tirsdag 26. mai 2015

Profilen trenger spisses


 
Vi opplever ei åndelig vanskelig tid. I stedet for gjennomgripende vekkelser, ser vi at det de fleste steder blir færre misjonsvenner. Tilliten til og respekten for Guds ord er dramatisk svekket i vårt folk.  

Den yngre del av kristenheten er mindre organisasjonsbevisst enn tidligere generasjoner. Verdsliggjøringen brer om seg. I denne situasjonen er det lett å tenke at vi må tilpasse oss denne verden mest mulig, slik at vi ikke støter folk fra oss.

Jan Bygstad hadde en tankevekkende artikkel om situasjonen i kristen-Norge i Dagen 22. mai 2015. Her er mye til ettertanke. Artikkelen kan leses her:

 
Mange tror at færre møter, kortere taler og mer underholdningspreg på samlingene vil hjelpe. Andre hevder at vi ikke må være så radikale i forkynnelse og veiledning, vi må holde fram «det som samler». Jeg er overbevist om at dette ikke er veien å gå. Tvert imot bør vi skjerpe profilen. Det er bare Herren som kan gi vekst. Vi er satt til å forkynne Bibelens budskap slik det står.

Jeg vil nevne kort noen punkt der jeg mener det trenges en spissing av profilen på våre bedehus:

Bibeltroskap
Hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Vanskelige ord må sees i lys av klare ord. Det Guds ord forkynner, gjelder like mye for oss i dag som på apostlenes tid. Vi må ikke gi rom for bibelkritikk og bort-tolkning av sannhetene i Ordet. Samtidig må vi våge å holde fram det Guds ord sier også i saker der Guds ord går helt på tvers av alminnelig tenkning i samfunnet. Fortielse av bibelske sannheter kan også være en form for bibelkritikk. Hvordan kan ungdom og nyomvendte vite at å leve som samboere uten å være gift er synd, hvis det aldri blir forkynt? Hvordan kan de vite at kvinner ikke skal være eldste/prester hvis de aldri får høre det i undervisning og forkynnelse?

 
Forkynnelsen
Skal mennesker bli frelst, må Ordet forkynnes. Skal mennesker bli bevart, må Ordet forkynnes. I ei tid med liten tro på forkynnelse som nådemiddel, settes andre virkemidler inn i stede. Men troen kommer av forkynnelsen vi hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord. Derfor trenger vi mer tid til forkynnelse og forkynnelse over flere dager i sammenheng. Hjertene våre er så harde, at Ordet trenger tid for å gjøre sin virkning. Forkynnelsens innhold skal være Bibelsk fundert, med sentrum i Jesu frelsesverk. Synden skal forkynnes slik at mennesket ser det er fortapt, og evangeliet skal forkynnes så fritt som det selv forkynner: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus».

Vekkelseslinjen
Guds ord setter et klart skille mellom frelst og ufrelst. Himmel og helvete. Skal folk bli frelst, må de vekkes opp av synden og omvende seg til tro på Jesus. Guds ord sier at det går et skille også i forsamlingene. Ikke alle som sier Herre, Herre er frelst. Vi skal ikke sette skillet, men forkynnelsen skal. Stilner disse toner blant oss, blir vår virksomhet søvndyssende i stedet for vekkende.

 
Lekmannsbevegelse
Guds ord sier at alle frelste er prester. Alle kristne har sin nådegave som er gitt for å tjene de andre i forsamlingen. Disse må vi gi frimodighet og anledning til å bruke. Noen få menn får ei særskilt hyrdenådegave. Disse skal vise vei, men først og fremst være ledere som hjelper fram nådegavene. I ei tid med sterkt fokus på forsamling og menighetsbygging, må vi ikke tenke at lekmannsarbeidet og nådegavebevegelsen er en nødløsning. Det er viktige prinsipp i Guds rike på jord som gjelder til alle tider. Vekkelsesfolket er også et bønnefolk. Vi trenger en fornyet bønnens Ånd i våre forsamlinger.

Kristen livsstil
I dag blåser man helst av de gamle pietister, men Guds ord taler klart om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det er et bedrag å tro at flere vinnes ved å leve mest mulig lik verden og å ha et møteopplegg preget av verdslighet. Den som er frelst har fått et nytt liv. De løper ikke lenger med verden i den samme strøm av utskeielser. (1 Pet 4,4) Det er knapt noe som har utarmet kristenlivet i Norge så mye som den verdsliggjøring som har skjedd blant oss kristne.

Asafs vekkelse
Asaf holdt på å falle fra Jesus. Han skriver om dette i Salme 73, og han vitner også om hva som fornyet hans Gudsliv:

«Men jeg – nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut. For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel….

Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne – inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt….

Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.»




lørdag 16. mai 2015

Gratulerer med nasjonaldagen



Vi har stor grunn til å gratulere hverandre med dagen og landet.  Vi bor i et fantastisk land. Det er og stor grunn til i takknemlighet minnes de som har bygget dette fantastiske landet.

Norge ble samlet til ett rike under Harald Hårfagre på 800-tallet, men på1500-tallet ble vi en stat i union med Danmark. Denne varte til 1814 da Sverige fikk oss som krigsbytte. Unionen med Sverige varte fram til 1905. Da ble vi endelig ett helt fritt land. Med unntak av de fem årene under tysk okkupasjon, har vi hatt både fred og frihet siden da.

Derfor har vi stor grunn til å feire 17. mai. Vårt eget lands nasjonaldag. Vi bor i et fantastisk land. Vi har stor grunn til i takknemlighet å minnes de som har bygget dette fantastiske landet, men mest av alt å takke Gud som er all god gaves giver.

I 1 Mosebok står det at den første tid etter at Gud skapte menneskene, var vi ett folk med ett språk. Etter at Gud ødela babelstårnet, spredte Gud folkene ut over jorden og forvirret dem med ulike språk. I talen på Areopagos sier Paulus noe om dette: Gud «bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud…» ( Ap.gj 17,26-27) Så bestemte han også noen grenser for oss nordmenn. Og Han vil at du og jeg og hele vårt folk skal søke Han, mens han er å finne.

Salme 103,1-4
Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet.

Guds velgjerninger mot Norge
På en dag som dette er det stor grunn til i takknemlighet å minnes Guds velgjerninger mot oss som folk. Gud har vært uendelig god mot oss her i Norge. Tenk på den fantastiske naturen. Jeg har fått reise over hele landet. Vel er det mye gråstein, men mange ganger har jeg nesten miste mål og mæle når jeg ser de stupbratte snøkledde fjell speile seg i blikkstille fjord. Etter mange år i Nord Norge har jeg mange kvelder sett et fantastisk nordlys bølge over himmelen. Og tenk på den flotte skjærgården med fjorder, holmer og skjær. Det finnens vel knapt noe finere land enn vårt?

Vi kan også tenke på hvor vi har vært sparte for naturkatastrofer. Nesten hver dag hører vi om jordskjelv, vulkanutbrudd, tørke, flom og andre naturkatastrofer som nesten er ukjente fenomen i vårt land. Andre land plages jevnlig med slik, og det koster store mengder mennesker livet. Er det ikke Guds velgjerning mot oss som folk?

Så kunne vi fortsette å nevne: Rikdom og velstand, demokratisk styresett, arbeid til de fleste, og de som ikke har arbeid, får trygd. For ikke å snakke om «gryta hennar mor»! Ennå får mange av de små vokse opp i trygge familiære omgivelser. I en heim som gir trygghet og som er min! Familien er jo selve grunnpilaren i samfunnet.

Jeg må også nevne fred og frihet. De siste 70 år har vi fått leve i fred, og med unntak av tragedien på Utøya, har vi også blitt sparte for terrorens gru. Når vi hører og ser all elendighet av krig og terror rundt om i verden, er det ufattelig stort at vi i vårt land får ha det så godt. Det er en stor Herrens velgjerning mot oss.

Vi må ikke minst tenke på den rike kristenarven i landet vårt. Norge har hatt evangeliet i 1000 år. Kristendommen har gjennomsyret hele vårt folk og vår tenkning, og enda er der levende menigheter i landet vårt - etter 1000 år. Blix synger: «Vårt heimland i mørker lenge låg, Og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, Din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, Og ljos over landet strøymde.» Ser du Guds velgjerninger i alt dette? Takker du Gud for hans gode gaver? I 1 Kor 4,7 sier Jesus det slik: «Hva har du som du ikke har fått». Alt er Guds gode nåde mot oss!

Eidsvoll 1814 (wikipedia)
Hvordan vi skjøtter arven
Men vi må også ta med; Om Gud har velsignet oss rikt, har vi ikke skjøttet hans gaver like godt. Når israelsfolket skulle inn i det lovede land, etter å ha vandret i ørkenen i 40 år på vei fra Egypt, minnet Moses dem på Guds vegne:

«Når Herren din Gud fører deg inn i det landet han med ed har lovt å gi dine fedre Abraham, Isak og Jakob – store og gode byer som du ikke har bygd, hus fulle av gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet – når du eter og blir mett, da ta deg i vare at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset! Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene.» 5M 6:10-13

Dessverre ser vi at nettopp mye av dette skjer også i Norge. Vi har fått lover som er i direkte opprør mot Gud. Gud sier du skal ikke slå i hjel, men norske myndigheter har vedtatt en fosterdrapslov som tillater drap av ca. 15.000 barn pr år. Det er grusomt! Vi har fått en kjønnsnøytral ekteskapslov som likestiller ekteskapet mellom mann og kvinne med et forhold mellom to av samme kjønn. Et opprør mot Guds bud. Kristendommen som helt fra 1700-tallet har vært sentral i Norsk skole, er snart helt fjernet fra den offentlige skolen. Vi ser at de kristne grunnverdiene svekkes i samfunnet vårt. Det blir ikke til velsignelse for oss.

Også i kirke og bedehus merkes at folket er på vei bort fra Gud. Kanskje er det er her frafallet begynner og er størst. Den sunne bibelske lære har trange kår, Bibelens ord forkastes, folk vil helst ha det som klør en i øret. Forkynnelsen av Guds ord fortrenges av alle mulige virkemiddel og innholdet tynnes ut. Nei, det mangler så visst ikke på mørke skyer. Må vi be Gud om fortsatt å se i nåde til oss. At han ikke må flytte lysestaken fra vårt land. At vi må våkne før det er for sent!

Dypeste grunn til takk
I salme 103 minner David seg selv og folket sitt om ikke å glemme Herrens velgjerninger. Det er fantastisk stort å få bo i et land som Norge. Men det er noe som er enda mye større, og det er å få være borger i Guds evighets rike.

Det som framfor alt betyr noe, er det som ikke bare får konsekvenser for det jordiske fedreland, men også for det himmelske. Det som er om å gjøre for oss mennesker, er å få våre synder tilgitt. Det er det som David har fått opplevd og vitner om i denne salmen.

David falt så dypt i synd. Men fikk oppleve å få tilgivelse og frelse. David hadde møtt en frelser. Han hadde møtt Jesus. Hva har du i Jesus? Jo, en som forlater all din misgjerning. Alle dine synder, de du ikke vet om, de du får hvile i er tilgitt, og de som plager deg, fordi du faller på ny og på ny. Han forlater ALL din misgjerning!

I Ap.gj. 13,39 står et herlig løfte om dette: «Ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Hørte du hva som stod? Alt det som Moseloven ikke kunne rettferdiggjøre deg for, rettferdiggjøres i Jesus en hver som tror. Fra det øyeblikk du kommer til tro, er du rettferdig for Gud i Jesus, du har det du trenger til for himmel og jord. Ja, du har nåde i overflod.

Denne overflod er så sterkt skildra i denne salmen. «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» (Sal 103:10) Synda har så grufulle konsekvenser for oss mennesker.  Gud er hellig og tåler ikke synd. Han sa til Adam: Den synder skal dø. Om du kommer fram for Gud på dommens dag med uoppgjort synd, er du evig fortapt.

Hvordan kan da David si: Han gjør ikke med oss etter våre synder? Jo, Gud gjør ikke med deg etter dine synder, fordi han gjorde med Jesus etter dine synder. Jesus var villig til å ta følgene av dine synder. Den skyldfrie tok straffa, den skyldige går fri. Rosenius sier det så fint: «Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra ett sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første sted. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg.»

Og David fortsetter: «For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.» (Sal 103:11-12) David hadde bitter erfaring med synda, men han hadde også erfart det han her vitner om, at synda var tatt bort så langt som øst er fra vest – uendelig. På grunn av dette Jesu fullkomne frelsesverk er det mulig for syndere å komme bort fra fortapelsesveien og inn på himmelveien. Det skjer ved i tro å ta imot Jesu fullbrakte frelsesverk.

For en som daglig kjempe med synda som er så levende, er det ufattelig stort å få hvile i at synden er sonet, den er tatt bort. Jeg er fri i Jesus. Det er dette som gir oss den størst grunn til å feire i dag. Men det legger ingen demper på feiringen og takknemligheten over vårt jordiske fedreland. Tvert i mot. Vi skal ikke glemme alle hans velgjerninger.

Trygve Bjerkrheim sier det slik: «Me tenkjer på landet, det land du oss gav, Så underleg fagert frå høgfjell til hav, Med ynde som ikkje kan tolkast med ord: Å, Herre, din nåde mot Noreg var stor! Din nåde var stor imot Noreg. Me minnest din nåde - vår Gud, ha då takk Fordi at ditt gledebod landet vårt rakk Og skapte ein livsdag så sæl i vårt nord! Takk, Herre, - din nåde mot Noreg var stor! Me takkar deg, Herre, for Noreg» (SB 818 v1+6)

Er Jesus din?
Jeg er glad at også på en dag som denne skal jeg få kunne komme med en innbydelse fra himmelen til deg som måtte være her som enda ikke er frelst. Jesus sier det på denne måten i Joh.Åp 3,20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.»


(Tale på Moi bedehus 17. mai 2013)

mandag 11. mai 2015

Forkynnerens vekkelse


Mikkel Vigilius
 
Å være en Guds ords forkynner er både et kall og et ansvar. Vi skal forkynner evangeliet, synd og nåde, og ikke egne meninger og kjepphester.

Bibelskolelærer i Danmark, Mikkel Vigilius, har i siste nummer av tidsskriftet Nyt Liv (nr.1 2015) en lengre lederartikkel under overskriften «vekkelse». Nyt Liv er Danmarks svar på gamle Fast Grunn. Lederartikkelen er delt inn i fire underartikler, «Forkynnerens kall», «Forkynneren og Guds ord», «Vekkelsesforkynnelsens innhold» og «Vekkelsesforkynnelsens frukt og motstand».

Artikkelen er lang, hele 26 sider, men for meg var den både til ransakelse og inspirasjon. Hele tidsskriftet legges ut på internett på siden nytliv.dk. Bladet kan også bestilles og fås gratis ved henvendelse til: nyt.liv@fiberpost.dk

Under vil jeg gjengi noen sitat fra artikkelen, som en liten forsmak på hva du kan finne ved å lese hele den vekkende lederartikkelen.

Forkynnerens kall
«Det er min tanke. En god prædiken. Guds tanke er annerledes. Gud vil, at jeg skal være et redskab til menneskers frelse, intet mindre.»

«Som kristen forkynder har jeg ikke frihed til at vælge, om jeg vil forkynde vækkende. Det skal jeg gøre. Det er de falske profeters kendetegn, at de ikke gør det.»

«Vi forestiller os, at falsk forkyndelse kun er, når nogen siger noget, som er helt igennom galt. Det virker, som om vi ikke forstår, at den virkeligt farlige forkynder er ham, som ikke betoner de rigtige ting.» (Sitat Martin Lloyd-Jones)

Forkynneren og Guds ord
«Forkynderens første kald er ikke at gå til andre mennesker med Guds ord. Hans første kald er det samme som alle kristnes første kald: selv at komme til og modtage Guds ord som et ord – til mig.»

«Jeg har prædiket for andre, at en kristen ikke må gå mod sin samvittighed. Men jeg gør det selv. Ingen ved det, ingen ser det. Hvor sker det nemmt.» … «At jeg, der har prædiket for andre, ikke selv skal blive forkastet.» (1 Kor 9.27)

«Jeg husker selv den dag, da jeg stod med et prædikantbrev, som bevidnede, at jeg nu var officielt kaldet som prædikant. Jeg stod på mit kontor og læste brevet, og min første tanke var: Nu sætter den onde ind med særlig kraft mod mig. Han ved, at kan han forføre hyrderne, så kan han gennem dem lede fårene vild. Nu er jeg i særlig fare for forførelse og frafald.»

«Hvem var de to største forkyndere i den første generation af kristne? De to, som var faldet dybest: Peter, der havde fornægtet Jesus. Paulus, som havde forfulgt ham. Netop de to kunne i enestående grad vidne om Guds store nåde mod syndere i Jesus.»

«En af kristenhedens største farer er de vellykkede prædikanter. De kan alt – undtagen et: at prædike om Lammets blod og Kristi sejr, så det går til hjerte. Den vellykkede prædikant kan håndværket, men det er ikke nok. Man kan uddannes, men aldrig til ånd. En sand og ægte forkynder må dannes af den levende Gud.» (Sitat Hans Erik Nissen)

«Nådens dør står åben – også for den svigtende forkynder!

Vekkelsesforkynnelsens innhold
«Det ligger i vor natur at forsvare vores synd. Der går ikke mange sekunder, fra vi falder i synd, til vi i vores tanke og sind begynder at forsvare og unskylde os selv.»

«Forkynderens byrde er at afsløre synden som synd og kalde mennesker til omvendelse og frelse, mens tid er.»

«De kommer til bibelskolen i håb om, at det nu endelig skal lykkes for dem at få kristenlivet til at hænge sammen – med bøn, trosglæde, varme, bibellesning og vidnesbyrd. Kan man ønske sig noget bedre end at kunne stå frem og takke Gud for, at alt nu endelig er, som det skal være – som farisæerne gjorde det?»
 

«Aldrig kommer den dag, hvor Gud kommer til mig og kræver et tillæg til Jesus. Jeg frelses fra først til sidst med tomme hænder ved Jesus alene.»

«Guds vrede er en konkret og reel virkelighed for alle syndere på jord, som ikke ejer frelsen i Jesus. De lever under Guds vrede, og dør de i deres nuværende tilstand, så går de mod en evighed under Guds straffende vrede.»

«Dette er evangeliet: at én er døde for alle, og at alle ved denne ene, Jesus Kristus, er blevet forsonet med Gud. Han blev ramt af Guds vrede i vort sted, for at vi for hans skyld skulle møde Guds nåde. Han blev forladt af Gud, for at vi skulle modtages af Gud. Han blev stødt ud i fortabelsens mørke, for at døren skulle åbnes for os til Himlen. Han blev dømt, for at vi skulle gå fri. Vor synd blev hans, og hans retfærdighed blev vor.»

 

(Nr.1 2015 av Nyt Liv er enda ikke lagt ut på nytliv.dk når denne artikkelen publiseres.)









fredag 8. mai 2015

Vekkelse eller villfarelse?


 
I Rogaland opplever vi for tiden stor interesse for en amerikansk mega-kirke som heter Bethel Church. Den ligger i Redding, en liten by i California, og hovedpastorene er ekteparet Beni og Bill Johnson.

Bibelskolelærer Jan Helge Aarseth hadde for et par år siden noen viktige artikler med solid veiledning om temaet på NLM Region Sørvest sin heimeside. Jeg gjengi disse i det følgende:

Åpen dør til Norge
Størst fokus på «Bethel-teologien» her i Rogaland finner vi i Normisjon ved IMI-kirken. Det synes å være er en tett utveksling av idegrunnlag, teologi og erfaring gjennom talere, konferanser («Åpen himmel»), reiser både ved menighet og Acta bibelskole. Ungdomskonferansen Impuls er nevnt i artikkelen fra Strek. Siste skudd på stammen er høstens studentkonferanse ved samme navn som Eric og Bill Johnsons bok: Momentum. Bethel-church og Bill Johnson synes for øyeblikket å være modellen som er IMI-kirkens hovedinspirasjon, både i profil, forkynnelse og aktiviteter.

Den kristne kirken har siden starten sett mange bevegelser oppstå og forsvinne. Noen til varige og viktige spor og åndelig liv. Andre har gjort skade, og ført folk bort fra Bibelens hovedbudskap og hovedperson, Jesus Kristus. De siste årtiene har mange slike strømninger kommet til Norge, og satt sitt preg på menighetsliv og forkynnelse. Gjennom internasjonalisering, stor reisevirksomhet og Internett har denne påvirkningen øket i omfang.

«Den tredje bølge»
Fuller-professor og «apostel» C.P. Wagner introduserte begrepet «den tredje bølge». I følge ham var pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelse de to første. «Den tredje» var en bevegelse som skulle gå på tvers av alle kirkesamfunn, og som overgikk dem alle. Den skulle skape en verdensvid oppvåkning og kirkevekst gjennom overnaturlige fenomen, tegn og under. John Wimber, grunnlegger av Vineyard, kalte dette for «power evangelism» - «kraftevangelisering».

På 80-tallet kom trosbevegelsen fra USA med sterkt fokus på helbredelse, velstand og lykke.  Særlig trosforkynneren Kenneth E. Hagin fikk stor innflytelse gjennom bøker og bibelskole, med Aril Edvardsen og Sarons dal som innfallsport til Norge.

«Full i ånden»
Et annet navn som dukket opp i det karismatiske miljøene i USA, var den sør-afrikanske evangelisten Rodney Howard Brown. Han ble starten på en ny inspirasjon eller «velsignelse» -«full-i-ånden-bevegelsen». Denne ble etter hvert ledende i mye av amerikansk karismatikk.

Særlig fokus var det på de ektstraordinære utslagene.  De ble tolket som en ny åndsfylde og Den Hellige Ånds særlige kraftutøselse i de siste dager. Folk falt sammen, oppførte seg som drukne, fikk ukontrollert risting, hysterisk latter, krøp omkring, lagde dyrelyder og hadde ukontrollerbare bevegelser med rykninger og hoderistinger. Det var «Åndens tegn» eller «salvelsen» som var kommet. De siste tiders ultimate åndsfylde - «den tredje bølge».

«Toronto-vekkelsen»
Dette nye ble kjent i Norge først på 90-tallet da denne «utøselsen» nådde Toronto Airport Christian Fellowship i Canada, med pastorene John og Carol Arnott.  Det ble i media kjent som «lattervekkelsen». Denne menigheten har nå skiftet navn til «Catch The Fire».

Flere norske pastorer og menighetsledere reiste dit for å få del i «inspirasjonen» og den nye «utøselsen». Blant de amerikanske pastorene som også dro dit, var Bill Johnson fra Bethel Church, på den tid en tradisjonell AG-pinsemenighet på ca. 2000 medlemmer. Mange av de kristne lederne dro hjem til hver sine land og menigheter med en ny erfaring som de ville dele. De kalte den for «salvelsen» eller «berøringen». Nå skulle endetidens store vekkelse starte. «Salvelsen», med overnaturlige tegn og under, skulle fylle menigheter og enkeltmennesker med kraft og lys.

Gjennom «the Toronto-blessing» møttes to pastorer fra svært ulike bakgrunner, Martin Cave fra IMI og Bill Johnson fra Bethel. De fikk begge et møte med «salvelsen» og «berøringen». Gikk begge videre med felles erfaring og visjon.  De ville ri på «den tredje bølge». Vi vil videre se på litt av Bethel Church sitt særpreg. De er en brikke i en større bevegelse, men samtidig en av ledestjernene internasjonalt sett. Hvilken Kristus forkynner Bill Johnson? Hva tenkes om menneskelivet og tjenesten? Hørt om «Fire tunell» og «Healing rooms»?

En New Age Kristus?
Da Jesus spurte hvem folket mente han var, fikk han ulike svar. Til slutt kom Peter med følgende bekjennelse: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» Matt.16,16. I de første århundrene la en falsk læreretning sterkt press på evangeliet og Bibelens Jesus Kristus. Den retningen ble kalt for gnostisismen.

Var Jesus Gud - eller bare et menneske? Var han den fysiske mannen Jesus fra Nasaret, som var bolig for den evig og guddommelige Kristus-ånden? Døde Jesus, men ikke Kristus? Allerede apostelen Paulus tar opp kampen med gnostisismen. Se Kolosserbrevet. Senere får vi ulike kirkemøter og trosbekjennelser, der kirken holder fast på Peters bekjennelse av Bibelens Jesus Kristus.

I vår tid har bibelkritikk og liberalteologer prøvd å skape seg en Jesus i sitt bilde. I tillegg har ny-åndelige bevegelser (New Age) igjen aktualisert spørsmålet om Jesu person. Hvem var han egentlig denne mannen? Skal hver av oss å finne vårt eget «Kristus-bilde», slik liberalteologien og nyåndeligheten hevder? Pastor Bill Johnson i Bethel Church sine bøker og forkynnelse fører oss rett tilbake til striden rundt Jesu person fra den gnostiske tiden. I hovedsak ikke en debatt om ytringsform eller ekstraordinære elementer - men om kjernen i det kristne budskapet.

Personen Jesus med salvelsen Kristus
I følge Johnson var den jordiske personen Jesus i seg selv ute av stand til å gjøre noe ekstraordinært og overnaturlig. «Han hadde ingen overnaturlige evner overhodet.» (Fra «When heaven invades earth»,  2003) Han kunne ikke helbrede syke, drive ut demoner eller vekke opp døde. Jesus hadde nemlig i sitt jordiske liv «tømt seg for» eller «lagt sin guddommelighet til side». Bl.a. Fil.2,5-7 og Joh.5,19 brukes som belegg for dette. I det jordiske, det «midlertidige riket/domene», er han et menneske som oss. Parallelt med dette er han «evig Gud», men dette tilhører det «evige riket/domene».

Et hovedpoeng for Johnson er at når Jesus gjorde under, gjorde han det ikke som Gud. Han var derimot et menneske som var overgitt til Gud. Han ble utrustet til overnaturlige tegn og under gjennom salvelsen. Dette er et av hovedordene i Johnsons teologi.

Denne vektleggingen får Johnson til ved bruk av løsrevne enkeltvers fra Bibelen, og ved å omdefinere selve «Kristus-tittelen». Bibelen og den samlede kirke løfter Jesus fram som «Christos» - «Den Salvede». Alltid Kristus i bestemt form, knyttet til den historiske personen Jesus fra Nasaret. Johnson derimot, omformer «Kristus», «den salvede», til å bli «Salvelsen». Noe som Jesus erfarte, og som alle troende kan få del i på samme vis.

Hvordan ble personen Jesus fra Nasaret til Kristus?
Jo, Jesus ble det gjennom den erfaring han gjorde, og det som skjedde i Johannesdåpen. Her ble han «kvalifisert til å kalles Kristus. Uten denne erfaringen ingen tittel(Kristus)».  (Fra «Face to face with God», 2007) Han ble ifølge Johnson døpt med en dobbel dåp. Først vanndåpen ved Johannes, og så dåpen i Den Hellige Ånd, da duen kom ned over han. Først da ble han Kristus, selv om tittelen hadde fulgt ham siden han kom til jord.

Denne salvelsen skal alle troende søke å få erfaring i. Ja, uten «Kristus-salvelsen» er vi ribbet for all evne til å utføre overnaturlige tegn og mirakel. Her er Jesus vår modell. En som vi kan bli like i liv, tjeneste og oppstandelseskraft. Den som derimot stiller spørsmål til denne «Salvelsen», han definere Johnson som «Anti-Krist», den som er imot salvelsen.

I Bibelen ser vi personen Jesus Kristus stå frem og proklamere, «JEG ER». Joh. 8,58. Den samme Gud som talte til Moses i tornebusken, gikk nå levende omkring i jøden Jesus Kristus. 100 % Gud. 100% menneske. «Den som har sett meg, har sett Faderen», sier Jesus. Joh.14,9

Et ny-åndelige Kristus-bilde
Skillet mellom mennesket Jesus, som har lagt all sin guddommelighet til side... og den guddommelige erfaring og utrustning, som gjorde ham til Kristus... drar oss inn i den gamle gnostiske todelingen/dualismen. Lik den vi finner i det gnostiske «Fillips-evangliet». Den samme tilretteleggingen og «Jesus-bilde» finner du også hos New Age forfattere som Levi Dowlings og theosofisten/okkultisten Alice Bailey.

Bill Johnsons Kristus-bilde og «salvelses-teologi» fører til mange forvirrende og ubibelske konklusjoner. Flere av Johnsons synspunkter er svært omdiskuterte. F.eks. uttalelsen om at Jesus ble «født på ny». Første gang ved Maria og så ved oppstandelsen. Noen av Bill Johnsons bøker er oversatt til norsk, selv om det i oversettelsen ser ut til at enkelte kontroversielle uttalelser er luket bort i forhold til originalutgaven.

Når det gjelder mennesket, går Bill Johnson i Bethel Church i motsatt retning. Mennesket blir løftet opp og gjort større enn det Bibelen gir grunnlag for. Gjennom en «culture of honour» og «positive thinking», løftes mennesket høyt i alle sammenhenger. I undervisning, mentoring og gjennom personlige profetier.

Impulsen fra Kenneth E. Hagin
Hvor har Bill Johnson hentet mye av sine tanker fra? Hva er inspirasjonen til mye i hans verdensbilde, Kristusbilde og menneskesyn? Det skal ikke mye sammenlignende lesning til før en ser at det er Kenneth E. Hagin som legger mange av premissene. Trosbevegelsens lærefar i USA og Skandinavia.

Som vi så tidligere, hevdes det at Jesus utførte sin gjerning, helbredelser og under i kraft av å være salvet av Den Hellige Ånd, og ikke fordi han var Guds Sønn i enestående betydning. Gjennom Johannesdåpen fikk han «Kristus-salvelsen», berøringen som han trengte for å bli Kristus og fullføre Guds plan.  Johnsons utleggelse av «Kristus-salvelsen» sammenfaller helt med det nye som K.E. Hagin fikk åpenbart i en visjon fra 2. september 1950. (Gjengitt i boken av Hagin, «I believe in visions» fra 1972)

Kjell Olav Sannes er prof. emeritus i dogmatikk fra MF i Oslo. Han har skrevet en glimrende bok med analyse av K. E. Hagins lære og teologiske system. Her kastes det også lys og forståelse over mye av det teologiske fundamentet til Bill Johnson og Bethel Church. Sannes har kalt boken «Det guddommeliggjorte menneske og den menneskeliggjorte Gud». Dette betegner samtidig et hovedanliggende i bevegelsen.

Mennesket - skapt til autoritet og herredømme
De første kapitlene i Bibelen gir oss et møte med det skapte og det falne mennesket. Samtidig møter vi det som kan kalles «ursynden». Djevelens lokkende tilbud, - «dere skal bli som Gud». Agnet som rørte ved menneskets trang til selv å herske og opphøye seg, bli Gud. I klassisk bibelsk teologi har kampen mot synden stått her. Det er kampen mellom fristelsen til selvopphøyelse og hersketrang, og det å bøye seg ved den korsfestede Kristus og trygle om nåde og tilgivelse.

Bill Johnson gir oss en helt annen innfallsvinkel. Menneskets hovedhensikt blir nettopp å utøve herredømme og autoritet. Det var gitt mennesket å herske over jorden og skaperverket, for jorden hører menneskene til. Gud hadde delegert sin autoritet til oss. Vi fikk «skjøtet på planeten og dets tilhørende lederstilling».

Mennesket, satt til «djevelens dommer»
Gudsriket og Gudsnærværet fantes bare i Edens hage, utenfor var det uorden, mangel på velsignelse og «opprør». Gjennom å «utøve autoritet» og «herredømme» skulle da mennesket utbre Gudsriket til den skapte verden. Vi skulle vinne det tapte tilbake bit for bit ved å øke i antall, for på den måten «etablere og utvide Guds herredømme over planeten».

Johnson ser for seg at Satan, en av tre-erkeengler, var etter sitt fall blitt kastet ned på jorden da mennesket ble skapt. Han hadde fått lov av Gud til sette opp sitt rike her i den skapte verden. Det var derfor «territoriet omkring hagen var i opprør». Denne tilstanden gjaldt for hele planeten, utenom i Edens hage, der Gudsriket var etablert gjennom Adam og Evas skapelse.

Alt dette skjedde før syndefallet inntraff, og Guds opprinnelige plan og intensjon var «å bringe evig dom over djevelen gjennom menneskeheten». Denne dommen skulle skje gjennom «det nære samarbeidet mellom Gud og menneskene». Vi, mennesker skapte i hans bilde, var de utvalgte som skulle få privilegiet «å utføre Guds dom på alle de falne englene». Det ville bli et passende og sviende nederlag for Djevelen selv, overvunnet av mennesket, av oss! Gjennom vår «autoritet» og vårt «herredømme»!

For å begrunne en slik ny og merkelig tanke finner Johnson frem et vers fra Salme 23,5 «Du dekker bord for meg, like for øynene på mine fiender». Et heller svakt skriftgrunnlag for en eventyrlig fortelling som skal grunngi menneskelig autoritet og storhet.

Mennesket - «gud» i denne verden
Slik tenker Bill Johnsen seg Guds opprinnelige plan. Det var snakk om et partnerskap. Et partnerskap der Gud gir kraft og utrustning til mennesket, slik at det selv kan bli og utføre det mennesket var tenkt til. I likhet med K. E. Hagin deler han også hele tiden tilværelsen opp i ulike deler - «realms» - «verdener/riker». Den jordiske verden - var gitt til oss, mennesket. Her skulle vi herske og ta autoritet. Guds område er himmelen, det er «hans verden». («Når himmelen inntar jorden»-2003/2007, kap.2: «Befalingen blir gjenopprettet» og «Ansikt til ansikt med Gud», 2007/2009, kap. 2 «Velvilje i hans nærvær»)

En syndig og fallen skapning
Gjennom hele Bibelen møter vi mennesket som en syndig og fallen skapning. Frelseshistorien er en historien om folkets synder. Om det å ville «bli som Gud». Om opprør og fiendskap mot Gud.

Samtidig møter vi en hellig, kjærlig og aktiv Gud. En som prøver å vinne det falne mennesket tilbake til seg selv. Som en rød tråd gjennom hele Bibelens historie går soningsveien. I daglige offer knyttet til tabernakel og tempel. I høytider. I ordninger og profetier som vitnet om Han som Gud skulle sende, Messias, Guds fullkomne offerlam. Men er dette virkelig hovedsaken? Bill Johnsons fremstilling følger nemlig et helt annet spor.

Djevelen fikk sin autoritet av mennesket
Syndefallet gikk ut på at mennesket gav fra seg «autoriteten» og «herredømmet» til Satan. Djevelen hadde ikke hatt noen autoritet over det skapte og menneskene om han ikke fått det av mennesket selv. Dette kommer frem gjennom en veldig spesiell tolking av noen få utvalgte bibelsteder. Johnson ( - og K.E. Hagin ) begrunner dette bl.a. med Satans utsagn til Jesus i ørkenen, «for makten er gitt i min hånd» Luk. 4,5.

Jesus vant autoriteten tilbake, og gav den tilbake til oss
Noe av Jesu hovedoppgave blir da å vinne denne autoriteten tilbake fra Satan, og han må vinne den tilbake som et menneske. Derfor vant Jesus denne retten tilbake, ikke som Gud, for han «uttømte seg selv for sine rettigheter som Gud», men som menneske alene. Seieren kunne bare komme gjennom Menneskesønnen, «ved et menneske som hadde et rett forhold til Gud.»

Dette synspunktet begrunnes bl.a. ut fra misjonsbefalingen i Matt.28,18-20. «Jeg har fått all makt i himmelen på jorden... Gå derfor...». Bill Johnson utlegger dette som, «Jeg har fått alt tilbake. Gå nå og bruk det og ta menneskeheten tilbake.»

Etter at Jesus vant autoriteten og herredømmet tilbake, gir han det nå altså tilbake til oss etter Guds opprinnelige plan. Han gir det fra seg, for det er vi som er «skapt til å ha herredømme» over «skaperverket, over mørket - til å plyndre helvete og etablere Jesu herredømme overalt hvor vi går...» Ved å utøve vår gjenvunne autoritet og herredømme kan vi nå ta autoritet over sykdommens, fattigdommens og syndens makt, og «tråkke på alle helvetets krefter». Her ligger vår nye identitet som kristne.

Fellesplattform med trosbevegelsen
Dette er kjente tanker fra Kenneth E. Hagins teologi. Tanken om Adams overdragelse av herredømmet til Satan er en grunnsannhet gjennom hele hans forfatterskap. (Se f.eks. «Authority of the believer» av K.E. Hagin 1967/81) Det legger også et grunnlag for hvordan Hagin vurderer menneskets stilling og funksjon.  Her sammenfaller Hagin og Bill Johnsons undervisning.

Hos K.E. Hagin dras dette grunnsynet på mennesket ut i den ytterste konsekvens. «Adam, you`re the god of this world. You run it. God gave the world to Adam.» Etter overdragelsen av autoriteten ble så Satan denne verdens gud. «Skjøtet på planeten» som også Johnson beskriver, ble Satans skjøte. Ja, faktisk var denne juridiske rettigheten og dette «skjøtet» så sterkt, og Gud ikke lenger kunne gripe inn i den skapte verden, uten ved menneskets medvirken og hjelp.

En ny lære basert på visjoner og opprykkelser
Jesus vant til slutt tilbake autoriteten fra djevelen, og gav denne autoriteten tilbake til mennesket. I følge Hagin har Jesus gitt i fra seg «all makt i himmel og på jord» til den enkelte kristne og menigheten.

Hagin forteller han fikk denne nye læren gjennom en visjon og langvarig opprykkelse til himmelen. Der underviste Jesus selv ham om alt det nye som den kristen kirke til nå ikke hadde vært klar til å ta imot, bl.a. om autoriteten. Hagin kom tilbake til jorden med en ny identitet, og med «alt herredømme og all autoritet» i sine hender. Utrustet med en «autoritets- og befalingsbønn» som kunne brukes til å ta kontroll over djevel, sykdom og alle livets situasjoner. («The Name of Jesus» 1979/1980)

Det menneskesynet som her er skissert, og som Bill Johnson (og Hagin) forfekter, får store konsekvenser for alle ledd i en kristens tro, liv og tjeneste. Det bryter sterkt med Bibelens lære og den evangeliske kirkes tro, og vil skape sterke skiller mellom menigheter og organisasjoner som tidligere stod samlet.

----

Så langt Aarseth. Denne vranglære som her dokumenteres, spres i Rogaland og Norge i 2015. Spesielt gjennom den innflytelse IMI-Kirken har fått i mange kristenflokker. Det er grunn til å holde advarselen mot denne vranglære vedlike. Men ikke minst må vi be om nåde til å forkynne klart og reint Jesu fullbrakte verk for oss.



Kilde:
Region Sørvest: http://www.nlm.no/nlm/norge/region-soervest



tirsdag 5. mai 2015

Fortell ham alt


 
Sangen «Fortell ham alt! Du eier jo en Fader» har en spesiell bakgrunn, som er med å understreke det sterke budskapet i sangen.

Sangen ble skrevet i 1940 av Mauritz Andreas Kristoffer Brekke, ofte bare kalt pastor Brekke. Brekke var født 9. februar 1878 i Ørsta på Sunnmøre, og var nest yngst i en søskenflokk på 10.

Mauritz Andreas kom bort fra Gud i ungdomsårene, men var stadig kalt av Gud. Vinteren 1894-95 kom bergenseren Mons Olsen til Ørsta og hadde møter på bedehuset. Mauritz Andreas gikk ikke på disse møtene. Men en kveld kom en kamerat til ham og sa at han hadde gitt seg over til Gud dagen før, og inviterte Mauritz Andreas med på møte. Han ble med, og den kvelden opplevde han sitt åndelige gjennombrudd.

Han begynte straks å delta på møtene med vitnesbyrd og sang, og ikke lenge etter ble han med andre forkynnere på møteturer. En av dem han reiste sammen med var den markerte forkynneren Per Nordsletten. Per var mer enn 40 år eldre enn Mauritz Andreas, men de kom godt overens.

En gang sa Per til Mauritz Andreas: «Du er ung, og du kan synge for de unge. Og så kan jeg preke, for det gjør jeg bedre enn du. Jeg preker slik at hele Gudbrandsdalen kunne bli frelst. Men de kommer ikke og hører på meg. Men når du som er ung kommer, da vil også ungdommene møte fram. Så skal jeg hjelpe til. At du er ung behøver du ikke rose deg av, for det er ikke din fortjeneste.»

Mauritz Andreas Brekke tegnet av Henry Imsland
i Stavanger Aftenblad i forbindelse med
Brekkes 70 års dag i 1948
 
Brekke hadde mange ulike stillinger i kirker og organisasjoner. Han var ansatt i Trondhjem Indremisjon, Sjømannskirken og Trefoldighetskirken i New York, kretssekretær for NMS i Stavanger og Hamar og kretssekretær i Ryfylke og Jæren Indremisjon. Den siste arbeidsbolken hadde han som døveprest i Stavanger.

Mauritz Andreas Brekke var først og fremst sjelesørger og forkynner. Han brukte mange illustrasjoner i sin forkynnelse, gjerne fra selvopplevde hendelser. Et eksempel på det var at han en gang fikk en fribillett på båten fra Amerika til Norge. Denne fribilletten hadde ikke Brekke sett, for den var sendt direkte til mannskapet om bord. Brekke var sikker på at fribilletten gjaldt reisa og ikke maten om bord. Derfor satt han og familien igjen på lugaren når første måltidet ombord startet. Like etter kom en fra mannskapet og hentet familien, og sa at det sto på billetten at kosten var inkludert.

Dette brukte Brekke for å illustrere den himmelske fribillett: «Vi må se på fribilletten Jesus har gitt oss. Det står «inklusiv kost» på den, så ingen behøver mangle noe underveis.»

 
Fortell ham alt
En dag i 1940 var Brekke på sykebesøk på sykehuset i Stavanger. Han besøkte ei ung kvinne, som ikke fikk det til å be. Hun tvilte på om det var noen hjelp i det. Det var som å tale ut i det tomme rommet, mente hun.

For å hjelpe henne, brukt han et nærliggende bilde: «Her er knappen til ringeapparatet. Når du trykker på den, hva er det da som skjer? Jo, da begynner det å ringe ute på gangen, og så kommer det en søster springende for å se hvem det er som har ringt – og straks kommer hun inn og oppfyller dine bønner.

Slik er det også når du ber – de hører det i himmelen. Ja, selv det minste bønnesukk høres klart der oppe. Og så skynder de seg i himmelen for å bringe hjelp på jorden.» Fra den stunden var ringeknappen en stadig påminnelse om at det nyttet å be!

Etter dette sykebesøket, ble Brekke inspirert til å skrive sangen «Fortell ham alt»:

Fortell ham alt! Du eier jo en Fader Som gjerne hjelpe vil i smått og stort,
Han som for Jesu skyld din synd forlater, Vil ingen hjelpeløse vise bort.

Fortell ham alt! Det meget bedre høres Enn du kan føle i din fattigdom.
Hvert bønnesukk som i ditt hjerte røres, Det høres klart i himlens helligdom.

Fortell ham alt! De skynder seg i himlen Med hjelp til dem som tigger her på jord.
De ser så godt her ned i folkevrimlen, Og kjenner nøye stedet hvor du bor.

Fortell ham alt! Å, nevn din svake side, Fortell ham synden med det navn den bær!
De onde ånder vil i lyset lide, De trives bare der hvor mørket er.

Fortell ham alt, det tunge og det svære, Som du i tanken venter på din vei!
Den tyngste byrde som du prøver bære, Er den du selv på forhånd lager deg.

Fortell ham alt, så er det ei ditt eget, Da har han det i sine hender tatt!
For ham er aldri noen ting for meget, Som seg ved kraftens høyre hånd har satt.

 
M. A. Brekke (foto Bjarne Kvam: Nytt liv på gammel grunn)



Kilde:
Bjarne Kvam: En ordets lansesvinger. M.A.Brekke. Misjonsselskapets forlag
Sangboken, Lunde forlag




fredag 1. mai 2015

Fagforening i NLM


Kan fagforeningsånd og misjonssinn forenes?

Fagforeningsånd
Fagforeningstanken har sin rot i sosialismen. Sosialistiske ideologer fikk med seg undertrykte arbeidere til et opprør mot det bestående. Ofte mot arbeidsgivere som utnyttet si arbeidskraft på det groveste. Selv om ideologien bak fagforeningene var antikristelig og opprørsk, var de en viktig årsak til bedret arbeidsmiljø og lønnsforhold for de ansatte.

Måten å organisere arbeidslivet på, ligger til det verdslige regiment. Her kan vi som er kristne se ulikt på mange ting. Personlig mener jeg at fagforeningsvirksomhet er avleggs og i hovedsak et redskap for å holde ved like gammelt sosialistisk tankegods.

Fagforeningenes slagord er ”stå på krava” og ”krev din rett”. Det er ei ånd der meg og mine rettigheter står i sentrum. Får jeg det ikke som jeg vil, går jeg til streik for å tvinge motparten til å gi etter.

Misjonssinn
Misjonssinn er det stikk motsatte av dette. Misjonssinnet sier ”det er nåde å få tena”. Ingen har krav på eller rett til å være ansatt i misjonen eller ha tillitsverv der. Her er det bygd ene og alene på tillit og på nådegave. Hva har vi som vi ikke har fått?

Hvis misjonsfolket ved dets ledere ikke lenger har tillit til en forkynner eller de vurderer det slik at forkynnernådegaven har ”tørket ut”, da er det klart at forkynneren må finne seg noe annet å gjøre. Det vil være meningsløst om han skal stå på krava og forlange å få fortsette fordi han har lang ansiennitet. Nei, nådegavene er gitt til menigheten og menigheten sender ut de nådegaver de vurderer som gitt fra Gud.

Av den grunn hviler det også et stort ansvar på menigheten, misjonen og dens ledelse. De må vurdere nådegaven ut fra vitnesbyrdet. De er satt til å forvalte og gi rom for nådegavene så disse får virke etter Guds vilje.

Når misjonens ansatte nå har fått sin egen fagforening, om enn med et finere navn, Medarbeiderforeningen, er jeg redd for at en fremmed ånd har fått innpass hos oss. Jeg kan nevne et par eksempel.

Sete i hovedstyret
Et av de første vesentlige utspill fra fagforeningen, var å kreve sete i hovedstyret. I det offentlige er det normalt at ansatte har sete i styret for bedriften. Dette for å kunne ha innflytelse på sin arbeidssituasjon. I misjonen velges hovedstyret ved tillit og etter nøye vurdering av ei valgnemnd. Både ansatte og frivillige kan velges, ikke i ”embets medfør”, men altså av tillit og nådegave.

At en fagforening skal ha sete i et slikt styre, bryter med tanken bak et hovedstyre med hyrde, lære og eldstefunksjon. Et slikt krav viser hvilken ånd som er bak fagforeningen. Det er krav og ikke nåde og tillit.

Heldigvis ble fagforeningens krav avvist av Rådsmøtet (2008), men jeg frykter det kommer igjen. Fagforeninger er ikke kjent for å gi seg før de får det som de vil.

Motpart når viktige avgjørelser skal tas
Etter at fagforeningen ble opprettet er organisasjonen blitt fast motpart og høringsinnstans når viktige saker behandles i misjonen.

Kun halvparten av de ansatte i NLM er medlemmer i fagforeningen. Få av forkynnerne har meldt seg inn. Styret for fagforeningen velges selvsagt av de ansatte som er medlemmer. Det er styret for fagforeningen som oppnevner representanter til ulike komiteer og styrer og som er høringsinstans. Den halvparten av de ansatte som ikke er medlemmer, blir derimot satt på sidelinjen.

Igjen ser vi at innflytelsen skjer via ansettelse og engasjement i fagforening, og ikke på grunnlag av åndelig tillit. Dette medfører også en svært uheldig deling av de ansatte. Det blir et A-lag og et B-lag. De som er med i fagforeningen får innflytelse på mange plan, mens de som ikke har tro for å bli med på slikt, blir satt utenfor.
 
Fagforeningen ble opprettet blant annet på grunn av et ønske om bedret personalbehandling i organisasjonen. At det har vært mye svikt når det gjelder behandlingen av de ansatte, kan vi ikke komme bort fra. Her er det stort forbedringspotensial.

Likevel mener jeg det er å gå feil vei, å trekke inne tankegods fra fremmede ideologier. Også i det verdslige regiments ordninger, må vi tenke kristelig. Fagforeningenes ånd vil snart prege tenkningen innen det åndelige regiment. Da er vi inne på en vei som ikke vil bli til velsignelse for Guds rike.

(Revider artikkel publisert i 2010)