onsdag 29. oktober 2014

Usunn kallsformidling


 
Er all kallsforkynnelse og kallsformidling like åndelig sunn? Kan det like godt bli maktmisbruk og åndelig overgrep?

I enkelte sammenhenger blir såkalt «profetisk budskap» misbrukt og forvrengt. Mange oppfatter profetisk budskap som en direkte tale fra Gud til et menneske, med et budskap som gjerne gjelder andre. Eksempler på dette kan være: «Så sier Herren: Det er noen i forsamlingen som skal gi et stort beløp til menighetens arbeide.» «Jeg har fått et profetisk budskap om at det er en her i forsamlingen som skal reise til Grønland for å vinne mennesker for Gud».  

Dette kan være eksempler på hvordan noen, kanskje godt ment, kan øve makt overfor andre. Kanskje sitter det noen og hører på denne «profeti», som har lagt sitt liv i Guds hånd og ber om ledelse for veien videre i livet. Så kommer denne «profeti», og blir tatt til hjertet av disse som er på leit etter Guds vilje. De kan lett tenke at det som nå ble båret fram må være Guds vilje med våre liv, siden det var direkte tale fra Guds selv. Da har den som bærer fram dette budskap, påtatt seg et stort ansvar som han ikke har fått fra Gud.

Profetisk budskap er ikke direkte tale fra Gud, men derimot tale «til oppbyggelse og formaning og trøst.» (1 Kor14,3) Gud har gitt oss sitt Ord som sin endelige åpenbaring. Han taler ikke lenger i direkte form, «så sier Herren», utenom Ordet. Hvis noen påstår seg å ha et direkte budskap fra Gud på denne måten, skal vi ikke høre på dem! Det er sagt at «om djevelen får ført deg bort fra Guds ord, kan han snart få føre deg hvor han vil.»

Noe annet er det derimot at enkeltpersoner kan bli minnet om å formidle et kall til andre. Slike minnelser vil likevel aldri bli framstilt som om det er Gud selv som taler i direkte form. Minnelsen og kallet må prøves i bønn og innfor Gud i hans Ord, både av menigheten og av den som blir utfordret.


onsdag 22. oktober 2014

Ny-kalvinisme


Arne Helge Teigen
 
Det er mange åndsstrømninger i tiden. Tilhengere av en gammel retning som har vært lite utbredt i Norge, har nå dannet en ny menighet på Jæren.

Denne retningen blir kalt for «ny-kalvinisme». Lærer ved Fjellhaug skoler, Arne Helge Teigen, har gitt en orientering om denne bevegelsen i ei lita bok på 100 sider kalt «Ny-kalvinisme en orientering». Jeg vil ut fra Teigens bok og hans artikkelserie på nlm.no om emnet, gi en kort orientering om ny-kalvinismens viktigste lærepunkt.

Ny-kalvinismen har fått en ny utbredelse, ikke minst gjennom dyktige teologer og deres taler som blir spredd i stort antall på internett. Historisk har bevegelsen røtter tilbake til Luthers samtidige fransk-sveitsiske kirkereformator Johannes Calvin. I nyere tid er det i sørstatsbaptistenes konservative teologiske fløy, at Calvins lære har stått sterkt. Denne teologien blir ofte kalt for «fem-punkt kalvinisme». Noen sentrale lærere er Tim Keller, John Pipier, Wayne Grudem og Paul Washer.

Teigen understreker at det er store forskjeller innen ny-kalvinismen, med ulike vektlegging av de forskjellige lærepunkt. Men «bevegelsens ledere og tilhengere (vil) stort sett identifisere seg med denne genuine formen for kalvinisme» (fem-punkt kalvinisme). Videre skriver Teigen: «De som slutter seg til bevegelsen, legger ikke skjul på at de definerer seg som konservative kalvinske kristne. De tiltrekkes av ny-kalvinismens konservative bibelsyn, og dens vilje til å la etikk og liv underordnes Bibelens lære.»

Hva er særtrekk ved denne bevegelsen? Jeg vil under gi en helt kort beskrivelse av «de fem punkt» i kalvinismen, ut fra det Teigen skriver:

Ubetinget utvelgelse
Gud har bestemt hvem av menneskene som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt. Denne bestemmelsen har Gud tatt fra evighet av. De som er utvalgt blir frelst fordi Gud vil det. De som forkastes går fortapt fordi Gud vil det.

Begrenset soning
Jesus led en stedfortredende død som kun er gyldig for de som er forutbestemt til frelse, ikke for de som er forutbestemt til å gå fortapt. Jesu frelsesverk på korset gjelder altså kun for de som er utvalgt til frelse.

Totalt syndeforderv
Mennesket er totalt gjennomtrengt av synden. Ingen er i stand til å gjøre det gode. Ingen er ut fra egne forutsetninger i stand til å søke Gud. Åndelig talt er alle mennesker døde, som følge av syndefallet. Arvesynden innebærer altså at menneskenaturen ble gjennomtrengt av synden. Arveskylden innebærer at mennesket ble skyldig som følge av Adams fall, og at alle mennesker derfor er under Guds dom.

Uimotståelig nåde
De som er forutbestemt til frelse blir gjenstand for Guds nåde og derfor omvendt til Gud. For disse er det umulig å motstå nåden. De blir omvendt med nødvendighet, fordi Gud har forutbestemt dem til å bli frelst. De som er forutbestemt til å gå fortapt kan ikke annet enn gå fortapt, og på dem har innbydelsen til omvendelse ingen frelsende effekt.

En gang frelst – alltid frelst
De troende kan ikke falle fra Gud og hans frelse. Dette fordi Gud har forutbestemt noen til å bli frelst, og fordi den gjenfødte naturen er uforgjengelig og derfor ikke kan gå til grunne. Er du frelst og har fått et nytt liv, kan ikke dette nye livet dø. Dersom et menneske er forutbestemt til å bli frelst, vil det i livets og troens kamp med sikkerhet bli bevart fra frafall. Den troende makter ikke selv i egen kraft å bli stående i nåden, det skjer fordi Gud gjennomfører det han har bestemt med det utvalgte mennesket.

Teigen kommer med denne vurderingen av ny-kalvinismen i kortform:
«Det er ikke tvil om at den formidler mye god bibelsk veiledning. Dersom man går bevegelsens teologi nærmere etter i sømmene, vil man likevel oppdage flere ting som virker fremmedartet og vanskelig å godta. De som slutter seg til bevegelsen kan for eksempel komme til å ta gjendåp. Grunnen til dette er at sørstatsbaptistene har et baptistisk dåpssyn, og derfor praktiserer voksendåp. Man finner også snart ut at ny-kalvinistene har en meget streng lære om utvelgelsen (dobbel predestinasjon). De lærer at Gud har forutbestemt noen til frelse, og andre til å gå fortapt. I forlengelse av dette lærer de såkalt begrenset forsoning (limited atonement). Jesus døde bare for de som er utvalgt til frelse, ikke for dem som er bestemt til å gå fortapt.»


For en grundig forklaring på disse punktene, henviser jeg til Teigens bok, som kan bestilles hos Teigen: ateigen@fjellhaug.no


onsdag 15. oktober 2014

Guds ord er pålitelig


 
Bibelen er Guds ord. Den er «innblest av Gud»(2 Tim3,16) og ufeilbarlig. Hva tenker vi når vitenskapen fornekter deler av bibelens innhold?

Nylig kom rådsmøtet i NLM med en uttalelse om bibelsynet. Vi ønsker «å fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord.» Hele uttalelsen er lagt ut på bloggen min.

I en kommentar til rådsmøtets uttalelse, kommer prest Hallvard N. Jørgensen med kraftig kritikk av NLMs bibelsyn(verdidebatt.no). Jørgensen er prest i Den Norske kirke og har tidligere vært nært knyttet til NLM. Nå har han endret bibelsyn radikalt.

Jeg vil her kun ta med noen klipp fra Jørgensen sin kommentar til rådsmøtets første punkt «Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring.» I dette avsnittet sier rådsmøtets uttalelse bl.a.: «En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.»

Dette faller Jørgensen tungt for brystet. Han skriver bl.a. at «denne utsegna er i strid med moderne historisk forskning». Så konkretiserer han noe av det som han mener er i strid med denne forskningen:

* «Skapinga skjedde ikkje fysisk slik GT seier, verken i Gen 1 eller Gen 2.»

* «Adam og Eva var ikkje dei fyrste menneska, og forteljinga om dei er i stor grad "etiologisk", dvs. vil forklare visse "features" ved naturen og samfunnet og menneskelivet.»

* «Noa eksisterte aldri, det var aldri ein global flod. Noa-forteljinga har røter i andre flodforteljingar frå omkringliggjande kulturar.»

* «Babelforteljinga skjedde aldri, og søkjer å forklare korleis alle språk vart til (men det skjedde ikkje slik).»

* «Abrahamsforteljingane har nok ein historisk kjerne, men det er problem med å seie at alt der er historisk.»

* «Arkeologien går sterkt imot historisiteten i Josvas bok.»

* «Kongebøkene og Krønikebøkene har ulike ideologiar og kan på mange punkt ikkje sameinast.»

Slik kan en ende opp når en lar «moderne historisk forskning» overprøve Guds ord. Nå er det langt fra all bibel-forskning som trekker slike konklusjoner som Jørgensen gjør. Vi har heldigvis mange dyktige teologer og forskere som konkluderer i tråd med Guds ord.

Men det avgjørende spørsmålet er hvordan vi forholder oss til Guds ord. Er Bibelen ei bok vi kan behandle på lik linje med andre bøker? Eller skal vi ta på alvor det Bibelen sier om seg selv, at den er Guds inspirerte Ord, der ikke en tøddel skal forgå? Når forskere kommer til konklusjoner i strid med Guds ord, skal vi da bøye oss for Bibelen eller forskerne?

Jeg er glad for å kunne bekjenne at «en rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.» Bibelen er Guds inspirerte ord fra første til siste bokstav.

Fordi Bibelen sier det, tror jeg at Adam og Eva er historiske personer og de første mennesker som har levd. Jeg tror at Noa har levd og at flommen er en historisk hendelse.  Jeg tror at det som fortelles oss i Josvas bok, er historisk rett. Jeg tror at Guds ord er gitt oss av han som er Sannheten. Derfor kan vi stole på Guds ord.

Bibelen er ført i pennene av profeter og apostler som var inspirert av Den Hellige Ånd til å skrive. Skrivemåten er personlig, men innholdet er gitt av Gud. «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2 Tim 3,16)

Vi kan stole på Guds ord. Tenk om det ikke var slik. Hvordan kan jeg stole på at Jesu blod renser fra all synd, hvis store deler av Bibelen ikke er sann? Forskning er nyttig til mangt, men forskningens teorier endres og diskuteres. Guds ord derimot, står fast til evig tid. «Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.» (Sal 119,89) "Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast.» (Sal 119,160)


søndag 12. oktober 2014

Vi kan stole på Bibelen

Fra rådsmøtet 2014. (Foto utsyn.no)
Rådsmøtet i Misjonssambandet har denne helgen drøftet bibelsyn, og det tre dager lange møtet munnet ut i en uttalelse. Jeg er glad for at uttalelsen var enstemmig og vil gjerne gjengi den også på min blogg:
Rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband har vært samlet på Fjellhaug kurs- og konferansesenter 10.–12. oktober. Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for oss. Dette har også preget rådsmøte denne gang. Selve uttrykket er etter hvert blitt omstridt og har fått mye kritikk. Vi vil fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord. Med tanke på vår tid vil vi understreke følgende:

1) Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring

Bibelen gir seg ut for å være Guds inspirerte Ord. (2. Tim 3,16) En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.
Å være kristen betyr å tro på Jesus som sin frelser. Slik sett tror vi ikke bare på en bok, men på personen Jesus Kristus som denne boken åpenbarer. For det er fra Bibelen vi henter budskapet om Jesus som Herre, frelser og forsoner. Svekkes tilliten til Bibelen, går det ut over en frimodig forkynnelse. Paulus takker menigheten i Tessalonika for at de tok imot forkynnelsen «ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1Tess 2,13. Se også Gal 1,11).

2) Vår bibeltolkning er ikke ufeilbarlig

Vi fastholder at Bibelen er Guds tale til oss. Det er ikke det samme som å mene at vår tolkning og forståelse av Bibelens ulike tekster alltid er korrekt. Her vil vi oppfordre til ydmykhet. Vi leser alltid tekster med en forutforståelse. Nettopp av den grunn må vi ha som målsetting at det ikke er vi som korrigerer Bibelen, men at den skal korrigere oss.

3) Samtidig Guds Ord og menneskeord

Den treenige Gud er evig, allestedsnærværende, allmektig og uforanderlig. Han alene er den som ”har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Ved Jesu unnfangelse og fødsel ble Guds sønn sant menneske under våre kår, men uten synd. Vi kan tenke på lignende måte om forholdet mellom Bibelens guddommelige og menneskelige side. Bibelen er Guds Ord gitt gjennom mennesker ved Den Hellige Ånd. Visse nyanser i synet på Bibelens ufeilbarlighet har eksistert innen NLM, og i beslektede sammenhenger. Det har likevel hersket stor enighet om Bibelens autoritet for lære og liv.
 

4) Bibelen er enhetlig

Bibelen består av 66 bøker, Det gamle og Det nye testamente. Nøkkelen til en sakssvarende bibeltolkning ligger i å lese alle tekster i lys av budskapet om Jesus Kristus vår frelser. Dette fordi Det gamle testamente peker fremover mot Guds frelsesplan i Kristus, mens Det nye testamente taler om oppfyllelsen av denne frelsesplanen. I vår evangelisk-lutherske tradisjon har en slik bibellesning alltid stått sterkt.
I blant er bibeltolkning krevende. Vi må for eksempel ta på alvor at tekstene har ulike sjangre. Noen er ment å gjelde enkelte situasjoner eller enkelte tider, særlig fordi Det gamle testamente har blitt oppfylt i og med Jesus Kristus. Bibelen er enhetlig og klar. Det er derfor avgjørende at enhver tekst forstås i et helbibelsk perspektiv.

5) Bibelen som øverste autoritet

Det har alltid vært spenninger mellom Guds og menneskers tanker. Derfor er det avgjørende at ulike ideologier, allmennetiske refleksjoner eller åndelige åpenbaringer som går ut over Skriften, ikke anvendes til å overprøve eller sette til side Bibelens veiledning.
Å hevde at kristne i dag kan tenke annerledes enn Bibelen om sentrale tema som frelse, misjonens nødvendighet, fortapelsens realitet og samlivsetiske spørsmål, mener vi er uforenlig med bibeltroskap. Vi erkjenner likevel at det kan være uenighet blant kristne om hvordan vi konkret skal tolke enkelte tekster. Det som samler oss er overbevisningen om at Bibelen skal ha det avgjørende ord når det gjelder hva som er sunn og sann kristendom.

Avslutning

Mange av våre brødre og søstre som lever under forfølgelse og vanskelige livsvilkår, viser stor bibeltillit. De er forbilder til ettertanke og inspirasjon. Bibeltroskap må ikke bare fremstå som et teoretisk anliggende. Det handler først og fremst om forkynnelse og etterlevelse av Guds ord i våre hjem, misjonsfellesskap, institusjoner og i samfunnet forøvrig.

«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).

lørdag 4. oktober 2014

Rådsmøtet 2014


Fra rådsmøtet 2011 (foto nlm.no)
10.-12. oktober er det tid for NLMs Rådsmøte. Forkynnelsen, bibelsyn og trossamfunn er hovedsaker denne gang.

Rådsmøtet består av 53 valgte medlemmer fra regionene, valgt på regionårsmøtene i 2013 og hovedstyrets medlemmer og varamenn (11 stk.). I tillegg møter 22 uten stemmerett. Det er hovedstyrets administrasjon, protokollkomiteen og en representant for hvert misjonsland. Årets rådsmøte blir holdt på Fjellhaug. Programmet er presentert i Utsyn 29.08.2014. Rådsmøtet samles hvert tredje år.

Forkynnelsen
Rødsmøtets første hovedsak er «Forkynnelsen i fokus». Jeg er glad for at det denne gang blir satt fokus på det som er selve livsnerven i arbeidet på bedehuset. Gud fant det for god å frelse den som tror, ved forkynnelsens dårskap. Troen kommer av forkynnelsen som vi hører og forkynnelsen kommer ved Kristi ord, sier Skriften. NLM har vært og ønsker fortsatt å være en forkynnerorganisasjon.

Bibelsyn
Første del av lørdagen er satt av til å drøfte bibelsyn. Dette er også et avgjørende viktig spørsmål for oss. De siste måneder har vi i pressen, med fornyet kraft, fått demonstrert hvor sterkt liberal og bibelkritisk teologi har fått innpass på Menighetsfakultet. Bibeltro kristendom har dessverre trange kår i landet vårt. Jeg håper imidlertid at vi på rådsmøtet får sette fokus mere på oss selv, enn på andre. Hvordan står det til i vår egen organisasjon? Spørsmålet om tjenestedeling avslører at det også hos oss er grunn til å spørre om vi tar de rette konsekvenser av Guds klare tale.

Trossamfunnssaken
Siste hovedtema på årets rådsmøte er spørsmålet om opprettelsen av et trossamfunn i NLM. Denne saken ble utsatt på generalforsamlingen i 2009. Nå legger HS fram et forslag til opprettelse av et kirkesamfunn. Dette vil kun være et register for NLMere som ikke er medlem i Den norske kirke, og som ønsker å stå tilsluttet et kirkesamfunn. I Dagen 4.10 gir hovedstyrets formann en begrunnelse for HS sitt forslag, og også hvorfor han selv nå støtter dette forslaget. Ved forrige korsvei ønsket han en utsettelse av saken.

Jeg deler i all hovedsak Jøssangs vurderinger. Jeg stemte også for utsettelse i 2009, men vil nå støtte opprettelsen av et såkalt «exel-kirkesamfunn». I motsetning til Jøssang er jeg utmeldt av Den norske kirke, men kommer ikke til å melde meg inn i et eventuelt NLM-kirkesamfunn. Jeg ser ikke noen grunn til å stå tilsluttet noe slikt. Guds menighet er en åndelig størrelse, ikke et ytre apparat.

Be for rådsmøtet
Jeg vil oppfordre til forbønn for rådsmøtet på Fjellhaug 10.-12. oktober.