Skriften alene

I dag står det en svær kamp om Guds ord. Er Bibelen eneste absolutte rettesnor for lære og liv, eller er det andre skrifter eller tradisjoner som også må telle med?

Hvordan en har forstått Bibelen, har hatt store konsekvenser for kristenheten opp gjennom tidene. Til alle tider har det stått fram selvoppnevnte profeter som har kommet med tillegg til Bibelen. Tillegg som de hevder skal vektlegges på samme måte som Guds ord. Andre har benektet at hele Bibelen er Guds ord, og sier i stedet at den inneholder både Guds ord og menneskeord som vi ikke er bundet av.

Tillegg til Ordet

Joseph Smith dannet i 1830 mormonernes kirke. Han hevdet at han fikk åpenbart skrifter fra himmelen som var både tillegg til Bibelen og som var korreksjon til NT, som han hevdet var forfalsket. Dette var noe lignende som Mohammed hevdet å oppleve når han fikk «åpenbart» Koranen og stiftet Islam. Et slikt syn på Bibelen, førte til at Mormonerne har en lære som er så mye på sidelinjen av kristenheten, at de ikke kan kalles noen kristen kirke.

Et annet skremmende eksempel på dette, finner vi i Den katolske kirke. Her er det ikke ei egen bok som settes ved siden av Bibelen, men tradisjonen. Den kirkelige tradisjon settes på linje med Guds ord, noe som bl.a. fører til ubibelsk lære om jomfru Maria, paven, skjærsilden m.m.

«Utfyllende» profetier

I mange karismatiske kirkesamfunn og menigheter forekommer en utstrakt bruk av «profetier» og «åpenbaringer» som direkte tale fra Gud. Noen menigheter blir styrt i hovedsak etter slike profetier, mens i andre sammenhenger har profetier og åpenbaringer en mindre dominerende plass.

Kvekerne er kjent for sine stille møter, der de sitter helt stille og venter på «det indre lys» skal åpenbares. «Skriften har altså en annenrangs rolle, det er det umiddelbare opplysning ved Ånden som er hovedsaken». (Wisløff). Forkynnelse av Guds ord bli brukt i liten grad og dåp og nattverd blir ikke praktisert. Kvekerne kan derfor vanskelig kalles en kristen kirke.

Men også i evangeliske sammenhenger er det åpnet opp for slik direkte tale fra Gud utenom Bibelen. Det kan f.eks. være at en forkynner får «åpenbart» at en i forsamlingen han taler til skal reise ut som misjonær, noe han så forkynner som om det kom fra Gud selv. I en annen forsamling søker en kanskje indre bilder, for eksempel ser en for seg i det indre en person med knall rød jakke. Dette tolkes som et hint fra Gud at en har en spesiell tjeneste å utfør overfor den første en treffer på med knall rød jakke.

I luthersk sammenheng ble slikt kalt for svermeri, og det med solid begrunnelse i Guds ord. Jan Bygstad definerer hva som kjennetegner svermeri: «Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.»

Liberal teologi

Den liberale teologi, som dessverre dominerer Den Norske Kirke i dag, går motsatt vei. Den benekter at Bibelen i sin helhet er Guds ord. De hevder at Bibelen inneholder Guds ord, men ikke er Guds ord fra perm til perm. Med ulik styrke blir deler av Guds ord fornektet som gyldig for oss i vår tid. Noen avskriver GT, andre betviler deler av det Paulus skriver og andre igjen hevder at alt i Bibelen må sees i lys av at «størst av alt er kjærligheten». Det som kommer i konflikt med et ullent «kjærlighetsbegrep», kan vi bare se bort fra, hevdes det.

Fruktene av den liberale teologi er skremmende. Guds bud blir satt til side. Bibelen forkynner at homofil praksis er ei synd (av mange) som fører til fortapelse. Liberal teologi ber Gud velsigne synda. Prester og andre pådrar seg et voldsomt ansvar med å veilede folk til fortapelse istedenfor til himmelen.

Skriften alene

Guds ord er gitt oss mennesker fra Gud. Han har åpenbart ordet for sine profeter og apostler, som skrev det ned slik vi i dag har vår Bibel. Dette ufeilbarlige åpenbarte ordet er Guds endelig tale til oss. Alt som ikke kan hentes ut fra Ordet, må avvises som bindende for oss. Men Guds ord advarer også sterkt mot å trekke noe fra Skriften. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2 Tim 3:16). Ikke en tøddel av Ordet skal forgå, sier også Bibelen. (Mat 5,18)

Dette åpenbarte Guds ordet som Bibelen er, er også et inspirert ord. Gud har blåst sitt liv inn i Ordet. Det er nyttig til frelse og lærdom. Skal syndere bli frelst, må de få høre dette inspirert Ord forkynt. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)

Et slikt bibelsyn betyr ikke at alt som står i Guds ord er like forpliktende, ei heller at alt er like lett å forstå. Det er ting i GT som ikke er forpliktende for oss som lever i den nye pakt. Seremonilover, offer og liknende var forbilder som pekte på Kristus. Disse ble opphevet når Jesu kom til jord. (se bl.a. Heb 8-9) Videre gir Ordet selv en god tolkningsnøkkel til vanskelig bibelord: De vanskelig bibelord skal tolkes i lys av klare ord om samme sak. (Se bl.a. 2 Pet 1)

Vi kan stole på Bibelen

Jeg er takknemlig for Guds ord er troverdig og vel verd å motta. Det er et ord og et budskap om Jesu stedfortredende soning, død og oppstandelse som kan flytte en synder fra fortapelsens vei og over på himmelveien. Det er et ord som åpenbarer alt jeg trenger for å bli frelst og bevart på himmelveien. At Bibelen er troverdig, gjør også at jeg på evangeliets grunn kan eie en full visshet om at «det er nok det som Jesus gjorde».

Og fordi Guds ord er så avgjørende for menneskers frelse, setter djevelen alt inn på å så tvil om dettet ordet. Det gjør han både ved å trekke fra og legge til. Satans spørsmål i Edens hage, «Har Gud virkelig sagt?», er selve giften fra djevelen. Får han oss bort fra Guds ord, kan han senere få oss hvor han vil.

Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal være.

Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i ære!

Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død;

O Gud, hvordan det går, La dog mens verden Står,

Det i vår ætt nedarves!

(SB 592)