lørdag 22. desember 2012

Fra Tysvær til Zululand i 1885

Ill.foto fra Pokot Kenya

Tysvær ble tidlig preget av vekkelser og misjonsglød. Gardene rundt Kårstø var sterkt berørt helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid. Ei av misjonskvinnene var Kristine Susort.

Haugianere
Hans Nielsen Hauge var Guds redskap til den mest omfattende landsvekkelse i Norge. Han virket i perioden 1796-1804 da han ble fengslet for sin forkynnervirksomhet. I løpet av disse åtte årene ble mange frelst rundt om i hele Norge. Disse ble kalt haugianere.

Rogaland var et fylke som ble sterkt berørt av vekkelsen ved Hauge. Den store lokale ”høvdingen” var fra Rennesøy og het John Haugvaldstad. Også i Tysvær var mange berørt av haugevekkelsen. På garden Sandvik som ligger der Kårstø anlegget er nå, overtok Erik (Erich) Sandvik halve garden etter sin morfar Jon Sandvik i 1814. Erik ble født på nabogarden Susort i 1796, det året Hans Nielsen Hauge hadde sitt åndelige gjennombrudd. Han ble gift med Johanna fra Heskje.

Heimen til Johanna og Erik ble en markert haugianerheim. Erik og sønnen John Sandvik, som overtok garden etter faren da han døde i 1862, var sentrale leder i haugianermiljøet i Tysvær. Da Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842, var Erik en av to utsendinger fra Tysvær misjonsforening. I 1848 bygde haugianerne bedehus i Tysvær. Da ble Erik og lensmannen i Tysvær valgt til å reise til John Haugvaldstad for å få hjelp til å sette opp lover for bedehuset.

Første misjonær
Eriks sønn John ble gift med nabojenta Tøri Susort. Tøri hadde en bror som het Knut, som var husmann på Susort. Knut ble gift med Susanne Pedersdatter og de fikk sju barn. Ei av døtrene deres het Berthe Christine Knudsen, også nevnt som Kristine Susort, og ble født 23. april 1858.
 
Kristine Susort, også kalt
Berthe Christine Knudsen

Siden starten i 1842 og fram til 1885 hadde NMS sendt ut 74 misjonærer til det sørlige Afrika. I 1885 var en flokk på fem damer og en mann klar til utreise som nye misjonærer til Zulufolket i nåværende Sør-Afrika. En av disse var Kristine Susort. Hun var den første misjonær for NMS fra Tysvær. Ja, kanskje den første misjonær fra Tysvær uansett organisasjon og kirkesamfunn?

Kristine Susort var søskenbarn til mi oldemor Johanne Sandvik, som var datter av ovennevnte Tøri og John.

Misjonsglød
Kristine var 27 år da hun reiste til Zululand første gang. Hun var nok grepet av samme misjonsglød som sambygdingen Sivert Gjerde. Sivert var 9 år yngre enn Kristine. Han ville også ut som misjonær for NMS, men søknaden ble avslått i 1887. Han reiste derfor til England, og ble opptatt som misjonær for Kina Innlandsmisjon. Følgende sitat fra Sivert Gjerde i 1889, vitner om misjonsgløden som brant hos mange på den tid, også hos Kristine.

Ta din bibel og tell omhyggelig, ikke kapitlene eller versa, men bokstavene fra begynnelsen av 1 Mosebok til amen i Åpenbaringen. Når du har fullendt dette arbeidet, så gå over det igjen og igjen og igjen ti, tyv, tredve, nei du må lese hver bokstav i din bibel åtti ganger før du har nådd den fornødne sum. Bokstavene i omkring åtti bibler vil behøves for å representere alle de menn, kvinner og barn som lever i det gamle og uhyre keiserdømme China. Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når China. Send eders misjonærer i morgen, og en og en tredjedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte.
 
Sivert Gjerde 1867-1891

Sivert var ei viktig røst som var med å tenne misjonskallet til Kina i Norge det året han reiste og fortalte fra Kina. Kinamisjonen (nå Norsk Luthersk Misjonssamband) ble startet i 1891 av kvinner som var tent i brann for misjonen av Sivert Gjerde. Sivert selv reiste ut til Kina høsten 1890, men ble syk like etter ankomst og døde allerede våren 1891.

Langt liv i Sør-Afrika
Tilbake til Kristine Susort og hennes følge på vei mot Afrika. Vel framme i Sør-Afrika, gikk Kristine og reisefølget i land i Durban. Tjenesten hennes var å være husholderske ved hjemmet for misjonærenes barn på NMS sin første permanente misjonsstasjon i Natal, kalt Umpumulo. Denne stasjonen lå altså i kongerike Natal, på grensa til Zululand, men innbyggerne i området er zuluer.

Umpumulo ble en sentral plass både for NMS og den nasjonale lutherske kirka. Stedet utviklet seg etter hvert til å bli et luthersk skolesentrum. Senere ble det også bispesete for den lutherske kirka i Natal. Det var den kjente misjonæren H. P. Schreuder som i 1851 startet arbeidet på misjonsstasjonen Umpumulo, som betyr hvilested.

NMS startet tidlig en skole for zulubarna, mens skolen for misjonærbarna ble startet i 1880. Fem år etter var altså Kristine på plass som husmor for misjonærenes barn, som den gang bodde på internat. Senere ble skolen for misjonærbarn flyttet til Durban, og Kristine fulgte med. Første perioden hennes varte fra 1885-1896. Så var hun heime i Norge ett år, før hun i 1897 var tilbake igjen i Sør-Afrika. Denne nye perioden ble på hele 14 år. Hun var først heime igjen i 1911. Hele denne perioden hadde Kristine sin tjeneste i heimen for misjonærbarna.

I 1911 var hun igjen tilbake i Norge og hun ble heime i seks år. Hva hun gjorde og hvor hun bodde under heimeoppholdet vites ikke. Kanskje var hun heime og tok seg av si gamle mor? Søskenbarnet Johanne på nabogarden Sandvik var blitt enke i 1910. Hun solgte garden og flyttet til Jørpeland, hvor hun flyttet inn hos dattera Anna Lea.

I 1917 reiste Kristine tilbake til Sør-Afrika. Hun var da blitt 59 år. Denne gangen reiste hun ut i privat regi. Kanskje var hun blitt for gammel til at NMS ville sende henne? Fram til 1922 vet jeg ikke hva hun gjorde og hvordan hun ble underholdt i Sør-Afrika, men i 1922 var hun tilbake igjen i NMS sin tjeneste ett par år. Disse par årene var hun bestyrer på pikehjemmet på Eshowe misjonsstasjon sør i Zululand.

Om Kristine noen gang kom tilbake til Norge etter 1917, er usikkert. Kristine ble ei gammel dame. Hun døde i Durban 30. april 1944, 86 år gammel.

 

PS! Om noen har flere opplysninger om Kristine Susort (Berthe Christine Knudsen) er jeg veldig interessert. Send meg gjerne en mail: ove.sandvik@gmail.com




 

torsdag 20. desember 2012

Vekkelse eller kirkevekst


Organisasjonen vår er inne i en omfattende endring. I denne situasjon er det avgjørende viktig at vi tar vare på vår vekkelsesprofil.

Kretser legges ned og regioner opprettes. Det snakkes mye om å legge ny strategi for vår videre satsing. Hvor skal vi satse og hvordan? Noen taler varmt om kirkevekst, menighetsplanting og om å finne en hensiktsmessig strategi for vekst. Andre taler mer om vekkelse, omvendelse og gjenfødelse, om at sjelene må gå fortapt i seg selv for å få bruk for Frelseren. Er der noen motsetning mellom kirkevekstlinja og vekkelseslinja?

Det er ikke vanskelig å se at mye burde vært annerledes i organisasjonen vår og i våre forsamlinger. Det er så få som blir frelst. Vi kristne preges av verden, dens underholdning og materialisme. Vi er selvsentrert og lite opptatt av å vinne sjeler for himmelen. Visst trenger vi å be Jesus om å forbarme seg over oss og vekke oss opp av vår søvn.

Tilbake til røttene
Hvordan kan dette skje? Jeg er overbevist om at kirkevekst-tenkningen ikke er veien å gå. Veien er å finne tilbake til røttene. Til Guds ord. Det ligger snublende nær for oss kristne når den indre krafta minker, å heller foreta en ytre oppussing. En lager kurs og strategier, regler og ritual. Store apparat, fine bygg og kunstneriske virkemiddel. Men hva med det indre livet?

Vi skal merke oss at i de fleste kirkevekst-sammenhenger blir det snakket om vekst, men lite om vekkelse. Men vi vokser ikke inn i Guds rike. I det riket må vi fødes inn. De uomvendte må vekkes opp av syndelivet og ta imot frelsen ufortjent av nåde. Her går en fra død til liv. En vokser ikke fra litt liv til stadig mer.

Guds ord er vår øverste autoritet. Gudsordet viser oss til forkynnelsen av evangeliet. Det enkle vitnesbyrd om Jesus. Hvordan kan folk blir frelst viss ingen forkynner, spør Ordet.

Når Paulus kom til Korintier-meinigheten sier han: ”Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.”(1 Kor 2,2-5)

Forkynnelsen må prioriteres
Jeg har reist mange steder i landet vårt. Jeg er ikke i tvil om at der hvor forkynnelsen av synd og nåde stilner, går Guds rike tilbake. Fornyelsen og den sanne åndskraft kommer bare ved Ordets virkning. Når Ordet får avsløre oss som syndere, får vi bruk for Jesus og hans nåde. Denne vei måtte Paulus gå: ”Min nåde er nok for deg. Min kraft fullendes i skrøpelighet”. Den er sterk, som er fattig i ånden.

Jeg er glad for fokuset som er på forsamlingsbygging. Jeg er glad vi har fått dåp og konfirmasjon på bedehusa. Jeg er glad for alle som finner sin plass i forsamlingen og får tjene med den nådegave han har fått.

Men jeg er også urolig. Urolig for at vi holder på å bygge på kjødelig vis. Urolig for at forkynnelsenes sentrum forsvinner i bredden. At vekkelseslinjen erstattes med kirkevekst. At et sterkt fokus på ledere av ulike slag, fortrenger lekmannslinja.

Jeg er også urolig for at den omreisende forkynneren ikke lenger blir prioritert like sterkt. Allerede nå ser vi at antall forkynnerer er sterkt redusert i forhold til andre ansattegrupper i misjonen.

Jeg er urolig for at omorganisering og trange økonomiske rammer skal føre til at bygdene og småforeningene blir nedprioritert til fordel for noen få store forsamlinger. At vi vil komme til å ta fra de som har lite, for å gi til de som har mye av nådegaver og forkynnelse.

Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til ei sovende sjel. Jeg er derfor urolig for at lengre møteserier blir stadig sjeldnere rundt om i landet vårt. For 100 år siden var bibelkunnskapen stor i folket vårt. Det var mye ”ved” som kunne ta fyr når Guds ord ble forkynt. Da ble det satset på lengre møteserier. I dag er bibelkunnskapen veldig svak, og møteukene holder på å forsvinne til fordel for enkeltmøter. Her trenges en kursendring.

Når vi nå for fullt er inne i omorganiseringen i vår misjon, er det avgjørende viktig å våke over vår forkynner- og lekmannsprofil. Kretsstyrene som skal lede denne prosessen trenger mye forbønn!

Gud gav vekst
Hvem kan gi sann vekkelse og vekst? Det kan alene Gud. ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud” (Sak 4,6). Så er det nåde fra Herren om vi får være noen skrøpelige redskap i Mesterens hånd.


(Skrevet i mai 2010)

onsdag 12. desember 2012

Forgjeves?

Ill. foto nlm.no

Livet går ikke alltid slik vi planlegger. Noen ganger blir avstanden stor mellom det en planla og slik realiteten ble.

Slik gikk det med misjonær Maria Vereide fra Gloppen i Sogn og Fjordane. P.A. Bredvei gir i boka ”Hun fulgte kallet tross sykdom og krigens redsler” noen glimt fra Maria Vereides korte liv. Det ble til ettertanke for meg.

Maria ble født i 1913 som nummer to i en søskenflokk på seks. Da hun var seks år, var hun utsatt for et uhell og skadet en ryggvirvel. Denne skaden plaget henne med jevne mellomrom i hele oppveksten.

En jul i ungdomstiden måtte hun tilbringe i senga pga ryggskaden. Da ble hun sterkt minnet om å bli misjonær i Kina og hun svarte: ”Har du bruk for meg Herre, så er jeg villig til å gå.”

Vinteren 1937-38 gikk hun på misjonsskolen for kvinner på Fjellhaug. Utreise var planlagt i november 1939, men ble utsatt til 21. januar 1940 på grunn av krigen i Europa. Sammen med flere andre misjonærer reiste hun med tog fra Oslo til Neapolis i Italia. Ferden gikk deretter med båt gjennom Suezkanalen og østover til Hong Kong. De levde hele tiden i spenning for krigens gru, med miner og ubåtangrep. Men de kom vel fram 20. februar.
 

Maria og noen av reisefølget reiste via Shanghai og til Peking, hvor hun gikk på et kort språkkurs. Deretter bar ferden med richshaw-karavane(håndkjerre) fram til målet som var byen Chen-ping. De startet reisen 26. april og var framme 24. mai. Veiene var dårlige, men verst var den stadige trusselen fra japanske bombefly. De måtte derfor kamuflere karavanen, og også i perioder dele den opp i små grupper for ikke å være et enkelt mål for bombeflyene.

Første året som misjonær gikk i hovedsak med til språkstudier. Helsa var god og hun hadde stor framgang med det vanskelige kinesiske språket. Hele tiden levde misjonærene under trussel av røvertokter og japansk bombing.

4. juni 1941 blir hun syk. Legen konstaterer pleuritt, lungehinnebetennelse. De neste tre årene er hun mye plaget av sykdom. I lange perioder er hun sengeliggende og trenger mye hjelp. Veien heim til Norge er stengt på grunn av krigen, så hun må bli værende i Kina. Det er også svært vanskelig å få brevkontakt med Norge av samme grunn.

Maria er omsluttet av forbønn. Hun blir salvet og bedt for ut fra Jakobs brev 5, men sykdommen blir bare verre. 30. april 1944 må misjonærene flykte for japanerne. Maria er helt avhengig av andre misjonærer på grunn av sykdommen. Sykdommen ble stadig alvorligere ut over sommeren og høsten. 5. oktober fikk hun flytte heim til Jesus og ble begravet i Haisan, Kina.

En medmisjonær skrev til henne og spurt om Maria egentlig ville bli frisk. Maria svarte: ”Til meg har dette spørsmålet kommet på en helt annen måte: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Jeg har aldri vært god til å be: ”Herre, gjør meg frisk.” Det har alltid vært dette: ”Herre, herliggjør ditt navn i mitt legeme enten det er ved helse eller ved sykdom, ved liv eller død.” Og hun føyde til: ”Jeg har en vidunderlig fred med å be slik. Men det som opptar sinnet mitt er bønn om vekkelse.”

De kristne kineserne gav Maria dette vitnesbyrdet: ”Hun hadde utrettet mye for Gud. Hun hadde med sitt liv vitnet om Jesus, selv om hun ikke hadde lært så mye av språket.”

Var Marias misjonærtjeneste forgjeves? Nei! Guds tanker er mye høyere enn våre tanker. Han sier at alle ting tjener dem til gode som elsker ham. Og: ”For meg er livet Kristus, og døden en vinning.”


søndag 9. desember 2012

Ikke heime enda


En trøtt, malariaherjet afrikamisjonær reiste heim på samme båt som president Theodor Roosevelt.

Den siste hadde vært på safari i Afrika og skutt løver og andre ville dyr. Han ble vist stor oppmerksomhet på den store passasjerbåten. Og da han kom til New York, ble han mottatt med hornmusikk, hurrarop og hyldest fra en enorm folkemesse.

Ingen verken så eller møtte misjonæren som hadde tilbrakt over tretti år i et usunt sumpland mellom ville dyr og halvville mennesker og forkynt det frelsende budskap. Han tok sine to håndkofferter og gikk til jernbanestasjonen for å reise heim til sine kjære, som han ikke hadde sett på flere år.

Da han kom dit og satte seg trøtt ned på en benk, ble han sittende og tenke på den store forskjellen på presidentens strålende ankomst og sin egen. Hva kunne grunnen være?

Da var det en stemme som visket ham i øret: ”Husk, du er ikke heime ennå.” (Fra P.A.Bredvei: Hun fulgte kallet. Lunde 1975)

Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Fil 3,20
 
 

lørdag 8. desember 2012

Misjonskall - et vitnebyrd

Santa Cruz, Bolivia advent 2007.
 
Etter at Jesus hadde stått opp av graven, hadde han en viktig sak han måtte meddele sine disipler. Evangeliet er for alle.

Jesu frelsesverk gjelder ikke bare jødene, det gjelder for alle folkeslag. Disiplene fikk en befaling og et løfte. Gå ut til alle folkeslag, var befalingen. Løfte Jesus gav var at han vil gå med alle dager inntil verdens ende.

Dette kall og vitnesbyrd gjaldt disiplene, men det gjelder også alle frelste syndere helt til Jesus kommer igjen. Ingen kristen kan komme unna dette kallet, uten å miste Herrens velsignelse.

Misjonens store sak var en viktig del av livet mitt fra barndommen av. Jørpeland har lenge vært ei misjonsbygd. Mange misjonærer har vokst opp her. En av dem var min onkel, Alf Sandvik. Han og tante Marta reiste ut som misjonærer første gang i 1960.

Det at jeg hadde en onkel på Taiwan har vært med å prege meg og mitt misjonssyn. Med jevne mellomrom kom noen helt annerledes brev fra andre siden av kloden. Noen ganger også med bilder. Det vakte interesse og syn for misjonen. Mange har pirket bort i meg i barne- og ungdomsårene og spurt om ikke jeg skulle bli misjonær slik om onkel Alf? Alt dette har vært med å formidle kallet i mitt hjerte.

Fra høyre: Onkel Alf Sandvik, Tormod Vågen,
Asbjørn og Ragna Aavik og fru Liu Dao Seng
 
Andre misjonærer fra Jørpeland som har vært med å prege meg, er brødrene Lars og Jon Jøssang. Det var alltid stas nå de var heime på heimeopphold og hadde møter på Jørpeland eller Jøssang bedehus. Begge var flinke til å fortelle og hadde alltid godt humør og mange fengslende historier på lager.

Jorunn Nordbø var noe yngre, og også hennes vitnesbyrd har satt spor. I revolusjonstiden i Etiopia husker jeg hun minnet om 1 Kor 16,9: ”For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.” Det vitnesbyrdet gjorde sterkt inntrykk. Husker også godt det sangverset som ble til hjelp for henne før hun skulle reise ut. Det har i ettertid også vært til hjelp for meg: ”Herre, gi hva du befaler, og befal så hva du vil!” (Sangbokn nr.725)

En gang i tidlig tenårene husker jeg at en kraftig dødsangst kom over meg. Jeg var veldig urolig å redd da jeg hadde lagt meg om kveden. Da husker jeg at jeg ba til Jesus, at hvis jeg ikke døde den natten skulle jeg bli misjonær.

Dette løfte har fulgt meg som en uro. Jeg har bedt om å få gå i de gjerninger som er lagt ferdig for meg. På misjonærinnvielser og de mange avskjedsfester for misjonærer jeg var på i oppveksten, ble uroen forsterket.

Jeg fikk tidlig ro for å ta lærerutdannelse. Den kunne brukes både i Norge og på misjonsmarken. Når utdannelsen var ferdig, søkte jeg lærerjobb i Norge, men allerede etter to måneder fikk jeg kall fra Stavanger krets om å bli barne- og ungdomsarbeider.

Jeg søkte råd bl.a. hos en eldre misjonsvenn og forklarte uroen med tanke på utreise eller ikke. Han anbefalte meg til å se på misjonsfolkets kall som en bekreftelse på hvor Gud ville ha meg. At det ytre kallet ble en anvisning og stadfestelse på det indre kallet. Jeg fikk ro for det, og har hatt den roen i ettertid.

Men kallet til å nå de unådde gjelder like mye selv om jeg ble plassert i Norge. Nøden for de unådde er langt fra like sterk alltid. Kjøde er totalt uinteressert. Likevel er jeg glad for at jeg kjenner på noe av den uroen Guds ord beskriver, ”at de må bli frelst.”

At folk skal gå evig fortapt fordi de aldri har fått høre om Jesus og hans frelsesverk, er fortvilet. Det er mitt ansvar som har fått del i frelsen. Derfor kan jeg ikke være likegyldig. Derfor er jeg så glad at noen vil være min munn og mi hånd på misjonsmarken. Så får jeg være misjonærenes munn og hånd i Norge. Da får vi sammen si at der ”nåde å få tena.”

Jeg har fått tre turer til misjonsmarken, en til Kenya og to til Bolivia. Disse turene har vært med å forsterke misjonskallet. Jeg har fått se at vi er med på noe stort, ja det største! Sjeler blir vunnet for himlen. Evangeliet går fram tiltross for at jeg som sender er en synder og de jeg sender er syndere. Det er Ordet om korset som er Guds kraft til frelse, ikke en perfekt sendemenighet eller fullkomne misjonærer.

Derfor er jeg i først og fremst takknemlig til Jesus som gav meg kallet. Jeg er også takknemlig til misjonsfolket i Misjonssambandet som viste meg den store tillit ved å gi meg et ytre kall. ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her.”