Vi opplever ei åndelig vanskelig tid. I stedet for
gjennomgripende vekkelser, ser vi at det de fleste steder blir færre
misjonsvenner. Tilliten til og respekten for Guds ord er dramatisk svekket i
vårt folk.
Den yngre del av kristenheten er mindre
organisasjonsbevisst enn tidligere generasjoner. Verdsliggjøringen brer om seg.
I denne situasjonen er det lett å tenke at vi må tilpasse oss denne verden mest
mulig, slik at vi ikke støter folk fra oss.
Jan Bygstad hadde en tankevekkende artikkel om
situasjonen i kristen-Norge i Dagen 22. mai 2015. Her er mye til ettertanke.
Artikkelen kan leses her:
Mange tror at færre møter, kortere taler og mer underholdningspreg
på samlingene vil hjelpe. Andre hevder at vi ikke må være så radikale i
forkynnelse og veiledning, vi må holde fram «det som samler». Jeg er overbevist
om at dette ikke er veien å gå. Tvert imot bør vi skjerpe profilen. Det er bare
Herren som kan gi vekst. Vi er satt til å forkynne Bibelens budskap slik det
står.
Jeg vil nevne kort noen punkt der jeg mener det trenges en
spissing av profilen på våre bedehus:
Bibeltroskap
Hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Vanskelige ord
må sees i lys av klare ord. Det Guds ord forkynner, gjelder like mye for oss i
dag som på apostlenes tid. Vi må ikke gi rom for bibelkritikk og bort-tolkning av sannhetene i Ordet.
Samtidig må vi våge å holde fram det Guds ord sier også i saker der Guds ord
går helt på tvers av alminnelig tenkning i samfunnet. Fortielse av bibelske
sannheter kan også være en form for bibelkritikk. Hvordan kan ungdom og nyomvendte
vite at å leve som samboere uten å være gift er synd, hvis det aldri blir
forkynt? Hvordan kan de vite at kvinner ikke skal være eldste/prester hvis de
aldri får høre det i undervisning og forkynnelse?
Forkynnelsen
Skal mennesker bli frelst, må Ordet forkynnes. Skal
mennesker bli bevart, må Ordet forkynnes. I ei tid med liten tro på forkynnelse
som nådemiddel, settes andre virkemidler inn i stede. Men troen kommer av
forkynnelsen vi hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord. Derfor trenger vi
mer tid til forkynnelse og forkynnelse over flere dager i sammenheng. Hjertene
våre er så harde, at Ordet trenger tid for å gjøre sin virkning. Forkynnelsens
innhold skal være Bibelsk fundert, med sentrum i Jesu frelsesverk. Synden skal
forkynnes slik at mennesket ser det er fortapt, og evangeliet skal forkynnes så
fritt som det selv forkynner: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i
Kristus Jesus».
Vekkelseslinjen
Guds ord setter et klart skille mellom frelst og
ufrelst. Himmel og helvete. Skal folk bli frelst, må de vekkes opp av synden og
omvende seg til tro på Jesus. Guds ord sier at det går et skille også i forsamlingene.
Ikke alle som sier Herre, Herre er frelst. Vi skal ikke sette skillet, men forkynnelsen
skal. Stilner disse toner blant oss, blir vår virksomhet søvndyssende i stedet
for vekkende.
Lekmannsbevegelse
Guds ord sier at alle frelste er prester. Alle kristne
har sin nådegave som er gitt for å tjene de andre i forsamlingen. Disse må vi
gi frimodighet og anledning til å bruke. Noen få menn får ei særskilt
hyrdenådegave. Disse skal vise vei, men først og fremst være ledere som hjelper
fram nådegavene. I ei tid med sterkt fokus på forsamling og menighetsbygging,
må vi ikke tenke at lekmannsarbeidet og nådegavebevegelsen er en nødløsning. Det
er viktige prinsipp i Guds rike på jord som gjelder til alle tider. Vekkelsesfolket er også et bønnefolk. Vi trenger en fornyet bønnens Ånd i våre forsamlinger.
Kristen livsstil
I dag blåser man helst av de gamle pietister, men Guds
ord taler klart om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det er et bedrag å
tro at flere vinnes ved å leve mest mulig lik verden og å ha et møteopplegg
preget av verdslighet. Den som er frelst har fått et nytt liv. De løper ikke
lenger med verden i den samme strøm av utskeielser. (1 Pet 4,4) Det er knapt
noe som har utarmet kristenlivet i Norge så mye som den verdsliggjøring som har
skjedd blant oss kristne.
Asafs vekkelse
Asaf holdt på å falle fra Jesus. Han skriver om dette
i Salme 73, og han vitner også om hva som fornyet hans Gudsliv:
«Men jeg – nær hadde mine føtter snublet, på lite nær
var mine trinn glidd ut. For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det
gikk de ugudelige vel….
Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage
i mine øyne – inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det
går dem til slutt….
Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre
hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem
har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på
jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe
og min del for evig.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar