tirsdag 27. mai 2014

Obstfelder på oppbyggelse på Jørpeland


Vågen Jørpeland. Obstfelderhuset til venstre
 
Sigbjørn Obstfelder var blitt en landskjent dikter da han døde i 1900, kun 33 år gammel. To av disse årene bodde han med familien i Vågen på Jørpeland.

Far til Sigbjørn var fra Hjelmeland, men med tyske røtter. Mora var fra Heskestad i Lund. Etter noen turbulente år i Stavanger, flyttet familien til Jørpeland i 1879, hvor faren åpnet butikk og bakeri i første etasje i «Obstfelderhuset», mens familien flyttet inn i andre etasje.

Året etter at familien var kommet til Jørpeland fødte mora barn nummer 16, men hun overlevde ikke den fødselen. Hun ble begravet fra Strand kirke. Etter konas død, flyttet Sigbjørn og familien tilbake til Stavanger i 1881.

Store Norske Leksikon skriver om Obstfelder(t.h.): «Obstfelder er den fremste representant for en tidlig modernistisk lyrikk i Norge, og som sådan har han øvd en veldig innflytelse på senere norsk lyrikk.» Hans betydning for den moderne lyrikk blir ofte sammenlignet med Edv. Munchs betydning for malerkunsten. Dette selv om han kun hadde åtte år som aktiv lyriker.

Et av Obstfelders mest kjente dikt slutter slik:

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt...

I årene etter at han flyttet fra Jørpeland, skrev han «Erindringer fra Strand Sogn». Noen korte glimt med opplevelser fra tiden som ungdom på Jørpeland, som han ikke publiserte. I en av disse fortellingene skildrer han et kristent møte han var på:

En «samling» 1884
Endelig var jeg da en gang med paa en saadan. Min Broder purrede mig, og jeg gav for første Gang mit samtykke. Det er saa stilt om Søndagseftermiddagen, naar det begynder at kjølne, naar de gamle Bønder sidder med Brillene højt opover Øjne og læser i Tekstbogen, Fuglen tier i Eftertanke, alt tier.

Kun Aftenvinden begynder at suse. Himmelen antager en mørkere Karakter. Tause gik vi da afsted i de duftende Lunde. God Tid var der til Eftertanke. Udover Vejen drog de adstadige Bønder med tænksomme Ansigter, udover Vejen drog de gamle Bønderkoner, som holdt paa at fortælle hverandre interessante Rygter, udover til «Samlingen» drog endog den danselystne Ungdom.

Vi traadte da ind i den lave Systue under det græsklædte Tag. Man maa selv have været i «Samling», for at begribe den Luft, som slog mig imøde. Stuen var fuld, og et lidet Kammer havde man taget til Hjælp. Stakkars Folk! Hvor de svettede! Hvor deres Ansigter blussede!

Obstfelder malt av Edvard Munch. (snl.no)
 
Saa begyndte Sangen. Seminaristen, som sad bort i Vinduet med slig nonchalant Mine, og som sandsynligvis i egne Øjne dominerede hele Forsamlingen, ført nok an. Hvis man ikke vidste, hvad diskant vil sige, kunde man faa høre de t, da han begyndte. Hvis man ikke vidste hva Mislyd vilde sige, kunde man høre det i denne Forsamling. Jeg følte mig saa gyselig højtidelig stemt.

Alle gjorde de sit bedste. Kvindfolket vilde gjerne synge Ørene af mig. Og alle følte de sig højtidelig stemte. Derfor gjorde de hist og her enkelte Triller. Derfor slap de hist og her pliktmæssige Suk. Denne Sang har altid for mig havt noget trykkende. Det er just som den med et eneste Slag fremstiller hele deres Liv, al deres Vemod, alle deres Savn.

Lad være det ikke er musikalsk! Jeg ved det. Tænk paa deres ensformige Liv, især Kvinderne. Der sidder de hele Livet uden Afveksling. Samme Gjerning hver Dag. Hvad Under da, at de bliver religiøse? Hvad Under, at de føler Trang til at synge ud? Alt dette synes jeg der ligger i denne melankolske Sang. Thi de vælger karakteristisk nok altid de mest skjærende moll-Melodier.

Nu rejste en af Bygdens aandelige Fædre sig. Han løftede sit Øje mod Tagbjælken og foldede sine Hænder, han drog nogle krampaktige Suk. Derpaa bad han med en højst mulig skjælvende Stemme en improviseret Bøn. Stille var det i Salen – kun Suk fra enkelte beklæmte Hjærter. Det er Tungsindet, som jeg finder min største Glæde i, fordi Byliv og Dannelse har gjort mit Gemyt modtageligt.

Obstfelder malt av Ida Krohg. (wikipedia)
 
Jeg har glemt det Indtryk, som denne Gudstjæneste bragte, jeg har glemt de Tanker, som færdedes i mit Hoved under den. Jeg husker det, at jeg angrede ikke den spildte Tid. Så opløftede en anden av Bygdens aandelige Pengefædre sin Stemme. Han vilde læse et Stykke af gamle Arndt. Han læste da med behørige Forsikringer paa alle Bygdemaalet fremmede Ord.

Da man var færdig, var det Tid at beskue og beskues. Da skulde Kostumerne nyde Kritik. Det var herligt at komme ud igjen i den friske Luft. Glade sang Bygdens unge sine Viser – om Søndagskvelden skulde de danse og more sig.

Alvorlig gik jeg derifra. Det var den Kveld, jeg begyndte at tænke mod Kristendommen.

Ettertanker
Årene før familien Obstfelder flyttet til Jørpeland, var det en stor vekkelse på Jørpeland ved emissær Reinert Pedersen fra Farsund. Det var derfor et rikt kristenliv i bygda på Obstfelders tid, kanskje noe preget av haugiansk tungsinn.  

Haugianerne. Adolph Tideman 1852
 
Dette møtet som Obstfelder skildrer, førte til et skille i hans liv. Obstfelder ble etter denne dag en motstander av kristendom. Det sier oss noe om alvoret ved møtet med Guds ord. Ordet setter et menneske på valg. Obstfelder fornektet der og da. Garborg gikk lenge og slet med tvil og tro før også han ble en fornekter.

Les Arne Garborgs dikt som skildrer hans troskamp

Guds ord sier: «I dag om du hører hans røst, så forherd ikke ditt hjerte» (Heb 3,7) og «Den som har Sønnen har Livet, den som ikke har Guds Sønn har ikke livet, men Guds vred blir over ham.» (Joh 3,36)


Kilder:
Martin Nag: Erindringer fra Strand sogn
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Folk i Strand
Wikipedia
Store Norske Leksikon på nett






 


mandag 19. mai 2014

Fra fars vitnebok


Far(nr.4 f.v.) på Staals lag i 1946.
Bilde. Staals jubileumsbok
 
Far ble en kristen i 1950. De første årene etter omvendelsen skrev han mange bibelord og vitnesbyrd i ei tykk skrivebok. Her er noen glimt fra denne boka.

De første 22 sidene i boka er udaterte. Første daterte vitnesbyrd er 7. februar 1952. Han skrev jevnt og trutt i boka si fram til april 1956. Etter den tid er det kun 10 korte artikler i perioden fram til siste stykke, som er skrevet 2. april 1977. Til sammen er det 157 skrevne sider. Jeg har gjort noen små språklige rettelser, og bibelsitat er fra 1930-utgaven.

Som omtalt i en annen artikkel, ble far en kristen da mor hans døde i 1950. Før den tid bestod det meste av livet hans av sport. Han spilt på A-laget til Staal, på bandylaget, han drev friidrett, gikk mye turer i fjellet med mer. Da han ble en kristen brøt han fullstendig med det gamle livet og fant nye venner på bedehuset.

Første notat
Den første linjen i boka er følgende: «Eg overgav meg til Jesus 5.9.1950.» Deretter følger et bibelsitat: «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet mig før eder. Var I av verden, da vilde verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.  Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt mig, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.» Joh 15,18-20 Han legger til en kommentar som begynner slik: «Søk først Guds rik. Dette må gå foran alt.»

Leve for seg selv eller for Jesus
Etter noen sider med bibelsitat og sangvers, med korte kommentarer, skriver han noen tanker om å leve for Jesus og ikke for seg selv eller verden:

«Eg har kjent det på meg sjølv den tia eg levde for meg sjølv og verden. Enten det var då eg skulle vera på dansegolvet og skulle gjera inntrykk, eller eg var med på ein fotballbane og skulle syna meg for folk. Eg trente opp til 5 ganger i uka, og hadde mange ganger dei tankane i hovudet at er skulle gjera det eg kunne for å bli så sterk og god å spenna som mulig, så folk kunne sei om meg: Det er gut som tek det alvorleg med spenningen. Eg hadde dei tankane i meg mange ganger, bare eg spille godt så får det gå koss det vil.

Heldigvis så har me ein frelsar i himmelen som heiter Jesus, som kan frelsa og tilgi oss frå slike vonde tankar, dersom me kommer i rett forhold til Jesus. Det som gjør at det for mitt vedkommende gjør at konkurranseidrett er nedbrytande, er at me lever for oss sjølv og forsømmer Jesus. Lev for Jesus.»

På skitur med nye venner fra bedehuset. F.v. far, Sverre Barkved, Johannes Tungland,
Johanna J. Sandvik, Ingolf Tungland og Lillebill Barka Grødem.
Lots hustru
Det første daterte notatet er som nevnt fra «Jørpeland 7.2.52». Han skriver: «På møte i bedehuset vart det halde tale om Lots hustru. Da dei ble ført ut av Sodoma, hun og dei andre av hennar egne. Lots hustru gjorde den tabben at hun såg seg tilbake, og da ble hun til ei saltstøtte. Hun tenkte på alt det hun måtte forlate der, alle vennene, og så gikk det som det gikk. Hun ville vera med Lot. Ville vera med dei frelste, men hun kunne ikke få det som var i Sodoma i fra seg. Hun sette for stor pris på det som var der. Derfor gikk det henne gale.»

Syndene er utslettet
Litt lenger ut i boka skriver han: «Det har vore halde talar i bedehuset dei siste ukene. Han som tala har kledd heilt av meg når det gjelder synd. Men eg kjende at det har gjort meg svært godt. Eg har igjen blitt mint om det, at i meg finnes ingenting godt. Men det er nettopp derfor Jesus døde for meg og deg.

Luther skriv når Satan ville friste han. Satan kom fram med ei lang liste med mange ting skrive på. Det var synder som Luther hadde gjort. Satan spurde Luther om ikke dette var synder som han hadde gjort. Jo, sa Luther. Har du ikke flere? Då kom Satan fram med ei endå større lista enn den første. Satan spurde Luther igjen om det ikke var hans synder. Jo, sa Luther. Men har du ikke fler? Nei, sa Satan. Da seier Luther til han. Skriv med store bokstaver: Syndene utsletta med Jesu Kristi blod.

Det er svært dette. Tenk alt gale eg har gjort har Jesus gløymt. Han har utsletta alle mine synder. Dette gjeld alle dei som har det godt med Jesus. Takk, Jesus, fordi du utsletta mine synder.»

 

Fra min slekt og historieblogg: http://slektlos.blogspot.no/

søndag 11. mai 2014

Gud våker over sitt Ord

 
Slik ditt forhold til Jesus er, slik er ditt forhold til Guds ord. Derfor er ikke Bibelen en bok på linje med alle andre religiøse bøker.

Jesus åpenbarer seg gjennom sitt Ord og ved sin Hellige Ånd. Hans navn er Guds ord. Guds ord og forkynnelsen av Ordet er det middel Gud har gitt oss til frelse. Gjennom dette ordet blir Guds folk fornyet og bevart i troen.

Hele skriften er inspirert av Gud. Jesus sier at ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Det gjelder Det gamle testamentet og det gjelder Det nye testamentet.  I Bibelens sist bok advares det i sterke ordelag mot å forkludre Guds ord: «Jeg vitner for enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og om noen trekker noe fra ordene i denne profetiske bok, skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne boken.» Åp 22,18-19.

Profeten Jeremias levde i ei frafallstid i Israel. Folket vendte seg bort fra Gud til tross for profetens klare budskap som han forkynte gjennom 40-50 år. De ville ikke bøye seg for Guds ord forkynt av profeten. Likevel sto Guds ord fast, slik Han hadde sagt til Jeremias i starten av hans virksomhet: «Da sa Herren til meg: Du har sett rett; for jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.» Jer 1,12 Gud våker over sitt ord! Det gjør han også i dag.

I dag ser vi at Guds ord blir fornektet i minst like alvorlig gard som på Jeremias tid. Det som Guds ord sier er synd, sier store deler av Den norske kirke er i orden og ønsker å nedbe Guds velsignelse over. Selv om Guds ord taler klart om to utganger på livet, forkynnes i mange sammenhenger at det bare er en. Men Guds ord står fast. Han våker over sitt Ord!

Det har de siste ukene vært en debatt om skapelsen. Har Gud skapt jorden på 6 dager eller er dagene et bilde på lengre perioder. I denne debatten har det blitt hevdet at vi må være forsiktige med å uttale oss for sikkert om evolusjonsteorien hvis vi ikke har studert naturfag. Er det slik at vi er avhengige av en viss porsjon utdannelse for å kunne forstå Guds ord om skapelsen i motsetning til Darwins teorier?

For meg er det umulig å tro på at mennesket og vår fantastiske jord
er blitt til ved tilfeldigheter. Det må stå en Gud bak alt!
 
Heldigvis er det ikke slik. Vi skal ikke forakte kunnskap, men vi er ikke avhengig av en viss porsjon utdannelse for å kunne forstå Guds ord. Den som er født på ny har fått Guds ånd i hjertet. Og Ånden opplyser Ordet. Når Guds ord taler om skapelse, sier den klart at himmel og jord er skapt av Gud. Den sier ikke at jorden ble til ved en tilfeldig eksplosjon som førte til at det oppsto et enkelt liv, som så utviklet seg ved tilfeldigheter og «den sterkestes rett» til det mangfold av fantastisk liv vi ser i dag.

Det ligger så snublende nær for oss små mennesker og ville sette oss ut over Guds ord. Vi vil så gjerne tilpasse Ordet etter det som er toneangivende i tiden. Men det er en farlig vei. Guds tanker er så uendelig mye høyere enn våre tanker. Takk og lov for det. Vi kan med frimodighet tro og tale ut fra Guds ord, enten vi er «lek eller lærd» - om vi bare vil la Ordet tale og ikke vår fornuft.


torsdag 1. mai 2014

Fast Grunn og Darwin

I de siste nummer av Fast Grunn har det vært en debatt om Darwins evolusjonsteori og kristen tro. Et av medlemmene i FGs redaksjon forsvarer Darwins lære. Dette har selvsagt skapt reaksjoner.

Fast Grunn har lenge vært det radikale lekfolkets talerør. Dette folk har alltid sett på utviklingslæren som ei lære i strid med Guds ords tale om Fadere som himmelens og jordens skaper. Det er derfor svært beklagelig at det er plass for Darwins syn i bladets redaksjonsgruppe.

Det har alltid vært ulike nyanser i tidsforståelsen av urhistorien. Personlig har jeg ikke klart å følge Carl Fr. Wisløff og Jon Kvalbein når de åpner for at dagene i skapelsesberetningen er perioder og ikke dager. Jeg tror det tales om dager på 24 timer når det står at Gud skapte på seks dager.

1 Mos 1 innledes med et ”i begynnelsen”. Hvor lenge denne begynnelsen varte, står det ingen ting om. Kanskje var det en lang periode Men selve skapelsen av livet på jorda skjedde på dager med morgen og kveld.

Nyanser i slike spørsmål må vi kunne leve godt med. Men å lære at universet oppstod ved et stort ”big bang” og utviklet seg fra ei urcelle eller flere til det mangfold vi har i dag, må være i strid med den 1. trosartikkel og dermed Guds ord.

Bibelen sier klart at Gud skapte mennesket. Det finnes ikke antydninger i Ordet at Adam hadde et søskenbarn som var halvape.

Det skal sterk ”tro” til for å kunne tro på en teori som evolusjonsteorien. At vår fantastiske natur og menneskets uforståelige hjerne skal oppstå ved en rekke tilfeldigheter er for usannsynlig til at jeg kan tro det er sant.

Når jeg ser universet og det utrolige mangfoldet av liv på jorda, må jeg bare bøye meg i støvet og bekjenne: ”Jeg tror på Gud Fader himmelens og jordens skaper.”

(Denne artikkelen skrev jeg i 2009 etter et oppslag i Fast Grunn)