søndag 28. september 2014

Israel - løfteslandet


 
De er i dag ett år siden jeg fikk være med på en fantastisk tur til Israel. Det var en opplevelse å få se dette landet som har vært og er sentralt i verdenshistorien.

Det som skjedde her for 2000 år siden er avgjørende hvor du og jeg skal tilbringe evigheten. Men det er ikke et land vi tilber, men frelseren Jesus Kristus som ble født her, som vokste opp i dette landet og som gav sitt liv til soning for våre synder – i Jerusalem!

Her er noen minner fra turen i 2013:

Klagemuren med tempelplassen i bakgrunnen
 
Jesus lever, graven brast...
 
Muren har berget hundrevis av liv...
 
Araberne er også elsket av Gud
 
Byen i bakgrunnen hete Quneitra og ligger i Syria. Vi hørte skytingen
fra borgerkrigen. Utviklingen i Syria og Irak har vært dramatisk det siste året.
 
Møtet med nybyggeren Motti Isaac gjorde inntrykk.
 
Reisefølget med fødselskirken og Betlehem i bakgrunnen. Alle kirker,
synagoger og moskeer vitnet om en stor religiøsitet. Men "Det er ikke
frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen,
gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." Det navnet er Jesus Kristus.
 
Gaza i bakgrunnen. Også her har det vært krig siste året.
Vi trenger å be om fred for Israel!
 
Israel, jeg ønsker å stå med dere!!!
 
 
 
 

lørdag 20. september 2014

Hvorfor svikter det for oss?


I avisen Dagen 16. september var det et intervju med en nytilsatt prest som tidligere hadde vært ansatt i Misjonssambandet. Hvorfor mister vi gode medarbeidere?

Da jeg leste dette intervjuet, ble dette spørsmålet alvorlig for meg. Hvorfor svikter det for oss i NLM? Hvorfor velger noen å forlate oss? Det er og bør være en nød for oss!

I en så stor organisasjon som NLM, er det naturlig at noen finner andre steder å tjene i Guds rike. Men det er alt for mange som forlater oss, som absolutt fortsatt burde stå med i det kall og ansvar vi som misjonsfolk har fått i NLM.

Noen gjør som han som ble intervjuet i Dagen, og går aktivt inn i Den norske kirke. Vi har opplevde det ved Lekmannsmisjonen, Bibelsk Tro, Sarepta, KPK Ukraina, Den karismatiske bevegelse, Kirkevekstbevegelsen, Ny-Kalvinisme osv. Andre har kanskje blitt såret av behandlingen de har fått av andre medarbeidere, og forlot oss av den grunn. Og mest alvorlig, noen kom på avstand fra Jesus, og falt i fra. Ikke bare NLM, men også Guds rike.

Jeg vil gjerne ønske Guds rike velsignelse over alle greiner av Guds rike som forkynner evangeliet rent og sant. Samtidig kjenner jeg på et behov for å spørre hvorfor det svikter hos oss i NLM, siden mange ikke blir ved i det kallet vi har stått sammen om i vår organisasjon.

Jeg har ikke noe godt svar. Følgende punkt er tenkt til ettertanke og ransakelse for oss som fortsatt kjenner at NLM er vår åndelig heim. Svikter det for oss på noen av disse punkt?

Blikket festet på Jesus
Skal vi som misjonsfolk bli bevart i troen og under Guds velsignelse i tjenesten, er det avgjørende at vi får ha blikket festet på Jesus (Heb 12 og Kol 3,1-2). Israelsfolket levde av manna under hele vandringen fra Egypt til Israel. Vi som er Guds barn, trenger evangeliet hver dag. Skal kristenlivet holdes friskt og sunt, må fokus være Jesu frelsesverk for oss.  I Guds ords lys blir vi avslørt som syndere, og derfor blir vi totalt avhengig av nåden i Jesus.

Israelsfolket ble lei av mannaen. Det er et alvorlig tegn når Guds folk ikke har behov for å høre og lese evangeliet. Evangeliet blir vi aldri utlært i. Derfor er evangeliet det kjærest et Guds barn hører og leser.

 
Forkynnelsen
Guds ord sier at troen kommer av forkynnelsen en hører. Troen kommer første gang, og den vedvarer å komme, ved forkynnelsen av evangeliet. Derfor er forkynnelsen av Guds ord det sentrale når Guds folk kommer sammen. Forkynnelse og bønn hører sammen.

Når Gud sier han «fant det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap» (1 Kor 1), setter alle Guds fiender alt inn på å hindre at folk kommer under den sunne og sanne forkynnelse. Da blir alle andre ting viktig å fylle møtene med, mens forkynnelsen blir redusert eller fjernet.

Kamp mot kjødet, djevelen og verden
Guds barn har en alvorlig kamp mot tre hovedfiender, sine egen gamle natur, djevelen og verden. Alle disse fiender har et mål, nemlig å «myrde, stjele og ødelegge». De vil at alle mennesker skal gå fortapt. Da kan du gjerne bli opptatt med mye godt, bare du mister fokus på det viktigste. Da kan du gjerne stå hard og fast på den rette lære, bare livet har død ut.

Guds ord oppmuntrer menigheten til å ikle seg den fulle ristning (Ef 6,10ff) Gud har også gitt sine barn nådemidler som er til hjelp og vern i denne strid. Nattverd, bønn og ikke minst «de helliges samfunn». Det er ikke for ingen ting at Jesus formaner sine til «ikke å holde seg borte fra sin egen forsamling».

Vår tid preges av en form for åndelig egoisme. Jeg skal ha mine behov dekket. Får jeg ikke det i min forsamling, finner jeg meg en annen menighet. Dette er en farlig vei.

Klar basun
Guds forsamling formanes til å ta vare på den rette lære. Sannheten tro i kjærlighet. Gud har gitt oss sitt ufeilbarlige ord. I en «vis» verden, er det vanskelig å bøye seg for det som står skrevet i Bibelen. Tilliten til Guds ord har vært angrepet helt fra Adams tid. «Har Gud virkelig sagt.»

Derfor har Gud gitt sitt folk åndelige ledere som skal vise vei i en vanskelig verden. Det er viktig at det i forkynnelse, skrift og uttalelser blir gitt veiledning i spørsmål hvor troen og læren anfektes. «Og om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid?» (1 Kor14,8)

I en forsamling kan det bli en fare at en vil være «samlende» på feil premiss. For ikke å støte noen bort, blir en utydelig og forsiktig, også i saker der Guds ord taler klart. Et klart eksempel på dette er spørsmålet om tjenestedeling.

Lekmannslinjen
Alle Gud barn er prester (ikke hyrder). Gud gir sine nådegaver slik at alle som er frelst, får være med i tjenesten i forsamlingen og misjonen. Ansvaret for misjonens store sak ligger ikke på en pastor eller misjonslagsformann alene. Nei, alle kristne har et åndelig ansvar og kall. Dette må det legges til rette for, også når menigheten samles.

Vi ble før kalt for et myndig lekfolk. Er vi i ferd med å overlate det åndelige ansvaret til noen få ledere, og gjerne i tillegg kjøpe oss fri fra tjenesteoppgaver?

Varme og omsorg
Dersom forholdet til Jesus er rett, vil Guds menighet være preget av varme. Talen skal være klar, i omsorg og ikke i hardhet. Guds menighet er en samling av syndere. En vil derfor ikke vær opptatt av andres synder og feil, men takke for at det er nåde nok for en synder som meg.

I Guds forsamling vil en derfor vise omtanke og omsorg for hverandre. Når et lem lider, lider de andre med. En ofrer gjerne noen av sine egne kjepphester, for å ta hensyn til andre kristne brødre og søstre.

Preges din forsamling og forening av denne varme? Eller er det kritikk, misunnelse og mistenksomhet som preger forsamlingen? Menigheten er en hjelpestasjon, hvor vi skal hjelpe hverandre til å holde blikket på Jesus og det målet vi har i himmelen.

I Kristus
Hvorfor svikter det for oss i NLM? Jeg tror noen svar finnes i det som her er nevnt. Andre ting kunne også vært nevnt. Det er en smerte og en nød vi ikke lett blir ferdig med.

Paulus prioriterte klart og sterkt. Mi bønn er å få leve på den samme plass, «i Kristus». Da vil varmen og troen smitte:

Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde! Fil 3,7-11




onsdag 10. september 2014

Guds redningsaksjon

(Illustrasjon fra internett)

Hvorfor står Jesus med de utstrakte naglemerka hendene og vil frelse deg og meg. Jo, for det har skjedd en katastrofe i menneskeheten.

Mennesket var skapt hellige, reine og fullkomne. Vi var tenkt å tilbringe evigheten sammen med Jesus. Men vår store ulykke er at synden er kommet inn i verden og i ditt og mitt liv. Dermed er himmelen stengt. For intet urent passer i himmelen. Om din og min gamle natur sier skriften:

Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg dere forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Gal 5,19-21

Heldigvis får ikke synden så ofte konkrete utslag, men alt dette er en del av min og din gamle natur. Og jeg kjenner dessverre så alt for vel til den i mitt liv. Hvorfor er det så farlig?

For så mange som holder sig til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! Gal 3,10

Har du bare gjort eller tenkt ei eneste synd, er du uten mulighet til å frelse deg selv. Har du ikke holdt alt som står skrevet i loven, er du fortapt.

Men så står likevel Jesus der med sine utstrakte hender og tilbyr deg frelse og evig liv. Hvorfor? Jesaja fikk forkynne dette budskapet så klart:

Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. Jes 43,25

Jesus har selv tatt straffen og dommen for dine synder. Han har levd et liv der han gjorde, tenkte og sa alt uten å synde. Denne frelse som ble fullbrakt på korset, vil Jesus gi deg ufortjent, gratis av nåde.

Og der er nåde nok. «Min nåde er nok for deg», du som leser dette. Du må ikke tenke smått om nåden. Vi tenker så ofte at det kun er nåde nok til at jeg så vidt kommer heim til himmelen. Som en bensintank som holder på å gå tom, men det er akkurat nok til neste bensinstasjon.

Nei, nåden er ikke nok på den måten, Nåden er alt! «Du får dobbelt for alle dine synder» Det er «Nåde over nåde». «Du står i nåde», er noen av bildene Bibelen bruker om den overflod av tilgivelse og nåde der er hos Jesus.

Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og slik rikelig kan gjøre all god gjerning, 2 Kor 9,8

Om du som leser dette ikke er frelst, vil jeg oppfordre så sterkt jeg kan: Ta imot Jesus nå! Han kommer snart igjen, og da er det for sent. «I dag er nådens tid. I dag er Gud og finne.»


onsdag 3. september 2014

Jesus er veien til himmelen


Blir alle frelst til slutt? Prest Ola Døhl forkynner dette falske budskapet i et intervju med Utsyn 29.08.2014. Bibelen taler helt annerledes.

Følgende innlegg ble først publisert ved årsskiftet 2012/2013:

Når det gjelder utgangen på livet for oss mennesker, er Bibelens tale klar. Det er kun to steder hvor menneskene skal tilbringe evigheten, enten i himmelen eller i helvete.

Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. 1 Joh 5,12

Bibelens tale om helvete er veldig alvorlig. "Evig pine" (Mat 25,46), "Ildsjøen" (Åp 20,15) og "Den evige ild" (Mat 25,41) er Ordets beskrivelse av dette sted som var laget som straffested for djevelen og hans engler.

Å for et alvor! En evighet uten Jesus i evig pine for den som ikke har tatt imot Jesus som sin frelser. Dette skulle mane oss til iver i bønn og tjeneste for sjelers frelse. Ikke for å skremme folk med fortapelsen, men for å nå ut med det herlige evangelium at det er ordnet med en frelse for fortapte syndere.

Og dette er det herlige budskap vi skal få gå med også i 2013: "Den som har Sønnen, har livet." Jesus har sagt oss så tydelig det går an: Han har sonet synda, Han har levd et fullkomment liv i vårt sted. Alt er ferdig, frelsen mottas av nåde ved tro. ”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” Rom10,17

Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.  Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53,5-6

På dette grunnlag har Guds folk himmelen i vente. Der skal Jesus "tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye!"  (Åp 21,4-5)

Er du på himmelveien? Er Jesus din? Da er du salig. Da er du rik. Da mangler du ingen ting! (Salme 23,1)

Er det ikke tid å vandre?
Evigheten er oss nær.
Bed, å bed og styrk hverandre
Med formaning til enhver!
Kom nu, store, kom nu små,
Kom, ta villig korset på!
Følg nu med, må ingen svike
Som vil med til himmelriket!
(H. A. Brorson)

mandag 1. september 2014

Guds kall - og mitt

 
Alle kristne har fått et kall til tjeneste for Gud i Hans rike. Han unner alle sine barn den nåde og det ansvar å få være med å vinne mennesker for himmelen.

Oppgavene er derimot forskjellige. Det samme er utrusning og nådegaver. «Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme; og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme; og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle.» 1 Kor 12,4-6

Måten Gud kaller på er også ulik fra person til person og fra gang til gang. Men ut fra Guds ord tror jeg vi kan si at en hovedregel er at kallet gis til forsamlingen av Guds folk, som så formidler kallet videre til den som menigheten ser har nådegave til den bestemte tjeneste, et ytre kall. Dette ytre kallet stadfestes ofte med et indre kall, der den som blir kalt av menigheten, på forhånd eller i og med det ytre kall, selv har hatt en indre uro for oppgaven. (Se bl.a. ap.gj.13,1ff)

Men som nevnt, Gud kaller den som er gjenfødt og driver ut sine medarbeidere på mange ulike måter. Kallet er formidlet i Guds ord, bl.a. gjennom misjonsbefalingen(Mat 28,18-20). Den som selv har opplevd å få syndene tilgitt, får en indre trang til at andre må få del i den samme frelse.  Dette skjedde med Jesaja etter at han hadde blitt renset. Da svarte han på kallet: «Her er jeg send meg» (Jes 6). Paulus sier det samme: «For Kristi kjærlighet driver meg.» (2 Kor 5)

I det følgende vil jeg dele noen kallsopplevelser i mitt liv.

Tidlig kall
Jeg er vokst opp med Guds ord og misjon både i heimen og på bedehuset. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har kjent på en uro, et kall til tjeneste siden barneårene. Jeg fikk ofte spørsmål om ikke jeg skulle bli misjonær, slik min onkel Alf var. Som 10-åring fikk jeg lyst til å bli lærer. Som litt større barn tenkte jeg at kanskje Gud ville bruke meg ved en kristen skole.

Langeland kapell. Det gamle bedehuset på Jørpeland
 
Da jeg var omtrent 12 år gammel, var det en vekkelse på Jørpeland. Jeg ble sterkt følelsesmessig berørt på ett av møtene og begynte å gråte. Jeg klarte ikke å sette ord på opplevelsen, hva det var som berørte meg. Det nærmeste jeg kom var en uro for de som ikke var frelst og var på vei mot en evig fortapelse.

Jeg har alltid vært veldig beskjeden, selv om det ikke vises utenpå. Tanken på å skulle stå frem foran en forsamling å tale var derfor fjern for meg i oppveksten. Det var derfor lett å svare når en god venn av meg utfordret meg direkte ved en anledning, og spurte om ikke jeg skulle bli predikant. Det skulle jeg ikke!

Men jeg begynte tidlig å avlegge korte vitnesbyrd på bedehuset og i skolelaget. Første gang var på en leir på Utsyn leirsted som trettenåring. Kanskje var det noen av de lokale misjonsvennene som «hørte nådegaven» da de senere anbefalte misjonen å kalle meg nettopp til forkynner.

Skoleåret 1979-80 gikk jeg på Fjelltun bibelskole. Det ble et avgjørende år for meg. I løpet av dette skoleåret ble jeg vakt i mi barnetro og fikk se meg som en synder. Jeg ble også frigjort da jeg fikk se at alt jeg trenger for min frelse, har jeg i Jesus. Dette kunne jeg nok i teorien fra før, men dette skoleåret ble det en hjertesak for meg.

Jeg hadde selv ikke noe klart bilde av hva min framtid ville bringe når jeg begynte på lærerskolen i 1982. Tankene gikk nok i retning av lærer på en av NLMs skoler i Norge eller i utlandet.

Barne- og ungdomssekretær
Venner fra 1987
 
Etter ferdig lærerutdannelse sommeren 1985 fikk jeg jobb på Tau barneskole. Men bare en måned etter skolestart dukket det opp et uventet brev i posten. Kretsstyret i Stavanger krets av NLM kalte meg til barne- og ungdomsarbeider i kretsen. Det var totalt uventet. Jeg hadde vært med i kretsens barne- og ungdomsnemnd siden 1981 og vært aktivt med i leir- og lagsarbeid. Men jeg hadde inntil da ikke holdt en eneste andakt. Uroen og kallet til en tjeneste i misjonen var der fremdeles, men å bli forkynner for barn og unge hadde ikke vært i mine tanker.

Ut over høsten ba jeg mye over saken og samtalte med noen eldre misjonsvenner jeg hadde tillit til. De mente at dette måtte være Guds svar på min indre uro og anbefalte meg å si ja til kallet. Det ble også konklusjonen da jeg sendte mitt svar til kretsstyret. Samtidig med at mitt svarbrev forelå kretsstyret, var det også en oppsigelse fra han som var barne- og ungdomssekretær i kretsen (Nå: Leder NLM Ung). Kretsstyret konkluderte i det møtet med å kalle meg til denne stillingen i stede.

Dette var et kall det var lettere for meg å svare ja til, enn det første. Jeg tror også det var Guds ledelse at jeg ble plassert i en kombinert stilling med administrasjon og forkynnelse, i stede for en ren forkynnerstilling. Det har også blitt mitt kall videre i livet. Jeg fikk dette kallet på nyåret 1986 og hadde min første andakt i april samme år. 1. mai var min første arbeidsdag som kretsens barne- og ungdomssekretær.

Kretssekretær i Drammen krets
 
 
I de fire første årene som bu-sekretær, gikk tiden mest med til administrasjon, leirer og lagsbesøk. Det var kun noen få ganger jeg talte på ordinære møter for voksne. Våren 1990 var heimesekretær (Leder NLM Norge) Jan Gaute Sirevåg innom kontoret i Olavskleivå i Stavanger. Han formidlet et kall til å bli kretssekretær i Drammen krets fra sommeren 1990. Det var en stor overraskelse og en stor tillit.

Nok en gang ble det en bønnekamp og mange samtaler, ikke minst med min gode sjef Kåre Eidsvåg. Jeg fikk ikke indre ro for å svare ja. Kallet syntes for stort, og jeg følte meg ikke ferdig i Stavanger. Svaret til Drammen ble derfor nei. Ut over høsten ville Eidsvåg at jeg skulle reise noe mer på møter blant voksne, og jeg var med på mine første møteuker. På møteukene var jeg sammen med Hartvig Skartveit og Dagfinn Meltveit. Jeg opplevde det godt å få dele mitt enkle vitnesbyrd, selv om det også var en kamp.

Det lyktes ikke vennene i Drammen å finne noen andre til å gå inn i kallet som kretssekretær. Nærmere jul ringte derfor Jan Gaute Sirevåg på ny og spurte om jeg var villig til å vurdere kallet en gang til. Jeg hadde nå fått ro for at det nå var på tide å overlate ansvaret i Stavanger til andre, og ble derfor rolig for å svare ja denne gang. Kallet ble bekreftet av kretsstyret i Drammen krets i januar 1991 og 1. august var jeg på plass i Drammen.

Kretssekretær i Troms og Finnmark krets
 
Etter fire spennende og gode år i Drammen krets, begynte uroen å melde seg på ny sommeren 1995. Denne uroen ble forsterket etter en uformell henvendelse fra Troms- og Finnmark krets samme sommer, med spørsmål om mulighet for å overta som kretssekretær der. Det er vanskelig å forklare konkret en slik uro. For min del har det gjerne vært en indre rastløshet, med stadige tanker om jeg snart er ferdig i det kallet jeg står i. Det har også utløst en bønnekamp, med bønn om veiledning om hvor veien videre går. Sangstrofen «Herre gjør meg villig å gå hvor hen du vil» har vært ei mye brukt bønn.

Kallet fra nord var ikke fremmed for meg, så jeg var positiv til å vurdere et eventuelt kall. Det ble en del runder med hovedkontoret og kretsstyret i Troms og Finnmark før kallsbrevet kom i mai 1996. Jeg var da rolig for å svare ja, og var klar til nye oppgaver fra 1. januar 1997.

Byarbeider i Tromsø
Den nevnte uro meldte seg på ny etter fem og et halvt år på Finnsnes. Årene i Troms- og Finnmark opplevde jeg særdeles givende, så å tenke på oppbrudd satt langt inne. Tidlig på høsten ble likevel denne uroen ekstra sterk. Til slutt ba jeg til Gud i min nød om et helt konkret svar på om jeg skulle slutte eller fortsette. Jeg åpnet min Bibel og øynene falt på et vers som i klartekst sa at det var tid for oppbrudd. Jeg slo deretter opp i andaktsboka mi og andakten der gav støtte til svaret fra Bibelen. Jeg husker ikke nå hvilket bibelvers dette var. Heller ikke hvilket andaktstykke jeg leste, men jeg var helt rolig for Guds konkrete svar. Tiden som kretssekretær i nord gikk mot slutten.

Det er første og eneste gang jeg på denne måte har fått et så direkte svar. Jeg vil ikke anbefale en slik framgangsmåte uten videre. Men i denne konkrete situasjonen, er jeg ikke i tvil om at det var Gud som gav meg et konkret svar på en vanskelig avgjørelse.

Hvor skulle så veien gå videre? En av våre skoler ønsket at jeg skulle bli internatleder, Stavanger krets kalte meg til områdearbeider i Flekkefjord. Internatlederstillingen fikk jeg ro for å svare nei til. På det andre kallet var jeg nær ved å svare ja. Men det var et problem i Troms- og Finnmark krets som vanskeliggjorde avgjørelsen: Vi manglet medarbeidere til de fleste stillingene i kretsen.

Like før jeg skulle svare Stavanger krets, kom kretsstyret i Troms og Finnmark med en utfordring om å bli forsamlingsleder/ byarbeider i Tromsø by for en to års periode. Slik situasjonen var i T&F krets, var det vanskelig for meg ikke å svare ja til Tromsø. Flyttingen skjedde sommeren 2003.

Kretssekretær i Namdal og Sør-Helgeland krets
 
Etter kun et halvt år i Tromsø, kom misjonen med et nytt kall. Namdal og Sør-Helgeland krets trengte ny kretssekretær. Jeg var i utgangspunktet innstilt på to år i Tromsø, men både leder NLM Norge Ernst Jan Halsne og hovedstyrets formann Vegard Svensen la nøden og kallet sterkt inn over meg. Denne gang var det ytre kallet sterkere enn det indre, men jeg fikk ro for å svare ja, og flyttet til Namsos sommeren 2004.

Områdeleder i Flekkefjord felleslag
Perioden i Namsos ble på seks år. Tankene på avløsning kom våren 2009. Misjonen var da inne i en vanskelig prosess med strukturendring fra kretser til regioner. Jeg ble derfor rolig for å vente til alle vedtak om dette var fattet, før jeg ville be om avløsning sommeren 2010.

Denne gang opplevde jeg en vanskelig situasjon. Jeg fikk ikke noe nytt kall fra misjonen og måtte finne meg annet arbeid. Misjonen hadde på denne tid begynt en ny praksis med å utlyse stillingene. For meg er det en utenkelig tanke å søke på en stilling av forkynnende/ledene art. En god venn av meg mente at en utlyst stilling burde være aktuell for meg og «søkte» på mine vegne. Etter litt att og fram og mye uro bekreftet jeg søknaden. Heldigvis fikk jeg ikke stillingen. For meg har det alltid vært viktig at jeg ikke skal gå inn i et kall i misjonen, uten at dette er noe misjonsfolket ønsker.

Jeg er lærerutdannet, og da spørsmålet fra Dalane Kristne grunnskole kom, svarte jeg ja til å bli lærer i Egersund i et ett års vikariat. Skolen ville jeg skulle fortsette etter dette året, men jeg var ikke rolig for at det var mitt kall å være lærer, selv om det var en fantastisk mulighet til å vitne for elevene.

Ved årsskiftet 2010-2011 ble det lyst ut en stilling som administrasjonsleder ved Tryggheim VGS. Jeg søkte på den stillingen, men fikk like etter beskjed fra regionleder i Region Sørvest Birger Helland, at regionstyret ønsket å kalle meg til områdeleder for Felleslaget. Det var et kall jeg svarte nei til for åtte år siden, men denne gang var jeg rolig for å svare ja.

Jeg var og er takknemlig for at det enda er plass for mi nådegave i misjonen og Misjonssambandet. Her er min plass så lenge misjonsfolket vil og min samvittighet ikke bindes.

Til ettertanke ikke etterfølgelse
Når jeg skriver disse linjene, er det ikke for å fortelle andre hvordan Gud kaller. Gud er mektig til å behandle oss på hver sitt vis. Men mitt ønske er at mine «kallsopplevelser» kunne bli til ettertanke for andre som måtte kjempe med kallet. Mitt viktigste råd er å be over en åpen Bibel, deretter å samtale med åndelige ledere du har tillit til.

Jeg har gjennom alle disse årene fått hvile på følgende løfte i min tjeneste: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning,» 2 Kor 9,8

-og bønnen: «Herre gi hva du befaler, og befal så hva du vil!» (SB nr.725)