søndag 23. april 2017

Ole Kallem – Strandbu med hele Norge som arbeidsfelt

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Haugianermiljøet var sterkt på strandalandet på 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

Ole Hågensen Kallem ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms og Trøndelag, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde også den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838, og tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Til Nord Norge via Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok familien etternavnet Kallem. Her ble familien i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Men da familien solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder.

Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900


17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)


Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand.

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923


På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»


Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no










onsdag 5. april 2017

God påske


Rekonstruksjon av tempelet
Igjen skal vi få feire påskens stor under. Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var for deg dette skjedde.

Palmesøndag

Oljeberget
Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen og de spurte: "Hvem er dette?" Og mengden svarte: "Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea." Matt 21,6-11

Jesus kommer til ditt hjerte, Banker som så ofte før,
Skal han vente der med smerte Enda lenger ved din dør?
Se, han kommer, ærens konge Enda en gang just til deg.
Vil du palmer eller torner Kaste for ham på hans vei? (SB 190)

Skjærtorsdag

Getsemane
Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er mitt legeme.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det!  For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange til syndenes forlatelse. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Matt 26,26-29

Dyre bord som Jesus dekker, Hvor han livets brød meg rekker,
Og hvor livets kalk jeg får, Meg til frelse stor i nøden
Men til ansvar, dom og døden Om jeg dit uverdig går. (SB 602)

Langfredag

Golgata
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt 27,46-50

Her ser jeg et tålmodig lam Som seg til døden skynder,
Som bærer andres sorg og skam Og hele verdens synder
Til offerstedet står hans hu, Han sier: «Villig skal jeg nu
For Adamsætten stride.» Når alle piner vises frem,
Han svarer: «Gjerne, hvert et lem Er rede til å lide.» (SB 662)

Påskeaften

Jesu grav
Da det ble kveld, kom en rik mann som het Josef. Han var fra Arimatea og var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus ga da ordre om at den skulle bli utlevert. Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hogd ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der. De satt rett overfor graven. Neste dag, dagen etter forberedelsesdagen, gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: `Etter tre dager blir jeg reist opp.` Gi derfor ordre om at graven blir godt sikret til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.» Pilatus svarte: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» Da gikk de av sted og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap. Matt 27,57-66

Synd og død og alle pile Som av Satan skytes kan,
Ligger brutt der du fikk hvile Hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav Meg en sikker trøstestav,
Så ved din oppreisnings ære Jeg skal seiers-palmer bære.

1. påskedag

Han er ikke her - for han har stått opp!
Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Matt 28,5-6

Åpen ligger graven! Kvinnene i haven Fikk sin Mester se!
De har brakt hans venner Dette ord som ender All vår sorg og ve:
«Hør fra Gud Hans påskebud, Jesus lever! Han, vår glede,
Han er her tilstede!»

Har du mange synder, Jesus deg forkynner: Gjelden er betalt!
Her er ingen vrede, Nåden den er rede, Og utsletter alt.
Jesu død, Og at han brøt, Gjennom dødens vold og vrede,
Det for deg jo skjedde.
(SB 679)

lørdag 1. april 2017

Svend Dybing – haugianerpredikant fra Heskestad

Fra Dybing (foto: Dalane folkemuseum)
Har fått melding om at dette er Dybing i Helleland 
og ikke Dybing i Heskestad

Prestene i Dalane var mildt sagt lite blide på vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge og hans venner. Presten i Sokndal og hans kollegaer tok til og med fysisk vold i bruk for å bekjempe vekkelsen.

Den lille bygda Dybing ligger på Heskestad i Lund kommune. Rundt år 1800 tilhørte bygda Helleland. På den tid drev Jacob Svendsen og kona Kari en av gardene på Dybing. Jacob var en vel ansett mann i bygda og hadde flere kommunale tillitsverv.

En av sønnene deres het Svend og ble født i 1781. Som ungdom levde han et utagerende liv med fyll og bråk. Svend var stor og kraftig, men stemmen var «lys som ei fornem kvinnes stemme» når han sang. Da Svend var 19 år, ble han omvendt til Gud gjennom noen haugianere.

Haugevekkelsen i Dalane
Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse i Tune i Østfold i 1796. Samtidig med at Hauge ble frelst, var det også flere i Rogaland som kom til åndelig oppvekkelse. En av dem var John Haugvaldstad fra Rennesøy, som straks begynte å forkynne Guds ord. Dette fortsatte han med, selv om han ble advart av presten om at forkynnervirksomheten hans var i strid med konventikkelplakaten.

Også i Bjerkreim var det noen som ble frelst på den tiden. Dette gjaldt blant andre brødrene Lars og Klaus Lauperak, barnebarn til den kjente Trond Lauperak og søskenbarn til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim. Brødrene samlet ofte en flokk i ei stue i Bjerkreim og hadde oppbyggelser etter gudstjenesten.

John Haugvaldstad


På samme måte som John Haugvaldstad, reiste også Lars Lauperak på preiketurer. Noen ganger reiste Lars og John sammen. På en slik felles preiketur var Svend Dybing tilhører, og gjennom forkynnelsen til Haugvaldstad og Lauperak ble han frelst.

Året etter at Svend ble frelst, kom Hans Nielsen Hauge på sin første tur til Dalane og Bjerkreim. Han hadde vært på sin første tur i Rogaland allerede i 1798. Besøket i Bjerkreim i 1801 og et senere besøk i 1804 satt store spor etter seg i bygda. Mange ble vakt og frelst og det ble et rikt haugiansk miljø i området. Han var også innom Sokndal på en av disse turene. Flere haugianere fra Bjerkreim flyttet til andre steder i landet og ble markerte og kjente kristenledere på sine nye hjemsteder.

Svend Dybing som predikant
Svend Dybing ble altså frelst som 19-åring i 1800. Han var et følelsesmenneske av natur, som ikke klarte å skjule det som rørte seg i hans indre. Når han ba til Gud, kastet han seg ofte på kne. Dette kunne også skje når han var ute i snøen en vinterdag. Faren reagerte på sønnens kristenliv og prøvde å advare ham. Han kalte det galskap, og var redd for at sønnen holdt på å bli sinnssyk. Men advarslene nådde ikke inn, tvert imot. Som gammel tok også Svends far imot Jesus og ble frelst. Da bekjente han: «Jeg har syndet mot Gud fordi jeg har motarbeidet min sønn. Men jeg tok feil. Gid prestene hadde gjort det samme som min sønn gjorde.»

Det var sjelden at Svend Dybing talte Guds ord. Hans nådegave var først og fremst samtale og vitnesbyrd. En haugianer som kjente han godt, Jacob Egeland, ga Svend denne karakteristikken: «Han var vel bonde, men talte likevel Ordet med en kraft og virkning som var beundringsverdig. Hans ord var som veldige slag og hadde en forunderlig virkning. De etterlot en brodd i hjertet som ikke lot seg utslette, slik at mange av hans heftigste motstandere ble vunnet for sannheten.»

Svend talte med folk både i tide og utide. Så snart han traff på noen, vitnet han for dem om Gud. Dette gjorde han både langs veiene og når han var på besøk i ulike heimer. Han spurte dem hvordan de hadde det med Gud. Mange prøvde å unngå å treffe ham, mens andre ble sinte og spottet ham. Men en slik motstand gjorde bare Svend enda mer ivrig i sin vitnetjeneste.

Heskestad gamle kirke. (foto: Dalane folkemuseum)

Sterk motstand fra prestene
En slik iver vakte sterk motstand hos prestene. På den tid var det Gerhard Henrik Reiner som var prest i Heskestad og Helleland. Reiner var en dyktig, men herskesyk prest. Han var rasjonalist og hadde et særdeles heftig temperament. En gang skulle Svend skysse presten fra Heskestad og heim til prestegården på Helleland. Underveis kom samtalen inn på åndelige spørsmål. Presten ble etter hvert så sint på Svend at han gav ham noen kraftige slag med svøpen, satte Svend av sleden og red videre alene.

Ofte kom Svend i samtale med folk på kirkebakken etter gudstjenestene. Da pleide mange å samles rundt ham, for å høre på hans vitnesbyrd. Dette gjorde prest Reiner forarget og han ba noen av sine folk om å drive Svend bort fra kirka.

Fra Stavanger Aftenblad 5. mars 1894. Artikkel "Fra Dalerne"
om "Gaver og Ordener" og forholdet til Sverige.

Enda verre gikk det ved Moi kirke. Det var Søren Martinius Schive som var prest på Moi. Før en gudstjeneste kom Svend i samtale med en mann. Da presten kom til kirken, ble Svend anklaget for å ha talt Guds ord. Svend ble kalt inn på prestens kontor og forhørt, men presten kom ingen vei med sine anklager. Da oppildnet presten kirkefolket til å jage han bort fra kirken. Mange fra menigheten jaget Dybing bort, mens de kastet torv, stein og trestykker på ham. Svend var en uredd kar, så neste søndag møtte han på ny opp til gudstjenesten på Moi. Da fikk han være i fred for presten, men ble også da mobbet av folk i menigheten.

I Sokndal var det Georg Christian Bernhoft som var prest. Han gikk enda lengre i sin iver for å få stanset Svends virksomhet. Etter en gudstjeneste sto Svend utenfor kirkegården og samtalte med ei gruppe mennesker. Presten oppdaget dette og kalte Svend inn på sitt kontor. Etter en kort samtale ble presten så sint at han tok Svend i brystet og kastet han ut av kirken. Noe senere oppdaget presten at Svend på ny sto i samtale med en flokk tilhørere. Igjen tok sinnet overhånd hos presten. Han tok staven sin og slo Svend i fullt sinne og jaget han bort fra kirken.

All denne motstanden virket ikke inn på Dybing. Han fortsatte med å vitne både i nærmiljøet, og på turer så langt bort som til Kristiansand og Stavanger. Mange ble frelst på disse turene. En kjent haugianer i Stavanger, Torger Siqveland, sa at han ikke kjente noen på Vestlandet som hadde vært redskap til så manges vekkelse som Svend Dybing.

Willas Bjerkreim var bror til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim.
Willas var predikant samtidig med Svend Dybing. Han var først haugianer, 
men gikk senere over til "de sterkttroende"

Siste år
Svend var ikke nøye med sitt ytre. En gang han var på besøk hos John Haugvaldstad i Stavanger, ble de enige om å besøke ei fornem haugianerkvinne i byen. Før de gikk, begynte Haugvaldstad å børste mel og støv av Svends jakke og sa at en kunne ikke gå på besøk så skitten som Svend var. Men det brydde han seg ingen ting om. Når han var ute og gikk, var han som oftest barføtt. Sokker og sko bar han i hånda.

En gang var han også på besøk hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Hauge benyttet da anledningen til å formane Dybing og irettesette han for sitt lurvete utseende i klesveien. Historien forteller at Svend etter dette ble litt mer nøye med sitt utseende.

Svend overtok farsgarden på Dybing. Her ble han gift med den to år yngre Walborg Knudsdatter Heskestad. Hun døde tidlig og Svend ble gift på ny med Malene Larsdatter Sjelset fra Time. De fikk minst to barn, Inger (1824-1824) og Jacob (f.1825). I 1836 solgte han garden for 500 spesidaler og flyttet til Jæren, først til Stangeland på Klepp og senere til Killingland i Høyland. Svend Dybing fikk et plutselig slagtilfelle og døde 22. februar 1848, 67 år gammel.

Hans Nielsen Hauge


Svends sønn, Jacob, ble gift med Karen Pedersdatter fra Høiland. Under folketellingen i 1865 bodde han og familien på Høiland. De hadde da fire barn som er nevnt, Carl Ludvig (f.1852), Johan Laurits (f.1854), Enevald (f.1862) og Karen Kirstine (f.1858). Jacob var da oppført som huseier og steinarbeider. Ikke lenge etter mønstret Jacob på ulike båter og reiste verden rundt som sjømann. Han var blant annet i Australia og New Zeeland. Her brukte han opp hele sin formue i et utsvevende liv. Etter at han reiste heimefra, hadde han ikke gitt lyd fra seg på mange år.

Under folketellingen i 1875 bodde Karen på Graveren på Hana. Hun bodde da sammen med tre barn, Ole Gabriel (f.1851), Karl Ludvig og Enevald. Videre var det oppført at hun var losjerende kone som ble forsørget delvis av fattigvesenet og delvis av barna. Hun sto oppført som gift, men Jacob var ikke nevnt.

Jacob har sonet to ganger i botsfengselet i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Th. A. Bilstad skrev i et leserinnlegg i Aftenbladet at Jacob i 1880 møtte opp på Dybing for å se igjen garden hvor han bodde sine første 11 leveår. Bilstad fortalte at Jacob begynte å gråte som et barn, mens han var på Dybing. Barndomsminnene dukket opp og tårene presset seg fram. Jacob var da blitt 55 år. Hva som senere skjedde med han og barna, har jeg ikke funnet ut.




Kilder:
Søren Lode: Et par av de gamle haugianere fra Sokndal. Aftenbladet 27.02.1924
Th. A. Bilstad: Sven Jacobsen Dybing. Aftenbladet 20.03.1924
H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I
Digitalarkivet.no
Aftenbladet.no





















torsdag 23. mars 2017

Sitater i lett blanding


Det er mye å lære av å lese i gode bøker, eller å høre hva folk i ulike livssituasjoner har å fortelle. Jeg har plukket meg noen sitat til oppbyggelse, lærdom og ettertanke.

Øivind Andersen
Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss. Det eneste vilkår som er satt for å få del i rettferdiggjørelsen, er å ta imot den uten vilkår.

Augustin
I kirken heter det ikke "jeg mener" eller "du mener", men "Så sier Herren!".

Ole Hallesby
Det er så mange pliktarbeidere i Herrens vingård. De sukker og svetter seg gjennom sine kristelige gjøremål. Gud trenger ikke slike arbeidere.......Be Ånden om å få se Jesus. Så blir du igjen hans frivillige trell.

Oscar Handeland
Uten organisasjon kan me ikkje greia oss i vår tid. Men dersom organisasjonen et upp venesamfunnet, so visnar alt innanfrå. Då sit me att med ein stor durande "fabrikk" og har ingen livsrett lenger.

Tormod Vågen
skrev dette i Utsyn 5. august 1962 etter at den første kvinne var ordinert til prest i Den norske kirke:



Ludvig Hope
Utanfor Jesus Kristus er kvart menneske ansvarlig for sitt liv, men den som gjev seg over til Kristus, han svarar Kristus for - så lenge han er hjå Ham.

Børre Knudsen
Du må ikke hovmode deg slik av di synd, at du tror den kan tilintetgjøre det Kristus gjorde på korset.

Jesper Krogedal
Kristendom er ikke å få det til, men å få.

Martin Luther
Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og Gud hadde villet gå i rette med oss, var det ute med oss.     

Hans Erik Nissen
En svak Kristusforkynnelse skaper trette kristne.

Aksel Valen-Sendstad
Kristi kors er ikke noe spørsmål eller tema som forkynnelsen skal ta opp blant mange andre tema. Derimot er det slik at Jesu korsdød er den grunnsannheten i åpenbaringen som alltid skal prekes. Det vil si at sannheten om Jesu Kristi soningsdød for våre synder og hans oppstandelse for vår skyld, alltid skal anvendes (direkte eller indirekte) til å belyse alle de tema vi tar opp i vår forkynnelse. Gjøres ikke det, blir forkynnelsen falsk.












mandag 13. mars 2017

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser i Kina

Myssa bedehus

Ett menneskes frelse kan få store konsekvenser. Det kan få konsekvenser for nærmeste familie og sambygdinger, men også langt ut over landets grenser.

Ett av de mest kjente eksempler på det, var Østfoldingen Hans Nielsen Hauge. Han fikk være et redskap til at store deler av Norge ble berørt av evangeliet. Flere av etterkommerne av dem som ble vunnet ved hans virksomhet, ble også misjonærer i fremmede land. I Sokndal fikk de også merke ringvirkningene av Hans Nielsen Hauges virksomhet. Mange ble frest i denne bygda, mens andre tok sterk avstand for det nye livet som brøt fram.

Oppvekst på Årrestad
Ole Årrestad vokste opp på en av gardene på Årrestad i Sokndal. Årrestad er ei avsides bygd, ikke langt fra grensen til Lund kommune. Oles far het Brynild Svensen og var fra Skåland ved Moi, mens mora Kristine Olsdatter var fra Kjellesvik noen kilometer sør for Skåland.

Før Kristine og Brynild kom til Årrestad, hadde de en periode vært husmenn på plassen Løyning i heien. Her var de under folketellingen i 1801. Kristina og Brynild fikk sju barn, hvorav seks vokste opp. Ole var nummer fem i søskenflokken. Han ble født i 1790. Det fortelles om Ole at han «likte å være fin i klærne og verdslig i lystene». Han var blyg av natur, men evnerik og lærenem.

Som tenåring hørte han om Hans Nielsen Hauge og hans forkynnelse. Også i Sokndal ble folket delt i synet på denne merkelige vekkerrøsten fra Tune i Østfold. Ole var enig med dem som hevdet at Hauge var en ulv i fåreklær. Om han foraktet Hauge, hadde han desto mer respekt for Pontoppidans forklaring som han hadde lært under konfirmasjonen. Han ville gjerne holde seg etter det som sto i den boka, men samtidig forsto han at han manglet noe vesentlig. Skulle han bli en kristen, måtte han bli født på ny.

Hans Nielsen Hauge

Radikal omvendelse
22 år gammel ble han i 1812 innkalt til militærtjeneste i Kristiansand. Han var en stram kar, og ble snart forfremmet til underoffiser. Han fikk godt ord på seg som ærlig og rettferdig, og vant derfor stor respekt. Slev ble han skuffet over det røffe miljøet han møtte, og han mistet lysten på de verdslig lyster og fornøyelser. Han karakteriserte dem som vond lukt. I sitt indre kjente han på en åndelig uro. Han hadde ikke fred med Gud. «Jeg kjente ikke sjelevennen Jesus», sa han.

Etter tre år i kongens tjeneste, vendte han heim til Årrestad igjen. Heime på garden ville han ta kristendommen på alvor og begynne å tjene Gud. Han hadde sans for det radikale, og stanset spesielt for et ord i Forkynnerens bok 2,2: «Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?» Han var fast bestemt på å legge lettsinn bak seg og ta sin kristendom alvorlig. Bibelen ble flittig lest, og venner og familie merket en markert endring i hans liv.

Han hadde også en periode der han øvde seg på å synge salmer om død og evighet, om kors og trengsel. Han ble selv grepet av dette og tok ofte til tårer. Et sangvers han ofte sang var dette:

Vil du have ro, min sjel,
Vil du leve glad og vel,
Ønsker du i all din møye
Deg å glede og fornøye?
Elsk din Jesus! Intet mer,
Så skal du og se det skjer.

Men følelsene gikk opp og ned. En stund var han trygg og glad, men like etter var tungsinnet tilbake. Det var et liv i trelldom. Etter et besøk av to «lesere», ble han overbevist om at han var en frafallen kristen og uten håp om å bli frelst. Han kom inn i en sterk sjelestrid. Han ba om å få se si synd, og ble bønnhørt. Syndens gru ble overveldende for han. Tanken på den evige pine førte han så langt at han vurderte selvmord.

For å få hjelp i sin nød, gikk Ole til presten i bygda. Men der fikk han bare kjeft. Presten mislikte sterkt at han hadde hatt kontakt med «leserne», de kristne haugianerne i bygda. Presten hadde ingen hjelp å gi ham. En dag han skulle ut å pløye, tok han med seg et brev som han tidligere hadde fått av en kristen venn. Dette brevet hadde ikke gitt han noe hjelp da han fikk det, men da han nå leste det på ny, rant lyset for Ole. I brevet sto blant annet: «Om himmelen er av jern og jorda av kopper, skal ropene dine likevel bli hørt i himmelen!»

Gleden var stor. Endelig så han seg frelst og fri. Han tenkte på Israelsfolket ved Rødehavet med fienden på den ene siden og havet på den andre. Slik hadde han selv også kjent det. Nå så han at Gud som frelste Israelsfolket også kunne frelse ham! Han var fri. Noen dager etter truet imidlertid mørket med å presse seg på igjen. Da ble døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus til utfrielse for ham: «Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd» Syndebyrden falt fra Oles skuldre. Det ble en radikal omvendelse som bar frukt i generasjoner.

Ole Årrestads barnebarn Gjertine Årrestad Johnsen

Egen familie på Årrestad
Ole overtok etter hvert heimegarden på Årrestad og ble gift med Anne Berte Olsdatter fra garden Mål i Sokndal. Anne Berte var fem år yngre enn Ole. De fikk sitt første barn, Bernt Tobias i 1817, men han døde allerede året etter. Samme år som Bernt Tobias døde, fikk de barn nummer to, som døde like etter fødselen. Hun fikk navnet Kristine Sofie. De fikk heller ikke beholde barn nummer tre. Bernt ble født i 1819 og døde samme år.

Barn nummer fire fikk imidlertid vokse opp. Han het Kristian og ble født i 1821. Kristian overtok et nabobruk på Årrestad. Mer om han under. Barn nummer fem og seks var jenter og het Ellen Katrine og Birgitte Sofie. Begge disse flyttet til Stavanger. Nummer sju i rekken var Ole, født i 1831 og døde i 1835, mens Anne var nummer åtte og født i 1834. De to siste barna, Olaus og Oline Gjertine døde som små, Olaus som toåring og Oline samme år som hun ble født (1841).

Som vi ser mistet Anne Berte og Ole seks av ti barn som ganske små. En tøff hverdag som mange i Norge opplevde på denne tid.

Kall til misjon
Vekkelsen ved Hauge fikk mange impulser fra blant annet Brødremenigheten. Fra denne bevegelsen kom misjonskallet sterkt inn blant kristenfolket. I Sokndal ble det i 1838 startet en misjonsforening. Dette var den fjerde kommunen som fikk slik forening. Før den tid var det i Rogaland bare forening i Strand, Stavanger og Egersund. Foreningen i Sokndal var de første årene kun en uformell sammenslutning av kristne med kall til misjon. De skriver selv at de var blitt «enige om å bidra til misjonen blant hedningene i samme hensikt som andre i vårt land». Ole Årrestad var en av stifterne til denne foreningen.

Den første tiden var foreningens medlemmer usikre på hvor de skulle sende de innsamlede midlene. De fryktet for at flere av de utenlandske misjonsselskap ikke hadde den rette lære. Etter hvert ble de enige om å sende pengene til det Rhinske Misjonsselskap som de var overbevist om førte en ren luthersk lære.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842 i Stavanger. Året etter vedtok 20 mannlige medlemmer i misjonsforeningen i Sokndal å sluttet seg til NMS, men de åpnet for at enkeltmedlemmer kunne sende penger også til andre misjonsselskap. Ole Årrestad signerte de nye foreningslovene som nummer 14. Foreningen fikk navnet «Sokndals Misjonsforening» og hadde som formål «å virke for evangeliets forkynnelse for hedningene».

Ole Årrestad ble ingen gammel mann. To år etter at han var med å melde misjonsforeningen inn i NMS, døde han kun 55 år gammel. Han etterlot seg kone og fem barn i alderen 11-24 år. Oles kone Anne Berte delte mannens kall til misjon. Hun var med å stifte den første kvinneforeningen for NMS i Sokndal i 1853. Foreningen holdt møtene i Hauge i Dalane og Anne Berte gikk den en mil lange veien fram og tilbake med rokken på ryggen.

Ole Årrestads oldebarn Tønnes Frøyland

Misjonskallet til nye generasjoner
Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. Også dette ble en markert misjonsheim. Kristian sin svigerfar, Skule Mysse, var også blant underskriverne da Sokndal Misjonsforening ble innmeldt i NMS i 1843. Grethe var antakelig en markert kristen personlighet, for hun fikk i bygda kallenavnet «hellige Grethe».

Om Grethe heter det: «Hun hadde det godt med Gud. Hun ruslet omkring og snakket med Jesus som hun snakket med annet folk. Når andre sto der, sto Jesus ved sida. Satt hun i stua, satt Jesus der også. Den einaste skilnaden var at folk var synlige, men Jesus var usynlig. Frelseren hadde hun alltid hos seg i tro. Derfor hadde hun det jamt godt.» (Straume)

Ei av døtrene til Grethe og Kristian fikk kall til å reise ut som misjonær til Kina. Hun het Gjertine og ble gift med Ludvig Johnsen året etter at hun om til Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM) i 1891 som første kvinnelige misjonær for NLM. Mannen Ludvig døde året etter at de ble gift, men Gjertine fortsatte som misjonær fram til 1911. Ei annen datter, Karoline, ble mor til martyrmisjonæren Tønnes Frøyland som reiste til Kina for NLM i 1909 og ble skutt av røvere i 1914. I tillegg var Grethe tante til Sigvald Netland, den første misjonæren fra Sokndal, som reiste til Kina i 1890.


Kilder:
Jakob Staume: I hvite klær
Emil Birkeli: Liv og vekst
Wisted.no
Digitalarkivet.no
nlm-arkivet



Dette er den siste artikkelen i en serie om pioner misjonerer fra Sokndal og deres historie. De andre artiklene finner du her: