torsdag 30. september 2010

Er noen blant dere syke….


Å få være frisk er en stor velsignelse fra Gud. Helse er ingen selvfølge. Det er derfor stor grunn til å takke vår Far i himmelen for både fysisk og psykisk helse.

Men hva med den som ikke er frisk? Noen opplever det som anfektende. Er det noe galt med meg eller mi tro siden jeg må slite med sykdom? Enkelte røster hevder nettopp det. ”Bare du tror sterkt nok, vil du bli frisk.” Men slik taler ikke Guds ord.

Sykdom er en følge av syndefallet. Da arvesynden kom inn i menneskeslekten, kom også sykdom som syndens følge. Når Jesus fullførte frelsesverket på korset, tok han også våre sykdommer på seg(Jes 53,4). Men på samme måte som med synden, blir vi ikke endelig kvitt sykdom før vi er heime i himmelen.

Det er mye vi ikke forstår med våre tanker. Hvorfor får noen være friske, mens andre må slite med sykdom og handikap hele livet? Det er ikke opp til oss å forstå Herrens veier. Men mange som er syke har opplevd rik velsignelse midt i sykdommen og er også blitt til stor velsignelse for sine omgivelser.

Gud har gitt oss en vei å gå. Vi har fått bønneretten. Og den retten er det knyttet rike løfter til. ”Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss.” (1 Joh 5,14)

Bibelen innbyr også den syke til å kalle til seg menighetens eldste. ”De skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn.” (Jak 5,14). Mange har opplevd å bli helbredet ved en slik forbønns og salvings handling. Andre har opplevd at ”troens bønn skal hjelpe den syke”.

Hvordan gå fram ved ei slik handling? Den syke tilkaller noen av de eldste i menigheten. Ikke eldste etter alder, men menn med åndelig tillit. Under selve handlingen hilser en av de eldste med et Guds ord. Den syke får komme med sitt bønnebegjær. Så tar den som leder handlingen litt olje på fingeren og smører på pannen til den syke. Deretter legges hendene på den syke og han blir bedt for. Det er ikke noe mystisk med en slik handling. Tvert imot, det er godt å få gå på Guds ord, han som har all makt i himmel og på jord.

fredag 10. september 2010

Koranen og hat

Vi lever i en liten verden. En menighet i USA med 50 med-lemmer får i disse dager hele verdens oppmerk-somhet fordi de vil brenne noen koraner.

En forskrudd ide fra en pastor som har misforstått bibelens budskap. Det er meningsløst å trakke på andres religiøse følelser bare for å provosere. Vi skal vise respekt for annerledes troende, selv om vi mener det de tror på er både forvrengt og sprer hat.

Bibelen taler om et bokbål. Det var noen som ble frelst og som derfor brente sine hedenske bøker som et oppgjør med sin gamle tro. Slike bokbål kunne vi gjerne sett flere av. Mennesker som etter et møte med frelseren Jesus Kristus, tar et oppgjør med satan og hans åndehær. Men da er det et oppgjør med seg selv, ikke en demonstrasjon mot andre.

Hadde menigheten i USA fått drive for seg selv, ville knapt noen hørt om koran-brenningen. Media fordømmer pastoren, men ser ikke at det er de selv som er talerørene i denne saken. Parkeringsplassen foran den lille kirken er full av TV-busser fra all verdens fjernsynsstasjoner. Hvorfor er de der? Hvorfor gir de denne lille gruppen verdens oppmerksomhet om en ynkelig ide?

Større hyklere enn mediefolk finner vi ikke i saker som dette. De blir selv talerør for ideer de sier er forkastelige. De sprer selv denne propaganda, som fyrer opp folk som er besatt av hatets religion.

Vi ser konturene av antikrists ånd. Ja, kanskje mer enn konturer. En konsekvens av det som nå skjer, er at verden skremmes til taushet. Den som tør åpne munnen og tale det islamske hat imot, blir truet til taushet. Muslimene forlanger respekt for sin tro og for Allah.

Hvordan er så muslimenes respekt for andre troende? I land med islamske lover er det forbudt å skifte religion. I mange av landene blir du fengslet og støtt ut av familien hvis du for eksempel går over fra islam til kristendommen. Ja, i mange land er det dødsstraff for slikt. Det er null toleranse og respekt for annerledes troende.

Denne frykt og terror får til og med verdens mektigst mann(?), USAs president, til å be på sine knær denne underlige pastor for 50 sjeler, om ikke å brenne disse bøkene. Islam går fram med frykt og trusler. Verdens herskere bøyer kne for dem. Det er på høy tid å rope et varsku!

Som kristne skal vi be for muslimene. De er dyrebare sjeler som Jesus har gitt sitt liv for å frelse for himmelen. Jesus vil at enhver muslim skal vende om og tro på Ham som er den eneste veien til himmelen.

Læren deres må vi imidlertid kunne argumentere og forkynne mot. Den er et djevelens garn for å holde mennesker borte fra den sanne Gud slik at de går evig fortapt. Slik er all religion. Men ingen religion sprer så mye hat og frykt som islam. Islam bryr seg ikke bare om hva folk tror, men også hvordan folk som ikke tror lever og oppfører seg. Der islam rår, er det farlig å være annerledes tenkende.

Politikere, både kristne og ikkekristne, er satt til å styre landet vårt. De må snart våkne opp for faren fra islam!

Guds menighet er ikke satt til å drive politikk. Den skal forkynne loven, slik at synden blir avslørt. Og den skal forkynne evangeliet slik at sjeler kan gå over fra mørkets makt og til Gud. Slik at hat og drap må vike, for nåde og fred.

lørdag 4. september 2010

Hva gjør vi med barna?


Julehelga 2007 fikk jeg besøke Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land.

I Bolivias byer finnes mange gatebarn. Flere av disse barna bor i veigrøfter og kanaler.

(Ill fra internett: 3 måneder gammelt foster)

Andre har et enkelt tak over hode sammen med foreldrene, men blir sendt ut tidlig om morgenen for å tigge. Tiggingen foregår ofte i de mest trafikkerte gatekryss og kan i seg selv være livsfarlig.

Mange av barna blir også plassert på barneheimer. Her bor de til de blir adoptert eller plassert i fosterheim, eller til de blir voksne og kan klare seg selv.

Denne julaften fikk jeg være med på utdeling av julegaver til noen av disse barna. Misjonssambandets samarbeidsmenighet i byen Santa Cruz hadde hatt innsamling av leker. Disse var fint pakket inn med tanke på utdeling på julaften ettermiddag. Vi hadde med over 300 pakker. De fleste gavene ble utdelt til gatebarn, mens resten ble levert på en katolsk barneheim for jenter mellom 0-6 år.

På barneheimen fikk vi besøke de nyfødte jentene som lå i sine små ”krybber”. To rom med tolv jenter på hvert rom. Nydelige babyer som ble godt tatt vare på av nonnene på barneheimen.

Nonnene fortalte at de fleste av disse nyfødte jentene var forlatt av foreldrene på kirketrapper i byen. De regnet med at kirkens folk ville ta godt vare på dem. Andre var funnet i veigrøfter og kanaler hvor de var forlatt. Den sist ankomne hadde nettopp mora vært og levert på barneheimen.

Tankene var mange etter en slik juleaftens ettermiddag. Som rik nordmann kan jeg ikke sette meg inn i den nøden som disse barna opplever. Lykkelige de som tross alt kommer på en barneheim som tar godt vare på dem.

Takknemligheten steg opp i meg over å ha fått vokst opp i et så godt land som Norge. Samtidig var det en ny tanke som slo inn. Vi som lever i verdens rikeste land og burde ha mer enn nok ressurser til å ta oss av alle barna som blir født; Hva gjør vi med barna vi ikke vil ha eller ikke kan ta imot. Jo, vi tar livet av dem før de blir født. I vår hovedstad blir hvert år flere barn drept i mors liv enn det blir født.

Det ble derfor en dobbelt smerte denne julaften. Smerte over nøden i Sør-Amerikas fattigste land. Men en enda større smerte over mitt eget kjære verdens rikeste land, som rått og brutalt dreper 15 000 ufødte barn hvert år.