mandag 15. februar 2010

Vitnesbyrd om Jesus

Jeg blir ikke slå lett ferdig med døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus. Han hadde sett at Jesus var Guds lam som bar verdens synd. Derfor vitner han: ”Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.” (Joh 1,34)

Johannes og Jesus
Johannes hadde erfaring i møte med Jesus allerede fra de begge var foster. Maria, Jesu mor, var på besøk hos sin slektning Elisabeth som var gravid med Johannes. Da Maria kom inn døra hos Elisabeth, sprang fosteret, Johannes, i Elisabeths mage.

Alt tyder på at Johannes kjente Jesus som slektning fra barndommen. Når han ble voksen var han bevisst på sitt kall som Messias sin veirydder. Han visste ikke at Jesus var Messias, før han døpte Jesus ved i Jordanelva og Ånden falt over Jesus.

Johannes var vel kjent med Det gamle testamentet. Han hadde sett alle forbildene som peker fram mot Messias. Han kjent historien om Abraham som skulle ofre Isak, men der Gud hadde utsett seg et annet lam som ble ofret i stede for Isak.

Han hadde lest om lammet som måtte slaktes og blodet som måtte strykes på dørterskelen for at de førstefødte i Israel skulle bli berget før utgangen av Egypt. Han hadde sett alle offerlam som måtte slaktes som oppgjør for folkets synder og syndebukken som bar alle israelsfolkets synder ut i ørkenen. Han hadde sett at alt dette pekte fram mot Messias.

Og nå hadde han virkelig sett hvem Messias er: Han peker på Jesu og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Jeg har sett det og jeg har vitnet at han er Guds sønn!

Det personlige vitnesbyrd
Johannes hadde altså en erfaring med Jesus og den kunne han ikke tie stille med. Han måtte vitne om sin frelse og om opplevelser i samlivet med Frelseren.

Peter og apostelen Johannes sier det samme. De hadde vært i fengslet og i lange avhør på grunn av at de vitnet om Jesus. Myndighetene truet dem til å tie, men de svarte frimodig: ”Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.”

Du har sikkert merket det du også, noe som kommer fra hjerte går også lett til hjerte. Det er ikke tørr teori, men noe som er erfart i livet med Jesus. Så ble det til hjelp også for deg. Vi er ikke så forskjellig som vi tror. Derfor betyr det så mye, et lite ord om Jesus. Det kan faktisk få evighetsbetydning.

En delt velsignelse, er en dobbel velsignelse. På et møte i Drammen på midten av 1990-tallet talte Terje Thorsen over teksten i Jesaja 49,13-16. En setning i teksten ble velsignet god for meg: ”Herren forbarmer seg over sine elendige.” Etter det møtet har jeg selv preiket mange ganger over den teksten. På et møte i Troms flere år senere, hvor jeg talte om dette, ble det samme uttrykket til stor velsignelse for ei misjonskvinne.

Ei stund etter vitnet hun om det samme på en samling. Ei tid etter det igjen var jeg på et stevne i Finnmark. Da var det en broder som vitnet om at han hadde vært på et møte hvor ei kvinne hadde vitnet om Han som forbarmer seg over sine elendige. Dette vitnesbyrdet hadde blitt til stor velsignelse for han. Slik gikk velsignelsen fra sør til nord

Guds ord er levende og virkekraftig. Vi trenger hjelpe hverandre å gjøre som døperen Johannes, å peke på Jesus. For det er så mye i oss og rundt oss vil dra blikket vårt og oppmerksomheten vår bort fra Han.

Eksempler fra sangskatten
Mange av sangene i Sangboka er vitnesbyrd fra kristne som har gjort erfaringer med Jesus. Hvor mange er det ikke som har fått hjelp av disse sangene. Noen eksempel:

Matias Orheim om sin omvendelse som 16-åring i sangen på nummer 151. Sangen skrev han da han var 21 år.

Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt:
Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.
Men dette var eit mistak så stort som ingen finn,
Nå er eg glad som aldri før, for nå er Jesus min!

Eg tenkte at eg aldri meir vener kunne få,
Når eg med bønefolket som lesar skulle gå.
Men kvar eg kjem i landet og ferdas ut og inn
Eg vener finn som aldri før, for no er Jesus min.

Lina Sandell er 29 år og har levd med Jesus i mange år når hun skriver en av hennes mektigste sanger: ”Forsoninga er vunnen”(Nr.251). Hun opplevde mange prøvelser og tunge stunder i livet. Men hun levde i et nært forhold til Jesus. Hennes vitnesbyrd har vært til hjelp for meg mange ganger. Jeg har så lett for å streve, for å begynne å bygge min salighet på mitt eget.

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg
Som henne skal med strev og møda finna.
Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg,
Så skal eg då som barn ditt rike vinna.
Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,
Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint
At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg,
Som trur at ho kan verta nåden verdig,
Som først vil døyda synda og sidan tru på deg
Eingong når henna betring rett vert ferdig,
Som først vil verta heilag og ven og rein og god,
Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod –
Og sidan verta barn i faderhuset.

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagt,
Du unnte meg i Kristus barnekåret.
Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd
Og har på tunge trældomsåket bore!
No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:
Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!
No vil eg meg av nåden einast rosa.

Vitnesbyrd fra Guds ord
Også i Guds ord finner vi mange herlige personlige vitnesbyrd. I Same 73 møter vi Asaf. Han var lønnet medarbeider i Guds rike. Han var ansvarlig for sang og musikk i menigheten i Jerusalem på kong Davids tid.

Han hadde vært kristen i mange år, men opplevde ei stor åndelig krise som førte til at han nesten kom bort fra Gud. Årsaken var at han begynte å se feil vei. Johannes pekte på Jesus som Guds lam. Asaf begynte å se på verden, de ikke kristne.

Når synet kommer bort fra Jesus, begynner djevelen med skjønnmaling av verden og kjødet fryder seg. Dette førte til at det nesten gikk galt for Asaf. Selvmedlidenheten fikk rom og den gikk over i bitterhet.

Men Asaf opplevde at Jesus ikke slapp han. Han gikk inn i helligdommen og fikk justert synet. Han så hvordan det går de ugudelige til slutt. De går evig fortapt. Dette gav Asaf et fornyet syn på Jesus. Da vitner han så herlig:

”Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden..Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger.”(Salme 73,23-25+28)

Kan du vitne det samme? Jeg blir alltid hos deg Jesus?

Paulus
I 2 Kor 11-12 er det Paulus som avlegger vitnesbyrd. Også han hadde levd med Jesu i mange år. For å bekjempe vranglærere forteller han åpent fra sitt liv i tjeneste for Jesus. I kapittel 11 ramser han opp ting han gjennomgått for evangeliet; lidelser, motgang og prøvelser.

I kapittel 12 fortsetter han med å fortelle om en åndelig opplevelse så stor at han ikke kunne tale om den. Men etter en slik stor opplevelse kommer ofte fristelser, slik ble det også for Paulus. Og fristelsen var hovmod.

Så kommer hans herlige vitnesbyrd 12,7-10. ”Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.
Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg.
Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg.
Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk!”

I livet med Jesus opplever vi gode dager og tunge dager, medgang og motgang, men for å sitere Lina Sandell igjen: ”Gud har ikke grunnet, mitt barnekår på det, då hadde eg gått under, men se eg lever enn, eg einast av hans fri nåde lever. ”

Min nåde er nok. Guds lam har båret di synd til Golgata. Der rant hans blod for deg. Skyldbrevet som var i mot deg på grunn av synda, det slettet Jesus ut på korset! Du får gå fri!

Både Johannes og Paulus kunne Guds ord i teorien, men det måtte en åpenbaring til for at de fikk se at det var for dem. Når det lyset gikk opp for dem, kunne de ikke tie stille.

Praktisk om vitnesbyrd
Du og jeg som lever med Jesus skal få vitne om våre erfaringer i livet med Han. Mange skjelver for å si noe, de er redd det de sier kan bli galt, så tier de stille i stede. Jeg kjenner for min egen del at ofte er menneskefrykten større enn Gudsfrykt.

Du skal ikke vitne for å imponere andre mennesker, nei, du vitner for at andre skal få høre hva Jesus har gjort og betyr for deg. Og om noe skulle bli sagt litt forkjært, så skal det være romslighet i Guds forsamling. Alt skal tas i beste mening.

Skal alle vitne? Alle skal bekjenne Jesu navn(Rom 10), men alle skal ikke nødvendigvis vitne i forsamlingen. Men husk at du ved et enkelt vitnesbyrd om Jesus kan bli til rik velsignelse for andre, og ofte blir det til velsignelse også for deg.

Hva skal vi vitne om, til åpning av møte eller på vitnemøte? Vi skal være veldig forsiktig med å binde noen. Du skal få vitne om det sett og hørt. Gode ord fra Bibelen og Sangboka eller, men også vitnesbyrd om at du har det tungt om du er i anfektelse. Du skal få ta fram nytt, men også gamle erfaringer fra livet med Jesus.

Noen vil helst holde korte taler når de skal vitne. Dette kan stenge i møtene og gjøre at den som ikke er så frimodig vil tie. ”Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, et lite ord om Jesus, velsignet av Guds Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog.” (Sangboka nr 711 v.1)

I vår bedehus-sammenheng tenker vi lett at forkynnelsen er talernes sak. Hør hva Jesus sier i Gal 6,6: ”Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.”. Det er noen som har fått ei spesiell forynner- og lærenådegave, men Guds ord sier klart at alle frelst er vitner. Det ligger til det allmenne prestedømme.

”Det største ord om Jesus er Jesus, syndres venn. Det beste ord om Jesus er dette ord igjen. Det største og det beste, hva kan jeg mer si? Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli!” (711,3)

1 kommentar:

Anonym sa...

-Reidar i lyngdal skriver:

takk for oppbyggelig andakt/tale Ove. Guds velsignelse over liv og tjemeste videre.-