God frukt og greiner som renses

Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, men etterpå må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære frukt. 

Bibelen gir et annet svar: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:5) Uten Jesus kan ikke en kristen bære frukt eller gjøre gode gjerninger som holder mål for Gud.

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.»

I Kolosserbrevet sier Jesus det på denne måten: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.» (Kol 3,12-13)

Her er mye å prøve seg selv på. Har Jesus fått prege meg på en slik måte at disse Åndens frukter gror fram i mitt liv? Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever i samfunn med Jesus et langt liv! Det er naturlig at kjærligheten, mildheten, trofastheten, tålmodigheten, det tilgivende sinn og ydmykheten får prege livet i større grad, etter som du som er en kristen lever i samfunn med Jesus.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, den skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.

(Ill.: noreapastoren.no)

Jo nærmere du får leve Jesus, til mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta seg i sammen» rike. Nei, det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Når NLMs misjonærene blir innviet, leser vi et bibelvers fra 1 Pet 4,13:

«Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.» (1Pet 4:12)

Guds barn sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Det skal vi få lov til å gjøre. Vi skal ikke tale lett om prøvelser og motgang. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsomt om…

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig:

«Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.»

Frihet eller ritualer på bedehuset?

Norge har en rik vekkelsestradisjon. Mot slutten av 1800-tallet brøt vekkelsene ut mange steder i landet, og med det en frigjort lekmannsbevegelse.

Denne artikkelen skrev jeg 6. desember 2013. Den er like aktuell i dag.

I den gamle tid var det presten og kirkens liturgi som var det sentrale i kristenlivet. Når vekkelsene kom, tok lekfolket selv ansvar. Ikke bare for forkynnelsen av Guds ord, men også for møteledelse og åndelig ansvar.  

Mens det i kirkens gudstjeneste var faste bønner og liturgi, var det på bedehusene frihet og større åpenhet for Åndens ledelse. Nådegavene, som før stort sett var noe som angikk presten, ble nå framelsket i forsamlingene.

Etter som kirka gjennom årene er blitt mer og mer liberal, har den også åpnet for mer frihet i ritualet. I lekmannsbevegelsen går det motsatt vei. Etter som vekkelsene stilnet, er en blitt mer åpen for liturgisk innslag på bedehusene.

Etter en veldig kamp for hundre år siden, ble nattverden fri og tatt i bruk på bedehusene. Det lå i kortene at dåpen også skulle bli ”fri”, men det skjedde ikke før rundt årtusenskiftet. Nå er det endelig både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelse på mange bedehus.

Organisasjonene som praktiserer dette på bedehusene, har nå utarbeidet ritualer for de ulike handlinger. Hva skjer da? Jo, de anbefaler brukt ritualer som er til forveksling lik de som er brukt i kirkene. Selv om det enda er en viss åpenhet for frihet, variasjon og Åndens ledelse, er de anbefalte ritualer langt på vei tilbake til faste bønner og formularer.

Flere av bedehusenes forsamlinger har også vendt tilbake til kirkas måte å feire nattverd på, med godkjenning fra ledelsen i organisasjonene. I kirka er det presten som deler ut nattverden til sin ”menighet”. På bedehusene har Guds folk delt brødet og vinen med hverandre. Istedenfor at lederen står framme og deler ut, blir elementene sendt fra mann til mann, mens de forkynner til hverandre ”dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod”.

Nå har altså flere forsamlinger gått tilbake til kirkens måte å gjøre dette på. Den som leder nattverden står framme, folket kommer fram til lederen og får utdelt elementene, for så å gå tilbake i benken. Er ikke dette bare former og formaliteter? Nei, vi mister noe vesentlig i nattverden når vi innordner oss på denne måten.

Det viktigste i nattverden får vi, uansett måte utdelingen skjer og hvem som deler ut, så sant Guds ord blir lest over brødet og vinen. Men vi mister samfunnet, det allmenne prestedømme. I stede for at vi forkynner for hverandre og deler med hverandre, blir vi betjent av en ”prest uten presteklær”.

Og apropos presteklær. Misjonens ledere sto lenge imot at våre misjonærer skulle få bruke presteklær. Hvis de nasjonale kirkene påla dem dette, valgte de heller å trekke seg ut av arbeidet, enn å åpne opp for presteklær. De så ikke på klærne som en ytre form, men som en konsekvens av et embetsyn som var fjernt fra vekkelseslinjen misjonærene skulle representere. Nå har også denne skansen falt, og vi ser stadig våre misjonærer avbildet i presteskrud.

Vi kan ikke produsere vekkelse. Det er et Åndens verk alene gjennom forkynnelsen av Guds ord. Men vi har en tilkjempet arv, en bibelsk arv, som vi ikke må skusle bort. Arven som vi med fine ord kaller vekkelseslinjen og den radikale lekmannslinjen, holder på å smuldre bort fra oss. Jeg tror vi har sviktet i forkynnelsen av disse ting. Kanskje er det andre strømninger som har overtatt mye av tenkningen?

Jeg tror det er på høy tid å forkynne fram igjen bibelens tale om disse ting. Vi trenger profilmøter med bibeltimer og foredrag om disse temaene. Men det vi trenger mest av alt, er en fornyelse i forkynnelsen av synd og nåde. ”Får Kristus frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”

Først publisert 6. desember 2013

Bjørn var en misjonspioner

Fausta (t.v.) forteller fra den dramatiske hendelsen 1. juledag 1991

Andre juledag i 1991 ble en trist nyhet formidlet gjennom NRKs nyhetssendinger. En norsk misjonær var omkommet i Stillehavet i Peru. Det var Bjørn Stenberg fra Hovsherad.

Det var dramatikk på stranden like utenfor byen Tacna sør i Peru, på grensen til Chile, første juledag 1991. En nystartet luthersk menighet i byen hadde utflukt til den flotte sandstranden for å ha møte og sosialt fellesskap. Dagen skulle ende mer dramatisk enn noen hadde tenkt.

På stranden ved Tacna. F.h. Sigmund Stenberg, OS

Øyvind Rott, Ricardo og Fausta med barnebarn

Heime i Hovsherad hadde Sigmund Stenberg hatt naboen og kompisen Bjørn Stenberg på tråden dagen før, på julaften. Her hadde Bjørn i takknemlighet fortalt om forsamlingsarbeidet han fikk være med i. Han nevnte også at for ham var det et skår i gleden, nemlig at han og familien allerede til sommeren måtte reise fra Tacna, siden de da hadde vært ute den avtalte perioden. Slik skulle det altså ikke gå. Bjørns kone Anne Grete, måtte før året var omme reise heim til Norge med mannen sin i ei forseglet kiste.

Misjonærinnvielsen av Anne Grete og Bjørn Stenberg var på Moi bedehus sommeren 1988. Ikke lenge etter at de var innviet, reiste familien til Peru som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband. Etter språkstudier i Arequipa, ble det bestemt at familien Stenberg skulle starte nytt arbeid i Tacna. Bjørn fikk god inngang blant folket i byen, og en ny liten menighet ble startet. Søndagen før julaften 1991 hadde det vært medlemsopptak i menigheten, noe Bjørn formidlet til Norge med tårer i øynene. Det var hans største dag i Peru, fortalte han.

Anne Grete og Bjørn Stenberg før utreise til Peru

Palmesøndag 9. april 2017 fikk jeg være med på et møte i en av menighetene i Tacna, for Misjonssambandets samarbeidskirke Peru. Det var 30 som kom på denne samlingen, hvor pastor Ricardo nå er leder. Ricardo var en nær medarbeider av Bjørn Stenberg, men var ikke tilstede i Tacna da ulykken skjedde. Det var imidlertid fiskerkona Fausta, som ble intervjuet om hendelsen mot slutten av møtet.

På ettermiddagen denne søndagen, dro jeg og mitt reisefølge, misjonær Alice Krogsæter, Ricardo og Fausta til stranda. Det var en varm ettermiddag med flott sol. Bølgene fra Stillehavet slo forsiktig inn over klippene og sandstranda, da de to peruanerne fortalte hva som skjedde for 25 år siden.

Møte i en av menighetene i Tacna

Menigheten hadde tatt med seg mye god mat til stranda, som de skulle kose seg med etter først å ha hatt et friluftsmøte. De var omlag 60 store og små samlet på standen denne formiddagen. I det møtet var i ferd med å starte, var det ei mor i menigheten som ropte «barna mine, barna mine». Ute i sjøen var to peruanere tatt av strømmen i Stillehavet og holdt på å bli dradd til havs.

Bjørn så det som skjedde, rev av seg skjorta, sprang utover på noen klipper og kastet seg i sjøen. Den ene av peruanerne hadde da klart å komme i land på egenhånd, mens Bjørn i siste liten fikk tak i den andre og førte han inn til fast grunn. I det Bjørn selv skulle heise seg opp på steinen, kom en stor bølge og skyllet over han og hodet ble slått mot steinen.

Klippene der ulykken skjedde

På land så de Bjørns livløse kropp bli ført utover. En medmisjonær som var på besøk fikk kastet seg ut i sjøen og så vidt berget Bjørn til lands, men livet sto ikke til å redde. Bjørn fikk berge en peruaner i livsfare, men mistet selv livet.

Det ble en ettertankens kveld i solnedgangen på Stillehavsstranda palmesøndag i år. Det var smertelig å gjenoppleve den vonde hendelsen for 25 år siden. Samtidig var det godt å få møte Bjørns venner og medarbeidere, og å se at det arbeidet Bjørns fikk være med å starte, har båret frukt.

I en andakt på en Peru-kveld i Hovsherad 31. mai 2017 fortalte enka etter Bjørn, Anne Grete, at hun var spent på hvilken bibeltekst Bjørn hadde tenkt å forkynne folket på stranden den spesielle 1.juledagen i 1991. En tale han aldri fikk holde. Da hun fikk bibelen til Bjørn, fant hun manuskriptet hans. Bibelverset han ville minne peruanerne om var dette:

«Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Ap.gj 4:12

Utsyn over byen i ørkenen, Tacna

Norsk sang i Amerika

Bak dette bilde har Nils skrevet: Kære foreldre her skal det bra

 med mig og min familie. Vi lever vel. Lev vel til vi seest igjen

Mange av nordmennene som emigrerte til Amerika var kristne. Slik var det også med Nils Torbjørnsen Fjelde. Nils var bror til min oldefar Tore «Flåden» Fjelde.

Nils og kona Ingeborg sendte ofte brev heim til slekta på Fjelde på Jørpeland. Flere bilder av han, kona og datteren Olga er i slekta i Norge.

Blant mange bilder er også en sang. På sangarket har Nils sin kone skrevet følgende: «Her er en sang som Nils sang ofte. Han likte at være Jesus sin». Sangen går på melodien «Å, at jeg kunne, min Jesus prise».

O TAK, MIN JESUS!

O, tak, min Jesus, at du har givet

mig magt og rettighet at være din,

naar dig jeg eier, da har jeg livet,

mig fattes ingenting, naar du er min.

Om alle venner mig har forglemt,

har jeg dog retten til at være din;

var alle øine fra mig bortvendt

betyder ingenting, naar du er min.

Er veien trang hvorpaa jeg maa vandre,

jeg har dog retten til at være din;

om spot og skovisk* jeg er for verden

betyr ingenting, naar du er min.

Om alle kjærlighet mod mig viser,

jeg har dog retten til at være din;

om man spotter mig eller priser

betyr ingenting, naar du er min.

Og har jeg ikke guld og grønne enge,

saa har jeg retten til at være din;

Om jeg er fattig og uten penge

Betyr ingenting, naar du er min.

I mot- og medgang og hvad som møter,

saa har jeg retten til at være din;

du ingen ut fra ditt hjerte støter.

Hav takk at jeg er din og du er min!

* «Noget værdiløst, ringe; spec. om person, man ikke regner for noget, mener at kunne byde alt, behandler som en hund, ell. om person, der er uden holdning, karakter» Fra Dansk ordbok.

Nils Torbjørnsen Fjelde

ble født på Øvre Fjelde «Flådå» 19. april 1858. Foreldrene var Stenvor og Torbjørn Fjelde. Etter skolegang på Fjelde, var en noen år gjetergutt på Helland på Heia i Strand. 23. mars 1881 emigrerte han til Amerika. Her traff han Ingeborg fra Norge som var født i 1874, altså 16 år yngre enn Nils. De ble gift og fikk ei datter, Olga. De bodde i Ora, Nelson i North Dakota.

Ingeborg og Nils klar for en kjøretur

55 møter i Sokndal på fem uker

Gamle Bø bedehus, Sokndal, bygget ca.1860

Hvordan var møtevirksomheten i Sokndal våren 1887? En predikant for Indremisjonen som underskrev rapporten med S.S.H. forteller følgende til misjonsbladet «Den lille samler» i juli 1887. Bladet kom ut i Mandal, og utgiver var Laurits Nilsen.

Fra Sokndal i Dalane

I fem uker av perioden februar, mars og mai er så godt som hele det vidstrakte Sokndal besøkt, og flere steder har flere besøk. Det er avholdt 55 møter, som for det meste var godt besøkt. I tillegg er det avlagt de hus- og sykebesøk som det har vært anledning til. På de fleste steder har enten soknepresten eller en annen av vennen deltatt med vitnesbyrd.

De avholdte møter har i hovedsak vært annonsert i kirken. Og sidene kirkesøkningen er alminnelig god, så har oppbyggelsesmøtene vært godt bekjentgjort og også godt besøkt. Ofte har møtene vært avholdt i skolehusene under selve skoletimene, for at også barna skulle få ha godt av møtene.

I landsoknets vidstrakte og noe spredt beliggende garder, har det i gjennomsnitt vært 60 til 70 til stede på møtene, men variert fra 30 til 100. Besøket i tettstedet og i Stordalen har vært betydelig større, opptil 600 mennesker.

Sokndal hører visstnok til de distrikter på disse kanter hvor Guds ord i lengre tid, ja, helt siden H. N. Hauges tid, har vært framholdt og rikelig velsignet. Dels har levende vitner som f.eks. en av Vestlandets frimodigste og dristigste lekpredikanter S. Dybing, reist Sokndal rundt og nedlagt godt såkorn. Dels har vekkelser gjentatte ganger strømmet over soknet og bestandig etterlatt seg noen troende vitner. Av disse fortjener å nevnes den dyktige leder fra den første vekkelse, Gunder Ougendal, som for 12 år siden gikk til hvilen, 85 år gammel. Denne manns navn vil etterslekten ikke glemme så snart.

Lars Oftedal sto i en stor vekkelse i Sokndal vinteren 1871-1872

Den siste av de større vekkelser fant sted omkring 1870. Et ikke lite antall venner finnes fra den tid – Oftedals barn. De eldre kristne ble under dette besøk av Herren oppvarmet på ny til Åndens forbindelse i broderlig kjærlighet.

Senere har også enkelte vekkelser funnet sted, om enn ikke i like stor utstrekning. Noen av disse er begavede menn som slutter seg til de eldres rekker for å vitne og på den måten utfylle de hull som ellers ville oppstå, idet gamle venner etter hvert flytter hjem.

Her kan du lese om haugianer-predikanten Sven Dybing
 

For tiden arbeides det visst av Sokndals meget dyktige sjelesørger, mer enn på de aller fleste steder, med Ordets forkynnelse. Og likevel har han i samarbeid med det troende lekfolk, funnet det nødvendig å kalle emissær til å hjelpe dem i virksomheten for Guds rike.

Sokndal er også mer enn på mange andre steder, velsignet med kristeligsinnede lærere. Noen av dem er aktive vitner og arbeider i full tilslutning til andre lekmenn. Den samlede virksomhet danner på denne måte en kraftig motvekt mot tidsåndens strømninger. Om ikke daglig, så legges fremdeles nå og da noen til de troendes tall.

Den forenede virksomheten med Ordets forkynnelse har i den grad lamslått den verdslige ånd, at man ytterst sjelden ser flere mennesker flokkes eller samles i annet enn kristelig øyemed.

Men til tross for alt arbeid for Guds rikes oppbyggelse, står det visstnok her som overalt, mye tilbake å ønske når det gjelder brodersamfunnets bånd i sitt inderligste vesen: Den fullkomne kjærlighet å bære hverandres byrder. Å betrakte hverandre som lemmer på ett legeme, hvis hode er Kristus. Å skinne som lys, stige daglig ned i seg selv så Herrens lys måtte skinne frem i et hellig liv. Alt dette er smykker og prydelser som aldri til fulle kan oppnås. Herren fylle oss alle mer og mer med sin nåde og gave. Amen.

(Noe språklig oppdatert)

Legemet skal stå opp

 

Når Jesus kommer igjen, skal de dødes legemer stå opp av graven, mens de som lever når Jesus kommer igjen, skal bli forvandlet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. 1Kor 15:51-52

Det blir en fantastisk dag for Guds barn. Det er ikke lett for vår lille hjerne å fatte dette. Hvordan kan legemer som for lengst er oppløst ved forråtnelse, eller til og med brent opp, kunne komme tilbake igjen? Vi må ikke glemme at vi har med en Gud å gjøre som har all makt i himmel og på jord. Han som har skapt oss og naturen på en så fantastisk måte, skulle ikke han kunne gjøre under på ny?

Når et menneske dør, blir legemet lagt i grav, men sjelen går enten til paradis eller til dødsriket. Dette er en «venteplass» fram mot oppstandelsens dag. Det store skille som er her på jorden, men som vi ikke ser fullt ut, blir nå avslørt. De som tror på Jesus får det godt sammen med Jesus i paradis, mens de som dør uten Jesus, går fortapt.

Og så, på Guds dag, skal alle stå opp av grav. Oppstandelsen er bevitnet mange steder i Guds ord. Vi skal ta med noen få eksempler:

Daniel 12,2: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.»

Romerbrevet 8,11: «Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.»

 

Åpenbaringen 20,13: «Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.»

Guds barn kan se fram mot et forvandlet legeme, uten synd, uten mulighet for sykdom eller ensomhet. Ikke rart at Harstad-buen Leonard Gudmundsen synger: «Tenk for en jubel, når alle frelste er berget i havn.»

Vi legger merke til at det står at legemet skal bli forvandlet. Det er en sammenheng mellom det legemet vi har nå og det vi skal ha i himmelen. I Fil 3,21 sier Jesus: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.» Fil 3:21

Nå er legemet preget av synden og døden, da skal det blir forherliget og uten synd og dødspreg. Når Jesus sto opp igjen av grava, kjente disiplene ham igjen, etter at dekket som var lagt for deres øyne ble tatt bort. Bibelen sier det ikke i klartekst, men slik jeg forstår Guds ord, skal vi også kjenne våre kjære igjen. Moses og Elias viste seg på forklarelsens berg. Gud sa at han er Abraham, Isak og Jakobs Gud. «Jeg er ikke de dødes Gud, men de levendes.» (Mat 22,32)

Men ingen vil bli savnet i himmelen! –da ville ikke himmelen være himmel. Her på jord kjenner Guds barn på en stor smerte over de kjære som ikke er frelst. Også den smerten skal være borte i himmelen.

Det er godt å bli minnet om Jesu ord til Maria etter at Lasarus var død. Da gir han henne og oss dette herlige løftet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø». Joh 11,25-26

(Publisert 11.02.2015)

Prioriterer du forkynnelsen?

Stavanger Aftenblad 31. januar 1987

Teksten for søndag 14. mai 2017 understeker en viktig sannhet om hvordan mennesker blir frelst og bevart. Det bør få konsekvenser for våre prioriteringer.

I Joh 15,3 står det: «Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.» Frelsen formidles gjennom det forkynte ord. Paulus var allsidig i sin forkynnelse. Han hadde forkynt hele Guds råd, forsikret han lederne i Efesus. Likevel var det noe som var med gjennom all forkynnelse. Det sier han til menigheten i Korint: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» 1Kor 2:2

Under Guds ords forkynnelse blir synderen avslørt som fortapt. I denne stillingen er det kun et hjelpemiddel eller virkemiddel som kan berge den fortapte, og det er forkynnelsen av evangeliet. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» 1Kor 1:18

Det er fantastisk at Gud har ordnet med formidlingen av frelsen på denne måten. Du hører evangeliet forkynt og Ordet har ved Den Hellige Ånd den kraft i seg, at det kan føde på ny en fortapt synder. «Det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Videre understreker teksten om vintreet at det er samme vei til fornyelse i kristenlivet og for å bære frukt. «Bli i meg», sier Jesus. Den kristne trenger å høre forkynnelsen av evangeliet om igjen og om igjen. Det er den himmelske mat.

foto: Sverre Jacobsen

Vasser i forkynnelse?

Med denne begrunnelse har forkynnelsen vært prioritert på bedehusene. Misjonsorganisasjonene avløste hverandre med å arrangere møteuker. Og vekkelsen kom med kortere eller lengre mellomrom.

På 1980-tallet begynte noen gamle klagetoner å få forsterket oppslutning. I Sinaiørkenen klaget Israelsfolket på «den usle maten». Nå var tonen at vi måtte kutte ut mye av forkynnelsen. Ei overskrift i Stavanger Aftenblad 31. januar 1987 illustrerer dette: «Noen steder vasser folk i møter». Teksten forteller om åndelige ledere som syntes det var alt for mange møter på bedehusene.

Omtrent samtidig kom det ut ei bok, «Der du er», som hadde en god hensikt å oppmuntre Guds barn til å være kristne i hverdagen, ikke bare på bedehuset. Samtidig gav boka folk god samvittighet for å kutte ut møter. Oppfordringen var å kutte ut noen møter og heller prioritere tid med ikke-kristne. Vi hørte derimot ikke at vi kunne kutte ut noen filmer på fjernsyn, noen joggeturer, noen sydenturer o.l. for å prioritere samvær med de som ikke er frelst.

En sang i Sangboken er også blitt misbrukt i dette henseende. I sangen står: «Akk, han ser at mange sjeler fråtser ved hans bord, mens de arme hedning træler, hører ei et ord.» En sterk forkynnelse av hedningenes nød som ikke har Guds ord. Men så er uttrykket «fråtser ved hans bord», dessverre blitt misbrukt som et argument for å ikke ha så mye møter i Norge, men heller prioritere ytremisjon.

Kan vi fråtse ved Guds bord? Kan vi vasse i forkynnelse? Vi finner ikke antydning til noe slikt i Guds ord. Tvert imot. I Bibelen blir vi oppmuntret til stadig å høre mer. Vi trenger gode høre- og lesevaner. For troen kommer av forkynnelsen vi hører og forkynnelsen kommer ved Guds ord.

Møteuker avleggs?

Døgnet har 24 timer. Er det feil prioritering å bruke en av dem, noen dager i uka, på å høre om Jesus og hans frelsesverk? Det har vist seg at Ordet mange ganger trenger tid for å nå inn i hjertene. Møteuker og gjerne to ukers møteserier har derfor vært nødvendig og tjenlig for å få et åndelig gjennombrudd.

De senere årene har det i hovedsak vært ImF og NLM av de større misjonsorganisasjonene som har opprettholdt møteuker på bedehusene her i Rogaland. Det var derfor vemodig å lese i Sambaandet at sentrale ledere i Rogaland Indremisjon nå taler for å kutte ut møteuker til fordel for møtehelger og Alphakurs.

Fruktene etter reduksjonen av møteserier på bedehusene er merkbare. Selv om vi ikke har grunnlag for å si at den drastiske reduksjonen av møter på bedehuset er eneste årsak til at vi så godt som ikke har hatt vekkelser de siste årene, er jeg overbevist om at en viktig årsak finnes her.

I en tale offentliggjort på internett, understreker Johannes Kleppa noe av det samme. Han sier at den stor krise i vårt land ikke først og fremst er abortlov og kjønnsnøytral ekteskapslov. Nei, «den store krise i vårt land er at Guds eget folk i så liten grad er i den kristne forsamling og hører Guds Ord!» Jeg tror han har et viktig poeng.

Når Guds folk mister åndskraft, får det også ringvirkninger ut i folket. Da mister saltet sin kraft og lyset forsvinner under karet. Jeg frykter for at det er dette vi ser skjer i vårt land i dag.

Sambaandet 14.04.2017

Gi dere dem mat!

Guds folk trenger åndelig mat. De ufrelste trenger å høre forkynt syndens alvor og Jesu fantastiske frelsesverk på korset som eneste frelsesvei for den som har tenkt seg til himmelen.

Da er ikke veien å gå og skjære ned på serveringen. Da er det ikke tid for å kutte ut møter. Da er det tid for å servere mer mat. Da er det tid for å forkynne det sentrale budskapet om korset som Guds kraft til frelse for hver den som tror. Da er det tid for å tilby solid opplæring i Guds ord, med sentrum i dette «ordet om korset».

La oss be om en åndelig oppvekking på våre bedehus. Folk holder på å sulte i hjel mange steder. Til sin unge medarbeider Timoteus oppfordret Paulus: «Forkynn Ordet!». Til apostlene som nettopp var sluppet ut av fengslet sa engelen: «Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!» (Apg 5:20)

Det er ikke inn i vår tid med «all denne preikingen». Det er derfor svært oppmuntrende å merke en økt hunger etter Guds ord blant en del unge. Det gir lyse utsikter i ei mørk tid. La oss med frimodighet gå mot strømmen og arrangere møteuker og møteserier.

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft… For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

Hartvig Skartveit – en vismann har flyttet heim

Hartvig Skartveit

Hartvig Skartveit fikk flytte heim til Jesus lørdag 6. mai 2017. Han ble 95 år gammel og hadde det meste av livet vært forkynner i NLM.

Da jeg startet som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg til forkynnelse av Guds ord.

Hartvig hadde god tid, og vi fikk mange og lange samtaler gjennom de tre årene vi hadde kontor vegg i vegg. Etter at han ble pensjonist, beholdt vi kontakten helt fram til han døde. Det ble noen besøk på Grødem, og mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time.

Sigrid og Hartvig Skartveit

Hartvig ble født på Skartveit i Ryfylke 14. desember 1921 og ble en kristen i ung alder. Han sa ofte at han var ekstremt blyg av natur, så når han fikk oppgaver i Guds rike, kostet det ham mye. Han ble tømmermann av yrke, og ble etter hvert aktivt med i Salme misjonsforening i Stavanger.

I Salem ble han formann i foreningen, men flere merket seg Hartvig sitt vitnesbyrd. Han ble derfor ansatt som forkynner på deltid i 1957. I 1967 fikk han et nytt kall, nemlig til kretssekretær i Namdal krets. Dette ble de beste årene i Hartvigs tjeneste. Han stortrivdes med folket og naturen. Det er ikke få kilo multer han har plukket i fjellheimen i Røyrvik, både mens han var i Namdal og på mange besøksturer dit senere.

Første annonserte møte med Hartvig som jeg har funnet i Aftenbladet - 18. juli 1958

I 1972 flyttet han og familien sørover til Stavanger igjen. Han var gift med Sigrid Riska og de fikk seks barn i perioden 1963-1972. I Stavanger ble han kalt til forretningsfører i kretsen, en stilling han beholdt til han gikk av med pensjon sommeren 1989. Han fortsatte å reise som forkynner etter at han ble pensjonist, så lenge helsa holdt. De siste årene var han mye syk, men han var klar i tanken helt til det sist.

På Hartvigs 90-årsdag var jeg på besøk, sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en hilsen og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut fra Guds ord. Siste lange samtale hadde vi i midten av mars i år.

Sammen med nære venner fra Namdal, Agnes og Nic Sundgaard

Ofte når vi samtalte, kom han med et hjertesukk. «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i bygdene og forkynt Guds ord». Etter noen av samtalene, noterte jeg ned noen stikkord fra samtalen. Sitater til ettertanke og hjelp! Sitatene er tatt med under.

En god og kjær venn og medarbeider har fått flytte heim til Jesus og har det nå evig godt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

Udaterte sitat

Jeg er så aldeles fornøyd med det Jesus har gjort. Det vil jeg holde fast på samme hva som skjer.

Døden er en velsignelse for den som har tvettet sin kjortel i Lammets blod.

Det største av alt er å ha Jesus/evangeliet i hjertet. Er du her som har et hjerte tomt for evangeliet.

Jeg har ikke funnet mye skriftlig etter Hartvig. 

Denne andakten sto i Utsyn i 1987 

Samtale 01.10.2011:

Det er Guds Ord som er autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men også ydmykhet.

Djevelen anklaget og uroet meg om natten slik at jeg ikke fikk sove. Nå har jeg funnet en ny sovemedisin. Jeg viste anklageren til Kristus og ba han ha seg vekk fra meg. Djevelen er avvæpnet ved at lovens krav til meg ble utslettet på korset.

Det er viktig at vi ikke kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.

Vi kan lære alt. Vi kan lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!

Dette leserinnlegget skrev Hartvig til Dagen 11.12.2013.

Han var da 92 år gammel

Telefon 27.11.2011:

Vi kan lære det meste, men ikke vitnesbyrdet og nådegaven. Vitnesbyrdet kommer av erfaringen, og nådegaven er gitt av Gud.

Mye av forkynnelsen er bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.

Vi må ikke miste vekkelsestonen i forkynnelsen.

Telefon 22.11.15

Helsa

Jeg tror jeg får feire jul heime i himmelen i år. Kreftene svinner…

Misjonen

Jeg håper og ber om at Gud fortsatt får velsigne tjenesten i NLM

Skulle ønske jeg var 30 år å kunne få komme ut å forkynne evangeliet.

Forkynnelsen

Hører du noe om at folk blir frelst?

Hva forkynnes? Vi kan leve lenge hvis vi får mat, selv om vi ikke er i aktivitet. Men vi kan ikke være i aktivitet lenge, uten at vi får mat.

Forkynnelsen må være minst 2/3 evangelieforkynnelse(mat) så få resten gå på tjenesten (aktivitet)

Jeg frykter for at det svikter for oss i det lukka rommet(bønnelivet)

Dette bilde tok jeg i 2013

Evangeliet

Jeg er så takknemlig for at Gud frelste meg i unge år.

Jeg har ofte spurt med selv om livet hadde vært bedre uten Jesus. Hva svare du da? NEI! (Høyt og myndig)

Jeg har gledet meg over ordet i Kol 2,14: «og strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bodord, det som vitna mot oss, og han rudde det undan med di han nagla det til krossen.»

Det må være ufattelig mange ark som er skrevet med bodord over mitt liv, men takk og lov, Han rydda det unna med å nagle det til korset. Jeg ser for meg han legger handa på bordet og feier det bort. Og da blir det ikke liggende på gulvet, det forsvinner!

Tenk så fantastisk med røveren på korset: I dag skal du få være med meg i paradis. Tenk så hang han der for mord og annen elendighet, men så vendte han seg til Jesus og fikk bli med til paradis på dagen! Mens den andre røveren var mer opptatt at Jesus skulle få han ned fra korset så han kunne få fortsette sin røvergjerning.

Guds kraft til frelse

For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. 1Kor 2:2

Hvor er Lammet

Det tales om mye viktig og godt rundt i kirker og bedehus. Men noen ganger kommer det en uro over meg. Den uroen kan uttrykkes med et spørsmål fra fortellingen i GT om da Abraham fikk beskjed fra Gud om å ofre Isak. Det er Isak som spør far sin: Hvor er lammet?

Det er mange tema som blir forkynt i kristelig regi i dag som ligger langt utenfor det som Bibelen forkynner. Men også tema fra Bibelen kan få en slagside. Det er ikke frelse i å snakke om skapelsen, om helliggjørelse, endetiden eller gode gjerninger – for bare å nevne noe. Dette er viktige tema som skal fram i forkynnelsen. Vi skal forkynne hele Guds råd.

Men når Paulus taler til Korinterne sier han klart fra hva som skal være kjernen i forkynnelsen og forkynnelsens hovedsak. Det er Ordet om korset. Jesus og han korsfestet. I 1 Kor 1,18 sier han det så tydelig: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» Det er ikke alle emner i bibelen som er «Guds kraft til frelse». Nei, det er evangeliet, Ordet om korset.

Isak hadde nok vært med på mange ofringer tidligere. Han visste godt hva som skulle være med for å kunne ofre til Gud. Nå så han at noe vesentlig manglet. Han sier til sin far: Her er ilden og veden, men hvor er lammet?

Pastor Rikardo på talerstolen i Tacna

Hvor er lammet i Peru

Det spørsmålet trenger vi å stille hverandre når det gjelder arbeidet på bedehuset, og det spørsmålet var sentralt for Peru. Det mangler ikke på kors i Peru. Det mangler ikke på Kristusfigurer. Det mangler slett ikke på kirker. Katedraler var det mange av i hver eneste by, enkelte flottere enn noen i Norge,

På flyplassen i Amsterdam på vei ut til Peru møtte vi noen nordmenn i køen på vei om bord i flyet. En av dem falt nesten bakover da hun hørte at Øyvind Rott hadde vært misjonær i Peru. Det hadde hun ikke trodd var mulig i vår tid. Så spurte hun: Hva tid er du fornøyd? Er du fornøyd nå peruaneren bli katolikk? Da svart Øyvind stilt og forsiktig: «Jeg er fornøyd når peruaneren har fått tatt i mot Jesus som sin frelser»

Det er ikke frelse i all ytre religiøsitet enten det er i Peru eller på norske bedehus. Synden er alt for alvorlig til å kunne sones med noen religiøse sprell fra vår side.

Jesus døde i mitt sted

Jeg leste en del i Fredrik Wisløffs fastebok «Med ham til Golgata» på turen til Peru. Her skildret han Jesu lidelse og død på en sterk måte. Syndens konsekvens overfor Den hellige Gud er så alvorlig at vi ikke kan fatte helt konsekvensen.

For at du og jeg skulle ha noen mulighet til å bli frelst, måtte synden sones. For Gud er så hellig, kjærlig og ren at ikke noen synd kan være i nærheten av Han. Din og min situasjon er ikke bare at vi synder en og annen gang, men det er som sangeren sier: «I fra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.»

Så tok altså Gud alle denne synd, di, mi, alle i Norges og alle i Peru, ja i hele verden og til alle tider. Alt ble lagt på Jesus. Han ble gjort til synd! Det var ikke underlig at han svettet blod i Getsemane. Han visste hva som ville komme. Så sier Gud i profeten Jesaja at Jesus måtte drikke Guds vredes beger «til siste dråpe». Ikke ei liten synd var glemt. Hva ble resultatet av dette møtet mellom all verdens synd og Den tre ganger hellige Gud: Jo, Jesus ble såret, han ble knust, straffen ble lagt på ham og han fikk mange sår! Jesus måtte dø under Guds vrede, for «den som synder skal dø»

Dette er ufattelig stort. Jesus døde ikke for egen regning. Han hadde ingenting på sin regning. Han var sel hellig og fullkomme ren. Men: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5

Det er dette som er min og din redning. Hver eneste ei av dine synder er sonet av Jesus på korset. Jesus sto opp igjen av grav tredje dagen – da sto han opp til vår rettferdiggjørelse. Hva vil det si? Jo, hans fullkomne liv blir ditt, mens dine synder ble lagt på Jesus. Du får bytte plass med han. Det resulterer i at du er frelst og ren og rettferdig himmelen verdig.

Frelst eller fortapt?

Det er også et alvor med dette fantastiske budskapet. Om du ikke vil ta imot Jesu frelsesverk, må du selv møte Den hellige Gud under hans vrede. Det blir et forferdelig møte. Da vil du rope til fjellene at de skal falle over deg, for det er en bedre løsning enn å gå fortapt. Men fjellene vil ikke svare. «Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». «Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dagen når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.» Rom 2:5

Pastor Rikardo i Tacna preiket palmesøndag bl.a. over verset i Joh.åp 3,20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Det er enda mulig for en synder å bli frelst. Enda er det nådetid. Du må ikke utsette det lenger, med å ta imot Jesus som din frelser. For Jesus kommer snart.

Ett av høydepunktene på turen var langfredag. Vi ventet på å se litt av et påskespill ved en katolsk kirke i Arequipa. Før det startet ble det spilt lett musikk over høyttaleren. Plutselig kom toner som gikk rett til hjertet: «Jeg vil heller ha Jesus enn hva som helst, meg verden kan by i dag» Det er mitt vitnesbyrd. Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.

(Andakt på Peru-kveld på Kvinlog bedehus 30. april 2017)