onsdag 30. desember 2015

Lars Oftedal – stormann som falt

Lars Oftedal (foto aftenbladet.no)
Få kristenledere har hatt så stor innflytelse i kristenliv og politikk som Lars Oftedal. Enda færre har opplevd et større fall enn han.

Lars Oftedal var vekkelsespredikant som opplevde store vekkelser i Rogaland, på Sørlandet, og også andre steder i landet. Han var prest, han startet flere institusjoner for vanskeligstilte barn og voksne, han skrev bøker og gav ut aviser. Han var med i det meste som fantes av styrer i kristelige organisasjoner i Stavanger. Han var politiker, både i bystyret i Stavanger og på Stortinget.

Midt i dette stod han fram i Petrikirken i Stavanger og bekjente at han hadde falt i «usædelig forhold». Han ble fratatt stilling, tillitsverv og ære. Kort tid etter startet han «Stavanger Aftenblad». Jeg vil i denne artikkelen se litt nærmere på hvem denne mannen var. Min hovedkilde er Berge Furres nesten 900 siders biografi om Oftedal, som kom ut i 1990, tre år før Aftenbladets 100-års jubileum.



De første årene
Lars Oftedal ble født i Stavanger 27. desember 1838. Han var nummer tre av sju søsken. Foreldrene het Gunhild og Svend Oftedahl. Faren Svend, hadde røttene sine fra Oltedal (også kalt Oftedal) i Gjesdal. Her hadde slekta bodd i generasjoner. Svend sin tipp oldefar het Njell Ivarsen Øvre Oftedal (1651-1739). Farmor mi, Olava Sandvik (f. Tengesdal) stammet også fra Njell.

Svend Oftedahl sin far flyttet fra Oltedal til Ålgård kort tid etter at Svend ble født. Her var han leilending, men beholdt odel på Øvre Oltedal. Sven var odelsgutt og ønskte å overta garden, men han ble istedenfor lærer på Storhaug i Stavanger.

Mor til Lars Oftedal het Gunhild Ommundsdatter Stokke. Hun vokste opp i en haugianerfamilie på Stokka. Far hennes var fra Bø på Randaberg.

Lars ble syk som liten gutt. Han fikk sykdommen rakitt, som hemmet vekst og utvikling. Barn med denne sykdommen ble ofte hjulbeint og runde i kroppsform. Slik gikk det også med Lars. Men om han kroppslig var en pusling, klarte han seg godt. Han gikk almueskole, og latinskolen på Kongsgård. 21 år gammel reiste han til Kristiania for å studere. Han ble i hovedstaden fra 1859 til 1864, og var etter disse årene ferdig utdannet teolog.

Lars studerte under de kjente professorene Caspari og Gisle Johnson. Den sistnevnte preget en hel prestegenerasjon med sin levende bibeltro kristendom. I oktober 1861 ble Oftedal omvendt. Dette skjede under talen til en medstudent. Han skriver selv: «Til Slutningen fikk jeg dog Fred, endog det vared længe: den forlorne Søn var funden. Herren være lovet for sin Naade!»

Etter dette vokste det fram en trang til å vitne om det han selv hadde opplevd, og om Jesus som veien til himmelen. Han debuterte som forkynner i Våle kirke andre juledag samme året som han ble omvendt, og fortsatte med forkynnervirksomhet under studiene.

I Oslo traff han Olava Mathilde Olsen, og de ble forlovet i 1862. Etter ei tid som forlovet, ville Lars oppheve forlovelsen. Men det medførte store protester både fra Mathilde og hennes foreldre. Lars lot seg presse, og ekteskap ble inngått 9. februar 1865.


Prest og vekkelsespredikant
Første stopp etter fullført utdannelse var som indremisjonær i Bergens Forening for den indre Mission. Dette var en nystiftet indremisjonsforening, en lekmannsorganisasjon som forkynte Guds ord utenom kirkene. Den første tid var prestene i byen positivt stillet til Oftedals utstrakte møtevirksomhet, men det varte ikke lenge før han kom i konflikt med prester og biskop.

Neste stopp var et kall som sjømannsprest i Cardiff i Wales. Her virket han i perioden 1866-1868. Han fikk god inngang blant sjøfolket og sjømannskirken hadde god oppslutning og gikk økonomisk godt i hans tid. Også her klang vekkelsestonen klart i hans forkynnelse, og han var heller ikke redd for å refse prester som forkynte vrangt. Dette førte han i konflikt med sjømannsmisjonens ledelse i Bergen. Det hele endte med at han ble oppsagt fra sin stilling.

Vel tilbake i Norge, ble Oftedal engasjert av indremisjonsforeninger som forkynner. I Arendal opplevde han vekkelse og folk strømmet til hans møter i stort antall. Langt fra alle prester var glad for denne lekmannsvirksomheten, og konfliktene med prestene ble også her mange. Samme hvor Oftedal kom for å forkynne, ble lokalene for små. Ryktet om denne stortaleren spredde seg ut over landet. Ofte til prestenes stor fortvilelse.

På nyåret 1870 søkte Oftedal prestekall. Han ble ansatt som stiftskapellan i Agder stift og skulle virke i den vestlige delen, det vil si i Vest-Agder og Rogaland. Stiftskapellanen skulle fungere som prest når et kall sto ledige, ofte i skifte mellom to prester. Han hadde denne stillingen i fire år, fram til 1. februar 1874. I løpet av disse fire årene var han prest på ti ulike steder, og samme hvor han kom ble det større eller mindre vekkelser. Tiden i Avaldsnes og i Sokndal var spesielt rike, med gjennomgripende vekkelser.

Kapellan og sokneprest
I 1874 var tiden som «omreisende vikarprest» over, og han fikk en fast stilling som kapellan i Hetland ved Stavanger. Hovedkirken var Hetland kirke på Storhaug, med anneks blant annet på Randaberg. Oftedal ble veldig godt mottatt i Stavanger. Og han lå ikke på latsiden. I tillegg til de oppgaver som fulgte med prestekallet, hadde han også voksenskoler og bibellesninger rundt om i heleprestegjeldet. Overalt var tilstrømningen til samlingene stor og det gikk ikke lenge før han også ble invitert til møter i Stavangers menigheter.

Hatland kirke (foto dimu.org)

Året etter at han begynte som kapellan i Hetland, bygde han et eget bedehus, Bethania. Dette lå i nabosoknet, og ble årsak til konflikt med prestene der. Dette gjaldt først og fremst den populære presten Johan Ernst Welhaven. Konflikten gjaldt både om kirkelig orden, syn på lekmannsvirksomhet og ulike lærepunkt. Striden med Welhaven ble hard og langvarig, og endte med at Welhaven søkte seg bort fra Rogaland.



I tillegg til Bethania, bygde også Oftedal ut et omfattende sosialt arbeid i Bergelandsgaten. Biskopen fikk inn mange klager på denne virksomheten i «feil» sokn. Løsningen kom da Welhaven reiste fra byen. Da ble stillingen hans i St. Petri menighet ledig. Oftedal søkte denne stillingen som residerende kapellan, og fikk den til tross for to andre søkere som var bedre kvalifisert. Årsaken til dette var et ønske om å få Oftedals virksomhet i Bergelandsgaten «legalisert». Som prest i St. Petri menighet, var han også prest for Bergelands kvartalet. Lars Oftedal var kapellan i St. Petri fram til 1885. Da ble han forfremmet til sokneprest i samme menighet. Han var sokneprest her til han gikk av i 1891.

Ingen prest i Rogaland, eller kanskje i hele landet, var så populær som Lars Oftedal. I sin egen menighet og på sine mange talerreiser samlet han fulle hus. Men han fikk også mange motstandere og var konstant i konflikt med andre. Etter hvert stilnet vekkelsene, men Oftedal samlet likevel fulle hus og hadde mange støttespillere både i Stavanger og ellers i bispedømmet.

Petrikirka (foto dimu.org)

Bethania og Vaisenhuset
I 1875 sto Betania bedehus ferdig, men det ble for lite allerede ved åpningen. Oftedal satte derfor umiddelbart i gang med å bygge ut bedehuset, og i 1876 var nye Bethania ferdig. Det var da kanskje Norges største forsamlingshus og rommet 3000 personer. De fleste som kom på Oftedals mange samlinger på bedehuset var fattige. Det var tjenestejenter, dagarbeidere, småhåndverkere, men også noe få av byens overklasse.

Etter at bedehuset sto ferdig, fortsatte Oftedal med en omfattende byggevirksomhet på Bergeland. I 1877 sto Bethania Vaisenhus ferdig, et hjem for fattige og vanskeligstilte gutter. Vaisenhuset hadde plass til 50 gutter, og ble umiddelbart fullt.

Neste prosjekt var kjøp av en gard like utenfor bygrensa ned mot Gandsfjorden. Denne fikk navnet Emmaus og hadde en dobbel hensikt. Den skulle skaffe mat og melk til Vaisenhuset og den skulle være et utfluktssted for guttene.

Fra Bethania i 1939. (foto Stavanger byarkiv)

Så fulgte Tabitahjemmet i 1877, et hjem for fattige sjømannsenker. Magdalenahjemmet i mai 1878, et hjem for «falne kvinner» og prostituerte. Børnhjemmet høsten 1878, for småbarn fra 0-8 år. Deretter på rekke og rad: Vaisenhus 2, Guttehjem 3, Herberg for Embetsmænds børn, Lindøen Opdragelsesanstalt, Vaisenhusets Arbeidsskole, Pigehjemmet og Studenterhjemmet i Kristiania.

Allerede i 1872 kom han ut med første nummer av det oppbyggelige bladet «Bibelbudet». I 1880 startet han bladet «Vaisenhus-Tidende», ett informasjons- og tiggeblad for Oftedals store diakonale arbeid. Han gav ut sangboken «Basunrøst og Harpetoner» som til sammen kom ut i 125 000 eksemplar. I 1878 startet han avisen «Vestlandsposten», som snart ble en av landets største aviser. På det meste var det kun «Verdens Gang» som var større.

Alt dette gjorde Lars Oftedal til en mektig mann, ikke bare åndelig, men også økonomisk og politisk, i Stavanger og også på landsbasis. Inntektene til institusjonene var stor, og regnskapet var ikke alltid like klart i skille mellom privatøkonomi og institusjonsøkonomi. Men det ble aldri avdekket noe økonomisk straffbart.

Stortingspolitiker
Det tok ikke lang tid før Oftedal begynte å engasjere seg i politikken. I 1876 engasjerte han seg til fordel for Venstres kandidat til stortingsvalget, ved å skrive et lite innlegg i venstreavisen «Stavangeren». Dette vakte oppsikt, da de aller flest prester og embetsmenn på den tid stemte Høyre. Oftedals egen avis «Vestlandsposten» ble snart et organ for Vestrepolitikk. I 1882 ble Oftedal valgt som representant for Vestre til Stortinget. Han ble ikke gjenvalgt i 1885, men ble valgt på ny i 1889. Han ble også valgt i 1891, men frasa seg dette valget etter fallet. Oftedal var også innvalgt i bystyret i Stavanger i mange år.

På Stortinget forbindes han først og fremst med hans intense kamp for at ikke forfatteren Aleksander Kielland skulle får dikterlønn. (Se under) Bortsett fra i denne saken, engasjerte han seg lite i debatter i Stortinget. Han var også i periodene på Stortinget, mye ute og forkynte Guds ord på Østlandet.

1880-årene var ei brytningstid i det politiske Norge, og Oftedal var med i behandlingen av mange viktige saker, bl.a. Dissenterloven, Riksrettssaken, forholdet mellom stat og kirke og altså den nevnte Kielland-saken. Han hadde også et stort engasjement for avholdssak og «sædelighetssaken». Oftedal gikk under navnet «Venstre-presten» og ble også i politikken både elsket og hatet.

Waisenhuset (tegning ukjent)

Oftedal og Kielland
I 1884 søkte den berømte Stavanger-forfatteren Aleksander L. Kielland om dikterlønn, men søknaden ble avslått av regjeringen. Oftedal var sterkt imot at Kielland skulle får dikterlønn fra staten, fordi han mente at Kielland med sin diktning undergravde den kristne moral. Saken kom opp i Stortinget i 1885. Saken falt, med Høyres og et stort mindretall av Venstres stemmer, deriblant Oftedals.

Mange av datidens stor kulturpersonligheter engasjerte seg sterkt til fordel for Kielland, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsund. Og Oftedal var den store syndebukken.

Etter at Kiellands søknad ble avvist for tredje gang i 1887, tok Kielland hevn på Lars Oftedal ved å skrive romanen «Sankt Hans Fest». Berge Furre skriver: «Ein meir infam prestekarikatur er ikkje presentert i norsk litteratur enn hovedpersonen her, Morten Kruse». Og alle var klar over at Lars Oftedal var modellen for Morten Kruse.

I romanen fortelles om en stor St. Hans fest som ble planlagt i Stavanger. Ideen dukket opp mens byens mektige prest var på reise. Snart var hele byen engasjert i planleggingen, og mat kjøpt inn. Men så kom Morten Kruse heim og fikk høre om festen. Han satte i gang en intens aksjon for å få stoppet festen, ved hjelp av sine venner i menighet og institusjoner. Vennen kalte Kielland for «Kruses kaniner». Med overtalelse og trusler fikk han så godt som alle til å trekke seg fra festen, og den ble avlyst. Istedenfor St. Hans fest, ble det storfest på prestens bedehus.

Karikatur etter fallet. (fra avisen Vikingen)

Oftedal og Rettedal
Tormod Rettedal var navnet til en markert forkynner som virket samtidig med Lars Oftedal. Rettedal var fra Forsand, og ble omvendt tidlig på 1870-tallet. Han begynte straks å reise som bibelbud og senere forkynner. Han kom tidlig i kontakt med Oftedal, og selv om de begge var sterke personligheter, så det ut til å forholdet dem imellom var godt den første tiden, selv om det aldri ble noe nært vennskap.

I 1888 leide Oftedal ut Bethania til Bjørnstjerne Bjørnson. Han skulle holde et foredrag mot flerkoneri. Bjørnson var fritenker og det vakte oppsikt blant kristenfolket at Oftedal slapp til Bjørnson i Bethania. En av dem som reagerte kraftig var Rettedal. Han gikk rett til Oftedal og sa at «kristenfolket hadde ikke bygd Bethania for «fritenkjarar». Oftedal reagerte med sinne og sa at ingen trengte fortelle han hvem som skulle tale i Bethania, det bestemte Oftedal! Slik skiltes de.

Etter dette vokste det fram en opposisjon mot Oftedal blant Indremisjonsfolket, og Rettedal var en av førerne for opposisjonen. Rettedal og hans folk startet også et misjonsblad, «Hilsen fra Broderkretsen», i opposisjon til Oftedals blad «Bibelbudet». «Hilsen fra Broderkretsen» hadde 6000 abonnenter allerede etter et år. Dette viser at opposisjonen mot Oftedal var blitt sterk. Mange var urolige for og lei av at Oftedal hadde siste ordet i alt som skjedde i Indremisjonen.

Likevel fikk ikke opposisjonen flertall, før etter Oftedals fall. Under årsmøtet i 1892 fikk opposisjonen flertall i styret, og det første de gjorde var å kalle Rettedal til en to ukers møteserie. Rettedal hadde for øvrig året før, vært sentral i stiftelsen av en ny misjonsorganisasjon, «Kinamisjonsforbundet».

Forkynnelsen
Lars Oftedal var sterkt preget at teologiprofessor Gisle Johnson og av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. I de første årene opplevde han store vekkelser og forkynnelsen var preget av det. Han var direkte i sin forkynnelse. Formen var mild og evangeliet ble forkynt fritt, men han var også kraftig i sin beskrivelse av vantroen og egenrettferdige. Her er et lite eksempel:

«O gruelige Lod! Helvede, det evige Pine, Graad og Tænders Gnidsel, evigt Mørke, Udelukkelse fra Guds rige og Forkastelse fra Guds Ansigt til Pølen som brænder med Ild og Svovel, hvor Ormen ikke dør, og Ilden ikke slukkes. Dette er ikke alene en Virkelighed, som bliver de fleste Menneskers Lod, men jeg frygter for at der under dette Tag skal staa dem, hvis evige Lod bliver denne, fordi de ikke annammede Sandhedens Kjærlighed til deres Frelse.»

Oftedal publiserte mange av sine preiker, både i aviser og i bøker. Men disse trykte taler gir ikke et rett bilde av hans forkynnelse. Den muntlige og inspirerte formen, forsvinner i en mer teoretisk form. Jeg har selv lest hans pasjonspreiker utgitt i boka «Vor Frelsers Jesu Kristi Lidelse. Atten Betragtninger», Stavanger 1881. Her er mye godt stoff, men i en omstendelig og tung form.


Men at han i sin muntlige forkynnelse nådde langt, viser det som skjedde med forfatteren Arne Garborg. Han var kritisk til Oftedal, men gikk likevel for å høre han. Han forteller om dette i «Knudaheiebrev». Under første del av Oftedals tale, satt Garborg kritisk og vurderende. Men så skjedde noe:

«Med ein gong var desse kloke Tankane burte for meg. Eg hugsa kje lenger Lars Oftedal. Eg visste kje kven det var som tala; men han tala til meg. Ende fram til meg. Som det kunde vera han Far; eller ein annan av mine eigne. Eg sat der fjetra, raadlaus, mest rædd; visste kje kor eg skulde gjera av meg. Han kom so beint innpaa meg; her vart ikkje umrøme; det var som eg vart tekin i Akslene og haldin fast. Han tala til meg som ein mann med sin Næste. Og Gud betre meg: Mannen hadde Rett. Han hadde Rett. Kor kunde ein no gaa saa tankelaus gjennom Verdi..»

På åttitallet skjedde det en gradvis endring i innholdet i Oftedals forkynnelse. Tyngdepunktet gikk mere over til «det daglige Livs Indvielse til Gud». Det ble også slutt på vekkelsene, men Oftedal samlet fremdeles stor skarer under sin talerstol. Han var fast predikant på kretsmøtene til Ryfylke og Jæren Indremisjon og Hardanger, Sunn-Hordaland Indremisjonsforbund, og var stadig på farten med Guds ord helt fram til fallet i 1891.

Det store fallet
I ettertid er det som skjedde søndag 1. november 1891, det som Lars Oftedal først og fremst har blitt husket for. Gjennom hele hans virksomhet gikk det rykter om Oftedals forhold til kvinner. At ekteskapet med Mathilde ikke var varm og intimt, var noe mange så. Men at han skulle hatt et forhold til andre kvinner, ble ikke bevist, selv om mange gjorde mye for å finne noe å felle ham på.

Den nevnte november-søndag, skulle Lars Oftedal være forrettende prest. St. Petrikirken var sprengfull, men da gudstjenesten startet var det kapellanen som var prest. Oftedal satt framme i vanlige klær. Da gudstjenesten var slutt, sto Oftedal fram og bekjente og ba om tilgivelse for at han «har gjort seg skyldig i usædeligt Forhold og gjort Forargelse i Menigheden. Dette er min Skam og dybe Sorg.»

Nyheten slo ned som en bombe. En av byens mektigste menn og en av de mest profilerte prestene i Norge bekjente at han hadde opptrådt «usædeligt». Ryktene gikk som ild i tørt gress og beskyldningene mot han kom i sterke ordelag. Det førte til store oppslag i aviser i hele Norge, ja, til og med i Norden og i England.

Oftedal ble presset til å si opp sin stilling som prest, og fikk avskjed i unåde. Han overførte institusjonene sine til Indremisjonen. Slaget og fallet var enormt. Men hva var det han egentlig bekjente?



Etter nøye granskning både like etter fallet og av forskere i senere tid, er det kun ført bevis for følgende. I 1883 var Caroline Torbjørnsdatter Ommundsen tjenestepike hos Oftedal. Hun ble senere gift med Karl Ludvig Gjermoe som var kapellan under Oftedal. Sommeren 1891 var hun og mannen bosatt i Hægebostad som prestefolk. En annen prest prøvde å finne noe å felle Oftedal på, og besøkte Gjermoes. Da fikk han en bekjennelse fra henne om noe som skjedde i 1883, åtte år tidligere. Caroline fortalte at Oftedal hadde vært nærgående og «gjentagne Gange med uterlige Ord… søgt at bringe hendes Haand i Berørelse med sine Kjønsdele.»

Denne beføling var det Oftedal bekjente i Petrikirken noen måneder senere og som han også i ettertid erkjente. Ryktene ville ha det til at han hadde gått «fra seng til seng», men det har aldri blitt avslørt eller erkjent noe annet enn denne beføling – som jo i seg selv er dypt alvorlig.

Bekjennelsen til Caroline Gjermoe kom biskopen for øret gjennom et anonymt brev, og da dette ble kjent for Oftedal, valgte han å stå fram for menigheten og bekjenne si synd.

Siste år
Fallet for Lars Oftedal var totalt. Kirker og bedehus ble stengt for han. Han ble utestengt fra nattverdbordet, men fikk komme tilbake som nattverdsgjest noen måneder senere. Videre måtte han si fra seg ansvaret for institusjonene og avisene og han måtte si fra seg plassen på Stortinget. Han sto igjen som en ribbet mann, men han la ikke inn årene for det.

Allerede to måneder etter bekjennelsen, hadde han oppbyggelsesmøter i noen heimer. Snart begynte han å leie forsamlingshuset «Totalen» til møter. Han begynte også å gi ut forkynnelse i små skrifter. I 1893 bygde han et nytt og stort bedehus i Bergelandsgaten, Salem bedehus med plass til 1600 personer. Dette huset ble imidlertid et for stort løft for han, og han solgte huset noen år senere og kjøpte et mindre forsamlingslokale.

Førsteutgaven av Stavanger Aftenblad
(fra nb.no)

Den 1. september 1893 startet Oftedal en prosjekt som enda eksisterer. Han gav da ut sitt første nummer av dagsavisen Stavanger Aftenblad, med seg selv som redaktør. Avisen ble en stor suksess. Ett år etter oppstart var hver fjerde husstand i Stavanger abonnent på avisen.

I 1898 stilte han på ny til valg til Stavanger bystyre. Oftedal ble langt mer politisk radikal sine siste år, og skiftet fra Moderate Venstre til Venstres radikale del. Under bystyrevalget stilte han med egen liste. På den lista førte han opp sitt eget navn de nødvendige 60 ganger, og ingen andre navn. Av 2019 stemmeberettigede, gav 107 Oftedal sin stemme. Det gav hans liste to mandater, men siden det bare var Oftedals navn på lista, ble det med ham. Sammen med andre Venstrelister, fikk Venstre flertall i bystyret. Det var en politisk oppreisning for Oftedal.

Mathilde Oftedal hadde stått ved mannen side gjennom et langt liv. Ekteskapet hadde vært problematisk, og i 1897 gikk det ikke lenger. Mathilde pakket kofferten og reiste fra han. Et vanskelig ekteskap endte i skilsmisse.

To år sener ble Lars Oftedal syk. Han led både av bronkitt, gikt og diabetis. Sykdommen ble mer alvorlig ut over vinteren og våren, og 2. mai 1900 sovnet han stille inn vel 61 år gammel.

Den mest brukte av Lars Oftedals sanger ble skrevet året etter den store bekjennelsen. Det passer å avslutte disse linjer med den sangen:

Hvem kan sige ud den lykke
At faa være Jesu ven,
Gaa med Friheds brudesmykke
Hjem til Gud i himmelen.
O, hvor saligt, o hvor saligt
At faa være Jesu ven. (v.1)

Før jeg laa i skam og vaade;
Thi min synd var tung og svar,
Da kom Jesus med sin naade,
Gjorde mig til ærens kar.
Der han saa mig, der han saa mig
I mit blod, han sagde: lev! (v.2)

Han mig toet ren i vandet,
Skylte af mig alt mit blod,
Største synderen i landet
Salvet han med oljen god.
Og han gav mig, og han gav mig
Dobbelt op for al min synd. (v.4)

Sangen var på i alt sju vers. Jeg har bare funnet teksten til disse tre. I 1927 reviderte Anders Hovden fire av versene og omsatte dem til nynorsk. Det er denne versjonen som er brukt på bedehusene:

Kven kan seia ut den glede Å få vera Kristi brud,
Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen, til Gud!

Før eg låg i synd og våde, Tung var all min gang og veg.
Då kom Jesus med sin nåde, Å, kor glad han gjorde meg!

Ja, den dagen - å, for sæle! Aldri meir eg gløymer den,
Då eg høyrde hyrdingmæle, Då eg vart ein Jesu ven!

Kven kan seia ut den fagnad Å få høyra Jesus til!
Jesus er mitt liv, min lagnad, Hans eg evig vera vil!



Kilder:
Berge Furre: Soga om Lars Oftedal
Oscar Handeland: Vårløysing I
Lars Oftedal: Jesu Kristi Lidelse
Lars Oftedal: Basunrøst og harpetoner
Stavanger Aftenblad: aftenbladet.no
Norsk Biografisk Leksikon: nbl.snl.no









torsdag 17. desember 2015

Ingen er som Gud

Han tar bort misgjerning! Han går overtredelse forbi! Han holder ikke for evig fast på vrede! Han har lyst til miskunn! Han skal igjen forbarme seg over oss! Han skal trå våre misgjerninger under føtter! Han skal kaste alle våre synder i havets dyp!

Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, slik du med ed lovte våre fedre i fordums dager. (Mika 7:18-20)

Hvem er en Gud som du?
Profeten Mika lovsynger Gud i dette avsnittet. «Hvem er en Gud som du» sier han. Israelsfolket var omgitt av hedninger på alle kanter. Det var de i Egypt. Det var de under vandringen i ørkenen og etter at de hadde fått sitt lovede land. Disse hedningene var en konstant fare for deres gudsliv, for israelsfolket ble fristet til å dyrke andre guder enn den ene sanne Gud.
   
Ingen av de avguder som hedningene dyrket var guder. For det finnes bare en Gud. Avgudene er menneskeskapte og kan bare føre mennesker inn i trelldom. Det hadde israelsfolket rik erfaring med, og derfor kan profeten Mika nærmest juble ut disse ordene: Hvem er en Gud som du! Hele Israels historie vitner om det. Kong David satte ord på det i mange av sine salmer. Vi tar med et eksempel:

Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. (Sal 103:8-10)
   
Og likevel, Israelsfolket valgt gang på gang og heller tilbe avgudene. Det førte dem i ulykke og nød. Og vi ser det samme i dag. Vårt folk forlater Jesus og tilber avguder med mange forskjellige navn. Det kan være sosialisme, kapitalisme, mammon dyrking, nyhedenskap og antikristelige bevegelser. Syndenaturen forblinder. Mennesket bedras. Det er en stor smerte.
   
Men når en synder blir frelst og får Den helliga ånds lys over livet, kan en ikke annet enn si med Mika: Hvem er en Gud som du! «Jesus det eneste, helligste reneste, navn som på menneskelepper er tatt.»

Tar bort misgjerning
Hvorfor er ingen som Jesus? Hør Mikas vitnesbyrd om Jesus: Han tar bort misgjerning!  Han går overtredelse forbi! Han holder ikke for evig fast på vrede! Han har lyst til miskunn! Han skal igjen forbarme seg over oss! Han skal trå våre misgjerninger under føtter! Han skal kaste alle våre synder i havets dyp! Det er neste overveldende.
   
Jeg hadde ei veldig god tid åndelig sett i militæret. Jeg hadde vinteren før kommet gjennom til bevisst liv med Jesus. Dette var levende for meg også mens jeg var i militære. Jeg husker mens jeg var på kurs på Håkonsvern i Bergen, at løftene åpnet seg for meg. Jeg måtte finne fram et ark og skrev ned løfte på løfte, velsignelse på velsignelse. Lista ble lang!
   
Jeg kom på dette når jeg leste denne herlige lista Mika minner oss om. Tenk Jesus tar bort misgjerning. Tenk på alle synder og mislykkede gjerninger du har gjort. Jesus tok dem bort, da han naglet dem til korset. Jesus er hellig Gud som ikke kan tåle synd. Gud er vred mot all synd. Men så sier altså ordet at Jesus ikke holder fast på sin vrede til evig tid. Hvorfor? Fordi Gud lot sin vrede over dine synder ramme Jesus.


Jesus kastet alle våre synder i havets dyp, fortsetter profeten. De er borte. De er glemt. De er ikke som ubåten på Fedje som ble senket på havets dyp full av kvikksølv og som nå etter mange år begynner å bli en fare for oss. Nei, det er et bilde på at syndene er utslettet, slik det står i Kolosserbrevet: Han utslettet skyldbrevet, mot oss…

Har lyst til miskunnhet
Så er det så herlig det som står om Jesus: Han har lyst til miskunnhet. Andre steder står det at han lengter etter å være nådig mot deg! I Jeremia står det om Jesus: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Jesus elsket oss fra evighet av, med en kjærlighet vi ikke kan fatte.

Noen spotter Gud med å spørre hvordan vi kan tro på en Gud som kaster noen i fortapelsen. Det er å snu saken helt på hode. Vi mennesker valgte selv å gå bort fra Han som elsker oss med en evig kjærlighet. Vi valgte selv fortapelsen framfor himmelen. Når fallet er skjedd, står ikke Jesus å gnir seg i hendene og gleder seg over å kaste syndere i fortapelsen. Det er så langt fra sannheten som det går an. Nei, det skar han i hans hjerte. Hans evige kjærlighet og lyst til miskunn drev han til korset, drev han selv inn under Guds vrede:

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh 3:16)

Jeg er så glad og takknemlig for å tilhøre en frelser som har lyst til og lengte etter å være nådig.

Løftene holder
Den herlige frelse som Mika vitner om, er noe Jesus med ed har lovet allerede fra Adams tid. Derfor står løftene fast. «Den som har Sønnen har livet.» «Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus



(Andakt på nattverdmøte på Moi 13. mars 2014)