Forsamling, forening – forvirring?

Solberg bedehus på Tøtdal i Namdal

I flere av misjonsorganisasjonene på bedehusene er det for tiden et sterkt fokus på danning av forsamlinger. Samtidig er mange små foreninger litt urolige – hva med oss?

Det sterke fokus på forsamlingsarbeid, har etter min mening to hovedgrunner. Den viktigste er at noen ledere i enkelte byforsamlinger har vært i USA og besøkt store menigheter som har «lykkes» i å samle enormt med folk. De har hentet inspirasjon fra menigheter som Willow Creek, Saddleback og Bethel Church. Den andre grunnen er at mange småbarnsfamilier ønsker en samling søndag formiddag der de også kan få praktisert både forkynnelse, dåp, nattverd og konfirmasjon («full pakke»).

Denne prosessen har nok skapt en del forvirring med tanke på begrep om menighet og kirke. Inspirasjonen fra kirkevekstmenigheter i USA har i tillegg ført til en teologisk påvirkning som ikke er sunn.

Fra Namsos misjonsforsamling

Hvem er kirken?

Ludvig Hope var den store kirketeologiske tenker i Misjonssambandet. Han holdt sterkt og klart fram at «kirken er Guds folk». Dette har han bibelsk belegg for å si. Guds menighet er ikke en ytre organisasjon, men levende gjenfødte personer. Kirker og organisasjoner er bare «stillas» som Gud og hans menighet bruker for å nå ut med evangeliet.

Hope sitt kirkesyn har god støtte også i luthersk kirketenkning. I bekjennelsesskriftet Confessio Augustana står følgende: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.»

Dette betyr at det er like mye Guds menighet, kirken, som samles når 2-3 kristne samles om Guds ord, nattverd og bønn i en heim eller på et lite landsens bedehus, som når en forsamling på flere hundre samles i en av byene. Menigheten er de gjenfødte kristne samlet, ente det er mange eller få.

Menigheten på Arnøy i Nærøy

Forening eller forsamling

Når en hører de mest ivrige forsamlingstalsmenn argumentere, kan en noen ganger få inntrykk av at det er ulike trinn i Guds menighet. Det er flott med foreninger, enda bedre med misjonslag der flere foreninger går sammen om møtevirksomheten, men toppen på det hele er når en får gå fra misjonslag til forsamling.

Jeg tror ikke det er mange som bevisst tenker slik, men talemåten og argumentasjonen kan til tider lede tankene i den retning. Det har jeg i alle fall møtt på små steder hvor de ikke har noen mulighet til å organisere et forsamlingsarbeid på samme måte som på større steder. Der har jeg møtt spørsmål som: «Hva skal vi gjøre, vi er for få til å danne forsamling?» «Er det arbeidet vi driver på vårt lille bedehus, mindre viktig og mindre verd enn misjonsarbeidet i de store forsamlingene?» «Vi kan ikke tilby dåp og konfirmasjon, for vi er jo ikke forsamling!»

En annen kjent problemstilling er at på de fleste bedehus er det gjerne 4-6 misjonsorganisasjoner som har sitt arbeid. Og hver organisasjon består gjerne av noe få personer. På disse bedehusene er det god tradisjon for å støtte opp om hverandres møter, selv om forpliktelsen er størst når «min» organisasjon har sine samlinger.

Bjarne Mork på talerstolen i Namsos

Forkynn ordet!

Guds menighet sitt oppdrag her på jord er å vinne sjeler for himmelen. Hvordan har Gud bedt oss gjøre det? Jo, det står tydelig i Guds ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Vårt kall er å forkynne evangeliet til store og små, og å legge til rette for forkynnelsen. For syndere blir frelst ved å høre evangeliet forkynt, og Guds barn blir bevart ved å høre det samme budskapet.

Dette er prioritet nummer en! For å gjøre dette trenges ikke noe stort apparat og flott organisering. Og derfor er det så uendelig viktig at Ordet blir forkynt i store byer og små bygder. Om vi organiserer møtene forskjellig, om vi er mange eller få til å dele på oppgavene, det betyr lite. Det viktige er at Ordet blir forkynt til store og små. Det er oppmuntrende å møte trofaste misjonsvenner som år etter år legger til rette for hørelsen av Kristi ord.

Misjonssentert Namsos

Stå sammen, ikke slå sammen

På mange bedehus er organisasjonsbevisstheten avtakende. Dette gjelder ikke minst blant ungdom og unge voksne. Vi møter spørsmål som: «Hvorfor trenger vi ulike organisasjoner? Vi er så få at det er best at vi står sammen.» «Er det ikke et dårlig vitnesbyrd utad, at vi er så oppdelt i organisasjoner på bedehuset?»

Resultatet av slike spørsmål ser vi noen steder. Det dannes «bedehusforsamlinger» uavhengig av organisasjonene. Hovedvirksomheten drives av denne uavhengige bedehusforsamlingen, mens organisasjonene kommer inn med sine møter innimellom. På andre bedehus har to organisasjoner dannet en felles forsamling, gjerne organisasjoner som står nær hverandre teologisk.

NLM har ikke anbefalt slike løsninger, noe jeg støtter. Som Guds barn har vi fått et større kall enn bare å nå våre sambygdinger med evangeliet. Vi har fått et kall til å nå folk i andre land som ikke har hørt om frelsens vei. Gud har gitt ulike kall til ulike organisasjoner. Skal vi være tro mot dette vårt kall, må vi drive et selvstendig arbeid.

En annen fare ved slike «fellesforsamlinger» er at lærebevisstheten lett kan svekkes. Vi lever i ei tid med sterke brytninger i kristenflokkene. Vrang lære har gode kår. Her må vi være våkne og frimodige på Guds ords grunn. Dette blir vanskeligere å profilere i en felles forsamling. Da må en hele tiden ta hensyn til hva andre lærer, og dermed kan forkynnelsen lett bli bundet.

Kjølvik bedehus

Samarbeid

Men dette betyr ikke at vi ikke kan eller bør samarbeide. På bedehus hvor det er flere forsamlinger, bør en støtte opp om hverandres samlinger så langt som det er mulig praktisk og teologisk.

Men også innad i NLM bør vi tenke frimodig på mere samarbeid. I Suldal har flere bygder blitt enige om å ha to fellesmøter i måneden. Disse bygdene når hverandre innen om lag en halv times kjøring. Hver bygd har sine møteuker og enkeltmøter, men siden de er så få på hvert sted, er det en oppmuntring å kunne samles noen flere på tvers av «bygdegrensene» annen hver uke.

På Sola har to bedehus gått sammen om å ha felles søndags formiddagsmøte og felles misjonsforsamling. Siden formiddagsmøter var enklest å få til på det ene bedehuset, er disse møtene fast her. På det andre bedehuset har de fortsatt de faste møteukene, men nå i samarbeid med nabobedehuset. På Forsand har tre bedehus dannet felles misjonslag. Møtene går på omgang på de ulike bedehusene, med flest samlinger på bedehuset i kommunesenteret.

Stein Sandvik på talerstolen på Moi bedehus

Ja til flere forsamlinger!

Mange steder har arbeidet på bedehuset fått en oppsving etter at det har blitt faste møter søndag formiddag, der en også praktiserer dåp. Ikke minst har en nådd flere småbarnsfamilier. Det har ført til en styrking av søndagene som helligdag, der Guds ord skal være sentralt.

Dette er det grunn til å være takknemlig for. Det bør også være en oppmuntring til flere bedehus om å vurdere eget arbeid og se om det er noen ting som kan gjøres annerledes for å nå vårt store mål, å forkynne evangeliet for flest mulig.

Mister vi ikke motet

Guds ord sier: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.» (2 Kor 4:1)