torsdag 14. juli 2016

Forkynner og forstander Andreas Kvinlaug

Andreas Kvinlaug
Andreas Kvinlaug var forkynner under en stor vekkelse på Jørpeland i 1905. Denne vekkelsen førte til at Jørpeland misjonslag NLM ble stiftet. Hvem var denne Kvinlaug?

Fra Fjotland
Fjotland er noen bygder øverst oppe i Kvinesdal kommune. Fram til 1963 var Fjotland egen kommune, men ble da slått sammen med nedre del av Kvinesdal og Feda. Kvinesdal består av to dalfører, Austerdalen og Vesterdalen. Der Vesterdalen møter R42 ligger bygda Kvinlog. Her ble Andreas Andreassen Kvinlaug født 23. januar 1873 på den lille garden Norås i Fjotland.

Men allerede to år etter at Andreas ble født, flyttet familien til Øvre Kvinlog. Foreldrene var Andreas Olsen fra Fjotland og Ane Jørgensdatter Grønlien fra Froland i Aust-Agder. Familien var fattige på jordisk gods, men rike på barn. Andreas var nest yngst i en søskenflokk på ni. Han var stille av natur, og ble i oppveksten hardt prøvd. Før han var konfirmert måtte han tilbringe tre lange år i senga på grunn av en skade i ei hoft etter et fall.

Jeg vet ikke om Andreas vokste opp i en kristen heim eller ikke, men kristendommen preget uansett de fleste på denne tiden. Det sies om Andreas sin barndom at Gud og Djevelen, himmel og helvete, var like virkelige ting for hans barnehjerte som ting han kunne ta og føle på. Han merket flere ganger at Gud kalte han til omvendelse og frelse, og omvendelseskampen hans ble både lang og tung. Men som 17-åring fant han endelig fram til fred med Gud.

Fra Kvinlog
Etter at han ble frelst arbeidet han ei tid i Kristiansand. Her gikk han på møter i ulike forsamlinger. Han tok også ordet og avla sitt vitnesbyrd. Etter et møte hørte han ei kvinne si at det Kvinlaug sa var det beste som ble sagt den kvelden. Dette førte til at han fikk hovmodige tanker. Like etter ble han imidlertid oppmerksom på sitt hovmod og lovet Gud at han aldri skulle preike mer.

Til Amerika
Kvinesdal er kjent for sine mange emigranter til Amerika. Andreas gjorde som mange av sine sambygdinger. Da han var blitt 20 år, tre år etter at han ble frelst, valgte han å reise over Atlanterhavet og slo seg ned i Sør-Dakota. Det var mye kristen virksomhet blant de norske innvandrerne, og Andreas oppsøkte samlingene om Guds ord.

På en slik samling, kalt vennemøte, ville flere av de troende at Andreas skulle tale Guds ord til dem. Men da protesterte Andreas. Han sa tvert nei. Men folket gav seg ikke så lett. De svart Andreas med at de ville bli sittende i ro helt til han oppløste møtet. Hele flokken satt lenge helt stille. Etter en stund tok en i flokken ordet. Han sa at han ikke ville synes synd på Kvinlaug når han ligger i helvete fordi han hadde trosse Gud!

Da kunne ikke Andreas stå imot lenger. Han reiste seg opp og leste et kapittel fra Guds ord. Så begynte han å tale, men alt var som ei skodde for øynene hans. Han fortsatte imidlertid å tale, og da han var ferdig hadde han talt i fem kvarter. Folket som hørte på var fornøyd og gav ham attesten: «Han talte godt.» Dermed var hans forkynnernådegave utløst, og han fortsatte i tre år som forkynner i USA.

Men han kjente på kallet til å nå sitt eget folk med Guds ord, så i 1896 gikk han om bord på båten med kurs for Europa. Underveis kom de ut for et forrykende uvær. Andreas ble livende redd og tenkte at nå var hans siste time kommet. Men båten kom vel i havn, og Andreas nådde tilbake til familien på Kvinlog.

Fjotland kirke som Kvilaug malte på sine eldre dager

Maler og predikant
Vel tilbake i Norge ble han aktivt med i Indremisjonens arbeid. Han tjente penger ved å ta ulike maler-oppdrag, mens han på fritiden stadig var ute på oppdrag som forkynner. Heime i Fjotland var han med å stifte en foreningen for Indremisjonen i 1902, og han ble foreningens første formann.

Men forkynnervirksomheten tok stadig mer av tiden hans. Han reiste fra bygd til bygd og vitnet om Jesus, og stadig opplevde han at folk ble frelst ved å høre budskapet han forkynte.

Rundt 1903 ble han gift med Sigrid Jørgensdatter Vimme fra Åmli i Aust-Agder. Henne traff han da han hadde noen maleroppdrag i Åmlitraktene. Sigrid og Andreas fikk fem barn: Andreas (f.1905), Jørgen (1907-1907), Anna (f.1908), Jørgen (f.1911) og Solveig. I 1907 overtok de nygifte Andreas sin heimegard, mot folge til Andreas sine foreldre. De drev garden fram til 1918 da han solgte garden.

-Gå til Eiken
Høsten 1901 sto Kvinlaug i møtevirksomhet på Feda. Han hadde lovet å komme videre derfra til Kvinesdal og Kvås. På denne tiden reiste Andreas «fritt», det vil si at han ikke var ansatt i noen misjonsorganisasjon.

Mens Andreas var på Feda, tenkte han også videre fram på møtene i Kvinesdal og Kvås. Men hver gang han tenkte på disse møtene, kom det en indre stemme til han: «Gå til Eiken! Gå til Eiken!» Eiken var ei av Agders hardeste arbeidsmarker for forkynnere på denne tiden, og Kvinlaug var ikke glad for den indre minnelse. Til slutt ble han imidlertid overbevist om at det var Gud som kalte og han svarte ja.

På heimveien fra Feda gikk han innom Kvinesdal og Kvås og varslet at han likevel ikke kom. «Er ikke folk i Kvås like dyrt kjøpt som folk i Eiken?» var svaret han fikk da han fortalte om sin beslutning. Kvinlaug svarte: «Jo, men tørr du ta ansvaret når Gud har sagt at jeg skal gå til Eiken?» Dermed ble han løst fra løftet.

Eiken (foto: Mapio.net)

Kvinlaug hadde ikke lyst å reise til Eiken alene, så han fikk med seg Andreas Mygland, en fritidspredikant fra Mygland i Fjotland. Da de kom til Jæleskaret, på heia mellom Fjotland og Eiken, så de ut over Eiken. De ba til Gud og sang en sang. Motet deres var ikke på topp, de visste at ingen ventet på dem, og de forberedte seg derfor på å ligge i ei løe. Da de kom til bygda, gikk de inn hos handelsmannen og spurte om de kunne få ha møter. Han spurte dem hvor de var fra. «Vi er fra Fjotland» sa Mygland. «Ja, deg kjenner jeg, men han, den lille der, hvor er han fra?» Jo, han er fra Fjotland han også», svarte Mygland.

Kjøpmannen svarte: «Siden dere er fra Fjotland, kan dere få ha møter. Men hadde dere vært fra Kvinesdal, hadde dere ikke fått lov. For jeg har hørt at det skal være så mange vranglærere derfra!». De fikk ha møter både hos kjøpmannen og andre ster i Eiken som de besøkte. Og folket hørte på dem på en måte som de aldri hadde gjort før. I januar 1902 kom Kvinlaug tilbake til Eiken igjen og hadde da med seg to andre. Denne gang kom folk i store mengder og stuene ble for små. Men det ble ikke noen stor vekkelse i Eiken denne gang heller. Noen få ble frelst, men de fleste kom ikke lenger enn til å bli vakt.

I 1902 kom Andreas til Kvinesdal. Da var han sammen med Johan Gjærdal. De opplevde da en av de største vekkelsene som har gått gjennom Kvinesdal. Hele dalen ble berørt.

Andreas Kvinlaug

Predikant i Misjonssambandet
I 1903 ble Andreas Kvilaug ansatt som forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonsforbundet (nå NLM). Denne kretsen gikk fra og med Kvinesdal og nordover til Karmøy og Sauda. Den første tiden var han ansatt på prøve, men han fikk god inngang blant misjonsfolket og ble fast ansatt.

Han startet virksomheten på Jæren, og opplevde at det ble vekkelse på Bore på Kleppe. Her ble blant annet en flokk med ungdommer frelst, og disse startet etter vekkelsen med faste møter i bygda. Senere på høsten kom han til Fiskå og fikk god inngang der, hos gamle Gulleik Himle. Himle var opprinnelig Vossing, men hadde slått seg ned på Fiskå. Han startet forening for NLM allerede i 1893.

Kinamisjonen til Jørpeland
Under Kvinlaugs møter på Fiskå, dukket det opp to menn fra Fjelde på Jørpeland. Det var vennene og naboene Tarald og Tore Fjelde. Begge disse var med i styret for bedehuset på Jørpeland, som lå på Fjelde. Arnstein Moen var lederen på bedehuset. Tarald og Tore snakket med Kvinlaug og fikk han til å love å komme en tur til Jørpeland neste gang han kom til Ryfylke.

Det var ikke populært på bedehuset at Tore og Tarald inviterte en forkynner for den nye Kinamisjonen. Derfor fikk Kvinlaug bare ha ett møte da han kom til Jørpeland i 1904. Flere av høvdingene på bedehuset kom for å høre om dette var en kar de kunne slippe til. Møte gikk bra, og Kvinlaug fikk lov til å fortsette.

Tore T. Fjelde og kona Eli.

Tarald sa etter første møte at han var glad for at Kvinlaug ikke hadde nevnt Kina i talen. Da repliserte Kvinlaug at det er Kristus folket trenger. På et av møtene skjedde et under, Berta Fjelde ble frelst. Da tok Arnstein Moen ordet og ropte høyt: «Nå er vekkelsen kommet.» Og vekkelsen varte hele vinteren til langt inn i 1905. Dette var en av de vekkelsene på Jørpeland som gikk dypest i folket. Denne vekkelsen la grunnlaget for Kinamisjonen på Jørpeland, og det ble startet et misjonslag i 1905. Arnstein Moen, Tarald og Tore Fjelde var støtter i misjonslaget så lenge de levde.


Til Nedstrand
Mens Kvinlaug sto i vekkelsen på Jørpeland høsten 1904, fikk han beskjed fra kretssekretær Mugaas om å ta en snartur til Nedstrand. Her hadde ikke Kinamisjonen noen forening eller kontakt, og Mugaas mente at Kvinlaug kunne være rett mann for å skaffe Kinamisjonen inngang i bygda.

Mange var veldig skeptiske til den nye misjonen, og styret i Indremisjonsforeningen hadde forberedt seg på hvordan de skulle hindre at Kinamisjonen kom dit. Da Kvinlaug kom med båten, møtte to av lederne i Indremisjonen opp og sa at Kvinlaug ikke var velkommen og de ba han om å ta båten tilbake til Stavanger. I tillegg hadde de skaffet en taler fra Misjonsselskapet som allerede var på plass og hadde møter.


Nedstrand (Foto: Aud Karin Bjelland Løvfall FB)

Denne motviljen oppildnet Kvinlaug, og han nektet å reise. I stedet begynte han å gå fra hus til hus og spurte etter overnatting. I et hus han banket på, kom ei eldre dame ut. Hun hadde hørt ryktene om denne «farlige» emissæren som skulle komme. Da hun så han på trappa, ropte hun ut: «Jeg vil ikke ha deg, jeg vil ikke ha deg!». Da kom det tørt fra Kvinlaug: «Eg vil ikkje ha deg eg heller, for eg e allereide gipte!»

Om kvelden var det møte med NMS predikanten i en heim. Kvinlaug møtte opp der, og fikk overnatte sammen med den andre. Ved frokostbordet dagen etter ble det en lang diskusjon. Styremedlemmene som møtte Kvinlaug på båten, kom også til denne heimen og tok del i diskusjonen. Til slutt ble Kvinlaug lei og gikk ut. Utenfor traff han en mann som spurte om Kvinlaug var den mannen som folk var så redd for. Kvilaug bekreftet dette. Da inviterte denne mannen Kvinlaug heim til seg. Han kunne både få bo og ha møte i heimen hans.

Det ble tillyst møte om kvelden, og huset ble stapp fullt. Det ble annonsert møte også dagen etter. Da vitnet husverten om at han var blitt frelst på møtet dagen før. Dermed hadde Kinamisjonen fått kontakt på Nedstrand. Kvinlaug reiste tilbake til Jørpeland, mens Svend Foldøen kom og hadde flere møter. Foldøen kom tilbake i 1907, og da ble det en stor vekkelse i bygda.

Kvinlaug fortsatte å reise for Kinamisjonen både i Stavanger krets og Arendal Fellesforening fram til 1918. Da meldte han overgang til Frikirken.

I tjeneste i Frikirken
Andreas var glad i Statskirken fra ungdommen av, men etter at han kom tilbake fra Amerika oppsto det mye strid i kirken på grunn av liberal teologi. Han grublet mye om det kunne være rett å stå i statskirken med så mye vrang lære som ble forkynt. Påske 1914 var han i kirka i Froland. Presten her var liberal. Han talte om påskens hendelser og sa blant annet: «Ja, hva skal man sige? Thi dagens evangelium er ingen virkelighed.»

Etter dette bestemte Kvinlaug seg for å melde seg ut av kirken, men det skjedde ikke før i 1918. Da meldte han seg inn i Den norske frikirken. I Frikirken ble han ansatt som evangelist i Søndre Presbyterium. Denne tjenesten hadde han til 1927 og han opplevde også her flere vekkelser. Han sto blant annet i Søndeled Frikirke i åtte uker i strekk.


Flekkefjord frikirke, slik den ser ut i dag.

I 1927 ble han ansatt som forstander i Flekkefjord Frikirke. Denne tjenesten hadde han i åtte år. I 1935 gikk han tilbake til sin evangelisttjeneste i Søndre Presbyterium, og i tillegg reiste han noe for Frikirkens Finnmarksmisjon.

Familien flyttet tilbake til Fjotland etter tiden i Flekkefjord Frikirke. Han tok opp igjen arbeidet som maler, og reiste mye på kveldstid som forkynner. Han malte både kirka i Fjotland og kommunelokalet i bygda.

Andreas Kvinlaug forkynte Guds ord i hele 57 år, men mot slutten av livet fikk han flere slag. Siden han da ikke lenger kunne forkynne Guds ord, ble bønnetjenesten en viktig oppgave for han. Kvinlaug fikk heimlov i november 1964.


Kilder:
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Lakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Oscar Handeland: Kristenliv på Ager
Andreas Holm m.fl. Kristus er Herre Den evangelisk Lutherske Frikirke 1877-1977
Kvinesdal Historielag årsskrift 2012. Utdrag fra artikler av Ole Severin Tveiten i «Budbæreren» 1967 ved Turid Stakkeland
digitalarkivet.no
Muntlig overlevering fra Olav Handeland via Kjell Trodahl







torsdag 7. juli 2016

Rallaren som ble evangelist

Vågen Jørpeland 1924
-Robert Karlsen ble ikke skåret over samme lest som folk flest. Han var uhøvlet og grovkornet, men en kan ikke lære ham å kjenne uten å bli glad i ham.

Slik skriver Jens M. Rognsvåg i et portrett av Robert Karlsen, skrevet i boka «Møte med mennesker» fra Sambåndets forlag 1967. Jeg kom nylig over denne boka, og gjengir utdrag fra portrettet av Robert Karlsen som et supplement til tidligere artikler om ham på slektsbloggen min:

Møte med presten og fattigkona
De kom luffende langs landeveien. Rallerne hadde vært på rangel. Maven var like sulten som lommene var tomme. De tok av ved en sidevei, bort mot et stort, hvitt hus. De visste det var prestegården. Kanskje kunne de få en brødskive der.

De banket på. En pike kom ut. De bar fram ærendet. Kunne det være mulig å få et par brødskiver? Piken ba dem vente mens hun gikk inn og hørte. Like etter kommer en høy herre ut, fulgt av en stor schæferhund. Han satte hunden på lufferne som la på sprang for livet. Hunden nådde den ene, bet til buksebeinet og flerret det. Lufferen var Robert Karlsen.

Da de var kommet seg unna hunden, saknet de farten. Men sulten var like skrikende. En liten hytte sto nedenfor veien. «Vi går ned der.» sa den ene. «Det kan visst ikke nytte,» sa den andre. «Det er sikkert fattige folk som ikke har noe å gi.» «Vi går likevel!» sa den første. Og de gikk.

Robert Karlsen (foto: Rognsvåg)

En eldre kvinne lukket opp for dem. Hun sto bare å så på dem mens de bar fram ærende sitt. De fortalte også om besøket i prestegården. «Ja. Kan dere vente annet,» var alt hun sa. «Men kom inn, så skal jeg steke flesk og lage pannekaker».

De ble med inn, satte seg og ventet til fleskebitene og pannekakene var ferdige. Da de hadde forsynt seg godt, tok hun Bibelen sin og leste for dem mens tårene rant. «Jeg har også en sønn som er anleggsarbeider, og som kommer hjem og drikker opp hvert øre,» sa hun. «Derfor har jeg medynk med slike karer.» Så foldet hun hendene over Bibelen og bad til Gud for dem før de gikk. Det var første gang Robert hørte noen be til Gud i et hjem.

«Det var hun som var den rette prest,» sa han til kameraten da de luffet videre fra hytten og den gamle kvinnen. Men minnet om gamlemor fulgte ham seinere. Han så for seg de foldede hender over Bibelen i den fattige hytten.

Gift til Jørpeland
Han var rødglødende kommunist. Han var rallar. Flasken og kortstokken var hans beste kamerater. I 1918 giftet han seg på Jørpeland. Samme prest som hadde konfirmert ham i Oslo, vigde ham på Jørpeland. (I. O. Holsvik) Robert var heldig. Han fikk en god kone. Da de i 1924 bygde eget hus, kom hun med 5000 kroner som hun hadde fått reddet unna og stukket til side, uten at Robert hadde aning om det.

En dag hørte han et av barna banne. Sinnet for i ham. Han tok barnet for å gi det juling. Da grep hans kone inn og sa: «Dette har de lært av deg!» Da våknet han. –Han slapp barnet. I hans indre tok det til å tone: Det et menneske sår, skal det også høste.

Robert Karsen med sløyfe sammen med kamerater på Stålverket

Robert blir frelst
I 1926 skjedde underet. Robert ble frelst. «Etter et ekteskap i tårer og gråt gjennom åtte år, ble det en ny mann og et nytt hjem,» sier han. Men bak dette under lå en underlig og lang historie. Han hadde kontrakt på et veiarbeid. Arbeidsstedet lå så langt unna at de kunne bare reise hjem i helgene. Han var arbeidsformann og hadde fem menn med seg. De bodde om bord i et losji-fartøy.

En natt ble han vekket av søvnen. Det var liksom en røst som ropte på ham. Han begynte å skjelve – som i skjelte. Han visste ikke hvem som hadde ropt, men ropt var det blitt. Han begynte å storgråte, mens han skalv i angst. En av arbeidskameratene våknet. Han spurte hva som feilte. «Jeg vet ikke,» svarte Robert. «Jeg forstår det ikke.»

Kameraten sovnet igjen. Men Robert gikk opp på dekk. I styrehuset var dynamitten oppbevart. Og han hadde nøkkelen. Han ville gjøre ende på seg sjøl. Han gikk inn i styrehuset, skar over en patron, satte fenghette og tråd i. Han puttet patronen i munnen og strøk av fyrstikken. I det samme han skulle tenne på lunten, så han kona og barna for seg i et syn. «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» ropte de.

Han la dynamitten fra seg, gikk ned å la seg igjen. Men sove fikk han ikke. Han lå bare å gråt på samme måte. Alle fem kameratene våknet. De satte seg opp i køyene med beina framfor. En av dem, Johannes, var en frafallen. Han tok til å fortelle om Jesus i Getsemane, om veien til Golgata, om at Jesus måtte lide og til sist dø. Da gråt de alle seks. Så vendt Johannes seg til Robert og sa: «Du er kalt av Gud! Nå må du passe på. La ikke dette gå deg forbi. Det er grusomt når Gud griper tak i et menneske -!»

Etter dette la de fem seg igjen. Robert gikk opp på dekk på ny. Djevelen kom til ham og sa: «Ta det drevet som ligger på dekket der. Bind det om beinet og hopp på sjøen. Det er en lettere død enn med dynamitt.» Robert tok drevet. (Drev – et tannhjul av metall) Han bant det om foten og satt den på rekken for å la det stå til. Men på ny kom synet av kona og barna. De ropte igjen: «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» Han løsnet drevet fra foten og gikk ned og la seg. Til helgen reiste arbeidslaget hjem.

Det var søndagskveld. Robert var på vei til kjelleren hos en kamerat. Han visste det var en tønne med heimebrygg der. Når han kom fram, skulle han legge seg under tønna og drikke så lenge det fantes noe. Men på veien møtte han en annen kamerat. Han var også ufrelst. «Kom og bli med til Frelsesarmeen!» sa han. Robert hadde ikke stor lyst. Men kameraten gav seg ikke. Robert ble med.

Da Robert kom inn i møtelokalet, oppdaget han snart at de andre fem i arbeidslaget hans var der. Frelsesoffiseren talte ut fra Mat 11,28: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære -.» Ordet slo ned i Robert. Han hadde i alle fall tungt å bære. Han ble sittende og svette og gråte. Det ble en kamp på liv og død. Kameratene sprang på dør. Men han satt som naglet til benken. Kom ikke av flekken. En kom bort og talte til ham. «Du er kalt av Gud,» sa han. «Jeg forstår ingen ting,» sa Robert. Frelsesoffiseren kom også ned. «Kom og bøy deg, så skal vi be for deg,» sa han. Robert fulgte med fram til botsbenken.



Det gamle bedehuset på Jørpeland, Langeland kapell


Da ble det liv utenfor møtelokalet. Folk kløv opp på vannstokken og holdt på å legge inn både vinduer og vegger. Og de ropte til de som sto nedunder: «Det er han Robert som ligger ved botsbenken! Det er han Robert som ligger ved botsbenken!» Offiseren leste for ham om røveren på korset – Kunne det være råd at røveren fikk være med og ble frelst -, da må det være råd for ham også, tenkte Robert.

Han kom hjem fra møtet og fortalte sin kone det som var hendt: «Jeg har gitt meg over til Gud.» Men hun kunne liksom ikke tro det. Så mange ganger hadde han lovet og løyet for henne om at det skulle bli en forandring, at hun trodde ham ikke lenger.

Det fulgte en kamp i tre uker for Robert. Det gikk på livet løs. Natt i sjel og natt i sinn. Djevelen plaget ham og malte synden for ham som på film. En lørdag ettermiddag seg Robert i kne ved divanen hjemme og ropte ut: «Er det ikke frelse å få nå, må du åpenbare deg for meg. For jeg har ikke lyst å gå til det samme liv som jeg har levet i sus og dus.»

«Da var jeg som Paulus kommet i den «rette gate», forteller Robert Karlsen. «Jeg opplevde det som står i Salme 50,15: Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg og du skal prise meg.» Ordet som løste ham, var Jes 43,25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» Da begynte lovsangen og vitnetrangen.

Robert Karlsen brant for at folk skulle bli frelst

I polkøen
En dag gikk Robert forbi en vinmonopolkø. Det var like etter krigen. Han gikk langs køen og delte ut traktater. «Er det slik du bygger landet?» var overskriften på disse. De tok til å knurre i køen. En kvinne spyttet ham rett i ansiktet. «Gjem spyttet,» sa Karlsen. «De kan få bruk for det i Helvede, for der vil De ikke få en dråpe vann engang.»

Uroen i polkøen ble større. En politi kom og tok Robert Karlsen til side. «Hva er det De holder på med?» spurte politimannen. Karlsen gav ham en traktat. Politimannen så på traktaten. Han klappet Karlsen på skulderen og hvisket: «Vær litt forsiktig her. Men bare fortsett. Gud velsigne dem!»

Je har en lidelse – at folk må bliva frelst!
Bare det å se og å høre ham forkynne eller fortelle, er en stor opplevelse. Hele mannen lever med og er ett med det han sier. Han gråter og ler, forandrer tonefall og dialekt. I så måte er han et naturtalent av skuespillerkunst. Men også dette har han viet Herren. For Karlsen er det ikke skuespill, men levende alvor.

Hilsen i Stavanger Aftenblad 27.9.1968


«Je var kommunist, men je så at det bars til helvede både med kommunisma og mei. Og så ble je frelst. Je har en lidelse – Det er at folk må bliva frelst!


Når je kommer til himmelen, da – den første je skal takka, er Jesus som kjøpte mei til Gud med sitt blod. Den andre er a gamla mor som ga oss to luffera mat og ba for oss. Henne vil je klemma inn til mei og takka for den nød og den omsorg ho hadde for stakkarane – Og je ønsker at det samma sinnelag må vera i mei,» sier Robert Karlsen til slutt.






fredag 1. juli 2016

Carl Olof Rosenius 200 år - 7


(foto: agderkultur.no)
I forbindelse med at det i år et 200 år siden den svenske forkynner og forfatter Carl Olof Rosenius ble født, presenterer jeg glimt fra hans forkynnelse og liv i noen artikler.

Artikkelen for juli handler om dåpen. Jeg tar med noen glimt fra Rosenius sin undervisning om dåpens sakrament:

«Slik er det med dåpen. Uten Guds ord er det bare vann og ingen dåp. Men ved det løftet som Kristus knyttet sammen med dette vannet, er det et sakrament, hvor all nåde og frelse er nedlagt. Slik forklarer også Paulus dåpen i Ef 5,26. Han taler der om hvordan Kristus har beredt sin brud, og så sier han: «Han renset den ved vannbadet i Ordet». Merk: I dåpens bad – men ved Ordet. Slik leser vi også i Luthers lille katekisme: «Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord, som er med og hos vannet.»

«Gud hjelpe oss alle til å fatte den trøst mer og mer, så vi i all vår svakhet og skrøpelighet må lære å si: Jeg er jo ikke døpt til meg selv, men til Kristus. Jeg kan likevel aldri bestå for Gud i min rettferdighet, men i hans, jeg er jo ikledd Kristus! Bort med all sorg og fortvilelse! Kristus har ikke syndet! Og la oss så ved denne trøst hente kraft og mot til å leve med ham og dø med ham.»

«Det kommer først og fremst an på hva vi tror om dåpens verd og betydning. Er dåpen bare en lydighetsgjerning, bare en bekjennelseshandling, da er det klart at bare de voksne bør døpes. Men er dåpen et Guds nådemiddel, er det sant som apostelen sier, at «Gud etter sin barmhjertighet frelste oss ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd» Tit 3,5 – Joh 3,5 – 1 Pet 3,21 – Ef 5,26, da tror jeg at nettopp de små barna passer best til å bli døpt, de som er satt til et forbilde for de voksne».

«Dåpen er den frelsens ark som ikke går i stykker, selv om noen faller ut av den. Dåpen er den stadfestede og bekreftede testamenthandling, som eier sin kraft hos Gud selv om arvingen flakker omkring borte i fremmede land. Han behøver bare komme tilbake og ta i besittelse de rikdommer som en gang for alle ble gitt ham i dåpen.»