onsdag 31. august 2011

Vekkelse på Jørpeland – 1981


Bilde fra Jørpeland bedehus

I januar 1981 startet en møteserie på Jørpeland bedehus. Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) sin forening hadde fast en fjorten dagers møteserie i januar. Da ønsket de evangelistens nådegave, og ba om vekkelse.

Jørpeland har vært velsignet med mange vekkelser på 1900-tallet. Jeg husker godt to av disse. I 1972 skjedde ei alvorlig drukningsulykke i Jørpelandsheia. Dette ble en vekker for mange i bygda. Flere ble frelst i en møteserie som var kort tid etter ulykka. Flere i den nære familien til de omkomne ble også frelst.

Taletta Fjelde
I 1980 døde ei av de markerte misjonskvinnene(NMS) på Jørpeland, Taletta Fjelde. Hun hadde nød for bygda, og ikke minst for sine nærmeste. Jeg husker hun ofte vitnet og ba på møtene på bedehuset. Da tok hun som regel med ”bodden og badnabodden” i forbønn. Et av sangversene hun ofte stemte i var ”Kven kan seia ut den glede, å få vera Kristi brud. Gå med krans og kvite klede, heim til himmelen til Gud.”

To av Talettas sønner var forkynnere i NLM. Kristoffer, og den 24 år yngre Gerhard. Gerhard fikk stå i mange vekkelser. Den første tid var han mye sammen med Arne Aano, senere med bl.a. Nils Kåre Strøm. Før Taletta døde, hadde hun bedt Gerhard om å ha en ny møteserie på Jørpeland. Dette lovet han og reiseruta til han og Nils Kåre Strøm måtte legges om for å oppfylle mor Talettas ønske.

Besøkelsestid
I januar 1981 var de to evangelistene klar for en to ukers møteserie. Med seg hadde de også Terje Treidene fra Vestfold. Han var student på forkynnerlinja på Fjellhaug, og var på utplassering.

Denne våren ble helt spesiell på Jørpeland. Vekkelsen brøt ut og møtene ble forlenget til slutten av april. Når møteserien ble avsluttet, hadde mellom 35 og 40 bekjent at de hadde tatt imot Jesus som sin frelser.

Det var spenning i luften på hvert møte. Hvem kommer i dag? Mange av de som ble frelst hadde aldri vært på bedehuset før. Kallet ble sterkt, og de kom på bedehuset for å bli frelst. Noen opplevde kallet der og da, andre hadde lenge gått kallet av Gud.

Et ektepar fortalte at de hadde kjempet med kallet om å bli frelst i over 20 år. De hadde gjort flere forsøk på å få kristne i tale for å få snakke om hvordan de kunne få fred med Gud, men de hadde ikke fått åndelig kontakt. Men nå under møteserien dukket de opp på bedehuset og ble lykkelig frelst.

Vekkelsen var det store samtaleemnet denne våren. Jeg reiste mye med Tauferja mens vekkelsen pågikk, og her som ellers var det som skjedde på bedehuset det store samtaleemnet. Også blant folk som aldri satte sine bein på noe bedehus. Folk undret seg på hva det var som skjedde.

Oppfølging viktig
Karl Tungland var formann i NLMs misjonslag denne våren. Han var selv blitt frelst i en vekkelse på 1970-tallet. Karl og styret så behovet for oppfølging av de nyfrelste. De fikk i gang faste samlinger i stua til han og kona Astrid.

Her ble det anledning til samtale og spørsmål fra de som var nye på veien, mens de som hadde levd med Jesus noen år, kunne gi veiledning og undervisning. Dette betydde nok mye for å hjelpe de nyfrelste i den første tiden som kristne.

Ettertiden viser at veldig mange av de som ble frelst under vekkelsen, ble bevart hos Jesus og fant sin plass i den kristne forsamling på bedehuset.

Vekkelse er Guds verk
Skal et menneske bli frelst, må det et Guds under til. Mennesket etter syndefallet står med ryggen mot Gud og går sine egne veier. Synda er så alvorlig at den stenger mennesket ute fra himmelen og gjør det umulig å finne veien dit.

Derfor trenger vi en frelser som levde et stedfortredende liv og som gjorde soning for våre synder. Denne fullkomne frelse finnes i Jesus. Men hvordan få del i frelsen? Da må Den Hellige Ånd(DHÅ) åpenbare Jesu verk for oss. Jesus er veien til himmelen. Så enkelt er det, men mennesket ser det ikke, uten ved DHÅ.

Forkynnelsen er nådemiddel
Dette under skjer ved forkynnelsen av Guds Ord.Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” Rom10,17

I vekkelsestidene ble det ofte understreket at forkynnelsen trenger tid. Ofte gikk det to uker før folk begynte å ta imot evangeliet. Det er derfor svært urovekkende at det nå er sjelden at det arrangeres møteserier lenger enn ei uke. Ofte er også den ene uka oppstykket og kortet ned.

Vi trenger derfor enn vekkelse blant Guds folk når det gjelder forkynnelsen av Ordet. Erfaringen viser at når troen på forkynnelsen som virkemidlet for at folk skal bli frelst avtar, blir de kristne opptatt med mange andre metoder og strategier. Men Gud har bundet seg til forkynnelsen av sitt Ord.

”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.” (1 Kor1,18+22-23)

Jesus er den samme i dag
”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” (Hebr13,8) Dette løftet må vi ikke glemme. Guds forsamling må ikke gå trett av å be om vekkelsens vårvind på ny. Vi må ikke gå trette og miste motet, men fortsette i økende grad å legge til rette for forkynnelsen av Guds ord. Be også om at Herren må opprette ny nådegaver til å forkynne Hans Ord, ikke minst evangelistnådegaver.

tirsdag 23. august 2011

Til minne om en venn


Thoralf Jenssen vokste opp med ishavet som nærmeste nabo. Han var en markert personlighet med et varmt hjerte.

Jeg traff Thoralf første gang i mars 1990. Under et besøk hos søster mi i Lebesby, tok vi en tur til Kjøllefjord hvor vi var innom hos Emilie og Thoralf. Siste gang jeg traff ham var i juli 2011. Mandag 15. august sovnet han stille inn i sitt hjem, nesten 90 år gammel.
                                                                                                                       
Kjøllefjord og Torskefjord
Thoralf vokste opp i Kjøllefjord i Lebesby kommune. Under krigen var han aktivt med i motstandskampen mot tyskerne. Han var blant annet i nærheten under tragedien på Hopseidet, hvor flere nordmenn ble skutt. Under og etter brenningen av Finnmark var han med å evakuere folk med båt, som hadde gjemt seg for tyskerne. Han fraktet mange av disse østover til Båtsfjord. Båtsfjord ble ikke brent, og ble et fristed for flere som unngikk tyskernes deportering sørover.

Etter krigen giftet han seg med Emilie, og familien slo seg ned i Torskefjord hvor hun var vokst opp. Etter noen år i Torskefjord, flyttet familien til Kjøllefjord hvor de ble boende. Emilie og Thoralf fikk 10 barn. To av disse døde som små. Senere opplevde de å miste to voksne barn. En sønn omkom i Mehamnulykka, da et fly styrtet i Tanafjorden. Ei datter døde av sykdom.

Oppbrudd
Thoralf vokste opp i læstadiansk forsamling i Kjøllefjord. Familien tilhørte retningen innen læstadianismen som kalles for ”De førstefødte”. Thoralfs far var en av lederne i denne menigheten.  Ei tid etter at Thoralf var flyttet til Kjøllefjord ble det en splittelse i menigheten. Splittelsen endte med at Thoralfs far og noen av de andre medlemmene brøt ut.

For Thoralf ble denne splittelsen et vendepunkt. Han syntes ikke det var rett å velge side i konflikten. Han brukte et bilde med en tallerken som ble knust i to biter. Spørsmålet ble da hvilken av bitene som var den rette? Like vanskelig som å svare på det, var det å si hvilken av gruppene i konflikten som var rett. Han trakk seg derfor ut av begge, og ei brytnings- og granskningstid begynte.

Åndelig heim i NLM
Han var innom ulike sammenhenger, bl.a. Indremisjonsselskapet som hadde noe møtevirksomhet i Kjøllefjord. En gang var han på besøk i en heim i Kirkenes. Der så han ei avisoverskrift som fanget hans interesse: ”Kirken er NLMs verste fiende”. Dette førte til at han begynte å undersøke nærmere hva Misjonssambandet stod for, noe som endte med at han fant sin åndelige heim i denne organisasjonen.

Noen av de første representanter for NLM han traff på, var to unge predikanter fra Rogaland, Inge Sirevåg og Leif Thingbø. Dette møtet opplevde han som et friskt pust, og han beholdt kontakten med Leif resten av livet.

Omsorg for misjonsarbeidet i nord
Etter hvert fikk han et bredt kontaktnett i misjonen. Han reiste mye i Troms og Finnmark for å være med på møter og stevner. Her traff han mange av misjonens forkynnere og ledere, og han holdt kontakten med mange av disse på telefon.

Det er få som jeg har tilbrakt så mange timer sammen med i telefonen som Thoralf. Han var en tenker som hadde behov for å drøfte saker som var oppe til debatt på den åndelige arena. Andre ganger var det et bibelvers eller en sang han hadde tenkt mye på, som han vil samtale med andre om.

Samtale
Den som ikke kjente Thoralf, kunne bli både overrasket og provosert ved første møte. Thoralf ville finne ut hvor han hadde folk han møtte, og spurte dem gjerne ut. Ofte stilte han spørsmål på en måte som var uventet og direkte. Som oftest begynte han i periferien og sirklet seg inn mot sentrum i sine spørsmål.

En gang var Thoralf sammen med en flokk ungdommer. En av de unge kjente han ikke, og Thoralf begynte derfor å spørre. ”Er du redd Gud?” Ungdommen ble usikker og stotret fram et vagt svar om at Gud er god. ”Da har du kanskje ikke gjort noe galt mot Ham heller da?” var Thoralfs neste spørsmål.

En annen gang møtte han en godt voksen forkynner og misjonær for første gang. Som vanlig begynte han med sine spørsmål. Predikanten ble både overasket og noe provosert. Han følte at Thoralf nesten hadde et forhør av ham. Når de hadde fått være sammen noen dager og blitt bedre kjent, skiltes de imidlertid som gode venner.

Sterke meninger
Thoralf kunne være kvass. Han visste hva han mente, og var ikke redd for å si fra.  Da brukte han ofte bilder. Dette kom for eksempel fram i et leserinnlegg han skrev i forbindelse med rettssaken mot prestene Lyngmo og Thorsen. Han var langt på vei enig med dem i sak, men ikke i konsekvensene de trakk. Prestene ville ikke ha noe å gjøre med sin liberale biskop. I stede innsatte de Børre Knudsen som sin biskop. Dette førte til at prestene ble oppsagt.

I sitt leserinnlegg skrev Thoralf om en gjeter som hadde oppdaget et stort rovdyr som angrep buskapen sin. Gjeteren ble veldig opptatt av å holde det store dyret fra flokken. Ja, så ivrig var han at han forlot flokken for å jage bort rovdyret. Det som imidlertid da skjedde, var at mange små rovdyr brøt seg inn i flokken, mens gjeteren var borte.

God kontakt med ungdom
Thoralf var svært opptatt av å nå den Nord Norske ungdommen med Guds Ord. Fjellheim Bibelskole i Tromsø stod derfor hans hjerte veldig nært. Han gledet seg over at søknaden til bibelskolen tok seg sterkt opp de siste årene, og at også mange unge fra Nord Norge gikk på skolen. Han besøkte skolen ofte, og likte å samtale med de unge. Mange av ungdommene ble glad i denne ”bestefaren” som kom til skolen og hadde slik omsorg for dem.

Thoralf glemte ikke sine læstadianske venner i ulike grupperinger. Han var opptatt av at de måtte få øynene åpnet, slik han selv hadde opplevd det. Mange læstadianere trøster seg til menigheten, ikke til Kristus, hevdet han. Han gledet seg derfor når ungdom fra læstadiansk sammenheng begynte å gå på møter på Fjellheim. Samtidig var han urolig for at disse ungdommene skulle dra bedehusets ungdom over i læstadianismen. Det sto om friheten i Kristus, mente han.

Allsidig forkynnelse
NLM arbeidet lenge for å få en egen forkynner til Finnmark. Dette var ikke helt etter Thoralfs hjerte. Flere ganger uttrykte han en uro for at hvis de fikk en slik arbeider ville det bety at de fikk færre besøk av andre forkynnere til Finnmark. Han hadde sett verdien av den varierte forkynnelse. Det at det kom ulike forkynnere, førte til variert kost. Han var redd for ensidighet ved at en forkynner skulle stå for hoveddelen av forkynnelsen.

Det er ikke lett å plassere Thoralf i noen bås. Nærmest kommer vi kanskje hvis vi kaller han rosenianer og pietist. Han kjempet med anfektelse, og gledet seg når forkynnelsen fikk male Kristus for øynene hans. Mange ganger foreslo han en sang som sitt gjensvar etter ei preik som hadde talt til han. Thoralf hadde store vansker med å si noe i en forsamling, hans styrke lå i samtalen på tomannshånd. Hans offentlige vitnesbyrd kom derfor ofte ved at han foreslo en sang.

En av sangene han ofte siterte var ”Styr du min vandring, frelser så kjær, slik at den leder dit hvor du er. Å la mitt øye, skue din høye herlighet der.” En annen sang han ofte siterte, mente han skildret hans liv på en treffende måte. På et møte 12. april 1998 sa han at denne sangen tolket hans hjerte:

Dypt i mitt hjerte senkes skjønne toner ned,
Demper all smerte, bringer sjelen fred.
Over havets bølger lyder sang fra fjerne land
Når jeg tonen følger, ser jeg hjemmets strand

Hjemme, å, der hjemme. Helgenflokk i himmelskrud
Hjemme, å, der hjemme venter meg hos Gud!

Tonene bærer bud og hilsen til meg frem
At disse kjære venter snart meg hjem.
Og de glade stemmer, lukker til hvert hjertesår,
Sorg og nød jeg glemmer, snart jeg blant dem står.

De siste par årene satte helsa en stopper for Thoralfs reisevirksomhet. Overskuddet til de mange telefonsamtalene svant også. Han var klar i hode til det siste, men kroppen skrantet. Han lengtet etter å få slippe herfra og fare heim til himmelen. Han hadde mange ganger i våre telefonsamtaler, gitt uttrykk for at han var urolig for om han ville nå fram himmelen. I den siste samtalen vi hadde, et par uker før han døde, sa han at han fikk hvile i at det holder det Jesus gjorde.


En god og nær venn har fått flytte heim. En markert personlighet i misjons-Nord Norge er borte. Jeg lyser fred over hans gode minne.

fredag 19. august 2011

Vekkelsestoner i forkynnelsen

Lekmannshøvdingen Arthur Kråkenes har nylig fått heimlov. Kråkenes var forkynner og åndelig leder. Han hadde gnisten og var opptatt av at folk skulle bli frelst.

I januar 1989 holdt Kråkenes et foredrag på et forkynnerkurs for Stavanger krets av Misjonssambandet (NLM). Temaet var ”Vekkelsestoner i forkynnelsen” og teksten var fra Mat 4,18-20. Vi gjengir her et lett bearbeidet referat fra foredraget. Her er mye å legge seg på hjertet, ikke minst for forkynnere.

Matt 4,18-20
Da han vandret langs Galilea-sjøen, fikk han se to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror, Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Jesus sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. De forlot da straks sine garn og fulgte ham.

Vekkelseslinjen i NLM
Vekkelse og misjon er tyngdepunktet i NLM. NLM kan bare leve og eksistere i vekkelse. Vekkelse hører med til kristendommens normale liv. I boka ”Stavanger krets 50 år” står det om emissæren at han er ”nidkjær og flink”. Er dette sant om oss? Husk at vi er sendt ut til vekkelse og fornyelse. Det var den brennende pionerånden som forandret livsstrømmen i folket vårt tidligere. Tormod Vågen sa en gang: ”Stilner vekkelsene vil organisasjonene dø”.

Hva er vekkelse?
Vekkelse er at Gud kommer nær og at synderen våkner opp. Gud får mennesket til å ta sin synd alvorlig. Vekkelse er at Guds ord får makt. Det ser vi for eksempel i Ap.gj 19,18-20: ”Mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte hva de hadde drevet med. Ikke få av dem som hadde drevet med trolldomskunster, bar sammen bøkene sine og brente dem opp for alles øyne. Og de regnet ut verdien av dem, og fant ut at den var femti tusen sølvpenger.”  Vi ser at vekkelsen førte til at de til og med måtte ordne opp i sine bokhyller. Slik hadde Herrens ord stor fremgang og fikk makt.

Vekkelse skaper dette rop: Hva skal jeg gjøre? (Ap.gj. 2,37) Her ser vi hva vekkelsestonen skaper i synderen, men vi må også stille spørsmålet: ”Ble dere omvendt da dere ble vakt?” Vekkelsestonen er Guds ord, lov og evangelium. Loven forteller hva vi er og har gjort, evangeliet forteller hva Gud har gjort.

Guds Ord i forsamlingen
Ordet er kvassere enn et sverd. (Heb 4,12) La Ordet få bruke sin makt på en selv. (Se Jes 55,10-11) Det er evangeliet som er Guds kraft til frelse. (Rom 1,16) Vi er Guds medarbeidere, det vil si vi arbeider sammen med Guds Ånd. Det er viktig at dette samarbeidet blir slik Gud vil. 1 Kor 3,10 formaner oss sterkt til at enhver ser til hvordan han bygger på denne grunnvoll. Johannes Solheim sa det slik: ”Når dere forkynner evangeliet, glem da ikke Jesus og forsoningen.” Evangeliet er det eneste som kan løse og frelse.

Gud har gitt oss sin Hellige Ånd som medarbeider, som vitne, som overhyrde og som nådens- og bønnens ånd. Han er med oss i samværene. Han er den som når inn til samvittighetene og skaper syndesorg og frelsesfryd. Det er Ånden som forklarer og tyder evangeliet og som setter synderen inn i samfunnet med Gud.

Predikantens plass
Det er Guds Ånd som skaper vekkelse, men hvor er predikanten i dette? Hva har predikanten å si og å bety? Det er viktig at han og hun lever i daglig fornyelse, at han ikke har forlatt den første kjærlighet. Predikanten må også ha den rette medynk for sjelene, han må eie ”gnisten”.

Hva vil det si å eie gnisten? Det kan ikke defineres. Gnisten er der. Det er en nådegave. Samtidig er det å være lukket inn i Jesu kjærlighet og smerte. Vi kan miste gnisten ved synd, sløvhet, predikanthovmod osv.

Vekkelsens retning
Vekkelsen er alltid rettet mot menneskets samvittighet, for det er i vår samvittighet Gud møter oss. Det kjennes som et stikk i hjertet. (Ap.gj. 2,37) Samvittigheten og viljen er vanskelig å få tak i. men Ordet selv, født i et fattig og brennende hjerte når inn.

Går ordet fra forstanden, når det forstanden. Det går fra følelse til følelse, fra hjerte til hjerte. Våre tilhørere må bli såret slik at de flyr til Hans sår. ”Forkynn synden når du taler om synd.” (Tormod Vågen) Moses forkynte Guds tale til folket og sa at de var et hardnakket folk.

Synd er ikke å tale om djevelen og helvete. De er der! Men å tale om synd er å peke på vantroen, syndens egentlige vesen. (Joh 16,9) Den som ikke makter å tale om synd med kjærlighet for synderen, bør la det være. Apostelen Paulus sier i Rom 9,2 når han taler om sitt folk, at han har ”en stor sorg og stadig lidelse i sitt hjerte.” Vi sikter altså feil når vi når følelsene og forstanden, men ikke når samvittigheten.

Mal Kristus korsfestet
I forkynnelsen skal vi male Kristus korsfestet. (Gal 3,1) Loven må hente lys fra evangeliet, den store utløsningen på korset. Ingen kan forkynne evangeliet uten å eie en frigjort ånd. ”Jeg forkynte evangeliet med en bunden ånd, men med ingen virkning.”(Tormod Vågen) En åpenbaring må til for å se lyset og å bli frigjort.

Forkynnelsen i dag
Det er mye snakk om omvendelse, men lite til omvendelse. Forkynnelsen er mye preget av ”oss” og ”vi”. Nei!: Du er mannen! Du må omvende deg! Adam hvor er du? Hva har du gjort? Slik er vekkelsestonene.

Mange følte seg frelst og fri der de satt og lyttet til budskapet. Forkynnelsen hadde kontakt med sjelene.



I samtalen etter foredraget kom Kråkenes med noen utfyllende kommentarer:

  • ”Psykisk smitte” er noe som også følger med i vekkelsestider. Derfor må vekkelser ha åndelig styring. Prøv om de nyomvendte vil høre Guds ord, før du får dem på kne.
  • Det gjøres en stor synd når det sies at de som har bøyd seg, gitt seg over til Gud, er frelst. Det er Ordet som skal skape frelsesvissheten.

mandag 15. august 2011

Land, land, land, hør Herrens ord

Norge har opplevd den største terrorhandling etter 2. verdenskrig. En enkelt person klarte å ta livet av nesten 80 personer, for å få oppmerksomhet om sine forskrudde ideer. En grusom handling som er totalt meningsløs.

Kjærlighet ikke hat
Hundrevis av mennesker sitter igjen i stor sorg og savn. Enda flere har fått store psykiske sår etter å ha overlevd terroristens grusomheter. Vi har fått se litt av hvor grusom synden kan være når den blir
satt i system.

Reaksjonen i folket og blant landets ledere har på mange måter vært beundringsverdig. I stede for hat og hevn, ble grusomheten møtt med roser og tale om kjærlighet og mer demokrati. Dette har vært veldig gledelig å legge merke til. Ettertiden vil vise om det blir realitet, eller tomme ord.

Kirken sviktet
Midt i dette oppmuntrende, har det likevel vært en smerte hos meg. Det er så få som vender seg til Han som er den store trøster. Ikke minst gjelder dette kirkens representanter som i stor grad opptrådte kun som helsearbeidere og ikke som sjelesørgere, i det offentlige rom. De har helt sikkert gjort en fin tjeneste med å trøste på det menneskelige plan, men en prests oppgaver går lenger enn som så.

Trøsten har i stor grad vært dennesidig. Evigheten er lite nevnt, og da gjerne at alle når fram til himmelen til slutt. At Jesus er den eneste veien til himmelen, har jeg ikke hørt nevnt.

En slik grusom hendelse burde føre folket vårt nærmere Jesus. Kanskje får det skje med mange som ikke står offentlig fram. Vi må virkelig be om at det må skje.

Jesus er veien
I Johannes evangeliet 3, 36 står det: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Så enkel og så alvorlig er situasjonen for menneskene. Uten Jesus er du evig fortapt. Har du Jesus, er din framtidsdag lys og lang. Jesu frelsesverk på Golgata er det eneste som holder mål innfor Den Hellige Gud.

Menneskelig varme, kjærlighet og omsorg har veldig stor betydning etter slike katastrofer vi opplevde i juli. Men ingen kan trøste som Jesus. ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” (Matt11,28)

Trygve Bjerkreim former dette i en sang:


Du får koma til Jesus med det som er tungt,

Med di synd og di sorg og di sut!

Du skal vita forvisst: Om du kjem som du er, 

Skal han slett ikkje støyta deg ut.


Du får koma til Jesus i motgang og tvil,

Og når nedbøygd i mismod du går.

Han vil kveikja din hug, Han vil tendra ein smil 

Og for vinter deg gjeva ein vår.


Du får koma til Jesus når gale det gjekk,

Du får koma for tusende gong.

Han vil reisa deg opp, han vil gle deg igjen,

Han vil fylla ditt hjarta med song.


77 og 15 000
Det er stort og se den omsorg de som sørger etter terrorhandlingen blir møtt med. Det er godt at folk reiser seg i hundre tusener i en fredelig og verdig protest mot vold og grusomhet.

Samtidig blir det en skremmende kontrast til en annen grusomhet som skjer hver dag og hvert år i landet vårt. 15 000 ufødte barn drepes hvert år i landet vårt. Så godt som ingen står opp og forsvarer disse. Det blir ingen sørgedag, eller ett minutts stillhet for disse små. Disse drap har samfunnets godkjenning. Det ufødte barnet er forsvarsløst og kan ikke rope ut sin protest. Og vi som burde gjort det, er tause. Må Herren forbarme seg over oss.

Land, land, land hør Herrens ord
Profeten Jeremias var Herrens vitne i Israel i ei tid der folket vendte seg bort fra Gud. Prestene og profeten forkynte falskt. De forkynte fred, men det var ingen fred. ”De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.” (Jer8,11)

Profeten fortsatte likevel å forkynne omvendelse og frelse. Det er vårt kall også i dag, i ei tid som ligner mye på tiden profeten Jeremia levde. ”Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.” (Jer3,12)

onsdag 3. august 2011

Personalbehandling

Vi mennesker er noen enestående skapninger. Guds ypperste skapning, skapt i Guds bilde. Vi er like på mange måter, likevel veldig forskjellige.


Noen er følelsesmennesker, andre er tørrpinner. Noen er innesluttet, andre er utadvent. Noen kan tåle mye, andre er vare og sårbare. Slik kunne vi fortsette.

Respekt for den enkelte
I samfunnet og i Guds forsamling har vi innrettet oss slik at noen er satt til å lede og noen til å ledes. Den som er satt til å lede, må forholde seg til ulike mennesker med ulik utrustning og bagasje.

I Guds rike burde vi være eksperter på personalbehandling. Guds bud og formaninger er gitt oss, også til anvisning for hvordan vi skal omgås. Omsorg, respekt, sannhet og rettferdighet er noen stikkord for overordnede prinsipp for personalbehandling i Bibelens lys.

Den som skal være personalleder må ikke minst ha stor respekt for den enkelte medarbeider. Fordi alle mennesker er unike og forskjellig utrustet, er god menneskekunnskap og kjennskap til den enkelte medarbeider svært viktig for god personalbehandling.

I glasshus
Denne artikkelen er ingen oppskrift på god personalbehandling. Det er jeg ikke den rette til å gi. Ting jeg peker på i artikkelen kan synes som bagateller, men erfaringen viser at bagateller ofte er starten på en lang og vond personalkonflikt.

Alt for mange medarbeidere i misjonens store sak, sitter igjen med små og store sår etter møte med overordnede. Derfor trenger vi et fokus på hvordan vi behandler hverandre i et arbeidsforhold og i forsamlingen.

Ikke alle sår skyldes dårlig personalbehandling. Den som er ansatt har selv et ansvar i et ansettelsesforhold. Det samme gjelder et forsamlingsmedlem overfor ledere i forsamlingen. Men det er ingen tvil om at de som er satt til ledere, har et hovedansvar for gode arbeidsforhold både på det menneskelige plan og på det åndelige plan.

Jeg har selv hatt personal- og lederansvar i 25 år. Jeg har mange ting jeg skulle ønsket ugjort. Jeg sitter derfor i glasshus når jeg prøver å peke på enkelte sider ved personalbehandling.

Makta rår
I alle slike forhold er det makta som rår. Personalsaker er taushetsbelagt for ledere og styrer. De kan ikke gå ut med sitt syn på saken. Selv om en medarbeider gjør det, må ledelsen være taus. Misjonsfolket vil oftest ha tillit til sine ledere. Det er derfor vanskelig for en enkeltmedarbeider å vinne fram.

Erfaringen viser også at ledere som handler galt, ofte fortsetter i sin stilling som før. Medarbeidere som er blitt dårlig behandlet, velger kanskje å slutte og sitter igjen med dype sår, brutte vennskapsforhold og en avbrutt tjeneste.

Ta folk på alvor
Det ligger til menneskets natur at vi ønsker å bli tatt på alvor. Når noen opplever det motsatte av sine overordnede, vil det ofte skape sår og mangel på tillit. Et par tenkte eksempel:

En medarbeider retter en formell henvendelse til leder eller styre, og opplever ikke å få svar før det går uker og måneder. Kanskje må han purre flere ganger. Hvis lederen i tillegg lover å svare og ingenting likevel skjer, brytes tillitsforholdet ned.

En annen medarbeider brenner for en sak som han ikke opplever blir behandlet på en god nok måte i organisasjonen. Han sender derfor en henvendelse til styret for regionen. Han får svar underskrevet regionstyret ved daglig leder. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at brevet ikke har vært forelagt styret, men kun behandlet av administrasjonen. Dette kommer ikke fram i brevet.

Et styre har full rett til å delegere saker til administrasjonen. Når dette gjøres, må det opplyses i svaret til den som kommer med henvendelsen. Styremedlemmene må også få kopi av slike brev, av respekt for brevskriver. Ellers kan en slik saksbehandling oppleves som medarbeideren ikke tas på alvor, ja, føres bak lyset.

Prinsipprytteri
Når meninger brytes, står en i fare for å begynne å ri prinsipper. I teologiske spørsmål skal en stå fast på Guds ord. Sannheten tro i kjærlighet. I personalsaker og saker av administrativ art, er det som oftest flere mulige løsninger.

Erfaringen viser dessverre at det lett går prestisje i slike saker. Flere har opplevd at den som har hatt det øverste lederansvar i en konflikt, har konkludert med at han ikke ser at han kunne gjort noe annerledes. Medarbeidere har trukket seg unna med dype sår, mens personalleder mener han har gjort alt rett. Slike saker viser at ydmykhet og selverkjennelse er sårt trengte egenskaper hos en leder.

Feighet
En annen utfordring ved personalbehandling er at mange ledere er for feige. Dette gjelder ikke minst i de kristnes rekker. Flere ledere vegrer seg for å gripe inn og skjære gjennom i vanskelige saker.

En medarbeider oppfører seg på en måte som er til belastning for de andre i medarbeiderfellesskapet. I stede for at lederen er seg sitt ansvar bevisst og tar dette opp direkte med medarbeideren det gjelder, går han” rundt grøten” og gir kun hentydninger i håp om at saken går over av seg selv. Dermed får ikke medarbeideren hjelp, og resten av kollegene fortsetter å lide.

Lederveiledning
De siste årene har mange av de kristne organisasjonene satset mye på et spesielt lederutviklingsprogram. Opplegget er kort fortalt slik at ulike ledere i et område treffes med jevne mellomrom for å gi hverandre hjelp til å løse vanskelige saker. Gruppen ledes av en person som er kurset til dettet formålet. Når ledergruppen samles, har en av gruppelederne en sak han presenterer, gjerne en personalsak. De andre gruppemedlemmene skal deretter gi råd og innspill.

I NLM er det også ei slik gruppe for regionledere. Her skal regionlederne gi hverandre råd til behandling av vanskelige saker. Det er også med en profesjonell veileder i denne gruppen, som skal gi mer uavhengige råd og innspill.

Det er veldig positivt at ledelse og personalbehandling på denne måten tas på alvor. Mange ledere i de kristne organisasjonene har opplevd det nevnte veiledningsopplegget som givende, lærerikt og veldig nyttig. Personlig er jeg urolig for enkelte sider ved et slikt opplegg.

I nesten alle saker er det minst to sider av en sak. I veiledningsopplegget er det kun en av partene som får lagt fram sin versjon av saken. Den andre parts argumenter kommer ikke fram. Mange saker vil derfor bli veiledet ut fra et partsinnlegg, og en kan stå i fare for å forsterke problemet mer enn å løse det.

Norge er et lite land. Kristen-Norge enda mindre. Miljøene er gjennomsiktige. Sakene som tas frem til veiledning er anonymisert, men som oftest vet de fleste deltakerne hvem det snakkes om når en personalsak er framme. Ofte blir medarbeideren framstilt i et dårlig lys, som et problem, selv om det like gjerne kan være lederen som er problemet. Når saken blir ensidig framlagt blant den gruppen som er ansvarlig for de fleste kall i organisasjonen, kan et resultat bli, at ingen vil gi denne medarbeideren nye utfordringer. Han er jo et stort problem.

Enkelt er godt
Det er krevende å være leder. En må gjerne si med Skriften, ”hvem er dugelig til dette.” Likevel må vi si at vi når langt med sunn fornuft og god folkeskikk. Sunn opplæring og veiledning hører også med.

Samtidig må vi ikke glemme at ofte er det enkle det beste. Et enkelt spørsmål om hvordan det går, en liten oppmuntring, en SMS, mail eller telefon osv. Det er viktig at medarbeideren opplever seg regnet med.

Vi lever i ei vanskelig tid åndelig sett. Den som har fått et kall og et ansvar til å være leder i det kristne arbeidet, står i en svært utsatt posisjon. De trenger mer enn noen gang å omsluttes i bønn.