. 1889. Da var Stavanger neste stoppested for den urolige Tollef Hytland.

Første annonse jeg finner på nb.no med Tollef Hytland

(fra Egersundsposten 07.07.1886)

Svovelpredikant for Indremisjonen

Det var mens familien bodde i Egersund, at Tollef ble ansatt som lønnet emissær for Ryfylke og Jæren Indremisjon. Dette skjedde i 1887. Året før hadde han vært flere turer i Lyngdal og Farsund traktene. I Spind brøt det ut en stor vekkelse, og denne vekkelsen fortsatte da han hadde to nye lange møteserier våren og høsten 1887. Han ble kjent for sin vakre stemme og for sine store talegaver. Han brukt et friskt og impulsivt språk, og var ikke redd for å bruke kraftuttrykk.

I denne perioden tok han et oppgjør med en ny Ungdomsskole (Folkehøgskole) som var startet i bygda. Dermed havnet han også i media, og lokalavisen Lister fikk svovelpredikanten fra Bjerkreim som et yndet «offer». Men Tollef lot seg ikke skremme av det, og kom tilbake til Spind også i 1889 og mange ganger senere. Også i 1889 ble det vekkelse. Han opplevde vekkelser også i andre bygder han besøkte som forkynner, blant annet i Hjelmeland og i Herand i Hardanger. I Herand fikk han vigsle grunnen til et nytt bedehus som kristenfolket ville bygge. Det hadde vært flere vekkelser i bygda før Hytland kom dit, og de nyvakte kjente et stort behov for et eget bedehus.

Bryllupsbilde av Ellen og Tollef Hytland (foto bjerkreim.info)

Som ansatt i Indremisjonen, reiste han en del sammen med den store høvdingen Lars Oftedal. I 1887 var det så smått begynt å gro fram en opposisjon mot den maktglade Oftedal. En viktig «opposisjonell» var den kjente emissæren Thormod Rettedal. Det var i dette mer lavkirkelig radikale opposisjonsmiljøet at kallet til Kinamisjon i Stavanger vokste fram. Tollef talte på den første basaren for den nystiftede Stavanger Kinamisjonsforening. Han kjente seg nok mere hjemme i dette radikale miljøet, og valgte å slutte som lønnet emissær i Indremisjonen i 1889.

Aggressiv bladmann

Rettedal og hans opposisjonsvenner valgte å stifte et eget misjonsblad, som en konkurrent til Lars Oftedals ulike publikasjoner. Dette nye bladet fikk navnet «Hilsen fra Broderkretsen», og Tollef Hytland fikk ansvaret for økonomien og for å skaffe abonnenter. Han trålet både Jæren, Ryfylke og Agder for å verve nye tingere på bladet, og lyktes særdeles godt. På det meste i Hytlands tid, hadde bladet 15 000 abonnementer. Som alltid var Tollef røff i stilen, også i sin iver etter å få lesere til «Hilsen fra Broderkretsen».

Dette fikk Tønnes Bjerkrheim erfare mange år senere.Han var sangforfatter Trygve Bjerkrheim sin far. Tønnes var i 1903 på preiketur i Gjesdal og på Jæren sammen med sin gode venn Tollef Hytland. I ei av bygdene på Jæren ville de ikke ha møter på grunn av inntrykket de hadde hatt av Tollef da han hadde vært i bygda for å samle abonnenter. Tønnes Bjerkrheim hadde derimot liten forståelse for Jærbuens argumenter.

Som nevnt brukte Tollef flittig sin gode sangstemme. Han skrev også noen egne sanger, og i 1889 gav han ut noen av dem i et lite sanghefte med den spesielle tittel «Den syngende Zions-Vandrer». Hans «venner» i avisen Lister fikk tilsendt et eksemplar, og skrev en helt spesiell anmeldelse. Først siterte de to vers av en av Tollef Hytland sine sanger:

Overskriften over anmeldelsen var «En sprogforbedrer». Og de fortsatte, noe språklig revidert: «Dette er et eksempel grepet i fleng; men ikke sant, språket er nydelig? Vi anbefaler boken til Bjørnson og K. Knudsens oppmerksomhet. Men saken har en alvorlig side. På dette sammensurium som utgiveren betegner som «utvalgte salmer og sanger», skal han etter oppbyggelsesmøtene ha en rivende omsetning. Det fortelles i alminnelighet i våre lærebøker, at Norge er et av de land i Europa hvor folkeopplysningen står høyest. Så lenge bøker som den ovennevnte kan omsettes i tusenvis ut over landet, kan vi dessverre ikke erklære oss enig i den setning.» Her var reine ord for pengene.

Som nevnt ble Tollef Hytland ofte angrepet av pressen, først og fremst av avisen Lister og noen av dens lesere, og nesten utelukkende annonymt. Jeg tar med noen sitat, språklig revidert, for å illustrer temperaturen i den tids aviser. Det som ble skrevet i ei avis, ble ofte sitert i andre, så vi finner angrep på Hytland i mange aviser på denne tiden. Han var imidlertid ikke alene om dette. Thormod Rettedal, Ole Kallem, Lars Oftedal med flere opplevde lignende angrep.

Sitater fra avisen Lister

08.02.1887: Møtene har vært mer enn alminnelig godt besøkt, for det meste av kvinner. Særlig synes det oss at det er de unge jenter, og helst av dem med et noenlunde behagelig ytre, som mest fenger hans oppmerksomhet… Da Hytland nok har sagt at han ser så mye bedre enn andre, ja, til og med «lukter» så godt, at han kan kjenne om husets beboere er kristne. (Av En iakttaker)

23.09.1889: Emissær Hytland har ordet: Fanden har alltid vært en stor tosk. Mest dum er han når han kommer på tresko. Farligst er han når han kommer på viskelærskalosjer eller på sølvtøfler. (ingen avsender)

09.05.1890: St. Toleivi Brev til de Chicagoiensere (ingen avsender)

01.07.1890: Om soldater som synger på Gimlemoen: Det er omtrent som når Hytland for 2-3 år siden sammen med et kompani kvinnfolk gav et eller annet sangnummer utetter postveien. (av T.S.)

21.09.1892: En kjeft og en opptreden har han som man skal lete vidt og bredt etter. Som åndsfordummelsens bestyrer og rotfester hos uopplyste og enfoldige menn og kvinner inntar han visstnok en høy rang. (Av A.B.)

Tjørn. Malt av Tollef Hytland (foto bjerkreim.info)

Sitat fra Egersundsposten

05.02.1889: Vi forstår godt at mange ved å høre på Hytland, i den grad er blitt såret i sine beste kristelige følelser, at de lover aldri mere å tre innenfor hørevidden av hans klingende ord. Det er noe så hovmodig, selvsikkert og rått i hans skrik, at han er for dem helt uutholdelig…. Å strømme til Hytland, er det klareste bevis på at folk ikke skjønner hva sann kristendom er.

Notis i Haugesund Avis 20.08.1896

Fra samme avis 16.02.1897

Andre stubber

Jeg tar også med noen stubber med mer positivt fortegn:

En gang fikk han kjeft fordi han hadde lastet 200 kg på hesten sin, noe folk mente var altfor mye. Han veddet da at han selv kunne bære like mye. Tollef var stor og sterk. Han laget seg en stol slik at han der kunne sette fra seg børa og hvile underveis, og slik vant han veddemålet.

Om nye sanger: «Desse nye sangan, dei kan vere goe nok te kveige, men ska elden halda seg, då må me syngja dei gamle goe salman.»

Hytland talte sterkt imot brennevinsamlaget. Som ivrig jeger, hentet argumentasjonen fra revejakten: «Nå me går på jakt itte revabøle, så gjelde de om å skjoda den store reven fysst. Eg vil seia dokke kara: Kom så blekke me den store fysste!»

Han var kjent for å være ordrik. Et sitat går igjen i flere kilder: «Han (Moses) støttet sin stav i Jordansdal, hvilte sin mage på Nebofjell og kimte med himmelens klokker.»

Skildring av Hytlands virksomhet på Spind i 1887: «Han har holdt møder hver aften. Og trods den travle vaaraan har han havt den glæde altid at tale for fuldt hus. Folk arbeider dobbelt to dage i ugen for at være med Hytland de næste… Den største del af Hytlands skare bestaar af kvinder. Disse er i Spinn mere end andre steder i trællestand sammenlignet med manden.. Han er en begavet mand, som næsten aldri staar fast for ord. Folk siger, de aldri har hørt magen til Vækkelsesprædikant.. I talens løb tar han fat paa folk, rusker i folk og snur sig snart til en snart til en anden personligt.. Presterne faar ogsaa stundom holde for: «Det gives desværre i vort land mange steindøde præster, som staar aar ud og aar ind og preker om helliggjørelse og moral og ren vandel; men de taler aldrig om rettferdiggjørelse, omvendelse og bod.» (referat av lærer Jochum Spinnangr)

En gang han sto og talte på et møte, skrapte det på døra. En mann på et av de fremste setene gikk til døra og lukket opp. Og inn kom en hund. Da sa Hytland: «Ja, for honnane kan dei lokka opp når dei skrabe på døro, men når Herren skraba på hjertedøro, så helle dei na atte.»

En periode reiste han en del sammen med en annen emissær som het Sven Håland. De må ha utfylt hverandre, for de ble kalt loven og evangeliet. Tollef var «loven».

Møteannonse fra Social-Demokraten 05.05.1909

Familieliv

Som nevnt fikk Ellen og Tollef Hytland sitt første barn i 1883. Det var ei jente som fikk navnet Manda Bertine. Neste ut var Tollef jr i 1888, Ola i 1890, Eline Gabrielle i 1893, Lars i 1896, Berta i 1899 og Gudrun Leonora i 1902. Alle barna vokste opp. Familien ble boende i Stavanger til 1894. Da solgte de huset sitt der, og flyttet tilbake til Hytland hvor han kjøpte heimegarden av broren Ola Andreas. Familien hadde da 12 kyr og 100 sauer.

Men før århundreskiftet solgte han garden videre til den andre broren ved navn Ole. Denne flyttet fra Hytland i 1904 og Tollef overtok den igjen for en kort tid uten å bo på garden. Han solgte den videre til sin gode venn Tønnes Bjerkrheim i 1905. Neste og siste stoppested for familien Hytland var Egersund. I 1900 bodde de i Gamleveien, mens de i 1910 bodde i Mosbækplads 5.

Heime i Bjerkreim var han aktivt med i arbeidet på bedehuset, og deltok fortsatt som frivillig forkynner. Han ble den første formann i det nystiftede Bjerkreim Indremisjon (ImF) i 1901. Året etter syklet han og kompis Tønnes Bjerkrheim til Flekkefjord for å delta som utsendinger på kretsmøtet for Kinamisjonen. I 1907 sto Tønnes og J. Slettebø i en vekkelse på Røiseland i Bjerkreim. Også her støttet Tollef aktivt opp.

Litle-Svela. Malt av Tollef Hytland. (foto bjerkreim.info)

Tragedien i Brooklyn

Men utfartstrangen var han ikke kvitt. I 1905 reiste han en tur til Amerika og hadde med seg to av barna. Utreisedatoen var 6. mars og målet var Nord Dakota. Denne turen varte ikke lenge, og han og barna var snart tilbake i gamlelandet. I Amerika hadde han fått forkynne Guds ord for mange norskamerikanere. I 1909 var det igjen årsmøte for Kinamisjonen i Flekkefjord, og denne gang deltok Tollef med forkynnelse av Guds ord. Han talte også på to møter for metodistene i Flekkefjord denne sommeren.

Høsten 1909 satte han på nytt kursen mot Amerika. Denne turen skulle snu opp ned på livet til Tollef Hytland. Etter å ha vært i Amerika noen måneder, ble han ifølge en notis i den nevnte avisen Lister, tatt på fersk gjerning i tyveri i en butikk i Brooklyn. Avisen skrev videre at Tollef ble arrestert og fengslet for tyveriet, og at norske prester i byen fikk betalt for han slik at han slapp fri. Han ble deretter satt på første båt tilbake til Norge.

Notis i avisen Lister 16.02.1910

Hva var skjedd med svovelpredikanten? Jakob Straume skriver kort og kontant i boka Kristenliv i Rogaland at han «gjorde ei preikeferd til Amerika og kom bort frå Gud». Det som var skjedd med Hytland i Amerika, ble godt kjent heime i Norge. Dermed var det slutt på hans reisevirksomhet. Men etter fem år, finner jeg noen annonser der Tollef Hytland er annonsert som forkynner. Det var i 1915 på en fest for Kinamisjonen. Her var han sammen med blant andre Gabriel G. Tungland. Han var også taler på ett par møter for Santalmisjonen sommeren 1915. Kanskje kan dette tyde på at den falne predikant fikk komme tilbake til sin Frelser?

Etter den famøse Amerikaturen, finner vi Tollef i avisene igjen i 1912. Da startet han en dyrehage i Årstaddalen i Egersund. Tollef var en dyktig jeger, og nå fanget han noen rødrever som han hadde i fangenskap. Han inviterte folk til å komme og se på dyra, mot 12 øre i inngangspenger. Avisene rapporterte ut over året at han også fikk noen hvite fjellrever, og noen sjeldne svarte rever fanget i Bjerkreim. Han hadde også en steinulv (hubro) i fangenskap.

Bautasteinene hugget av Tollef Hytland (foto bjerkreim.info)

Selvportrett av Tollef Hytland på en av bautasteinene

(foto bjerkreim.info)

Ellers syklet han ofte til Kvålsvatnet mellom Egersund og Helleland. Her hogde han ut flere bautasteiner som han planla å frakte til Egersund. På en av disse hogde han ut et selvportrett. Steinene kom aldri til Egersund, de ligger fremdeles der Tollef etterlot dem. Tollef drev også som hobbykunstner. Han malte og tegnet flere av gardene i Bjerkreim og solgte bildene til gardens eier.

Minneord i avisen Dagen 03.11.1920

Tollef ble ingen gammel mann. Han ble syk og døde i Egersund 1. november 1920, 63 år gammel. I dødsannonsen er han titulert som «emisær Hytland». Ellen overlevde sin mann med 20 år, og døde først i mai 1940. Hun var mye syk de siste årene hun levde. Både Ellen og datteren Berta er nevnt flere ganger i Kineserens oversikt over innkomne gaver til misjonen.

Dødsannonse i Aftenbladet 01.11.1920

Fra Dalane Tidende 15.05.1940

Kilder:

Bernhard Eide: Det Vestlandske Indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)

Bjørn Slettan: «O, at jeg kunde min Jesum prise» (1992)

Jacob Birkenes: Spind en bygdebok (1950)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jakob Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund (1960)

Kåre Rudjord: Listaboka (1987)

Lisabet Risa: Bjerkreimboka (1997)

Referat af forhandlingerne paa Lands-Indremissionsmødet i Stavanger (1890)

Sem Austrumdal: Bjerkreim skipreia, herad og kyrkjesokn (1932)

Theodor Dahl: Humor fra hav til hei (1986)

Tor Veggeland: Kultursoge frå Fjotland (1983)

Trygve Vassvik: Rogaland Indremisjon 100 prs jubileum (2001)

Tønnes Bjerkrheim: Banebryter og foregangsmann (1999)

Wilhelm Magersnes m.fl.: Ryfylke og Jære Indremisjon 100 år 1876-1976 (1976)

Kineseren 1891-1920

Marit Sahlin Lagestrand: Tollef Hytland (1857-1920) (bjerkreim.info)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Desto fastere har vi Guds ord

(foto ukjent)

Det er kamp om Guds ord. En gammel kamp i stadig ny innpakning. Men Guds ord er sannhet, fordi det er gitt oss av han som er Sannheten.

I påsken (2024) leste jeg en biografi om den engelske kirkehøvdingen John Wesley som levde på 1700-tallet. Han var grunnleggeren av metodist-kirken. Det var litt av en kapasitet. Han skrev 231 originale bøker og holdt mer enn 40 000 taler, det vil si i gjennomsnitt to taler hver eneste dag i de over 60 år han forkynte Guds ord. Han leste også det meste han kom over av det andre skrev. Likevel hadde han et ønske, nemlig å bli kalt «mannen av én bok». Den ene boken var Bibelen. Boken der Gud har åpenbart veien til frelse og salighet.

I 2 Peter 1 konkluderer Peter på samme måte som John Wesley. «Desto fastere har vi det profetiske ord» (v.19). Peter forteller om hendelsen på forklarelsens berg. Der hadde han, Jakob og Johannes vært sammen med Jesus. Plutselig sto Moses og Elia sammen med Jesus og samtalte om det som skulle skje med Jesus i påsken. Hans lidelse og død. Det må ha vært en fantastisk opplevelse.

Men når Peter her ser tilbake og forteller om det som skjedde, nevner han ikke Moses og Elias med ett ord. Da er det «Jesus alene» han minnes. For etter at Mose og Elia ble usynlige, kom en røst fra himmelen «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» (2 Pet 1,17) Det må ha vært fantastiske opplevelser både å se Moses og Elia, og å høre Guds proklamasjon om Jesus. Men Peter hadde funnet noe som var en enda tryggere grunn å bygge på. Han fortsetter: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pet 1,19)

Det var stort med opplevelsen på berget, men husk at desto fastere har vi Guds ord. Og vi hører ekkoet fra John Wesley: Det finnes tusenvis av bøker om Guds rike, men gi meg én, gi meg Bibelen. Den er vår eneste autoritet. Det er boken som alle andre kristne forfattere og forkynnere har sin autoritet fra. Taler de som Guds ord, skal vi høre på dem. Hvis ikke lukker vi ørene.

Det var også beskjeden den rike mannen i dødsriket fikk. Han ville at Abraham skulle sende Lasarus til sine brødre for å forkynne for dem. For hvis en fra de døde sto opp, da ville de tro. Nei, sier Abraham. Tror de ikke Guds ord, hjelper det ikke om noen står opp fra de døde.

Tenk, vi har fått et Ord fra Gud som er Guds kraft til frelse. Som har noe å si oss om livet her på jord. Og om målet for Guds folk og også for den som ikke tror på Jesus. Så skal vi få være sendebud i Kristi sted, og be folk forlike seg med Gud. Metoden for det har Gud selv gitt oss: «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1Kor 1:21)

(Innledning til bibeltime på Nærbø 04.04.24 fra 2 Pet 1,16-21)

En ukjent ungdomsforening?

Langeland kapell (foto ukjent)

Søndag 11. november 1923 ble det stiftet en ungdomsforening på Langeland kapell. Var det Jørpelands første?

To protokoller fra oppstarten av Jørpeland kristelige ungdomslag dukket nylig opp. Etter å ha arbeidet en del med kristenlivet i Strand, var det gått meg forbi at det ble stiftet et arbeid for ungdom i kristen regi allerede for 100 år siden.

I 1921 skjedde en hendelse som skapte store sår i kristenflokken på Langeland bedehus. Mange på Jørpeland ønsket et kapell. Det var lang vei til kirken på Strand, og departementet hadde godkjent at presten kunne ha noen gudstjenester på bedehuset. Ivar Olaf Holsvik hadde vært prest i Strand siden 1915, og han ble etterfulgt av Martin Stensaker i 1920. Stensaker var fra Drammen og var 26 år gammel da han kom til Strand. Kona Hjørdis var 21 år gammel. Stensaker var ferdig utdannet i 1919 og hadde ett år som stiftskapellan i Hålogaland før de som nygifte kom til Ryfylke.

Kravet om eget kapell økte etter at Stålverket startet, men ble delvis lagt på is under 1. verdenskrig. Holsvik arbeidet likevel i det stille. Det mest realistiske alternativet var å gjøre om bedehuset til kapell, men bedehusstyret var imot, og det hadde store deler av kristenfolket i ryggen. Da den nye, unge og energiske presten ankom i 1920, skrev han brev til bedehusstyret og hevdet at de ikke hadde vedtektene med seg, når de nektet å omgjøre bedehuset til kapell. Da dette ble sak på årsmøtet for bedehuset i 1921, mobiliserte presten folket på Jørpeland, og fikk flertall for sin sak. Det resulterte i at bedehusstyret og de fleste faste bedehusgjengere, marsjerte ut i protest og fortvilelse over å ha «mistet» bedehuset.

Presten Martin Stensaker sammen med fire barn fotografert

i 1931. (foto Alsvik: Folk i Strand)

Presten var ivrig i tjenesten, og i 1923 sto han i spissen for oppstart av ungdomslag på Jørpeland. Ifølge Holger Strand, «Soga um Strand» startet han en tilsvarende forening også på Tau. På Jørpeland var det konfirmantfest 11. november 1923. I talen for dagen snakket han om det kristelige ungdomsarbeidet, og sa at det burde stiftes en slik forening på Jørpeland. Han avsluttet talen med å invitere de som ville være med i en slik ungdomsforening, til å stanse igjen etter festen.

Dette refereres i protokollen for styret for Jørpeland kristelige ungdomslag. Det var ikke mange som stanset igjen etter festen, men de som gjorde det, bestemte at foreningen skulle stiftes. Stensaker hadde gjort et forarbeid, for da styre skulle velges, ble han selv valgt til formann, lærer Anna Ramsfjell til sekretær, Hulda Vallem til visesekretær og Gunhild Grønberg til styremedlem.

Første styremøte var 21. november. Her gjennomgikk Stensaker lovene til Norges kristelige ungdomsforbund og han opplyste at han hadde fått lærer Peter Molaug til å ha foredrag om ungdommens sak på foreningens første møte 1. desember. Det ble videre bestemt at det skulle være møte i foreningen annen hver uke, og det ble opplyst at det på dette tidspunkt var 11 skrevne medlemmer i laget. Foreningen skulle også start en avis, som det skulle bli lest fra på lagets møter.

To protokoller fra oppstarten av Jørpeland Kr. Ungdomslag

(foto Ove Sandvik)

Neste styremøte var 5. desember. Her ble kommende møte planlagt, og lærer Ramsfjell skulle da ha et foredrag. Laget manglet sangbøker, så det ble bestemt at det skulle kjøpes inn 30 eksemplar av sangboken «Sangbok for norsk ungdom», utgitt av Norges kr. ungdomsforbund, Det ble også bestemt at det skulle arrangeres juletrefest søndag 6. januar 1924. Det ble nedsatt en festkomite, som besto av Tore Barka, fru Oftedal, Hulda Vallem, Gunhild Grønberg og Harald Brekke. En egen aviskomite ble også valgt: Gunhild Rødland, Torry Jøssang, fru Thorsen, fru Oftedal, Tore Barka og Berta Lauvik.

De to første møtene i 1924 ble holdt på Langeland bedehus og på Barkved bedehus. Det ble bestemt at det skulle være medlemsfest på fastelavenssøndag. Festkomiteen besto av Karen Barkved, Tomine Moen, Anna Ramsfjell, Kristian Heimlund og Hans Langeland. Presten skulle holde festtalen. Videre arbeidet styret med å få i gang speiderarbeid.

Møtene gikk sin gang ut over året, mens det om sommeren var pause. Da arrangerte i stedet ungdomslaget utflukter med friluftsmøter. På høsten ble det vedtatt å arrangere en serie med bibeltimer. Årsmøtet ble avholdt 7. desember. Styreprotokollen slutter med et kort referat fra styremøtet 23. januar 1925.

Anna Ramsfjell var sentral i oppstarten av Jørpeland Kr. Ungdomslag.

Hun ble senere gift med Sem Vetteland.

(foto Norske skolefolk)

Den andre protokollen er en møteprotokoll. Her blir det gjengitt referat fra de møtene ungdomsforeningen arrangerte i perioden 1. desember 1923 til 18. januar 1925. Hele programmet for de ulike samlingene blir gjengitt, med hovedvekt på foredragene som ble holdt. Møtet 15. desember 1923 ble innledet med andakt av Laurits Barkved. Deretter hadde lærer Ramsfjell et foredrag om «Kristus som den seirende konge». Kvelden ble avsluttet med enda en andakt, denne gang av formann Stensaker. 8 nye medlemmer skrev seg inn i laget denne kvelden. Det ble også valgt to nye styremedlemmer, Holger Barka og frøken Lauvik.

Møtet 19. januar 1924 ble holdt i Tunglandsbrakka. Utenom vanlige poster, blir navnet på lagets avis avslørt, «Jørpeland tidende». Det var også lysbilder fra India ved misjonær Nilssen. På møtet 3. februar ble det valgt utsendinger til årsmøtet for Rogaland krets av ungdomsforbundet. Berta Lauvik, Hulda Vallem, hr. Neverdal og «kanskje flere» skulle representere Jørpeland.

14. mai hadde fru Ebbesen foredrag om speiderbevegelsen. Etter foredraget ble det enighet om å starte en speiderforening for jenter innen ungdomslaget. 8 jenter meldte seg, og det ble ytret ønske om at frk. Ramsfjell skulle bli leder. Årsmøtet var som nevnt 7. desember. Her sang brødrene Wiig og det var opplesning av Margrete Jøssang og fru Stensaker. Nytt styre ble valgt: Sokneprest Stensaker (gj.v.), fru Oftedal, Kr. Heimlund og Jørgen Neverdal. Varamedlemmer: Margrete Jøssang, Berta Lauvik og Asser Wiik. Hulda Vallem og Anna Ramsfjell var ikke på valg.

Det siste møtet i foreningen som er referert i protokollen, var i Losjehuset 18. januar 1925. På dette møtet hadde de besøk av Ingeborg Olafson fra Island. Hun fortalte fra kristenlivet på Island, med hovedvekt på vekkelsen ved presten Fredrik Fredrikson.

Hva skjedde videre med ungdomsforeningen? Var den bare et blaff som varte i vel ett år? Eller fikk den en lenger ukjent historie. Protokollene er tause, men kanskje noen vet noe?

Til Quisling fra Hope og Hallesby

Den midlertidige kirkeledelse. Framme nr.2 f.v Ole Hallesby,

deretter Eivind Berggrav og Ludvig Hope. 

(foto Hjemmefrontmuseet)

8. mai 1943 sendte Den midlertidige kirkeledelse et brev til ministerpresident Vidkun Quisling. Brevet var en protest mot en ny lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats.

Den midlertidige kirkeledelse (DMK) ble opprettet 20. juli 1942 av de norske biskoper, etter at nesten alle prester hadde lagt ned sitt embete. Kirkeledelsen besto av biskopene Eivind Berggrav, James Maroni og Henrik Hille. I tillegg ble tre ledere fra de kristne organisasjonene medlemmer, nemlig Ole Hallesby, Ludvig Hope og Hans Edvard Wisløff. Opprettelsen av DMK ble kunngjort i alle norske kirker 26. juli 1942.

Det var Eivind Berggrav som var leder, men han og mange av de andre medlemmene i DMK ble arrestert. Derfor måtte DMK stadig suppleres med nye medlemmer. I mai 1943 var det indremisjonens Ole Hallesby og Misjonssambandets Ludvig Hope som var ledere. Da også disse ble arrestert kort tid etter, måtte DMK gå «under jorden.

Nazistenes lov av 22. februar 1943 om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats skapte sterke reaksjoner, og DMK bestemt seg for å sende et brev til Quisling. Her protesterte de på den nye loven. De hevder i dette brevet at loven blir praktisert i strid med Haag-konvensjonen, ved at norske ungdommer blir satt til å ta del i krigsoperasjoner mot sitt eget fedreland. Dette «bringer våre menn inn i de sværeste samvittighetskonflikter», fortsetter Hope og Hallesby på vegne av DMK.

Og de fortsetter: «Overfor denne samvittighetsnød kan ikke kirken tie. Den ville svikte både sin Herre og de menigheter og enkeltmennesker den skal tjene og verge. Som kristne må vi se på vårt land som en Herrens gave som er betrodd vårt folk av Gud. For enhver norsk borger – som andre lands borgere – er det derfor en ubrytelig samvittighetsplikt å være trofast og handle rett mot det land og det folk som Gud har satt ham i. Denne plikt er hellig fordi den har sin rot i Guds ordning og er bekreftet i Guds ord.

Kopi av brev fra Ole Hallesby og Ludvig Hope på vegne av Den midlertidige

kirkeledelse. Dette er antakelig kopi av brevet sendt 

Stavanger krets NLM ved Tore Botnen

Gud har kalt kirken til å være samvittighetens vokter over alt hvor det øves tvang på sjelene. Ut fra dette kall ber vi Ministerpresidenten om å avstå fra å utskrive norske borgere til tjeneste som strider mot deres samvittighet og rettsfølelse.»

Dette brevet var antakelig en direkte årsak til at Hope og Hallesby ble arrestert av tyskerne 13, mai 1943, fem dager etter at det var sendt. Begge ble internert på Grini fangeleir. Hope satt på Grini til 30. august 1944, mens Hallesby først slapp ut etter at krigen var slutt.

En kopi av brevet til Quisling, ble sendt til alle landets prester og ledere i de kristne organisasjonene rundt om i landet. En kopi av brevet, lå inne i en gammel Bibel jeg nylig fikk. (Se foto)