torsdag 30. desember 2010

Fornyet lekmannsbevegelse

Lekmannsbevegelsen på bedehuset sliter i motvind fra alle kanter. En av vindene blåser i kirkelig retning. Vi trenger et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.


Fra Solberg bedehus, Tøtdal

Selv om det alltid har vært ulike syn på NLMs forhold til kirken og kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor vi har misjonsarbeid, er derimot blitt kirkelige, for ikke å si høykirkelige. Misjonens ledelse har så lenge de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi etter. Nå er flere av vår misjonærer i prestestillinger og bærer prestesnipp.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning. Mange er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Hierarkisk kirkevekst
De sener år har det blåst en ny kirkelig vind fra en litt annen kant. Store kirkevekst forsamlinger og karismatiske kirker i USA har vært til inspirasjon for mange.

Mange av disse kirkene er sterkt pastorsentrert, noe som har preget deler av forsamlingsbyggingstanken i NLM de siste årene. Flere av dem tenker også mer hierarkisk enn nådegavebevegelsen tidligere har gjort.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Mange av oss som er skeptisk både til høykirkelighet og amerikansk preget forsamlingsbygging, har imidlertid vært glade for at vi på bedehuset har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi.

Når ”liturgi” for disse handlingene skal utarbeides, er det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havner en lett i faste formuleringer og faste bønner. Lekmannslinjens frihet byttes med kirkelig liturgi.

Usunn kirkelighet
Dette er mer enn en ufarlig uenighet om ytre former. Det fører lett til ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i kirken. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg frykter for at den samme fare lurer i lekmannsbevegelsen. Faren er stor for å bli så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes fri løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Veien til tilstivnet høykirkelighet er kort for mange innen den radikale bedehusbevegelse.

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, fòr også mye av folket. Da blir det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre for å samle nye folk til møtene. Så glemmer man lett at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.

mandag 27. desember 2010

Minnetale om far

Foto fra 2003.

I dag er vi samlet for å ta avskjed med far. Det er både vemod og glede en slik dag. Et stort vemod over at plassen til far nå er tom. Glede fordi vi vet at han nå er trygt heime i himmelen og har det evig godt.
 

Far heter altså Oskar Sandvik og var en ekte Jørpelandsgutt, selv om foreldrene var innflyttere fra Tysvær og Høle. Fars foreldre og eldre søsken flyttet fra Stavanger til Jørpeland i desember 1922. Godt og vel ett år etter ble far født, 10.02.1924. Han fikk senere flere søsken, til sammen var de sju.

Familien bodde i Vågen, i 2. etasje i Olaus Lea sitt hus. Da far var fire år, mistet han faren sin. Det var to dager før jul. Farmor var da ca 1 måned på vei med barn nummer 7, onkel Alf. Tapet av faren førte til at far vokste opp i fattigdom. For å få endene til å møtes, hadde farmor vaskejobb på skolen og støtte fra sosialen. I tillegg måttet hun også hekle sengetepper som hun loddet ut, til inntekt for familien.

Far måtte derfor ut i arbeid så snart han var ferdig på folkeskolen. Han var først tjenestegutt hos Olaus Lea, før han begynte på Stålverket omtrent da krigen brøt ut. Mesteparten av tiden på Stålverket var far på Mekanikken. Etter konkursen i 1977 fikk han jobb hos onkel Sverre på Fjelde mek. verksted. Her var han til han ble pensjonist.

I ungdomstiden var den en ting som far var opptatt av, nemlig sport. Han var fast på Staals A-lag i fotball, han drev med bandy og friidrett. I tillegg var han glad i å gå fjellet og en ivrig sjakkspiller.

I 1950 skjedde en stor omveltning i fars liv. Mor hans døde plutselig. Far var ikke heime da det skjedde, men når han kom heim sang søsknene hans Johanna, Lars og Alf sangen vi skal synge på grava: ”Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen. Evig sammen med dem å være, aldri skilles venn for venn.” Dette ble et sterkt kall til far, som der og da overgav sitt liv til Jesus og ble en kristen.

Det ble et radikalt brudd med det gamle livet. Hele pokalsamlingen ble kastet i Tunglandselva, og vennelaget ble nytt. Han fant sin plass på bedehuset og i Norsk Luthersk Misjonssamband. Her var han trofast med resten av sitt liv. Han var også i mange år søndagsskolelærer.

På bedehuset traff han også mor, Eli Fjelde, og de giftet seg nyttårsaften 1955. De bygde hus på Tungland og bodde der fram til nylig. Det ble etter hvert fire barn, Torild og Einar ble boende med sine familier på Jørpeland, Sissel ble Finnmarking, mens undertegnede har bodd mange steder rundt om i landet. Det har også blitt 12 barnebarn.

Familien har alltid betydd veldig mye for far. Selv om han hadde liten tro på seg selv, hadde han stort barnetekke og vi barna og sener barnebarna gledet oss over å være sammen med han. Han kunne fortelle de samme gamle vitsene om og om igjen. Han kunne sitte lenge i vinduet sammen med de små og leke ”billeken”.

Ikke minst var han opptatt av at mor skulle ha det godt. Han var raus med å si at han hadde vært utrolig heldig som fant den hustru som han fant. Når han var inne på dette kunne han ble høytidlig i målet.

Far var på ingen måte fullkommen. At han var en synder vistes på han som på oss andre. Men han var samtidig sterkt preget av livet med Jesus. Han hadde husandakt hver eneste dag ved ett av måltidene. Han stod opp klokken halv fem om morgenen for å lese i Bibelen og be før han gikk på arbeid. Han vitnet for folk på gata og på bedehuset. Det var om å gjøre for far at folk måtte bli frelst. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly.

Han hadde funnet Jesus som den eneste veien til himmelen. Den veien var han med og viste andre til. Et av de bibelvers far ofte siterte understreker dette: ”Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.” (1 Joh 5,12) Personlig er jeg uendelig takknemlig for at far og mor viste meg veien til himmelen.

Far var en trofast forbeder. Familie, slekt, naboer og misjonens sak var daglig nevnt for himmelens trone. Mange av oss har derfor mistet en forbeder når far nå har flyttet heim.

De siste årene var far mye syk. Heldigvis hadde han ikke mye smerter. I november hadde sykdommen tatt så mye tak, at han fikk plass på sykeheimen. Kl.04.45 fredag 17. desember sovnet han stille inn og fikk ny adresse. Nå er han evig berget heime i himmelen.

For oss som tror på Jesus er det derfor ikke noe farvel, men et på gjensyn. Det var fars høyeste ønske at vi måtte stille oss slik at vi fikk være i himmelen sammen, vi som var det her på jord.

Vi lyser fred over fars veldig gode minne, og ser fram til å møte han igjen i himmelen.

(Minnetale i fars begravelse, Jørpeland kyrkje lille julaften 23.12.2010)







fredag 24. desember 2010

En frelser er født


”Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” Luk 2,10-14

Det må ha vært en spesiell opplevelse for hyrdene på Betlehemsmarka denne natta. Her lå de ute for å passe sauene og plutselig lyste himmelen opp. De ble antakelig livredde og tekte sikkert: Hva er det som skjer!

Så var det altså en engel fra Gud i himmelen som hadde en helt spesiell beskjed til hyrdene. Hyrdene ventet, som alle jøder, på Messias, på Frelseren som Gud hadde lovet. Nå er han født, sa engelen. Han som dere har ventet på i tusener av år, endelig er han kommet! Skynd dere til Betlehem og se ham!

Tror du hyrdene var mest opptatt av engelen? Vi mennesker er løgne slik. Englene er Guds tjenere for å hjelpe oss. Så misforstår mange og dyrker engelen i stede for Jesus. Andre dyrker idoler, seg selv eller lagte guder. Det hender at babyer som får en verdifull present, blir mer opptatt av innpakningen enn gaven.

Slik var det ikke med hyrdene. De fòr til Betlehem for å tilbe julegaven: Jesus

En frelser er født
Hva var det engelen sa? Jo, i dag er det født dere en frelser! Det er julens innhold med få ord. En frelser er født! Han fikk navnet Jesus, fordi det navnet betyr at han skal frelse sitt folk fra deres synder!

Når det skal åpnes en ny vei i Norge, kommer ofte kongen, eller en statsråd for å klippe snora og si at NÅ er veien åpen! Det var det Jesus skulle komme for å gjøre. Ikke en vanlig vei, men veien til himmelen.

Veien til himmelen ble åpnet på korset. Da tok Jesus straffen for dine og mine synder, og veien til himmelen ble åpnet for den som tar imot Jesus.

Fred på jord
Nylig var det stor fest i Oslo. Da ble Nobels fredspris delt ut. Den prisen går til dem som har gjort noe for å skape fred og frihet mellom mennesker.

Hørte du hva englene på Betlehemsmarken sang: Jesus kom for å skape fred på jord, sang de. Men det var ikke en slik fredspris-fred. Han kom for å skape fred mellom deg og Gud, mellom menneskene og den hellige Gud.

Etter syndefallet i paradis, var det ikke lenger fred mellom menneskene og Gud. Gud er hellig og ren og tåler ikke synd – verken i ord, gjerning eller tanke. Derfor er himmelporten stengt for oss mennesker.

De som har hatt meg til lærer ett halvt år nå, har sett at jeg er en synder. Jeg som også kjenner litt av innsiden hos meg selv, vet at jeg er en stor synder. Derfor er jeg så glad for julens budskap: Jesus kom for å skape fred mellom meg og Gud. Hvordan gjorde han det? Jo, ved selv å ta straffen for mine synder og selv leve ett fullkomment liv. Så sier han til meg: Skal vi bytte? Jeg får syndene dine, du får mitt fullkomne liv!

De fleste av dere kjenner historien om kong David. Han falt så dypt i synd. Han drev hor med Batseba og fikk mannen hennes drept for å skjule det galne han hadde gjort. Men David fikk bekjenne si syd og fikk tilgivelse.

Etter at David var død, gav Gud han en attest som er fantastisk: Han som holdt mine bud og fulgte meg av hele sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som var rett i mine øyne. 1 Kong14,8

Hvordan kan Gud si slik: Jo, fordi vi har en fullkommen frelse. Den som har tatt imot Jesus og hans frelsesverk er fullkommen ren for Gud. Det er Jesus sitt fullkomne liv som teller for Gud. Du er skjult i han. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Kol 3,3

Gjør som hyrdeneDet er fint å lese om hyrdene. De gikk til Betlehem for å møte Jesus. Men det er historie. I dag kommer Jesus til deg. Jeg synes det er så vondt at så mange ikke vil ha noe med Jesus å gjøre.

Livet er så kort. Jeg har levd i 50 år. Lever jeg like lenge som de fleste menn, har jeg
allerede levd ca 2/3 av livet her på jord. Noen får et mye korter liv. Spørsmålet for deg
og meg blir da, hvor går du hen når livet er slutt: Må du bli med Jesus til himmelen.
Han er veien sannheten og livet. Han er den eneste veien bort fra fortapelsen og heim til himmelen.



(Andakt ved juleavslutningen ved Dalane kristne skole 15.12.2010)



lørdag 18. desember 2010

Til minne om far

Far sovnet stille inn fredag 17. desember. Han ble 86 år gammel. Han døde i troen på sin kjære frelser, og har det nå evig godt heime i himmelen.


I 1994 skrev Trygve Bjerkrheim en sang til far. I forbindelse med at far fylte 70 år, lette jeg etter en far-sang. Det var vanskelig å oppspore. Jeg skrev derfor til Trygve Bjerkrheim, og han skrev følgende sang etter opplysninger om far gitt av meg.

FAR

Vår far og vår mor,- ein dyrebar skatt på vår aldrande jord.
For om det var slik, at me hadde `kje deim,
me hadde `kje livet, me hadde `kje heim
Så takkar me begge, frå hjartedjups grunn,
i høgtidsam stund, i høgtidsam stund.

I dag er det far. Han gildè og godsleg og hjelpande var,
og kjærleg og trufast. Du ville oss vel.
Du tenkte på både vår lekam og sjel.
Slik minnes me deg i frå år og til år,
i livskvelden klår, i livskvelden klår.

Gud rikt signe deg, kvar dag du skal vandra her nede din veg!
Guds englar deg fylgjer, vår Gud, Jesus Krist.
Og så får me samlast i himlen til sist.
Der skal me i lukke få vera i lag,
ein evig lang dag, ein evig lang dag.

En god og omsorgsfull far har lagt ned vandringsstaven og er berget for himmelen. Jeg lyser fred over hans gode minne.

lørdag 11. desember 2010

Er DagenMagazinet tapt?

Den kristne dagsavisa Dagen har vært et fyrtårn for kristen tro og tanke. Ut fra lavkirkelig, luthersk-roseniansk tenkning, har avisa gitt sunn veiledning i aktuelle tros- spørsmål og dagsaktuelle begivenheter.


Dagen har aldri vært ei nyhetsavis. Avisens styrke og berettigelse har vært å gi sunn bibeltro veiledning i aktuelle spørsmål på kristenfronten. Her har de siste redaktørene hatt ei god hånd om avisa. Odd Sverre Hove og Johannes Kleppa(bildet) har utfylt hverandre på en god måte, og har hatt stor tillit i bedehus-Norge.

Mange var derfor urolige da Dagen for noen år siden ble slått sammen med den karismatiske avisa Magazinet. Dagens profil ble klart svekket etter sammenslåingen. Dette kom ikke minst til syne gjennom lørdagsavisa.

I vår ble det kjent at en konflikt mellom sjefredaktør Hove og styreformann Lines ikke lot seg løse, noe som førte til at Hove trakk seg som redaktør. Når styret konstituerte tidligere redaktør i Magazinet, Vebjørn Selbekk, som ny redaktør i Dagen, sa også Kleppa opp sin stilling. Han sa at det var klare teologiske forskjeller mellom han og Selbekk, og at han derfor ikke kunne fortsette i avisa.

Nå har styret ansatt Selbekk som fast ansvarlig redaktør. Styret og formann Lines har dermed påtatt seg et stort ansvar for at vi nå står igjen med et klart svekket talerør for det bibeltro rosenianske bedehusfolket.

Fra josafat.no
Dag Rune Lid i Norheimsund har fulgt situasjonen nøye og skriver bl.a. følgende på josafat.no:

” Så skjedde det som mange hadde frykta. Johannes Kleppa vart vraka som redaktør i DagenMagazinet. Det er tragisk det som har skjedd etter samanslåinga med Magazinet, der ein lik gaukungen kom inn og har kasta ut Kleppa og Hove som redaktørarar og innsett Selbekk. Både Espene Ottosen(NLM) som sit i styret for DM og generalsekretær Erik Furnes(IM) går i dagens DM(10.12.10) inn for Selbekk.

Ein del advarte då dei slo avisene saman, men ein tenkte på verdsleg vis dess fleire abonnentar dess betre, men slik er det ikkje i den åndelege strid. Gideon fekk høyre at han hadde for mykje folk med seg, og då Herren hadde ribba han for over 99 prosent så vann dei ein av dei største sigrar som vart vunne i Israels soge.

Ein undrast på at utviklinga kan skje så fort. Magazinet som eksponent for karismatikken har sigra over den luthersk roseniansk linja Dagen var starta på. Men det seier vel også litt om det som har skjedde på den åndelege (fronten) mellom kristenfolket vårt gjennom dei siste ti-åra, der karismatikken har teke meir og meir over, og difor avspeglar vel gjerne DM det som har skjedd mellom kristenfolket i denne perioden også. Folket ville ha ein konge under Samuel, og fekk det - men det vart ikkje til velsigning for dei.”

Hva nå?
Noen sa opp avisa når Selbekk ble konstituert som redaktør. Andre av oss ønsket å avvente situasjonen. Å få til ei ny avis, ser jeg på som nytteløst. Kanskje en nettbasert løsning kan være et alternativ, der flere kan bidra med nyheter, veiledning og oppbyggelig stoff. Tiden vil vise hva som vil åpne seg.

Uansett er det som har skjedd sterkt beklagelig. Samtidig må vi ikke glemme at det også tidligere i Dagens historie har skjedd uheldige redaktøransettelser. Etter mye turbulens, kom skuta på rett kjøl igjen. Kanskje kan det skje en gang til?


Sjekk også Nils Dybdal-Holtes blogg om saken: http://tidenstegn.blogspot.com/2010/12/dagens-redaktr.html

torsdag 25. november 2010

Vis meg veien















Vis meg veien, kjære Frelser,
Så jeg mer kan ligne deg,
Til ditt rene, skjønne bilde
Også sees kan i meg.

Du som all min svakhet kjenner,
Du som mine synder bar,
Du, den beste iblant venner,
Kun hos deg jeg trygghet har.

Vi meg veien, kjære Frelser
Til en tro så strek og klar,
At jeg midt i tidens mørke
Ser din klarhet underbar.

Og om ikke livets gåte
Helt kan løses for meg her,
Led meg, Frelser ved din nåde,
Til jeg ser deg som du er.

lørdag 13. november 2010

Bibelens tale om det 6. bud

Det hersker lovløse tilstander i Norge i dag når det gjelder Guds gode vilje om seksualitet og samliv. Gud er vår skaper. Han har gitt oss en bruksanvisning. Å følge denne er det beste og det rette for mennesket.

I dag blir bruksanvisningen latterliggjort og stemplet. Kristenfundamentalist og avleggs gammeldags. Det er som om alle bilmekanikere skulle bli enige om å reparere bilene stikk i strid med bruksanvisningen fra leverandøren. Det må gå galt.

Hva sier Guds ord om ekteskap, samboerskap, homofili, skilsmisse, gjengifte og porno. Følgende er ikke en fyldig utlegging, men noen korte setninger som peker den rette veien.

Ekteskap
Ekteskapet er et forpliktende samliv mellom en mann og en kvinne. De må ha inngått en offentlig pakt og gitt hverandre løfte om troskap inntil døden skiller dem ad. ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” 1 Mos 1,27

Seksualiteten er Guds gode gave. Ekteskapet er den rette og eneste rette, ramme om det seksuelle samliv mellom mann og kvinne. En viktig hensikt med ekteskapet er også å få barn. Barn er en velsignelse og en gave fra Gud.

Samboerskap
Det seksuelle samlivet hører kun til innenfor ekteskapets trygge rammer. Samboerskap er derfor synd mot Guds gode vilje. ”Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme.” 1 Kor6,18

En kan ikke være kristen og samtidig samboer. Samboerskap er et liv i uoppgjort synd.

Homofil praksis
Etter syndefallet er Guds skapning lagt inn under synden. Dette gjelder også følelseslivet. Mange vil derfor i større eller mindre grad oppleve forvirring i følelseslivet. Noen dras kun mot det motsatte kjønn, noen dras både mot det motsatte kjønn og mot sitt eget. Andre igjen har sterkest følelser mot sitt eget kjønn. Atter andre har dragning mot barn, ja til og med mot dyr.

En kristen bærer også denne gamle natur. Han vil derfor leve i lyset også med sine følelser og bekjenne synden overfor Gud. Å leve ut slike avvikende følelser avviser bibelen med klare ord.

”Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.” 1 Kor 6,9-10

Skilsmisse
Guds gode vilje er at ekteskapet skal være livslangt. Inntil døden skiller dere ad. Bibelen gir imidlertid åpning for to skilsmissegrunner. For hors skyld og i et ekteskap der den ene er kristen og den andre ikke, og den ikke-kristne ikke vil leve sammen med en kristen.

”Men dersom den vantro skiller seg, så la ham gjøre det. En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred.” 1 Kor7,15

”Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” Matt19,9

Gjengifte
Den som er skilt, gir bibelen ingen åpning for å gifte seg på ny. ”Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.” Luk16,18

”Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru.” 1 Kor 7,10-11

”Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.” Rom7,3

Den som er gjengift, må erkjenne si synd overfor Gud. Han kan imidlertid ikke ha lederverv i den kristne forsamling. ”En menighetstjener skal være én kvinnes mann.”1 Tim3,12 Dette gjelder bl.a. forkynnelse, eldste i menigheten og leder i forening.

Porno
Etter at internett kom, ligger pornografien bare et tastetrykk unna. Dette er blitt en stor fristelse for mange. Jesus sier: ”Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor! Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.” Matt 5,27-28

Den mann og kvinne som fyller seg med porno, er utro mot sin ektefelle i sitt hjerte. Pornografi er forvrengning av Guds gode vilje for samliv og ekteskap.

tirsdag 9. november 2010

Jesus er synderes venn

Joh 8,3-11: De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne fram for ham. Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?

Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne! 8 Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden.

Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der. Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!

Kvinne grepet i hor
I bibelteksten kommer fariseerne og de skriftlærde med ei kvinne som er tatt på fersk gjerning i hor. Moseloven krevde at slike skulle steines, og nå ville de sette Jesus på prøve.

Guds Ord er helt klart, hor er synd. Samboerskap, homofil praksis og utroskap er brudd på det 6. bud. "Den som gjør slikt skal ikke arve Guds rike"(Gal 5,21)

Den som er ren
Fariseerne trodde de hadde en god sak, men Jesus avslører deres hykleri. Fariseerne hadde ikke forstått at vi ikke er rene for Gud, ved å holde buda ytre sett. Nei, synda er så alvorlig at den gjennomsyrer hele mennesket - tanker, sinn, ord og gjerning. En syndig tanke er nok til at du er skyldig på alle punkt i loven.(Jak.2,10) "Den som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne", sa Jesus. I møte med dette Ord trakk fariseerne seg unna, de eldste først.

Jesus synd`res venn
Så sto de alene igjen, Jesus og kvinnen. Jesu budskap til kvinna er det beste budskap som tenkes kan for en synder som er tatt på fersk gjerning: "Heller ikke jeg fordømmer deg." Jesus unnskyldte ikke synda, det kunne han umulig gjøre. For det kostet han hans dyre blod, å kunne tilgi. Men dette hans frelsesverk er så fullkomment at Jesus kan si :"Om synden ble stor. ble nåden enda større"(Rom 5,20). Jesu tilgivelse er fullkommen, han både tilgir og glemmer!

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for jeg vil tilgi dem jeg lar bli tilbake."(Jer 50,20)

Fariseerne gikk bort fra Jesus. Det ble for avslørende for deres fine fasade å være i nærheten av Han.
Synderinna derimot ble hos Jesus og fikk tilgivelse for syndene, frelse og evig liv. Tenk for en herlig byttehandel! Få bytte synda med alle Jesu gode gaver.

"Jesus kalles synd`res venn, derfor kom nå til ham hen! Ta imot hans nådebud, han vil ingen støte ut!
Syng det om og om igjen: Jesus elsker synderen! Bring det budskap til dem hen: Jesus, han er synd`res venn!" (Sangboka nr.188)

Synd ikke mer
"Gå bort, og synd ikke mer!", sa Jesus til kvinna. Frelsen får konsekvenser for livet. Den som er samboer og blir frelst, må gifte seg. Den som arbeider svart og blir frelst, må slutte med det og betale sin skatt. Den som er frelst har fremdeles den gamle syndige natur. Men han kan ikke leve i synda, unnskylde den, men vil leve i lyset med livet og i en avhengighet av Frelseren.

"Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i legemet."(1 Pet. 4,1-2).

mandag 18. oktober 2010

Herliggjort!

Ett av de mest triste minner jeg har fra den første turen min til Bolivia i 2003, var opptrinnet i Cocha-bamba lang-fredag. Da gikk Den katolske kirke i sørgemarsj med Jesus-figur i kiste, mens det ble spilt den mest sørgelige begravelsesmusikk som tenkes kan. 1. påskedag var det derimot stille fra katolsk hold.

I Jesus yppersteprestlige bønn i Joh 17,1 står følgende. ”Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg.” Det var natt til langfredag. Jesus visste hva som lå foran lenger ut på natta og neste dag. Men nå var timen kommet!

Tid for begravelsesmusikk? Nei, tid for for at Jesus skulle bli herliggjort. Herliggjort gjennom angst og ensomhet, gjennom å bli forlatt av sine egne, gjennom arrestasjon tortur, hån og spott. Gjennom korsfestelsens fortvilte gru. Gjennom å bli forlatt, ja, knust av sin egen far.

Det var litt av en herliggjørelse! Men tenk at det var for meg! Tenk det var for meg han gikk denne blodige sti, for at jeg som er skyldig skal få gå fri! Det er fullbrakt! Sønnen er herliggjort. Han er oppstanden.

Han sitter som min rettferdighet ved Faderens høyre hånd, for meg! Derfor, isteden for begravelsesmusikk kan vi synge lovsang: ”Jeg vil prise min gjenløser for din gang til Golgata... Syng og syng om min gjenløser! Med sitt blod han kjøpte meg. Jeg ble fri da han frivillig tok min skyld og straff på seg.”

torsdag 30. september 2010

Er noen blant dere syke….


Å få være frisk er en stor velsignelse fra Gud. Helse er ingen selvfølge. Det er derfor stor grunn til å takke vår Far i himmelen for både fysisk og psykisk helse.

Men hva med den som ikke er frisk? Noen opplever det som anfektende. Er det noe galt med meg eller min tro, siden jeg må slite med sykdom? Enkelte røster hevder nettopp det. ”Bare du tror sterkt nok, vil du bli frisk.” Men slik taler ikke Guds ord.

Sykdom er en følge av syndefallet. Da arvesynden kom inn i menneskeslekten, kom også sykdom som syndens følge. Når Jesus fullførte frelsesverket på korset, tok han også våre sykdommer på seg(Jes 53,4). Men på samme måte som med synden, blir vi ikke endelig kvitt sykdom før vi er heime i himmelen.

Det er mye vi ikke forstår med våre tanker. Hvorfor får noen være friske, mens andre må slite med sykdom og handikap hele livet? Det er ikke opp til oss å forstå Herrens veier. Men mange som er syke har opplevd rik velsignelse midt i sykdommen og er også blitt til stor velsignelse for sine omgivelser.

Gud har gitt oss en vei å gå. Vi har fått bønneretten, og den retten er det knyttet rike løfter til. ”Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss.” (1 Joh 5,14)


Bibelen innbyr også den syke til å kalle til seg menighetens eldste. ”De skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn.” (Jak 5,14). Mange har opplevd å bli helbredet ved en slik forbønns og salvings handling. Andre har opplevd at ”troens bønn skal hjelpe den syke”. Å bli salvet og bedt for, er ikke en siste nødløsning. Bibelen sier ikke noe om det. Den inviterer den syke, uansett alvorlighetsgrad, til også på denne måte å legge sykdommen i Guds hender. Det er en nåde-vei.

Hvordan gå fram ved en slik handling? Den syke tilkaller noen av de eldste i menigheten. Ikke eldste etter alder, men menn med åndelig tillit. Under selve handlingen hilser en av de eldste med et Guds ord. Den syke får komme med sitt bønnebegjær. Så tar den som leder handlingen litt olje på fingeren og smører på pannen til den syke. Deretter legges hendene på den syke og han blir bedt for. Det er ikke noe mystisk med en slik handling. Tvert imot, det er godt å få gå på Guds ord, han som har all makt i himmel og på jord.








fredag 10. september 2010

Koranen og hat

Vi lever i en liten verden. En menighet i USA med 50 med-lemmer får i disse dager hele verdens oppmerk-somhet fordi de vil brenne noen koraner.

En forskrudd ide fra en pastor som har misforstått bibelens budskap. Det er meningsløst å trakke på andres religiøse følelser bare for å provosere. Vi skal vise respekt for annerledes troende, selv om vi mener det de tror på er både forvrengt og sprer hat.

Bibelen taler om et bokbål. Det var noen som ble frelst og som derfor brente sine hedenske bøker som et oppgjør med sin gamle tro. Slike bokbål kunne vi gjerne sett flere av. Mennesker som etter et møte med frelseren Jesus Kristus, tar et oppgjør med satan og hans åndehær. Men da er det et oppgjør med seg selv, ikke en demonstrasjon mot andre.

Hadde menigheten i USA fått drive for seg selv, ville knapt noen hørt om koran-brenningen. Media fordømmer pastoren, men ser ikke at det er de selv som er talerørene i denne saken. Parkeringsplassen foran den lille kirken er full av TV-busser fra all verdens fjernsynsstasjoner. Hvorfor er de der? Hvorfor gir de denne lille gruppen verdens oppmerksomhet om en ynkelig ide?

Større hyklere enn mediefolk finner vi ikke i saker som dette. De blir selv talerør for ideer de sier er forkastelige. De sprer selv denne propaganda, som fyrer opp folk som er besatt av hatets religion.

Vi ser konturene av antikrists ånd. Ja, kanskje mer enn konturer. En konsekvens av det som nå skjer, er at verden skremmes til taushet. Den som tør åpne munnen og tale det islamske hat imot, blir truet til taushet. Muslimene forlanger respekt for sin tro og for Allah.

Hvordan er så muslimenes respekt for andre troende? I land med islamske lover er det forbudt å skifte religion. I mange av landene blir du fengslet og støtt ut av familien hvis du for eksempel går over fra islam til kristendommen. Ja, i mange land er det dødsstraff for slikt. Det er null toleranse og respekt for annerledes troende.

Denne frykt og terror får til og med verdens mektigst mann(?), USAs president, til å be på sine knær denne underlige pastor for 50 sjeler, om ikke å brenne disse bøkene. Islam går fram med frykt og trusler. Verdens herskere bøyer kne for dem. Det er på høy tid å rope et varsku!

Som kristne skal vi be for muslimene. De er dyrebare sjeler som Jesus har gitt sitt liv for å frelse for himmelen. Jesus vil at enhver muslim skal vende om og tro på Ham som er den eneste veien til himmelen.

Læren deres må vi imidlertid kunne argumentere og forkynne mot. Den er et djevelens garn for å holde mennesker borte fra den sanne Gud slik at de går evig fortapt. Slik er all religion. Men ingen religion sprer så mye hat og frykt som islam. Islam bryr seg ikke bare om hva folk tror, men også hvordan folk som ikke tror lever og oppfører seg. Der islam rår, er det farlig å være annerledes tenkende.

Politikere, både kristne og ikkekristne, er satt til å styre landet vårt. De må snart våkne opp for faren fra islam!

Guds menighet er ikke satt til å drive politikk. Den skal forkynne loven, slik at synden blir avslørt. Og den skal forkynne evangeliet slik at sjeler kan gå over fra mørkets makt og til Gud. Slik at hat og drap må vike, for nåde og fred.

lørdag 4. september 2010

Hva gjør vi med barna?


Julehelga 2007 fikk jeg besøke Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land.

I Bolivias byer finnes mange gatebarn. Flere av disse barna bor i veigrøfter og kanaler.

(Ill fra internett: 3 måneder gammelt foster)

Andre har et enkelt tak over hode sammen med foreldrene, men blir sendt ut tidlig om morgenen for å tigge. Tiggingen foregår ofte i de mest trafikkerte gatekryss og kan i seg selv være livsfarlig.

Mange av barna blir også plassert på barneheimer. Her bor de til de blir adoptert eller plassert i fosterheim, eller til de blir voksne og kan klare seg selv.

Denne julaften fikk jeg være med på utdeling av julegaver til noen av disse barna. Misjonssambandets samarbeidsmenighet i byen Santa Cruz hadde hatt innsamling av leker. Disse var fint pakket inn med tanke på utdeling på julaften ettermiddag. Vi hadde med over 300 pakker. De fleste gavene ble utdelt til gatebarn, mens resten ble levert på en katolsk barneheim for jenter mellom 0-6 år.

På barneheimen fikk vi besøke de nyfødte jentene som lå i sine små ”krybber”. To rom med tolv jenter på hvert rom. Nydelige babyer som ble godt tatt vare på av nonnene på barneheimen.

Nonnene fortalte at de fleste av disse nyfødte jentene var forlatt av foreldrene på kirketrapper i byen. De regnet med at kirkens folk ville ta godt vare på dem. Andre var funnet i veigrøfter og kanaler hvor de var forlatt. Den sist ankomne hadde nettopp mora vært og levert på barneheimen.

Tankene var mange etter en slik juleaftens ettermiddag. Som rik nordmann kan jeg ikke sette meg inn i den nøden som disse barna opplever. Lykkelige de som tross alt kommer på en barneheim som tar godt vare på dem.

Takknemligheten steg opp i meg over å ha fått vokst opp i et så godt land som Norge. Samtidig var det en ny tanke som slo inn. Vi som lever i verdens rikeste land og burde ha mer enn nok ressurser til å ta oss av alle barna som blir født; Hva gjør vi med barna vi ikke vil ha eller ikke kan ta imot. Jo, vi tar livet av dem før de blir født. I vår hovedstad blir hvert år flere barn drept i mors liv enn det blir født.

Det ble derfor en dobbelt smerte denne julaften. Smerte over nøden i Sør-Amerikas fattigste land. Men en enda større smerte over mitt eget kjære verdens rikeste land, som rått og brutalt dreper 15 000 ufødte barn hvert år.

mandag 23. august 2010

Forsoninga er vunnen

Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod, Til meg frå korset freden hans er floten. Kvi har eg gått og ottast? Mi sak den er då god, Den store skiljeveggen ned er broten. Ja, dagen er no kommen, og natta er forbi, Og fangehuset opna, kvar fange kan bli fri, Sjå fiendskapen er for evig ute!

Det er meg openberra at eg eig barnerett, For Gud med meg i Kristus er forsona. Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett Kor eg i dommen skulle verta skona, Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed, Mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred, Eg er no alt i Jesus Kristus salig!

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg Som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, Så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Ein tener vel for dagløn, men ikkje for ein arv, For denne skal du sleppa sjølv å masa. Er eg i deg fullkommen, eg ikkje lenger tarv Med gammal klut min nye kledning stasa. Du einast er rettferdig, og all mi rettferd er Så sulka til av synda, som du, min Herre ser: Di rettferd einast, Frelsar, gjer meg verdig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg, Som trur at ho kan verta nåden verdig, Som først vil døyda synda og sidan tru på deg Eingong når hennar betring rett vert ferdig, Som først vil verta heilag og ven og rein og god, Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod - Og sidan verta barn i faderhuset!

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret. Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd Og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.

Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg, Men einast nåden din er stø og stendig. Visst har eg lite elska og lite ottast deg, Og enno er min kjærleik høgst elendig. Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den - Då hadde eg gått under, men sjå eg lever enn! Eg einast av din frie nåde lever.

Så blir eg ikkje salig først når eg fer herfrå, Eg i min Frelsar her alt sæl får vera. Er fiendskapen drepen, kva ottast eg vel då? Det som er dødt, kan meg 'kje skade gjera! Er syndeskulda sletta av Jesu dyre blod, Då er det skuldbrev borte som meg i vegen stod, Og kven vil meg med nokon rett for dømma?

Lina Sandel

torsdag 5. august 2010

Virkelig fri

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri! Joh 8,36

Mange som ikke er kristne ser for seg det å bli en kristen som å bli bundet. Da blir det slutt på friheten. En må slutte med det som er kjekt, og begynne med det som virker veldig tungt og trist.

”Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt: Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.” (Orheim) Jesus-livet er totalt fremmed for kjødet, og satan vet å svartmale livet med Kristus.

Også du som er en kristen bærer dette kjødet. Det aksepterer ikke å bli satt utenfor i vår frelsessak. Derfor gjør det hva det kan for å få deg bort fra friheten i Jesus og inn under lovens trelldom.

Den bruker gjerne kristelige former og fine forsett: ”Du kan ikke være en kristen du som leser så lite i Bibelen. Din kristendom er bare hykleri, du eier jo nesten ikke nød for at andre skal bli frelst. Du er en virkelig god kristen, for du er jo så bibeltro og avvisende til vrang lære! osv.”

Mange kristne har begynt å høre på slike røster. Så begynner de å streve med bibellesning, vitnetjeneste, bibeltroskap og andre ting, som en del av sin frelsesgrunn. Men Guds ord er avslørende radikalt. Lovens vei er umulig til frelse, fordi den er maktesløs på grunn av kjødet. Takk og lov for det!

Lina Sandell skildrer i en sang ting som en kristen gjerne vil bygge frelsen på i tillegg til Kristus. Men hun har funnet en sikrere grunnvoll: ”No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.”

I vår samvittighet, i vårt forhold til Gud, er det kun Jesus og hans forsoningsverk som teller. Har du Sønnen, har du livet! Da er du virkelig fri. For det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Hans soning for syndene og hans fullkomne liv, gjør at du er fullkommen for Gud. Verken din synd eller din fromhet gjør noe til eller fra. Du har alt i Han, du er fri!

Så kommer vitnetrang, lyst til å lese Ordet, bibeltroskap og all god gjerning ved å skue inn i frihetens fullkomne lov, evangeliet. For Jesus er vår rettferdighet, forløsning, visdom fra Gud og helliggjørelse. Får Jesus frigjort deg, blir du virkelig fri.

søndag 1. august 2010

En skanse har falt


Stavanger krets av NLM har siden starten regnet kretsstyret som et eldste og hyrde- organ. Det har derfor kun vært menn som har vært valgbare til styret.

(Illustrasjonsfotot: Kretsmøtet Namdal og SH krets 2009)

Dette har vært enestående i NLM sammenheng. Alle andre kretsstyrer har vært åpne for kvinner. I disse styrene har formann og nestformann i styret vært menn. Disse skulle sammen med kretssekretæren, se sin tjeneste i lys av hyrdefunksjonen. Dette siste ble formelt vedtatt av GF i 1991.

Namdal og Sør-Helgeland krets sitt kretsstyre ønsket nylig å innføre samme ordning som Stavanger krets. Dette forslaget fikk om lag 60 % av stemmene på kretsens årsmøte, noe som imidlertid ikke var de nødvendige 2/3. Som et kompromiss ble det i stede opprettet et tilsynsråd som består av kretsformann, nestformann og kretsleder. Disse er menn og har avgjørende myndighet i saker som angår lære- og hyrdefunksjonen. Den samme ordning ble også vedtatt i Fjordane krins.

Fra krets til region
Under generalforsamlingen til NLM i 2009 ble det vedtatt at alle kretser skulle legges ned og sju regioner opprettes. Begrunnelsen for dette vedtaket, var å flytte personalresurser fra administrasjon til forkynnelse.

Når en krets sine lover skal endres, trenges som nevnt 2/3 flertall. Når derimot en ny region opprettes, trenges kun simpelt flertall(50 %) for å få godkjent regionens lover. Hovedstyret som leder prosessen fra kretser til regioner, har ikke nådd å utarbeide normallover for regionene. De har derfor anbefalt å bruke normallovene for kretsene som mal for de nye regionene inntil nye lover er utarbeidet.

Bibelstridig i øst
Region Øst var en av de første regionene som ble opprettet. Interimsstyret som forberedte regionens første årsmøte var delt i spørsmålet om hvorvidt kvinner kunne velges som formann i regionstyret. Et flertall på sju gikk inn for å åpne for kvinnelig formann, mens mindretallet på to ønsket å beholde den gamle ordningen. Flertallets forslag ble vedtatt på regionens årsmøte. For første gang i NLMs historie har nå en region/krets åpnet for kvinnelig styreformann.

I sin begrunnelse for forslaget sa flertallet at de respekterer generalforsamlingens vedtak om tjenestedeling mellom menn og kvinner, men de mener at regionformannen ikke har noe hyrdefunksjon. Hans hovedoppgave er å lede styremøtene.

Dette vedtaket er imidlertid et klart brudd på generalforsamlingens vedtak om tjenestedeling. Og viktigere, det er et bibelstridig vedtak. Guds ord taler klart om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Kvinner skal slippe å ha hyrde-, lære- og eldstefunksjon. Det er ingen tvil om at en regionsformann har en slik funksjon. Å frata formannen denne funksjonen og legge hele dette ansvaret på regionlederen, er å frata regionstyret det åndelige ansvaret. Det sitter kun igjen som et forvaltningsorgan. Regionlederen blir som en biskop, som alene har det åndelige hovedansvaret i regionen. Men slik vil og kan det ikke fungere.

For meg synes det åpenbart at dette er en snik-omgåelse av generalforsamlingens klare vedtak. Jeg forventer at hovedstyret griper inn og overprøver vedtaket som er fattet av regionsårsmøtet. Hvis ikke hovedstyret gjør det, må Rådsmøtet ta tak i saken som det øverste organ i organisasjonen i læresaker. Jeg synes vedtaket i Region Øst er dypt tragisk og jeg er overrasket over at det ikke har skapt bølger i ettertid.

En skanse falt i sørvest
Sommeren 2010 var det Region Sørvest sin tur til å vedta nye lover. Interimsstyret i denne regionen valgte enstemmig å foreslå å forlate den gamle ordningen med styret som et eldsteråd, og foreslo derfor å åpne for kvinner i regionsstyret. I stede valgte man å anbefale ordningen fra Namdal og Fjordane, hvor formann, nestformann og regionleder er beslutningsmyndighet i lære- og hyrdesaker. Forslaget ble vedtatt av regionsårsmøtet uten debatt.

Dermed har en skanse falt i kampen om bibeltroskap i organisasjonen vår. Mens vedtaket i øst etter min syn er bibelstridig, er vedtaket i sørvest klart i tråd med generalforsamlingens vedtak og kan forsvares også ut fra Guds ord.

Etter å ha møtt i ulike kretsstyrer i over 20 år, er jeg ikke i tvil om at Stavanger krets har hatt den beste ordningen med kretsstyret. Kretsstyret, og regionsstyret i enda større grad, vil komme til å behandle mange saker som kommer inn under hyrdefunksjonen. Viktige lærespørsmål kommer til å bli mer brennbare framover og vil måtte komme opp i dette styret. Regionsstyret kaller og ansetter regionleder og forkynnere. Det har også personalansvaret for regionleder.

Å legge hele dette ansvaret over på kun to personer i styret, i tillegg til regionleder, blir en klar svekkelse av det åndelige lederskap. Viktigheten av å verne om og følge den rette lære vil etter min mening også bli svekket av et slikt vedtak.

Jeg har selv vært kretssekretær med en slik ordning som det nå blir i Region Sørvest. Jeg har ingen problemer med å leve med denne ordningen som tross alt tar Guds ords tale om saken på alvor. Likevel er det min overbevisning at hele regionsstyret bør ha, både på papiret og i praksis, et åndelig hyrde- og læreansvar og derfor bør bestå av menn.

Tjenestedeling – en tapt sak?
Den ubibelske likestillingsideologien har fått solid rotfeste i Norge, både i lovverk og i folketenkning. Det finnes neste ingen som lenger setter spørsmålstegn ved denne ideologien, heller ikke i kirkelig sammenheng.

NLM har helt klare vedtak og retningslinjer på det prinsipielle plan når det gjelder dette. Uenigheten har inntil 1980-tallet kun gått på hvilke konsekvenser prinsippet skal få i praksis. Ut over 80-tallet gjorde derimot et annet bibelsyn seg gjeldende i deler av organisasjonen. Enkelte hevdet at tjenestedelingsprinsippet ikke gjelder i vår tid. Dette kom også fram i forslag på GF. Det endelige vedtaket i 1991 var derimot klart og utvetydig i prinsippet.

Etter at GF i 1997 vedtok å flytte eldstefunksjonen og avgjørelsesmyndigheten i lærespørsmål fra GF til Rådsmøtet, har det vært en ytre ro omkring spørsmålet. Likevel merkes det at saken er under press under overflaten.

Flere stillinger som før var tillagt eldstefunksjon, er nå omdefinert og åpnet for kvinner. Dette gjelder bl.a. ledende stillinger på misjonsmarka og misjonssekretærer. Nå er som nevnte også formannsvervet i Region Øst åpnet for kvinner.

Spørsmålet er hvor lenge NLM klarer å stå imot presset fra verden. Vil vi fortsatt bøye oss for Guds ord selv når det er klart i strid med tidsånden? Tjenestedeling er imidlertid ikke en tapt sak, fordi det er Guds sak. Guds ord står fast til evig tid.

tirsdag 27. juli 2010

Nådebarn

 
Det finnes mange fine navn på de kristne. Rosenius bruker uttrykket ”nådebarn” i en av sine andakter.

Se på de ekte nådebarna: De kjennes best på denne egenskap at trøsten ved Kristi blod er deres livstrang. De er ikke alltid som de burde være. Heller ikke er de slik en kunne ønske det. De har mange og mange slags skrøpeligheter å kjempe med. Men en ting skiller dem ut: Kristus er deres livs dypeste trang. (Den lille husandaktsboken, 25. juli)

Å bli et Guds barn, er det største som kan hende et menneske. Fra å være en evighetsvandrer på vei mot fortapelsen og helvedes gru, blir framtidsutsiktene totalt forandret. Nå venter en evig himmel og herlighet sammen med Jesus, der alt er bare godt.

Denne overgangen, den nye fødsel, skjer helt uten fortjeneste og medvirkning fra mennesket. Det skjer ved nåde fra først til slutt. Alle har syndet og står uten ære for Gud, sier skriften. Synden gjennomsyrer alle mennesker, i tanker, ord og gjerninger. Ja, vi er så forvrengt av synden, at vi tror vi kan frelse oss selv. I det minste med hjelp av en eller annen avgud.

Så skjer det underet med noen, at Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av Guds ord, får åpnet øynene på synderen så han ser han er fortapt. Da blir evangeliet et uforståelig, men fantastisk budskap. ”Jesu, hans Sønns blod renser for all synd!” Jesu stedfortredende liv og død på korset, er noe synderen får ufortjent av nåde.

Dette nye livet som nådebarn, blir et kampfullt liv helt fram til målet i himmelen. Den gamle naturen vil ikke godta at alt er nåde. Den prøver også å overbevise om at ”det hører mere til som man må have med”. Anklagen kommer mot nådebarnet at det er for lite med nåden og Jesu verk.

Anklagen kan lyde som dette: ”Din bibellesning, ditt bønneliv, din vitnetjeneste er ikke som det skal være for en som er en kristen. Skal du med rette kalle deg et Guds barn, må du få orden på dette!”

I denne kampen er det en tørst for Guds barn å få høre på ny og på ny fra Jesus at ”min nåde er nok for deg”. Og som Jesus sier hos profeten Jesaja: ”Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min!”

Etter å ha fornektet Jesus, fikk Peter spørsmålet om han likevel elsket Jesus. Peter svarte fra hjertet: ”Herre du vet alt, du vet jeg har deg kjær!” Sangeren sier det på sin måte:

Når meisteren avsides tek meg
og seier, sei elskar du meg.
Då kviskrar det djupt i mitt hjarta:
Eg kan ikkje unnvera deg.
Eg kan ikkje unnvera deg.





søndag 18. juli 2010

Min åndelige heim


Det gamle bedehuset på Jørpeland.
 
De aller fleste mennesker blir født inn i en familie og får dermed automatisk en heim. Den som blir frelst, blir født på ny, blir født inn i Guds familie. Alle kristne er brødre og søstre i Herren.

(Min barndoms bedehus til høyre)

Men alle kristne kan ikke ha den samme åndelige heim. Det er både praktiske og åndelige årsaker til det. Guds ord taler om lokale menigheter, ja, endog om ”menigheten i hans hus”. Opp gjennom tiden har det også blitt store avvik i spørsmål om læren og synet på Guds ord. Resultatet er blitt mange ulike kirkesamfunn og forskjellige kristne organisasjoner.

På det menneskelige plan, går heimen og slekta i arv. Slik er det ikke med den åndelige heimen. Men den kristne heimen er antakelig den som har vært redskap til at flest er blitt vunnet for Guds rike. Ikke minst gjennom dåp, opplæring og forkynnelse av evangeliet.

Farsarv
Jeg er svært privilegert som har fått bli født inn i ei slekt med en rik kristen arv og med foreldre som er kristne. På farssiden stammer jeg bl.a. fra Sandvik-garden i Tysvær. Denne garden skal etter sigende være en ”Haugianergard”.

En av mine tippoldefedre var med å stifte Det Norske Misjonsselskap i 1842. Når bedehuset i Tysvær skulle bygges, reiste han til den kjente haugianeren John Haugvaldstad i Stavanger, for å få hjelp til å sette opp statutter for bedehuset.

I et senere slektsledd fortelles det om en tippoldefar som hadde en stor stein som han gikk bak for å be. Denne plassen var så mye brukt at det var store groper i bakken etter de bøyde kne.

I mi tid har flere av slektningene på farssiden vært aktive i misjonen(NLM), også som lønnede medarbeidere. Onkel Alf og familien var misjonærer på Taiwan i mange år. To av sønnene hans var også misjonærer ei tid. Søskenbarn Stein er forkynner, mens tremenningene Jan og Geir har hatt ulike stillinger i misjonen.

Far ble frelst da mor hans døde. Far var da 26 år og aktiv i idrettsmiljøet på Jørpeland. Han brøt totalt med dette miljøet og fant nye venner på bedehuset. Her har han fortsatt å gå helt til i dag.

Morsarv
Også på morssiden har det vært rikt kristenliv. Oldeforeldrene på Fjelde-siden var kristne og trofaste forbedere. To av barnebarna deres, Tore og Josef Tungland, var formenn i NLMs hovedstyre. Mormors søskenbarn, Trygve Bjerkrheim, var sangforfatter og redaktør av NLMs blad Utsyn.

Mor ble født samme år som foreldrene hennes ble radikalt omvendt i en vekkelse på Jøssang ved Jørpeand. Hun har derfor vokst opp i en kristen heim og vært en kristen hele sitt liv.

Kristen heim
Jeg har med andre ord vokst opp i en kristen heim. Under hele oppveksten hadde far andakt i heimen hver dag. Han var søndagsskolelærer, noe som førte til at jeg fikk gå på søndagsskole fra jeg var knapt tre år. Senere ble jeg også med i guttelag, skolelag, ungdomsforening og misjonsforening.

Mor og far var aktive i NLM. Det førte til at det var den organisasjonen som var min organisasjon i barndommen. På bedehuset på Jørpeland var det sju ulike organisasjoner. I min oppvekst gikk folk på hverandres møter, men følte et spesielt ansvar når ens egen organisasjon hadde møteserie.

Denne rike kristenarven har betydd uendelig mye for meg. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til mine forfedre, først og fremst til mor og far.

Det ble mitt
Likevel, frelsen går ikke i arv. Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Jesus. Jeg ble født på ny enten ved forkynnelsen av evangeliet før dåpen, eller den dagen jeg ble døpt. Etter det er jeg blitt bevart i troen på Jesus som min frelser.

Da jeg var om lag 20 år opplevde jeg det store under å komme gjennom til bevisst liv med Gud. Jeg fikk gå over fra barnetro til personlig bevisst tro. Jeg fikk se mi synd og fikk hvile i at Jesu soning for mine synder holder innfor den hellige Gud. Jeg fikk også se at Jesu liv er fullkomment og hans liv ble mitt den dagen jeg ble født på ny.

Fra da av ble også NLM min åndelige heim. Selvsagt var jeg påvirket av oppvekst, foreldre og venner. Jeg var også påvirket av forkynnelsen på bedehuset og undervisningen på Fjelltun bibelskole. Men nå fikk jeg en personlig overbevisning om at det er her jeg hører heime. Her skal jeg få min åndelige føde ved å lytte til Guds ord i min forsamling. Her skal jeg få ta ansvar for at evangeliet skal nå ut i Norge og til jordens ender.

Etter dette har jeg fått bruke mesteparten av mi tid i tjenesten for Jesus i arbeidslaget NLM. Her har jeg følt meg heime på grunn av forkynnelsen av Guds ord, på grunn av synet på Guds ufeilbarlige ord, på grunn av at vi her har fått nå ut med Guds ord til mange unådde folkeslag, på grunn av det radikale lekmannssynet som var rådende i organisasjonen, for bare å nevne noe.

Her har jeg blitt vist stor og ufortjent tillit. Jeg har fått utløp for mitt kall og fått bruke de nådegaver Gud har gitt meg. Forkynnelsen, mye forbønn, de helliges samfunn og tjenesten har vært med å bevare meg på himmelveien.

Her vil jeg bli
Så er det langt fra alt som foregår i NLM jeg er enig i. Det er ting som skjer og vedtak som blir fattet som gjør meg urolig og som jeg er dypt uenig i. Derfor har jeg flere ganger tatt til motmæle både offentlig og internt. Derfor kommer det fra tid til annen noen kritiske tanker også på denne bloggen.

Dette gjør jeg ikke av dømmesyke eller ønske om å skade heimen min. Tvert i mot. Det er av omsorg, og på grunn av et ønske om ettertanke og prøving av synspunkt på Guds ord. Jeg trenger hjelp til justering av kursen, og mitt ønske er selv å få være til hjelp for en og annen.

Så lenge ikke min samvittighet blir bundet, kan jeg ikke og vil jeg ikke forlate min åndelige heim. Guds ord sier at vi ikke skal forlate vår egen forsamling.Jeg står ikke ansvarlig for andres synspunkt og vedtak. Men jeg ønsker at organisasjonen min skal tenke og handle mest mulig i trå med Guds ord. Det vil jeg be om, arbeide for og kjempe for.

Så lenge jeg er med i NLM-familien, blir ikke organisasjonen fullkommen. Men, enda er det noen som forkynner Guds ord klart og rent i organisasjonen. Enda er det noen som blir frelst gjennom å lytte til Guds ords forkynnelse ved skrøpelige NLM-redskap. Enda får vi være med å oppfylle Herrens befaling om å gå ut å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Alt dette til tross for mye skrøpelighet og mange feilskjær.

Jeg har hatt og vil fortsatt ha min åndelige heim blant dette folket. Om jeg heretter ikke skal være ansatt i organisasjonen, vil det fortsatt være min heim. Jeg er svært takknemlig for denne heimen. Jeg er glad i misjonsfolket som jeg får tjene sammen med.

søndag 9. mai 2010

Profeten Jonas – kall og nederlag


Profeten Jonas levde ca. år 800 før Kristus og blir regnet som en av småprofetene i Det gamle testamentet.


En sann historie
Historien om Jonas er en av de mest kjente i Bibelen, men også en fortelling mange forkaster som historisk virkelig. Mange bibelkritikere hevder at historien er en legende,

Som alltid ellers skal vi ikke gå til teologer og andre vise menn for å finne svar på slike spørsmål. Det avgjørende er hva Guds ord selv sier. På det grunnlag kan vi selvsagt også få mye hjelp av vise menn som står på bibelens grunn.

Går vi til Guds ord finner vi snart at historien om Jonas ikke er noe eventyr, men en historisk hendelse. Hele Skriften er innblest av Gud. Det vil si at Bibelen slik den er i dag, er slik Gud vil den skal være. Jesus sa en gang at ikke en tøddel av Guds ord skal forgå.

I 2 Kongebok 14,25 henvises det til en profeti Jonas hadde framsagt på Guds vegne, og som nå gikk i oppfyllelse. ”Han vant tilbake landområdene som hadde tilhørt Israel fra der hvor veien går til Hamat, og til Ødemarks-havet, slik som Herren, Israels Gud, hadde talt ved sin tjener profeten Jonas, Amittais sønn, fra Ga-Hefer.”

Jesus viste også til profeten Jonas når folket ba han om et tegn: ”En ond og utro slekt krev tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas` tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.”

Jonas sier nei til kallet
Historien om Jonas starter med at Gud kaller ham til å reise til Ninive for å forkynne Herrens dom over byen. ”Stå opp å gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn. Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk om bord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn” (1,2-3)

Alle Guds barn har fått et kall til tjeneste i Hans rike. Både kallet og utrustningen til tjenesten er nåde fra Herren. Jesus sammenligner Guds folk med et legeme med mange lemmer, eller som et vintre med mange grener. Med det vil han si oss at alle som er gjenfødt har sin plass på Jesu legeme og sin oppgave. Utrustning med nådegaver og naturgaver er forskjellig. Åndelig visdom og innsikt er forskjellig. Men alle har et kall og alle har minst ei nådegave. Alt dette er gitt av nåde for å tjene de andre i menigheten og for å vinne nye for himmelen.

Tjenesten er også med å bevare den kristne på himmelveien. Å stå kallet og tjenesten imot, fører til at du mister velsignelse over livet og kan også tilslutt føre deg bort fra Jesus. Paulus vitnet for kong Agrippa at han ikke hadde vært ulydig mot det himmelske syn. Det er et ransakende spørsmål for Guds barn; er jeg lydig når Gud kaller? Kan jeg si med profeten Jesaja, her er jeg, send meg?

Djevelen er ekspert på å fore vår gamle natur med unnskyldninger for å si nei til kallet, slik Jonas gjorde. Menneskefrykten er en unnskyldning. Hva vil de andre si om tjenesten jeg gjør? Jeg kan ikke gjøre den oppgaven Gud kaller til, tenker mange andre. Og det er rett, men det er også rett at Gud gir deg det han befaler deg å gjøre. Han legger gjerningene ferdige for deg.

Andre blir så preget av verden og dens velstand og syndige liv at de kommer bort fra Jesus slik som Demas. Andre føler seg tilsidesatt. Jeg får bare oppgaver som er lite ansett, mens andre får stor oppmerksomhet og takk. Resultatet blir både misunnelse og bitterhet.

Ulydighet i tjenesten fører til et åndsfattig kristenliv og åndelig sløvhet. Jonas flyktet i motsatt retning av det Jesus ba han om. Det førte ikke til velsignelse over Jonas sitt liv, men derimot til ulykke og store prøvelser.

Jonas i nød og anfektelse
Gud er god. Han prøvde å stanse Jonas i hans flukt. Båten var ikke kommet langt av gårde før Herren sendte en sterk storm som holdt på å senke skipet. Mannskapet finner til slutt ut at det er Jonas som er årsak til stormen og kaster han over bord. Da stilner stormen.

Samtidig sender Gud en stor fisk som sluker Jonas. I fiskens buk gjør Gud et stort under. På samme måte som Han stoppet gapet på løvene slik at de ikke fikk drepe Daniel, gjør Gud det mulig for Jonas å overleve i fiskens buk i tre døgn.

Og der i dypet kommer Jonas i nød og anfektelse. Han ba til Gud: ”Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst. Du kastet meg på dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg. Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel… Men, Herren min Gud, du førte mitt liv opp av graven. Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.” (2,3-8)

Det er mange årsaker til at den kristne opplever anfektelse og mørke. For Jonas var det ulydighet i tjenesten. For andre kan det være ei spesiell synd som du stadig faller i. Når bibelen blir ei lukket bok og bønnelivet stilner, kan det også føre ei sjel inn i mørke. For andre igjen kan det være sykdom, dødsfall, skilsmisse og lignende.

Anfektelse er noe Gud tillater i våre liv, kanskje først og fremst for å knytte oss nærmere til seg. Rosenius sier i en av sine andakter: ”Gud tar alltid bort den nåden vi kan føle i samme grad som vår tro vokser og tåler å bli prøvet, eller når det er nødvendig å ydmyke sjelen. Da kjenner man seg tørr, død, kald og svak. Da blir elendigheten og mørket så stort, og da opplever man slik vannmakt og åndelig lammelse at det er som om alt er tapt.”

Carl Fr. Wisløff forteller om ei mor og hennes toårige datter som var på togreise. Jenta lekte frimodig mellom setene og sjarmerte de andre medpassasjerene. Mor prøvde å rope henne tilbake, men hun var for opptatt med alt spennende. Plutselig kjører toget inn i en tunnel og alt blir mørkt. Da høres et sterkt rop fra jenta: Mor! Når mørket kom, var det tryggest i mors nærhet. Slik er det også i kristenlivet. Vi trenger å påvirkes til å ta imot og å leve i syndenes forlatelse og nåden. Paulus fikk også noen tunneler i sitt liv. Resultatet av dem var at han fikk hvile i at ”min nåde er nok for deg.”

Jonas var ulydig mot et kall han opplevde som vanskelig, ja, nesten umulig. Derfor sa han ja til noe som han trodde ville bli mye bedre. Men Guds tanker var mye høyere enn Jonas sine tanker. Det Jesus kaller oss til er alltid det beste, selv om vår fornuft sier noe helt annet. Jonas stolte på seg selv og det gikk galt. Den som svarer ja på Guds kall, vil høste rik velsignelse, om enn ikke alltid et lett liv.

Jonas får nytt kall og svarer ja
Etter tre døgn i fiskens buk, sørger Gud for at fisken spytter Jonas ut og opp på tørt land. Igjen ser vi Jesu store nåde. Han fornyer sitt kall til Jonas:
”Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskap jeg taler til deg. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive som Herren hadde sagt.”(3,1-3)

Det budskapet Jonas fikk å forkynne, var dommens budskap. På grunn av folket i Ninive si store synd, ville byen bli ødelagt om førti dager. Da folket og byens konge hørte dette, bøyde de seg i støvet og ropte til Gud om nåde. Og Gud hørte deres bønn:

”Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” (3,10)

Gud er uendelig nådig. Tenk Jonas fikk både et fornyet møte med Jesus og han fikk oppleve at kallet stod ved lag.

Gud har mye bry med oss mennesker. Han gav sin egen sønn til soning for våre synder, mens vi enda var hans fiender. Han elsker oss med den evig kjærlighet. Men så opplever han altså at ”han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham.” Kun en liten rest ble frelst, ”og alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”

Guds barn får som frelsesgave et kall til tjeneste. Også til tjenestens kall er det mange som er ulydig og nekter å gå. Men Gud er langmodig. Han gir oss ikke opp. Tenk han gir Jonas det samme kallet på nytt, som han fikk første gangen.

Jesus sier i 1 Korintierbrev 1,26 ff: ”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingen ting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus,”

”Jeg vil igjen ta meg av deg” sier Herren i Jak 1,25. Det er det mange Guds barn som får oppleve. Profeten Jeremias var også en av dem. Han hadde et enda mer krevende kall enn Jonas. En periode gikk han trett og tom. Han ville gi opp hele kallet og slutte å forkynne Guds ord. Da møtte Gud han med et fornyet kall:
”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke….Men Herren er med meg som en veldig kjempe.” (Jer 20,9-11)

Også Paulus vitner frimodig: ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” Og profeten Elisa: ”Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem…Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.” (2 Kong 6,16-17)

Fariseismens dype rot
Ninive var en by langt fra Israels grenser. Byen var en storby ved elva Tigris i Mesopotamia i nåværende Irak. Med andre ord en hedningeby. Om Guds ord var forkynt i denne byen før, sies det ikke noe om i Jonas` bok. Men profetens domsbudskap hadde som vi så kraftig virkning i folket. Hele byen kledde seg i sekk og aske som et tegn på anger og omvendelse.

Guds svar på denne omvendelse viser oss han storhet og nåde. Gud vil ikke at en synder skal dø, men omvende seg og leve. I en sang står det slik: ”Jesus vil ha alle.. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær, han kan frelse nå og her, Jesus vil ha alle.”

Profeten Jonas sin reaksjon på Guds nåde er derimot nesten ufattelig. Men den som kjenner litt til dybden i sitt eget kjød blir likevel ikke overrasket. Det står om Jonas: ”Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm.”

Her hadde Guds profet forkynt himmelens budskap til en hedensk by. Hele byen hørte på det han forkynte og de omvendte seg. Det ble stor vekkelse i byen, men predikanten blir sur og sint på Gud, som i stede for å straffe, gir nåde.

Dette gir oss et lite glimt av fordervelsens avgrunn i oss mennesker. Det gir oss også et glimt av den himmelvide forskjell det er på Guds ømme frelserhjerte og vårt egoistiske og selvmedlidende hjerte.

Predikanten Per Nordsletten kom trett heim til familien etter en lang prekentur i 1878. Per slet med et sinn som kunne være oppfarende, spesielt når han var trett. Humøret var ikke på topp denne dagen og kona ba han ta seg en tur til setra for å hvile. Hunden deres ville være med Per, men Per nektet. Hunden gav seg ikke så lett og kom løpende etter predikanten. Da gav Per hunden et kraftig spark, noe som førte til at hunden sprang heim med halen mellom bena.

Da Per kom til setra vekket Gud samvittigheten hans. Per kom i stor nød over sitt sinne og sin vrange natur. Han tok fram en blyant og skrev ned sangen som disse linjene er hentet fra:

O min Frelser så kjær, Hvor elendig jeg er
Med et hjerte fordervet av synd! Ifra hode til fot,
Hjertets innerste rot Kun en eneste masse av synd

O min Frelser så kjær, Kan du slik som jeg er
Ta imot meg og feste til brud? Og kan du ha meg kjær
Selv så heslig jeg er Da er du en forunderlig Gud.

Ja, ditt ord sier så At jeg nåde skal få,
At du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod
Gir meg nåde og mot Til å tro at min brudgom du er.

Profeten Jonas sin reaksjon er den samme som vi finner hos den heimeværende sønn i Lukas 15. Broren som hadde levd et utsvevende liv i synd, var nå kommet tilbake til far og blitt frelst. Da broren hørte dette, ble han sint og ville ikke gå inn og delta i festen.

Jesus kalte den heimeværende sønn for en fariseer. Han er et bilde på dem som har navn av å være frelst, men ikke er det. De er kalka graver, sa Jesus. Kristelig i det ytre, men hjertet er langt fra Kristus. Sendebrevet til menigheten i Efesus viser oss en menighet som er havnet i fariseisme. Alt var fint og rett i lære og ytre liv, men de hadde forlatt den første kjærlighet.

Dette skulle være en advarsel også for oss som er Guds barn. Brorson skriver i en av sine salmer:

Stå fast, mi sjel, stå fast I Herrens kriger!
Tenk hvilken skam og last, Om Gud du sviker!
Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne,
Og siden seg omkring, Til verden vende!

Begynt er ikke endt, Det må du vite!
Du som har Jesus kjent, Bli ved å stride!
Alt hva ditt hjerte vil Fra himlen vende,
Skal overvinnes til Din tid tar ende.

Når Jesu kjærlighet Vi rett betrakter,
Og verdens herlighet For intet akter,
Når himlen er oss kjær Og lys og yndig,
Først da blir Herrens hær I striden myndig.

Jonas sin anklage mot Gud er at han er nådig og barmhjertig. Men takk og lov at det er slik Gud er. ”Om synda er stor er nåden enda større.” Det samme som skjedde med Ninive kunne også skjedd med Sodoma og Gomorra. På Abrahams bønn var Gud villig til å spare byene om det fantes ti rettferdige, men det gjorde der ikke. Derfor ble kun Lot og hans døtre berget.

Profeten Jesaja fikk også et budskap om Jesu langmodighet: ”Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker. (Jes 65,1-2)

Vi tenger ikke gå verken til Ninive eller Sodoma for å finne Guds ufattelige nåde. Jeg har erfart den i mitt eget liv. Tenk han kunne frelse en synder som meg! ”Jeg er frelst å for en nåde, nåde over nåde!”

Guds medynk med hedningene
Profeten Jonas` bok avsluttes med at Gud sier: ”Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen..” (4,11)

Ninive var en hedningeby som var under Guds dom. Guds forkynnelse lød til folket, de innså sin sanne stilling og ble frelst.

Det er mange slike byer og land også i vår tid. 2000 år etter at frelsesverket ble fullbrakt på Golgata. De lever uten Gud og uten håp. Dette gjelder i størst grad muslimske land, der det enkelte steder kan koste en livet å vende om fra Allah til Jesus Kristus.

Disse og andre land som er unådde for evangeliet, er vårt kall som er Guds barn. Vi skal få gå eller sende misjonærer til disse land. Evangeliet har hast. Jesus kommer snart igjen. Det finnes ingen annen vei til himmelen enn Jesus. De som ikke har hørt om Ham er fortapt.

Det er en stor velsignelse og rikdom å få være med i misjonen. I Pokot i Kenya var det nesten ingen kristne når vi startet misjonsarbeidet på slutten av 1970-tallet. Nå er det om lag 20 000 døpte og mange ti-talls lokale forkynnere som går til sitt folk med det levende ord.

I Etiopia telles nå kirkemedlemmer i millioner, mens i Japan og i Sør-Amerika er det få som er blitt frelst. Men Ordet er forkynt, det er vårt kall.

Så må vi si med Johan Halmrast i salmen hvor han legger ord i Maria Magdalenas munn: "Tenk jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord - tenk jeg skal hans hilsen fram bære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.

lørdag 10. april 2010

Oppbrudd


Oppbruddstid er ei krevende tid. Det er en erfaring de fleste gjør som skal bryte opp fra et sted og flytte til et annet.

Å vite at til sommeren skal jeg flytte, men ikke vite hvor jeg skal flytte hen, er en spennende erfaring. Hva skal jeg gjøre til høsten? Hva er Guds plan med mitt liv? Dette er spørsmål som opptar meg i en travel hverdag.

Denne vinteren er det mange herlige løfter i Guds ord som har stanset meg. Løfter som taler inn i min situasjon. I disse løfter får jeg hvile, midt i uro og undring.

Jeg vil gjerne dele noen av disse løftene:

1 Mos 28,15
Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt til deg.

2 Mos 14,14
Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.

2 Mos 23,20
Se, jeg sender en engel foran deg, for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg.

Salme 31,16
I din hånd er mine tider.

Salme 37,5
Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.

Ordsp 16,9
Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang.

Jes 30,21
Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!

Jes 41,9-10
Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.
Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Jes 45,11
Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.

Jes 46,4
Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere.

Mat 6,34
Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver ag har nok med sin egen plage.

Mat 11,28
Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

1 Pet 5,7
Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.

søndag 7. mars 2010

Prinsipp for ungdomsarbeidet

I Guds rike er det gitt oss noen prinsipp for hvordan vi skal forholde oss til hverandre og hvordan innordne arbeidet i de helliges samfunn.

I boka ”Veien fram” er det sitert et foredrag av tidligere generalsekretær Tormod Vågen, ”Vårt ungdomsarbeid, slik voks det fram”. Her nevner han viktige ting det er verd å ta fram på nytt. Jeg siterer med tilslutning:

”Vårt arbeid må byggjast på bibelsk grunn. Guds ord må vera alfa og omega, vår mat og vår autoritet. Så lenge vi fylgjer Guds ord, drikk vi av livsens kjelda, og vårt arbeid skal ikkje vanta fornyande kraft.

Gud er ordens Gud. Guds orden er ikkje tilfeldig slik at han med tidsskifte kan avløysast av ein bedre.

De unge underordnet de eldre
1. I Guds rike som elles skal dei unge vera dei eldre undergjevne. Dette er Guds prinsipp, og vi ynskjer å gjennomføra det i vårt ungdomsarbeide med sine respektive styre. Det same gjeld ungdomssekretærane i høve til krinssekretærane. Vik vi frå denne guddommelege orden, vik Guds velsigning frå vårt arbeid.

Misjon
2. Det norske lutherske Kinamisjonsforbund(NLM) vart til for å senda heidningane evangeliet. I vårt arbeid har vi frå fyrste året av lagt vinn på å byggja Guds rike her heime. Men sjølve hovudformålet er arbeidet på misjonsmarkene.

Dette må vi unge ikkje gløyma. I same mun vår ungdom vert misjonsungdom, i same mun fyller vi den oppgåva Gud kalla oss til i Kinaforbundet. Oppgåva er ikkje forelda. Var kallet sterkt den fyrste gongen, er det sterkare i dag. Gud unne oss den nåde å vera tru mot dette største av alle kall: å bera evangeliet ut til heidningane.

En lekmannsorganisasjon
3. Kinaforbundet har frå fyrst av og til i dag vore ein lekmannsorganisasjon. Vi trur det var Guds vilje å reisa opp eit fritt og sjølvstendig lekmannsarbeid der nådegåvene kjem til sin rett utan omsyn til stand eller stilling. Dette var ei tid så sjølvsagt. No bles ein kyrkjeleg vind.

Vi gler oss over det kyrkja er og har vore for det norske folk. Men den dagen det frie og sjølvstendige lekmannsarbeidet kjem under hennar formyndarskap, er nådegåvene lagt i lekjer og eit guddommeleg prinsipp krenka. Vi kjenner ansvar for å bera vidare den store og rike arv vi har fått i eit fritt og sjølvstendig lekmannsarbeid.

Vekkings- og forkynningsarbeid
4. Vårt arbeid har i desse 50 år stort sett vore eit vekkings- og forkynningsarbeid. Etter som tia går er det heilt naturleg at det byggjande kjem sterkare fram. Vi har soleis tidlegare gjort meir for å vekkja ungdomen enn å ta vare på borna og dei yngre.

Vi må ikkje missa vekkingsånda og den frie forkynninga av Guds nåde i Jesus Kristus. Kjem vi bort frå denne lina, vil eit utvida ungdoms- og yngresarbeid føra inn i vår organisasjon menneske som ikkje eig liv i Gud.

Gud unne oss den nåde å få eiga ei klår tone om omvending og forlating for synder i Jesus Kristus – så synd vert synd og nåde vert nåde. Då skal ikkje vårt ungdomsarbeid stivna i former og organisasjon.

Apostelen Johannes seier på sine gamle dagar: ”Eg skriv til dykk ung fordi de er sterke” Og apostelen Paulus gir den formaning: ”Ver ikkje lunkne i dykkar iver.”