onsdag 28. september 2016

Synderes venn



Patriarken Jakob var ingen syndfri mann. Han var en bedrager og en løyner. Men i møte med Gud fikk han oppleve å få sine synder forlatt.

I mors liv holdt han sin bror i hælen, i sin manndom kjempet han med Gud, han stridde med engelen og vant. Han gråt og bad om nåde. I Betel møtte han Gud - der taler han med oss. Hos 12,4-5

Har du tenkt over hva slags folk det er som Bibelen forteller om, som fikk et frelsende møte med Gud? Vi synger i en barnesang, jeg vil ligne Daniel og jeg vil ligne Rut. Disse to personene står det stort sett bare gode ting om. Men er det typisk?

Adam
er den førte personen Bibelen omtaler. Han og Eva er de eneste mennesker utenom Jesus selv som har levd et liv som syndfrie. Men vi vet hvordan det gikk. Ved første fristelse falt de i synd og førte hele menneskeheten med seg i fallet.

Moses
Han så en israelitt og egypter som sloss, og grep inn og slo i hjel egypteren. Mordet førte til at han flyktet ut i ørkenen. Her stiftet han familie og unnlot å omskjære sønnene sine, til tross for Guds klare påbud.

David
var kongen etter Guds hjerte. Men vi vet at han likevel langt fra var syndfri. Han drev hor med Batseba, slo hjel Uria, han løy for å skjule det han hadde gjort.

Peter
fornekt at han kjente Jesus. Ja, han til og med bannet på at han ikke visste hvem Jesu var, selv om han like før hadde talt i store ord og sagt at om alle andre sviktet Jesus, skulle i hvert fall ikke Peter gjøre det. Etter Jesu himmelfart får vi skildret hvor sterk menneskefrykten var også hos Peter. Han spiste sammen med hedninger, noen jøder etter jødisk skikk ikke skulle gjøre. Så dukker det opp noen som mente at heller ikke kristne jøder skulle spise sammen med hedninger. Da hyklet han og trakk seg unna.

Paulus
Han var en morder. Han holdt med dem som steinet Stefanus. Han forfulgte de kristne. Han kranglet så intenst med Barnabas at de måtte gå hver sin vei i tjenesten for en periode.

Jesus er synderes venn
Jeg er så glad for at Bibelen gir oss slike glimt inn i trosheltenes liv. For de forkynner for meg og for deg at Jesus er synderes venn! Du finner ingen steder at Jesus er syndens venn. Du finner bare advarsel og dom over baksnakkelse, menneskefrykt, egoisme, storhetstanker osv.

Men Jesus kan ikke få sagt det sterkt nok: Det var for syndere av alle sorter at han kom til jord, nettopp for å frelse dem fra deres synder.

Jesus kalles synd`res venn, Derfor kom nå til ham hen!
Ta imot hans nådebud, Han vil ingen støte ut!

Syng det om og om igjen: Jesus elsker synderen!
Bring det budskap til dem hen: Jesus han er synd`res venn.

Kjære sjel, frimodig vær, Kom til Jesus som du er!
Han deg renser i sitt blod Som for deg han flyte lot.
(SB nr.188)



(Først publisert i februar 2014)





fredag 23. september 2016

Bispevisitas – ikke møt opp


Hva gjør vi når en vranglærer kommer på besøk i menigheten. Mitt klare råd er at en da ikke møter opp.

I kommende uke har biskop Erling Pettersen meldt sin ankomst til Lund. Han skal ha bispevisitas i kommunen. Pettersen har i lang tid markert seg offentlig som en vranglærer. Det er særlig hans lære om homofil praksis som er fokusert. I strid med Guds ord, godtar han at to av samme kjønn lever sammen seksuelt. Dette er brudd på det 6. bud (2 Mos 20,14, Rom 1,27 og 1 Kor 6,9 m.m.). En slik lære fører folk i fortapelsen. Vrang lære er ikke gale meninger, men åndelig gift.

Ut fra Guds ord vil jeg derfor advare mot å sitte under Pettersens talerstol. Min klare anbefaling er å ikke møte opp på samlinger under biskopens visitas. Guds ord sier bl.a.: "Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende."(Rom 16,17-18). "Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!" (2 Joh 10)



Det er sårt og vondt når det blir strid om den rette lære. Men som kjærlighetens apostel Johannes, må også vi i omsorg for sjelenes frelse ta nødvendig oppgjør med vrang lære. Jesus advarte mot de falske profeter (Mat 7,15) og sa at det i de siste tider skal være et tegn i tiden at mange falske profeter skal stå fram og forføre mange. Samtidig sa han at himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå. (Mat 24,11 og 35). "Falsk forkynnelse fører altså mennesker vill. Den som tar imot klare vranglærere og samarbeider med dem, blir medskyldig i at mennesker blir ført bort fra sannheten." (Carl Fr. Wisløff) Derfor bør alle holde seg borte fra den kommende visitas, i omsorg for menneskers frelse.


Paulus var i stor nød for menigheten i Korint. "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne." (2 Kor 11,3-4) Hva er så det sanne evangelium? "For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre."(Rom 6,23)


(Veiledningsartikkel på Flekkefjord Felleslags blogg - flekkefjordfelleslag.blogspot.no)










søndag 11. september 2016

Radikalt kirkesyn på vei ut?


I de senere år har det i Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet vært et stort fokus på kirkesamfunn, forsamling og andre spørsmål som har med vårt kirkesyn å gjøre. Ut fra situasjonen i Den norske kirke er dette helt naturlig og nødvendig.

Begge disse organisasjonene har i hovedsak vært radikale i sitt kirkesyn, selv om det innad i organisasjonene har vært ulike syn på hvem kirken er og hvordan den skal organiseres. Siden årtusenskiftet synes jeg å ha merket en dreining i kirkesynet i NLM (som jeg kjenner best), eller er det bare språket som er endret?

Før talte vi om vennesamfunnet og om forsamlingen på bedehuset, nå er det markerte røster som mener at de gamle benevnelser ikke «kommuniserer» med dagens befolkning. I stedet hentes det fram et minst like gammelt begrep, og kaller forsamlingene på bedehuset for kirker.

Vi ønsker å være en nådegavebevegelse. Møteformen på bedehusene er derfor i all hovedsak uten faste liturgiske innslag. Forkynnelsen er hovedsaken, og de ulike nådegaver må ha frihet til å utfoldes. Nå høres røster som etterlyser mer liturgi og faste bønner i forsamlingene.

Før snakket vi om bysekretær, siden ble det forsamlingsleder, men nå tas stadig oftere benevnelsen pastor og prest i bruk. Før kalte bedehusfolket seg for en vekkelsesbevegelse, nå er det oftere snakk om kirkevekst. Slik kunne vi fortsette. Er dette det samme kirkesyn som før, eller er det praktiske utslag av et nytt kirkesyn?

Ofte blir det sagt at vi i NLM har rom for ulike kirkesyn, noe historien viser er riktig. Jeg er vokst opp på Jørpeland, der flesteparten av NLM-folket i min foreldregenerasjon sjelden eller aldri gikk i gudstjenestene i kirken. På Østlandet møtte jeg mange små foreninger hvor medlemmene åpent sa at kirken (DnK) er hovedsaken for dem, mens de er med i en misjonsforening fordi de også har et ytremisjonskall.

Selv om det har vært nyanser i kirkesynet, er det ingen tvil om at det er det radikale kirkesynet, ofte karakterisert med uttrykk som «Kirken er Gud folk» og «i kirken, men ikke under kirken», som har vært det rådende. Historien vår viser tydelige eksempler på at våre ledere også våget å kjempe for dette synet. Jeg vil her nevne to slike eksempel.

Ludvig Hope var talsmann for 
det radikale kirkesynet i NLM

Ordinasjonsstriden
Da NLM ble stiftet, ønsket flere av lederne at misjonærene skulle bli ordinert av en biskop i DnK. NLM ble sett på som så kirkelig radikale, at ingen biskop ville ordinere dem. Det ble derfor bestemt at innvielsen skulle skje av hovedstyret for NLM. De fleste misjonærene ønsket imidlertid en kirkelig ordinasjon, og noen misjonærer reiste derfor til USA og ble ordinerte der. På begynnelsen av 1900-tallet ble saken avgjort i generalforsamlingen. Selv om mange misjonærer «stilte kabinettspørsmål», valgte misjonsfolket å innvie sine utsendinger selv. Resultatet ble at over halvparten av de mannlige misjonærene sluttet i NLM. Lekfolket var myndig.

En viktig årsak til at misjonsfolket avviste kirkelig ordinasjon, var synet på embete. De fant ikke grunnlag i Guds ord for en embetstenknig som den vi finner i DnK. Det er nådegave og åndelig tillit som teller, ikke at en innehar et embete. Misjonsfolket og flertallet av lederne i NLM var altså villig til å la over halvparten av de mannlige misjonærene forlate organisasjonen for å ta vare på det de var overbevist om var en bibelsk kirke- og nådegavetenkning.

Liturgi og presteklær i Tanzania
Etter at Kina ble stengt som misjonsmark, startet NLM misjonsarbeid i nye land, bl.a. i Tanzania. Her var deler av samarbeidskirken preget av høykirkelighet. Det ble forlangt at misjonærene som samarbeidet med kirken skulle bruke fast liturgi og presteklær.



Men da var hovedstyret i Norge klar i sin tenkning. Hvis ikke den nasjonale kirka i Tanzania ville akseptere at misjonærene ikke brukte presteklær og heller ikke brukte en omfattende liturgi, ville NLM trekke sine misjonærer ut fra samarbeidet med kirken og finne et nytt område å virke i.

Hvor går veien videre?
Begge disse eksempler viser tydelig hvilket kirkesyn som har vært rådende i organisasjonen. Vi ønsket og ønsker å være en radikal vekkelses- og nådegavebevegelse med sterkt fokus på ytremisjon. Derfor ønsker vi å være lite opptatt av ytre former, men mye opptatt av at folk må bli frelst. Og det skjer ved det nådemiddel Gud har gitt oss, forkynnelsen av Guds ord.

Benevnelser er ikke hellige. Noen benevnelser har mer kirkepolitiske røtter enn bibelske. Derfor er det viktigere å ivareta bibelens forsamlingstenkning, enn benevnelser på f.eks. forsamling og eldste. Men vi må ikke se bort fra at benevnelser også sier noe om forståelsen av saken som omtales.

Vi trenger å be Gud om å reise opp åndelige ledere i våre forsamlinger. Vi trenger å be om vekkelse og fornyelse på våre bedehus. Vi trenger å organisere oss på en så god måte som mulig, for å nå flest mulig. Derfor er det flott at stadig flere vil ha møter søndag formiddag. Det viser seg de fleste steder at det er lettere å samle hele familien på formiddagen eller kvelden. Det er også flott at noen får kall til å starte nye forsamlinger på steder hvor det er lite eller ingen forkynnelse fra før. (Nå sist i Groruddalen)

Vi trenger i mye sterkere grad å forvalte alle nådemidlene på bedehusene. Nådemidlene, forkynnelse, dåp og nattverd er gitt til Guds folk, og dåp og nattverden skal forvaltes av menn med nådegave og tillit i forsamlingen.

Vi trenger å styrke både opplæringen i Guds ord og den sammenhengende forkynnelse til oppbyggelse og vekkelse. Det gir imidlertid grunn til uro om møtet søndag formiddag skal være det eneste møte som familier kan gå på. Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til hjertene. Vi må derfor fornye møteaksjonene rundt om i bygdene.

Om vi trenger noe kirkesamfunn, er jeg mer usikker på. Både NLM og ImF har opprettet kirkesamfunnsregister. Jeg stemte for dette av hensyn til de som «for sin samvittighet» vil tilhøre et kirkesamfunn. Men kirkesamfunnsordningen finner vi ikke i Guds ord. Kirken er en åndelig størrelse. Det er de personer som er født på ny som er kirken. Om vi skal stå i et register eller ikke, må være en sak for den enkelte. Personlig har jeg valgt å stå uten tilhørighet til noe kirkesamfunn. Jeg får av nåde tro at jeg står i det himmelske register. Det er det avgjørende. I tillegg er jeg med i NLM og har min åndelige heim blant dette folket og blant de andre troende på bedehuset.

Dåp på Taiwan


Husmannsånd?
Det som har kjennetegnet det myndige og radikale lekfolket, var at det var et vekkelsesfolk. De levde i vekkelsen med sitt liv, og ba om vekkelse for sine sambygdinger og for folket på misjonsmarkene. På Bibelens grunn var de både myndige og frimodige og var ikke redd for å tale prester og andre teologer midt imot om de så det nødvendig ut fra Guds ord.

Når vekkelsene nå har stilnet, synes jeg å merke en «husmannsånd» som holder på å snike seg inn blant bedehusfolket. Vi har visst ikke lenger så stor tro på det vi holder på med. Nå må vi heller etterligne andre, både i arbeidsmåter og benevnelser. Jeg håper jeg tar feil.



Guds ord er de frelstes autoritet. Ordet om korset, evangeliet, er Guds kraft til frelse og bevarelse i troen. På dette Ordets grunn, kan både unge og eldre ta til seg formaningen i 1 Tim 4,12-16:


«La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»






mandag 5. september 2016

Fars store dag

Far - Oskar Sandvik
5. september 1950 var fars store dag. Denne dagen er jeg blitt minnet om utallige ganger i oppveksten. Det var den dagen da farmor døde og far ble frelst.

De først årene far var en kristen, skrev han i ei notisbok ulike bibelvers som var blitt gode for han, hans vitnesbyrd om bibelversene og andre ting han ville minne seg selv om.

I oktober 1954 skrev han om hva som hendte den dagen mora, Olava Sandvik (f. Tengesdal) døde, og far ble frelst. Han skriver følgende:

Tirsdag 26/10-54
«Paulus annet brev til Korinterne 1,21. Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud.

Takk min Gud!
Det står her at du Gud, binder oss fast til Kristus, og du salvet oss. Kjære Gud. Bind meg så fast i Kristus at ikke djevelen skal kunna løysa meg. Eg veit at du Gud er sterkast.

For nokre år siden gikk eg på syndens vei. Det var ikke min plan at eg skulle bli ein kristen, men så kom Gud. Kva jorde han? Jo, han binde meg fast til Kristus. Eg levde i verden og var djevelen sitt barn. Same dagen som eg yvergav meg til Jesus var eg på fotballbanen, etterpå gikk eg hjem og skifta klær. Mor satt i stua i ein stol.

Fars notisbok 

Eg fekk i meg litt mat og så for eg ned på banen og spilte krokket. Eg hadde ikke evigheten i mine tankar. Eg ville nyta dette livet. Hadde vore der nede ei lita stund, så kom ei gjenta å sa at mor var syk. Eg gjekk hjem straks. Dei hadde bore mor inn i eit hus oppføre oss. Ho hadde sege om på veien. Då eg kom inn var mor død.

Tenk for cirka 1 time før dette hende, sat mor i ein stol hjemma, eg klarte ikke se noko ting som mangla ho. Den natta kom Gud og binde meg fast til Kristus. Alf, Lars og Johanna (fars søsken) sat inne i stua og sang den sangen. Skal vi møtast hist ved floden. Eg var på rommet mit og høyrde dei sang.

Eg kan ikke forklara korleis eg kom meg inn til dei og bøygde meg for Gud og Jesus. Eg veit berre det at det var ei makt som dreiv meg til det. Eg gjekk på kjøkken og tala med Alf. Eg sa at eg ville bli ein kristen. Dette kom kollosalt på meg då eg ikke var forberett på å bli ein kristen. Det var Gud som begynte. Måtte dette ordet stå fast i min barm.

Filipenserbrevet 1,6. Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.



Derfor ber eg deg Gud. Du som har begynt. Du som har bint meg fast til Kristus. La ikke djevelen løysa meg fra Kristus. Det står skrevet i Joh 15,5 at uten deg kan vi intet gjøre. Les Salme 37,5. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.

Takk for alt som Gud og Jesus har gjort for meg. Dette hente den 5/9-1950.»

Skal vi møtes hist ved floden
Skal vi møtes hist ved floden, Der hvor ingen bølge slår.
I det fagre himmellandet, I en lys og evig vår

Kor:
Møtes vi, møtes vi, Møtes vi engang ved floden?
Møtes vi engang ved floden Hvor ei noen bølge slår?

Skal vi møtes der ved stranden Når vår reise er forbi?
Kaste anker nær hinannen I den havn for stormer fri?

Skal vi samles i Guds himmel I krystallpalassets stad
Med den lyse englevrimmel - Tilbe Jesus hjerteglad?

Skal vi høre sang av frelste Bruse som et mektig hav?
Høre lovsang fra de eldste, Kor som aldri stilner av?

Skal vi møte våre kjære, Se dem glade der igjen?
Evig sammen med dem være, Aldri skilles venn fra venn?
(SB nr.919)

Fra fars sangbok
Og det holdt for far. Han ble bevart som kristen fram til han flyttet heim til Jesus i desember 2010.



(Først publisert på slektsbloggen min i 2014)






torsdag 1. september 2016

Carl Olof Rosenius 200 år - 9


I forbindelse med at det i år et 200 år siden den svenske forkynner og forfatter Carl Olof Rosenius ble født, presenterer jeg glimt fra hans forkynnelse og liv i noen artikler.

Artikkelen for september handler om sang og musikk. Stykket er hentet fra andaktsboka «Hvilestunder ved Guds Ord», oversatt fra svensk og utgitt i Kristiania i 1905 av Birger Hall. Jeg har foretatt en lett modernisering av språket.

«Forman hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» Kol 3:16

«Påminn hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger yndig i deres hjerte for Herren» Kol 3:16Oversettelse brukt i boka.

«Her formaner apostelen oss til å anvende også åndelige sanger til vår oppbyggelse. Og hvilket velsignelsesrikt middel er ikke sangen til å vekke, oppløfte og sette det adspredte sinn i stemning - til å berolige og glede hjerte under jammerdalens ulike viderverdigheter. Hvor mange ganger spres ikke de tykke skyer rundt sjelen, bare ved en oppbyggelig sang! Hvor mange kalde sjeler er ikke blitt oppvarmet og brakt til besinnelse ved en liflig sang!

Om de ord «i nåden» som apostelen tillegger, sier Luther: «Dette kan vel tolkes slik at det tales om Guds nåde. Det vil si at slike sanger må synges uten tvang og lov, men av frivillig lyst og kjærlighet. Men jeg tror at Paulus taler om sangens eller visenes nåde og liflighet. Det må være åndelige, liflige viser som alle gjerne hører. En del viser har de aller skjønneste ord, men er verdslige og kjødelige. På den andre siden har noen viser et godt innhold, men er i en så uheldig form at ingen av dem duger.»

Sangen har fulgt Guds folk gjennom alle tider.
Her ei sanggruppe fra Misjonssenteret i Drammen på 1990-tallet

Den viktigste regel som apostelen gir oss her er som følger: «Idet dere synger yndig i deres hjerter for Herren!» Med dette vil han naturligvis ikke si at vi ikke skal synge med munnen. Men han formaner oss til at det ikke bare skal bli sang med munnen og for mennesker. Som apostelen sier et annet sted: «Jeg vil synge med Ånden i hjertet for Herren, men jeg vil også synge med forstanden.»

Det er med slike ord at også andre kan høre og forstå det som synges (1 Kor 14,15). Kirkefader Augustin sier om dette: «Om jeg sang slik at jeg frydet meg mer over den liflige melodien enn over innholdet, da ville jeg synde ikke så lite. Jeg ville mye heller ikke synge, enn at der ingen andakt skulle være over det.»