torsdag 30. desember 2010

Fornyet lekmannsbevegelse

Lekmannsbevegelsen på bedehuset sliter i motvind fra alle kanter. En av vindene blåser i kirkelig retning. Vi trenger et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.


Fra Solberg bedehus, Tøtdal

Selv om det alltid har vært ulike syn på NLMs forhold til kirken og kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor vi har misjonsarbeid, er derimot blitt kirkelige, for ikke å si høykirkelige. Misjonens ledelse har så lenge de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi etter. Nå er flere av vår misjonærer i prestestillinger og bærer prestesnipp.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning. Mange er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Hierarkisk kirkevekst
De sener år har det blåst en ny kirkelig vind fra en litt annen kant. Store kirkevekst forsamlinger og karismatiske kirker i USA har vært til inspirasjon for mange.

Mange av disse kirkene er sterkt pastorsentrert, noe som har preget deler av forsamlingsbyggingstanken i NLM de siste årene. Flere av dem tenker også mer hierarkisk enn nådegavebevegelsen tidligere har gjort.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Mange av oss som er skeptisk både til høykirkelighet og amerikansk preget forsamlingsbygging, har imidlertid vært glade for at vi på bedehuset har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi.

Når ”liturgi” for disse handlingene skal utarbeides, er det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havner en lett i faste formuleringer og faste bønner. Lekmannslinjens frihet byttes med kirkelig liturgi.

Usunn kirkelighet
Dette er mer enn en ufarlig uenighet om ytre former. Det fører lett til ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i kirken. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg frykter for at den samme fare lurer i lekmannsbevegelsen. Faren er stor for å bli så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes fri løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Veien til tilstivnet høykirkelighet er kort for mange innen den radikale bedehusbevegelse.

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, fòr også mye av folket. Da blir det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre for å samle nye folk til møtene. Så glemmer man lett at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.

mandag 27. desember 2010

Minnetale om far

I dag er vi samlet for å ta avskjed med far. Det er både vemod og glede en slik dag. Et stort vemod over at plassen til far nå er tom. Glede fordi vi vet at han nå er trygt heime i himmelen og har det evig godt.


Far heter altså Oskar Sandvik og var en ekte Jørpelandsgutt, selv om foreldrene var innflyttere fra Tysvær og Høle. Fars foreldre og eldre søsken flyttet fra Stavanger til Jørpeland i desember 1922. Godt og vel ett år etter ble far født, 10.02.1924. Han fikk senere flere søsken, til sammen var de sju.

Familie bodde i Vågen, i 2. etasje i Olaus Lea sitt hus. Da far var fire år, mistet han faren sin. Det var to dager før jul. Farmor var da ca 1 måned på vei med barn nummer 7, onkel Alf. Tapet av faren førte til at far vokste opp i fattigdom. For å få endene til å møtes, hadde farmor vaskejobb på skolen og støtte fra sosialen. I tillegg måttet hun også hekle sengetepper som hun loddet ut, til inntekt for familien.

Far måtte derfor ut i arbeid så snart han var ferdig på folkeskolen. Han var først tjenestegutt hos Olaus Lea, før han begynte på Stålverket omtrent da krigen brøt ut. Mesteparten av tiden på Stålverket var far på Mekanikken. Etter konkursen i 1977 fikk han jobb hos onkel Sverre på Fjelde mek. verksted. Her var han til han ble pensjonist.

I ungdomstiden var den en ting som far var opptatt av, nemlig sport. Han var fast på Staals A-lag i fotball, han drev med bandy og friidrett. I tillegg var han glad i å gå fjellet og en ivrig sjakkspiller.

I 1950 skjedde en stor omveltning i fars liv. Mor hans døde plutselig. Far var ikke heime da det skjedde, men når han kom heim sang søskena hans Johanna, Lars og Alf sangen vi skal synge på grava: ”Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen. Evig sammen med dem å være, aldri skilles venn for venn.” Dette ble et sterkt kall til far, som der og da overgav sitt liv til Jesus og ble en kristen.

Det ble et radikalt brudd med det gamle livet. Hele pokalsamlingen ble kastet i Tunglandselva, og vennelaget ble nytt. Han fant sin plass på bedehuset og i Norsk Luthersk Misjonssamband. Her var han trofast med resten av sitt liv. Han var også i mange år søndagsskolelærer.

På bedehuset traff han også mor, Eli Fjelde, og de giftet seg nyttårsaften 1955. De bygde hus på Tungland og bodde der fram til nylig. Det ble etter hvert fire barn, Torild og Einar ble boende med sine familier på Jørpeland, Sissel ble Finnmarking, mens undertegnede har bodd mange steder rundt om i landet. Det har også blitt 12 barnebarn.

Familien har alltid betydd veldig mye for far. Selv om han hadde liten tro på seg selv, hadde han stort barnetekke og vi barna og sener barnebarna gledet oss over å være sammen med han. Han kunne fortelle de samme gamle vitsene om og om igjen. Han kunne sitte lenge i vinduet sammen med de små og leke ”billeken”.

Ikke minst var han opptatt av at mor skulle ha det godt. Han var raus med å si at han hadde vært utrolig heldig som fant den hustru som han fant. Når han var inne på dette kunne han ble høytidlig i målet.

Far var på ingen måte fullkommen. At han var en synder vistes på han som på oss andre. Men han var samtidig sterkt preget av livet med Jesus. Han hadde husandakt hver eneste dag ved ett av måltidene. Han stod opp klokken halv fem om morgenen for å lese i Bibelen og be før han gikk på arbeid. Han vitnet for folk på gata og på bedehuset. Det var om å gjøre for far at folk måtte bli frelst. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly.

Han hadde funnet Jesus som den eneste veien til himmelen. Den veien var han med og viste andre til. Et av de bibelvers far ofte siterte understreker dette: ”Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.” (1 Joh 5,12) Personlig er jeg uendelig takknemlig for at far og mor viste meg veien til himmelen.

Far var en trofast forbeder. Familie, slekt, naboer og misjonens sak var daglig nevnt for himmelens trone. Mange av oss har derfor mistet en forbeder når far nå har flyttet heim.

De siste årene var far mye syk. Heldigvis hadde han ikke mye smerter. I november hadde sykdommen tatt så mye tak, at han fikk plass på sykeheimen. Kl.04.45 fredag 17. desember sovnet han stille inn og fikk ny adresse. Nå er han evig berget heime i himmelen.

For oss som tror på Jesus er det derfor ikke noe farvel, men et på gjensyn. Det var fars høyeste ønske at vi måtte stille oss slik at vi fikk være i himmelen sammen, vi som var det her på jord.

Vi lyser fred over fars veldig gode minne, og ser fram til å møte han igjen i himmelen.

(Minnetale i fars begravelse, Jørpeland kyrkje lille julaften 23.12.2010)

fredag 24. desember 2010

En frelser er født


”Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” Luk 2,10-14

Det må ha vært en spesiell opplevelse for hyrdene på Betlehemsmarka denne natta. Her lå de ute for å passe sauene og plutselig lyste himmelen opp. De ble antakelig livredde og tekte sikkert: Hva er det som skjer!

Så var det altså en engel fra Gud i himmelen som hadde en helt spesiell beskjed til hyrdene. Hyrdene ventet, som alle jøder, på Messias, på Frelseren som Gud hadde lovet. Nå er han født, sa engelen. Han som dere har ventet på i tusener av år, endelig er han kommet! Skynd dere til Betlehem og se ham!

Tror du hyrdene var mest opptatt av engelen? Vi mennesker er løgne slik. Englene er Guds tjenere for å hjelpe oss. Så misforstår mange og dyrker engelen i stede for Jesus. Andre dyrker idoler, seg selv eller lagte guder. Det hender at babyer som får en verdifull present, blir mer opptatt av innpakningen enn gaven.

Slik var det ikke med hyrdene. De fòr til Betlehem for å tilbe julegaven: Jesus

En frelser er født
Hva var det engelen sa? Jo, i dag er det født dere en frelser! Det er julens innhold med få ord. En frelser er født! Han fikk navnet Jesus, fordi det navnet betyr at han skal frelse sitt folk fra deres synder!

Når det skal åpnes en ny vei i Norge, kommer ofte kongen, eller en statsråd for å klippe snora og si at NÅ er veien åpen! Det var det Jesus skulle komme for å gjøre. Ikke en vanlig vei, men veien til himmelen.

Veien til himmelen ble åpnet på korset. Da tok Jesus straffen for dine og mine synder, og veien til himmelen ble åpnet for den som tar imot Jesus.

Fred på jord
Nylig var det stor fest i Oslo. Da ble Nobels fredspris delt ut. Den prisen går til dem som har gjort noe for å skape fred og frihet mellom mennesker.

Hørte du hva englene på Betlehemsmarken sang: Jesus kom for å skape fred på jord, sang de. Men det var ikke en slik fredspris-fred. Han kom for å skape fred mellom deg og Gud, mellom menneskene og den hellige Gud.

Etter syndefallet i paradis, var det ikke lenger fred mellom menneskene og Gud. Gud er hellig og ren og tåler ikke synd – verken i ord, gjerning eller tanke. Derfor er himmelporten stengt for oss mennesker.

De som har hatt meg til lærer ett halvt år nå, har sett at jeg er en synder. Jeg som også kjenner litt av innsiden hos meg selv, vet at jeg er en stor synder. Derfor er jeg så glad for julens budskap: Jesus kom for å skape fred mellom meg og Gud. Hvordan gjorde han det? Jo, ved selv å ta straffen for mine synder og selv leve ett fullkomment liv. Så sier han til meg: Skal vi bytte? Jeg får syndene dine, du får mitt fullkomne liv!

De fleste av dere kjenner historien om kong David. Han falt så dypt i synd. Han drev hor med Batseba og fikk mannen hennes drept for å skjule det galne han hadde gjort. Men David fikk bekjenne si syd og fikk tilgivelse.

Etter at David var død, gav Gud han en attest som er fantastisk: Han som holdt mine bud og fulgte meg av hele sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som var rett i mine øyne. 1 Kong14,8

Hvordan kan Gud si slik: Jo, fordi vi har en fullkommen frelse. Den som har tatt imot Jesus og hans frelsesverk er fullkommen ren for Gud. Det er Jesus sitt fullkomne liv som teller for Gud. Du er skjult i han. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Kol 3,3

Gjør som hyrdeneDet er fint å lese om hyrdene. De gikk til Betlehem for å møte Jesus. Men det er historie. I dag kommer Jesus til deg. Jeg synes det er så vondt at så mange ikke vil ha noe med Jesus å gjøre.

Livet er så kort. Jeg har levd i 50 år. Lever jeg like lenge som de fleste menn, har jeg
allerede levd ca 2/3 av livet her på jord. Noen får et mye korter liv. Spørsmålet for deg
og meg blir da, hvor går du hen når livet er slutt: Må du bli med Jesus til himmelen.
Han er veien sannheten og livet. Han er den eneste veien bort fra fortapelsen og heim til himmelen.



(Andakt ved juleavslutningen ved Dalane kristne skole 15.12.2010)



lørdag 18. desember 2010

Til minne om far

Far sovnet stille inn fredag 17. desember. Han ble 86 år gammel. Han døde i troen på sin kjære frelser, og har det nå evig godt heime i himmelen.


I 1994 skrev Trygve Bjerkrheim en sang til far. I forbindelse med at far fylte 70 år, lette jeg etter en far-sang. Det var vanskelig å oppspore. Jeg skrev derfor til Trygve Bjerkrheim, og han skrev følgende sang etter opplysninger om far gitt av meg.

FAR

Vår far og vår mor,- ein dyrebar skatt på vår aldrande jord.
For om det var slik, at me hadde `kje deim,
me hadde `kje livet, me hadde `kje heim
Så takkar me begge, frå hjartedjups grunn,
i høgtidsam stund, i høgtidsam stund.

I dag er det far. Han gildè og godsleg og hjelpande var,
og kjærleg og trufast. Du ville oss vel.
Du tenkte på både vår lekam og sjel.
Slik minnes me deg i frå år og til år,
i livskvelden klår, i livskvelden klår.

Gud rikt signe deg, kvar dag du skal vandra her nede din veg!
Guds englar deg fylgjer, vår Gud, Jesus Krist.
Og så får me samlast i himlen til sist.
Der skal me i lukke få vera i lag,
ein evig lang dag, ein evig lang dag.

En god og omsorgsfull far har lagt ned vandringsstaven og er berget for himmelen. Jeg lyser fred over hans gode minne.

lørdag 11. desember 2010

Er DagenMagazinet tapt?

Den kristne dagsavisa Dagen har vært et fyrtårn for kristen tro og tanke. Ut fra lavkirkelig, luthersk-roseniansk tenkning, har avisa gitt sunn veiledning i aktuelle tros- spørsmål og dagsaktuelle begivenheter.


Dagen har aldri vært ei nyhetsavis. Avisens styrke og berettigelse har vært å gi sunn bibeltro veiledning i aktuelle spørsmål på kristenfronten. Her har de siste redaktørene hatt ei god hånd om avisa. Odd Sverre Hove og Johannes Kleppa(bildet) har utfylt hverandre på en god måte, og har hatt stor tillit i bedehus-Norge.

Mange var derfor urolige da Dagen for noen år siden ble slått sammen med den karismatiske avisa Magazinet. Dagens profil ble klart svekket etter sammenslåingen. Dette kom ikke minst til syne gjennom lørdagsavisa.

I vår ble det kjent at en konflikt mellom sjefredaktør Hove og styreformann Lines ikke lot seg løse, noe som førte til at Hove trakk seg som redaktør. Når styret konstituerte tidligere redaktør i Magazinet, Vebjørn Selbekk, som ny redaktør i Dagen, sa også Kleppa opp sin stilling. Han sa at det var klare teologiske forskjeller mellom han og Selbekk, og at han derfor ikke kunne fortsette i avisa.

Nå har styret ansatt Selbekk som fast ansvarlig redaktør. Styret og formann Lines har dermed påtatt seg et stort ansvar for at vi nå står igjen med et klart svekket talerør for det bibeltro rosenianske bedehusfolket.

Fra josafat.no
Dag Rune Lid i Norheimsund har fulgt situasjonen nøye og skriver bl.a. følgende på josafat.no:

” Så skjedde det som mange hadde frykta. Johannes Kleppa vart vraka som redaktør i DagenMagazinet. Det er tragisk det som har skjedd etter samanslåinga med Magazinet, der ein lik gaukungen kom inn og har kasta ut Kleppa og Hove som redaktørarar og innsett Selbekk. Både Espene Ottosen(NLM) som sit i styret for DM og generalsekretær Erik Furnes(IM) går i dagens DM(10.12.10) inn for Selbekk.

Ein del advarte då dei slo avisene saman, men ein tenkte på verdsleg vis dess fleire abonnentar dess betre, men slik er det ikkje i den åndelege strid. Gideon fekk høyre at han hadde for mykje folk med seg, og då Herren hadde ribba han for over 99 prosent så vann dei ein av dei største sigrar som vart vunne i Israels soge.

Ein undrast på at utviklinga kan skje så fort. Magazinet som eksponent for karismatikken har sigra over den luthersk roseniansk linja Dagen var starta på. Men det seier vel også litt om det som har skjedde på den åndelege (fronten) mellom kristenfolket vårt gjennom dei siste ti-åra, der karismatikken har teke meir og meir over, og difor avspeglar vel gjerne DM det som har skjedd mellom kristenfolket i denne perioden også. Folket ville ha ein konge under Samuel, og fekk det - men det vart ikkje til velsigning for dei.”

Hva nå?
Noen sa opp avisa når Selbekk ble konstituert som redaktør. Andre av oss ønsket å avvente situasjonen. Å få til ei ny avis, ser jeg på som nytteløst. Kanskje en nettbasert løsning kan være et alternativ, der flere kan bidra med nyheter, veiledning og oppbyggelig stoff. Tiden vil vise hva som vil åpne seg.

Uansett er det som har skjedd sterkt beklagelig. Samtidig må vi ikke glemme at det også tidligere i Dagens historie har skjedd uheldige redaktøransettelser. Etter mye turbulens, kom skuta på rett kjøl igjen. Kanskje kan det skje en gang til?


Sjekk også Nils Dybdal-Holtes blogg om saken: http://tidenstegn.blogspot.com/2010/12/dagens-redaktr.html