fredag 28. oktober 2016

Vekkelse i barnetroen


«Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.» Denne påminningen ble en gang gitt av en eldre leder på et bedehus til en ung leder i bedehusets ungdomsarbeid.

Det han ønsket å si var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

På en annen talerstol ble det sagt noe annet. Det var et møte med flere hundre ungdommer til stede. Taleren startet sin tale med å si at «han forventet at alle som var tilstede på møtet var frelst.»

Josef Tungland hadde i sin tid flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. Han sa bl.a. at vi må være glade for at ungdommene går på møter, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før vi kjenner igjen den rette tonen!

Går vi til Guds Ord finner vi at det er gjenfødelse i dåpen. «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» (Gal 3,26-27) Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.


Barnet som lever i sin barnetro har i hovedsak ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig å slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i sin barnetro lever i ei sann og levende tro. Jesus stilte barna fram som eksempler for disiplene i troslivet: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Troen må være personlig.

Mange på våre bedehus har vokst opp i kristen heimer. Flere av disse barna har vært kristne hele livet. De falt ikke fra Gud i ungdommen. Senere har de imidlertid hatt anfektelser om hvorvidt de er frelst eller ikke. De har ingen frelsesdag å vise til, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte har vært inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter langt liv? Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til voksentro?

I liknelsen i Lukas 15 falt begge sønnene fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. («aldri så mye som et kje!»)

Johannes Brandtzæg

Det er mye å glede seg over på bedehusene i dag. Det er mange unge og eldre med et brennende Kristus-vitnesbyrd. Samtidig er det også noe som uroer. Jeg frykter for at det er mye oppdragelseskristendom i dag, både blant unge og eldre. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: «Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.» Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus, eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. All sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i sin barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går «fra lys til lys». Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en og samme erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at tidligere generalsekretær i NLM Johannes Brandtzæg en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brantzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var «moderne», og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen «jeg døde» (Rom 7,9-10). «For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.»

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn nr.1 1997: «Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.»

 
Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: «Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!»

Denne vekkelse må Guds barn leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir forkynnelsen av synd og nåde det som en stadig hungrer etter å få høre.


(Revidert utgave av artikkel fra 2009)








søndag 23. oktober 2016

Misjonslegen fra Tausjø

Magnus Tausjø (foto: Pro Vita)

Magnus Tausjø var en markert personlighet. Han vokste opp på Tau, var misjonær i Etiopia og Tanzania og lege ved flere sykehus i Norge.

Jeg er vokst opp i en misjonskommune. I oppveksten ble jeg kjent med mange misjonærer fra Strand, som med jevne mellomrom var innom bedehuset og fortalte fra misjonsarbeidet som de sto i. Det gikk lenge før Misjonssambandet (NLM) fikk sin første misjonær fra Strand, men når først en hadde reist ut, kom det mange på rekke og rad.

Først ut var Lars Jøssang fra Jøssang på Jørpeland. Han reiste til Kina i 1946 og flyttet over til Japan i 1950. Neste mann var Magnus Tausjø fra Tau som reiste til Etiopia i 1949. Deretter fulgte Jon Jøssang (Lars sin halvbror) til Tanzania i 1954 og videre til Kenya i 1971, Alf Sandvik (min onkel) til Taiwan i 1960, Jorunn Nordbø til Etiopia i 1968, Torbjørg Eie til Etiopia i 1970, Frode Steen til Taiwan i 1972, Jan Sandvik (min tremenning) til Japan i 1974, Odd Geir Norland til Tanzania i 1977, Per Inge Langeland til Taiwan i 1979 og Reidun Noraberg til Peru i 1980. Senere fulgte flere fra min egen generasjon.

Tau fra omtrent 1910. 

Vokst opp på Tau
I denne artikkelen vil jeg gi en oversikt over NLMs andre misjonær fra Strand, misjonslegen Magnus Tausjø. Han ble født på Tau 27. oktober 1910, på den gamle husmannsplassen Tausjø. Tausjø lå like ved elva i Tauravågen, på eiendommen hvor Tau mølle er nå.

Faren, Johan Andersen, var født og oppvokst på Tausjø. Johans foreldre var Anders Gautesen fra Vatland og Johanne Jensdatter Vassbotn fra Østerhus. Johanne og Anders fikk ni barn. De fem eldste utvandret til Amerika, nummer seks var Johan, nummer sju var ei enslig jente som bodde heime til hun døde 38 år gammel. De to siste døde som små. Johanne og Anders var husmenn og i tillegg arbeidet Anders som kvernmann og møllearbeider.

Mor til Magnus Tausjø het Johanna Johannesdatter Lye og vokste opp på husmannsplassen Bakken på Tau. Johannas far vokste opp på prestegarden på Lye, hvor foreldrene var forpaktere. Hans far var fra Lye, mens mora var fra Garborg. Johannes, som han het, hadde fem søsken. Så døde mora og faren giftet seg på ny. Med henne fikk Johannes ti halvsøsken. Han kom til Tau som møllearbeider, og var i tillegg en flink snekker og treskjærer. Johanna sin mor var vokst opp på husmannsplassen Steinane under Prestegarden på Tau. Hun het Tobia Olsdatter.

Magnus Tausjø sine foreldre ble boende på Tausjø fram til huset måtte rives. Da var far Johan død, og Magnus brukte ett friår fra legestudiene for å bygge nytt hus til mora. Johanna og Johan Andersen fikk fem barn. Eldste barnet var ei jente som døde av tuberkulose i 1907. Nummer to var også ei jente, Tora. Hun ble gift med Johan Aarhaug og bosatt på Tau. Deretter kom tre gutter, Arnt og Johannes, som begge bodde i Oslo og tilslutt Johan Thoralf Magnus. Magnus skiftet etternavn fra Andersen til Tausjø i 1941.

Tau ca. 1920

Far Johan begynte på Tou Brug i 1881, 13 år gammel. Han var korkbrenner, fram til han overtok ansvaret for de fem kvernhusene ved Taurafossen etter faren. I tillegg til tilsynet med kvernhusa, var han også smed og mekaniker på mølla. Begge foreldrene til Magnus var kristne og aktive på bedehuset på Tau. De var aktive i Kinamisjonen (NLM) og Sven Foldøen var en kjær forkynner på bedehuset.

Sjøen var en naturlig del av Magnus sin oppvekst, ellers kom også hans musikalske evner tidlig fram i lyset. Da han var ni år fikk de et orgel i heimen, og Magnus lærte seg å spille etter mye øvelse. Året etter at han ble konfirmert, ble han organist i Strand kirke og var det fram til han reiste fra Rogaland som 22-åring.

Skolegang
Magnus gikk på grunnskolen på Tau i 1917-1924. Deretter tok han ett år på framhaldsskolen på Tau, før han var elektrikerlærling hos broren i tre år. Han fortsatte med ett år på middelskole i Stavanger, før han tok gymnas på Kongsgård, også det i Stavanger. Fra tidlig ungdom kjente han på et kall til å bli misjonær, og etter hvert kom han til at han ville bli misjonslege.

Etter artium på Kongsgård, gikk ferden til hovedstaden. I Oslo begynte han på legestudiet ved Universitetet. Dette studiet var i to bolker, først 1932-1934 og så etter to års pause, fra 1937-1941. De to årene mellom studiebolkene hadde han først praksis på Fysiologisk institutt, så husbygging for mora som var blitt enke og til slutt en møteturne på Island høsten 1936.

Familiebilde. (foto Lunde)

I Oslo traff Magnus Aasta Mjaaland, som han ble gift med 16. mai 1942. Siden dette var under krigen, ble selve vielsen foretatt hos byfogden. Men etterpå var det kirkelig bryllup i Røa kirke med Christen Hallesby som prest. Aasta var sangerinne, og sang ofte solo i ungdommen. Senere sang Aasta og Magnus ofte duett på møter. Aasta og Magnus fikk ett barn, sønnen Johan Elling i 1944.

Til Etiopia
Planen var at Aasta og Magnus skulle til Kina, men på grunn av krigen og Maos revolusjon i Kina, ble disse planene endret. I stedet ble det Etiopia som ble målet, med avreise i 1949. I mellomtiden hadde Magnus ulike legestillinger i Norge. Først distriktslege på Finnøy høsten 1941, deretter to år som privatpraktiserende lege i Haugesund, før han fikk fire år som lege ved sykehuset i Stavanger. Hele tiden mens han var i Norge, deltok han på møter på fritiden.

Fra forsiden av Stavanger Aftenblad 3. mars 1949

2. mars 1949 var det stormøte i Betania i Stavanger. Da ble Magnus innviet som legemisjonær for NLM. Senere på året satte familien på tre seg på flyet som tok dem til Amsterdam. Deretter gikk turen via Roma, Kairo, Asmara og til Etiopias hovedstad Adis Abeba.

Første stopp i Etiopia for familien Tausjø var byen Nakamte. Her skulle Magnus være lege på et hospital drevet av en svensk misjon. Han måtte rett i arbeid på sykehuset og måtte arbeide med tolk. På fritiden leste han intenst på amharisk, det offisielle språket i Etiopia. Familien ble i Nakamte i to år.

I 1950 hadde NLMs misjonærer startet arbeidet med å få i gang et hospital på NLMs felt i sør, nærmere best i byen Yirga Alem (tidligere Irgalem). Italienerne hadde bygget sykehus der under okkupasjonstiden, men etter krigen hadde det stått tomt. Nå ba keiser Haile Selassie NLM om å starte opp igjen sykehuset.

Misjonslegen i aksjon (foto: Lunde)

Tausjø kom hit i 1951. Hospitalet ble drevet på svært primitivt vis, uten innlagt vann og strøm den første tiden. Hospitalet ble etter hvert utvidet med dresserskole (hjelpepleie), poliklinikk og kjøkken. Hele tiden drømte Tausjø og de andre misjonærene om et nytt og moderne sykehus. Dette ble ikke realitet før i 1967.

Tausjø måtte ofte improvisere når pasienter kom med skader og sykdommer han ikke var kjent med. En gang kom en gutt som hadde blitt bitt av en hyene i hodet. Hyenen hadde ikke knust hjerneskallen, men gutten var blitt skalpert. Tausjø behandlet gutten ved å borre tett i tett med små hull i hjerneskallen på gutten. Ut fra disse hullene vokste det et vev som han kunne transplantere hud utenpå. Dette var en helt ny behandlingsmåte, og resultatet ble bra. Gutten ble frisk igjen.

Familien ble i Yirga Alem fram til 1962, kun avbrutt av et heimeopphold i Norge i 1955-1956, hvor Magnus var lege i Stavanger og spesialiserte seg i radiologi. Tilbake i Etiopia hadde han også noen korte opphold på andre sykehus i landet. Fra 1962-1965 var familien på ny i Norge. Da var de bosatt i Oslo og Magnus var lege på Aker sykehus. Her fikk han spesialisert seg innen kirurgi. Under dette Norges-oppholdet arbeidet han også aktivt for å få midler til nytt sykehus i Yirga Alem. Søknad om støtte ble sendt Norsk Utviklingshjelp og denne ble innvilget i 1963. Kong Olav la ned grunnsteinen for sykehuset i 1966 og keiser Haile Selassie sto for den offisielle åpningen av sykehuset i 1967.

Magnus Tausjø var lege i Neghelli det første året etter returen til Etiopia i 1965. Deretter bar det tilbake til Yirga Alem hvor han virket fram til neste heimreise til Norge i 1970. Det ble noen gode år på nytt sykehus. Samtidig med legetjenesten, var han også misjonær på fulltid. Både han og Aasta var opptatt av at folket måtte blir frelst, og de fikk oppleve rike vekkelsestider.

Dåp er høytidsstund. (foto: Lunde)

Til Tanzania
I 1970 var familien tilbake i Norge, og var heime fram til 1973. I denne perioden var han først ett år som lege ved Porsgrunn Lutherske sykehus og deretter to år som overlege ved Lærdal sykehus. Da det på ny var tid for utreise, ville misjonen at Magnus og Aasta skulle reise til Haydom Lutheran Hospital i Tanzania. Magnus var da 62 år, men var likevel villig til å lære et nytt språk og virke i et nytt land. Det ble først språkstudier i Nairobi i Kenya, før de fikk to innholdsrike år på misjonens sykehus i Haydom.

I 1974 opplevde de en dramatisk brann ved sykehuset. Selve hospitalet ble berget, men flere bygg på tomta brant ned. Dermed måtte Tausjø og hans medarbeider i gang å bygge nytt. Penger ble samlet inn i Norge og et nytt moderne bygg ble reist, som erstatning for de mindre husene som gikk tapt i brannen.

Minneord i Stavanger Aftenblad 8. oktober 2002

Lege i Norge i 1975-1992
Etter to år ved Haydom, kom Aasta og Magnus Tausjø heim til Norge for godt. Vel heime var han først overlege ved Mandal sykehus i to år, deretter bedriftslege i Stavanger i fire år, før han avsluttet karrieren som privatpraktiserende lege i Stavanger.   

Før han reiste fra Tanzania i 1975, skjedde noe som fikk stor betydning for Tausjø for resten av hans liv. Han forteller til Sigurd Lunde: «Før eg forlet Afrika, må eg ta med eit innslag som gjeld 1975, det året då Stortinget vedtok ei nesten fri abortlov, med fleirtall fråd ei såkalla kristne sosialistane.

Tausjø viet mye av sitt liv fra 1975 til kampen mot fosterdrap 
og for de ufødte barn og deres mødres rettigheter.

Eg sat altså i Tanzania og var oppteken med å berga fattigmanns barn fra døden. Det var akkurat då ein kikehoste-epidemi. Dei små underernærte barna kunne lett døy av denne sykdomen. Men kom dei på sykehuset, fekk me som regel berga dei til livet. Så høyrde eg ein sein kveld i radio til nordmenn i utlandet kva Stortinget gjorde med barn i mors liv. Det hadde hendt noko i mitt fedreland som eg aldri trudde kunne henda.»

Dette førte til at han umiddelbart meldte seg inn i Pro Vita, en organisasjon som arbeidet for de ufødte barns rettigheter. Han ble formann i organisasjonen i 1976. Gjennom denne organisasjonen var han også med og fikk i gang organisasjonen Alternativ til Abort i Norge, AAN. Denne organisasjonen hadde som formål å hjelpe gravide kvinner med alternative tilbud både når det gjelder rådgivning og praktisk hjelp. Dette arbeidet fylte det meste av hans fritid resten av hans liv.

Fra Aftenbladet 8. oktober 2002

Siste år
Aasta og Magnus Tausjø flyttet tilbake til Tau mot slutten av livet. Her hadde de et hus som lå i samme område som Magnus sin barndomsheim. Aasta døde i 1998, 87 år gammel. Magnus fikk noen år som enkemann, før han fikk heimlov 27. september 2002.



Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Birger Lindanger m.fl. Time gard og ætt
Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig
Haakonsen og Rognum: Visjoner og kall til tjeneste. Magnus Tausjø 80 år. 1990.
Johannes Sandved. I Herrens tjeneste 3. NLM 75 år












fredag 14. oktober 2016

Min åndelige heim

Min barndoms bedehus, Langeland kapell

De aller fleste mennesker blir født inn i en familie og får dermed automatisk en heim. Den som blir frelst, blir født på ny og født inn i Guds familie. Alle kristne er brødre og søstre i Herren.

Men alle kristne kan ikke ha den samme fysiske åndelige heim. Det er både praktiske og åndelige årsaker til det. Guds ord taler om lokale menigheter, ja, endog om «menigheten i hans hus». Opp gjennom tiden har det blitt store avvik i spørsmål om læren og synet på Guds ord. Resultatet er blitt mange ulike kirkesamfunn og forskjellige kristne organisasjoner.

På det menneskelige plan, går heimen og slekta i arv. Slik er det ikke med den åndelige heimen. Men den kristne heimen er antakelig den som har vært redskap til at flest er blitt vunnet for Guds rike. Ikke minst gjennom dåp, opplæring og forkynnelse av evangeliet.

Kristenarv
Jeg er svært privilegert som har fått bli født inn i ei slekt med en rik kristen arv og med foreldre som var kristne.  Bakover i slekta er det mange som var aktivt med i kristent arbeid, både i mors og fars slekt. En tippoldefar hadde en egen bønnestein som han gikk bak og hadde sine bønnestunder hvor han ba for familien. Denne plassen var så mye brukt at det var store groper i bakken etter de bøyde kne.

Kanskje var dette tippoldefars bønnestein på Sandvik?

Far ble frelst da mor hans døde. Far var da 26 år og aktiv i idrettsmiljøet på Jørpeland. Han brøt totalt med dette miljøet og fant nye venner på bedehuset. Mor ble født samme år som foreldrene hennes ble radikalt omvendt i en vekkelse på Jørpeland. Hun har derfor vokst opp i en kristen heim og vært en kristen hele sitt liv.

F.v. Mors søskenbarn Josef Tungland og Tore Tungland og fars bror Alf Sandvik var alle
engasjert i misjonen. Alle tre har betydd noe for mitt kristenliv.

Kristen heim
Jeg har med andre ord vokst opp i en kristen heim. Under hele oppveksten hadde far andakt i heimen hver dag. Han var søndagsskolelærer, noe som førte til at jeg fikk gå på søndagsskole fra jeg var knapt tre år. Senere ble jeg også med i guttelag, skolelag, ungdomsforening og misjonsforening.

Mor og far, Eli og Oskar Sandvik

Mor og far var aktive i NLM. Det førte til at det var den organisasjonen som var min organisasjon i barndommen. På bedehuset på Jørpeland var det sju ulike organisasjoner. I min oppvekst gikk folk på hverandres møter, men følte et spesielt ansvar når ens egen organisasjon hadde møteserie. Denne rike kristenarven har betydd uendelig mye for meg. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til mine forfedre, først og fremst til mor og far.

Det ble mitt
Likevel, frelsen går ikke i arv. Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Jesus. Jeg ble født på ny enten ved forkynnelsen av evangeliet før dåpen, eller den dagen jeg ble døpt. Etter det er jeg blitt bevart i troen på Jesus som min frelser.  Da jeg var om lag 20 år, opplevde jeg det store under å komme gjennom til bevisst liv med Gud. Jeg fikk gå over fra barnetro til personlig bevisst tro. Jeg fikk se mi synd og fikk hvile i at Jesu soning for mine synder holder innfor den hellige Gud. Jeg fikk også se at Jesu liv er fullkomment og hans liv ble mitt den dagen jeg ble født på ny.

Fra da av ble også NLM min åndelige heim. Selvsagt var jeg påvirket av oppvekst, foreldre og venner. Jeg var også påvirket av forkynnelsen på bedehuset og undervisningen på Fjelltun bibelskole. Men nå fikk jeg en personlig overbevisning om at det er her jeg hører heime. Her skal jeg få min åndelige føde ved å lytte til Guds ord i min forsamling. Her skal jeg få ta ansvar for at evangeliet skal nå ut i Norge og til jordens ender.

Etter dette har jeg fått bruke mesteparten av mi tid i tjenesten for Jesus i arbeidslaget NLM. Her har jeg følt meg heime på grunn av forkynnelsen av Guds ord, på grunn av synet på Guds ufeilbarlige ord, på grunn av at vi her har fått nå ut med Guds ord til mange unådde folkeslag og på grunn av det radikale lekmannssynet som var rådende i organisasjonen, for bare å nevne noe.

Her har jeg blitt vist stor og ufortjent tillit. Jeg har fått utløp for mitt kall og fått bruke de nådegaver Gud har gitt meg. Forkynnelsen, mye forbønn, de helliges samfunn og tjenesten har vært med å bevare meg på himmelveien.

Veldig gode medarbeider fra NLM i Nord Norge

Her vil jeg bli
Så er det langt fra alt som foregår i NLM jeg er enig i. Det er ting som skjer og vedtak som blir fattet som gjør meg urolig og som jeg er dypt uenig i. Derfor har jeg flere ganger tatt til motmæle både offentlig og internt. Derfor kommer det fra tid til annen noen kritiske tanker også på denne bloggen.

Dette gjør jeg ikke av dømmesyke eller ønske om å skade heimen min. Tvert i mot. Det er av omsorg, og på grunn av et ønske om ettertanke og prøving av synspunkt på Guds ord. Jeg trenger hjelp til justering av kursen, og mitt ønske er selv å få være til hjelp for en og annen. Så lenge ikke min samvittighet blir bundet, kan jeg ikke og vil jeg ikke forlate min åndelige heim. Jeg står ikke ansvarlig for andres synspunkt og vedtak. Men jeg ønsker at organisasjonen min skal tenke og handle mest mulig i trå med Guds ord. Det vil jeg be om, arbeide for og kjempe for.

Så lenge jeg er med i NLM-familien, blir ikke organisasjonen fullkommen. Men, enda er det noen som forkynner Guds ord klart og rent i organisasjonen. Enda er det noen som blir frelst gjennom å lytte til Guds ords forkynnelse ved skrøpelige NLM-redskap. Enda får vi være med å oppfylle Herrens befaling om å gå ut å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Alt dette til tross for mye skrøpelighet og mange feilskjær.

Jeg har hatt og vil fortsatt ha min åndelige heim blant dette folket. Jeg er svært takknemlig for denne heimen. Jeg er glad i misjonsfolket som jeg får tjene sammen med. Guds ord sier at vi ikke skal forlate vår egen forsamling. Skulle dagen likevel komme da jeg av samvittighetsgrunner ikke lenger kan være med, vil det bli en stor sorg. Jeg håper og ber om at den dagen ikke må komme.



(Lett revidert artikkel fra 2010)









lørdag 1. oktober 2016

Carl Olof Rosenius 200 år - 10


Det er i år 200 år siden forkynneren Carl Olof Rosenius ble født. I denne tiende artikkelen med hans forkynnelse og hans liv, tar jeg med en andakt fra «Den lille husandaktsboken».

Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. (1Joh 1:7)

Apostelen sier om Jesu blod at det renser oss fra all synd. Hva menes det med denne rensningen? Hjelper det oss til å bli rene? Nei, det renser oss fra all synd. Renser det oss fra lysten til å synde? Nei, det renser oss fra synden. Fra den åndelige søvnighetens og treghetens synd? Nei, bruk øynene! Fra all synd, sier han.

Og dette gjør blodet? Ja, nettopp blodet. Men lærer ikke Johannes selv at Ånden renser oss? Jo, men ikke i samme mening som når han sier at Guds Sønns blod renser oss.

Det er helt nødvendig at du forstår og tror hva blodet gjør, før du kan få noen åndens rensning. Hadde det her vært talt om hva Ånden gjør, ville rensningen ha vært kalt helliggjørelse. Men her tales det om blodet, forsoningsmidlet. Det er altså soningens renselse, skyldens utslettelse, det er tale om.

Det skulle gi liv og ånd i hjertet om du fikk nåde til å se hvorledes Guds Sønns blod alene renser oss fra all synd, slik at Gud selv sier: Dere er rene!

Først ble all verdens synder utslettet i Kristi død. Apostelen sier uttrykkelig at Kristus har forsonet oss med Gud, ved blodet. Derfor er Gud fullt ut tilfredsstilt, og hans sendebud kan bare si: La dere forlike med Gud. (2 Kor 5,19-20)

Men dernest følger også – og det er den egentlige hensikt med vår tekst – at hver og en som holder seg til Kristus – som lar seg tukte for synden, men holder seg til nådestolen og vandre i lyset – han er for blodets skyld alltid renset for alle sine synder innfor Guds øyne.

Alt det syndige og urene som fremdeles bor i ham, og daglig rører seg i tanker, ord og gjerninger, skal aldri bli tilregnet ham. For Guds øyne er han alltid ren ved blodets evig gjeldene forsoningskraft.


Fra: Den lille husandaktsboken, Lunde 1973