mandag 13. mars 2017

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser i Kina

Myssa bedehus

Ett menneskes frelse kan få store konsekvenser. Det kan få konsekvenser for nærmeste familie og sambygdinger, men også langt ut over landets grenser.

Ett av de mest kjente eksempler på det, var Østfoldingen Hans Nielsen Hauge. Han fikk være et redskap til at store deler av Norge ble berørt av evangeliet. Flere av etterkommerne av dem som ble vunnet ved hans virksomhet, ble også misjonærer i fremmede land. I Sokndal fikk de også merke ringvirkningene av Hans Nielsen Hauges virksomhet. Mange ble frest i denne bygda, mens andre tok sterk avstand for det nye livet som brøt fram.

Oppvekst på Årrestad
Ole Årrestad vokste opp på en av gardene på Årrestad i Sokndal. Årrestad er ei avsides bygd, ikke langt fra grensen til Lund kommune. Oles far het Brynild Svensen og var fra Skåland ved Moi, mens mora Kristine Olsdatter var fra Kjellesvik noen kilometer sør for Skåland.

Før Kristine og Brynild kom til Årrestad, hadde de en periode vært husmenn på plassen Løyning i heien. Her var de under folketellingen i 1801. Kristina og Brynild fikk sju barn, hvorav seks vokste opp. Ole var nummer fem i søskenflokken. Han ble født i 1790. Det fortelles om Ole at han «likte å være fin i klærne og verdslig i lystene». Han var blyg av natur, men evnerik og lærenem.

Som tenåring hørte han om Hans Nielsen Hauge og hans forkynnelse. Også i Sokndal ble folket delt i synet på denne merkelige vekkerrøsten fra Tune i Østfold. Ole var enig med dem som hevdet at Hauge var en ulv i fåreklær. Om han foraktet Hauge, hadde han desto mer respekt for Pontoppidans forklaring som han hadde lært under konfirmasjonen. Han ville gjerne holde seg etter det som sto i den boka, men samtidig forsto han at han manglet noe vesentlig. Skulle han bli en kristen, måtte han bli født på ny.

Hans Nielsen Hauge

Radikal omvendelse
22 år gammel ble han i 1812 innkalt til militærtjeneste i Kristiansand. Han var en stram kar, og ble snart forfremmet til underoffiser. Han fikk godt ord på seg som ærlig og rettferdig, og vant derfor stor respekt. Slev ble han skuffet over det røffe miljøet han møtte, og han mistet lysten på de verdslig lyster og fornøyelser. Han karakteriserte dem som vond lukt. I sitt indre kjente han på en åndelig uro. Han hadde ikke fred med Gud. «Jeg kjente ikke sjelevennen Jesus», sa han.

Etter tre år i kongens tjeneste, vendte han heim til Årrestad igjen. Heime på garden ville han ta kristendommen på alvor og begynne å tjene Gud. Han hadde sans for det radikale, og stanset spesielt for et ord i Forkynnerens bok 2,2: «Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?» Han var fast bestemt på å legge lettsinn bak seg og ta sin kristendom alvorlig. Bibelen ble flittig lest, og venner og familie merket en markert endring i hans liv.

Han hadde også en periode der han øvde seg på å synge salmer om død og evighet, om kors og trengsel. Han ble selv grepet av dette og tok ofte til tårer. Et sangvers han ofte sang var dette:

Vil du have ro, min sjel,
Vil du leve glad og vel,
Ønsker du i all din møye
Deg å glede og fornøye?
Elsk din Jesus! Intet mer,
Så skal du og se det skjer.

Men følelsene gikk opp og ned. En stund var han trygg og glad, men like etter var tungsinnet tilbake. Det var et liv i trelldom. Etter et besøk av to «lesere», ble han overbevist om at han var en frafallen kristen og uten håp om å bli frelst. Han kom inn i en sterk sjelestrid. Han ba om å få se si synd, og ble bønnhørt. Syndens gru ble overveldende for han. Tanken på den evige pine førte han så langt at han vurderte selvmord.

For å få hjelp i sin nød, gikk Ole til presten i bygda. Men der fikk han bare kjeft. Presten mislikte sterkt at han hadde hatt kontakt med «leserne», de kristne haugianerne i bygda. Presten hadde ingen hjelp å gi ham. En dag han skulle ut å pløye, tok han med seg et brev som han tidligere hadde fått av en kristen venn. Dette brevet hadde ikke gitt han noe hjelp da han fikk det, men da han nå leste det på ny, rant lyset for Ole. I brevet sto blant annet: «Om himmelen er av jern og jorda av kopper, skal ropene dine likevel bli hørt i himmelen!»

Gleden var stor. Endelig så han seg frelst og fri. Han tenkte på Israelsfolket ved Rødehavet med fienden på den ene siden og havet på den andre. Slik hadde han selv også kjent det. Nå så han at Gud som frelste Israelsfolket også kunne frelse ham! Han var fri. Noen dager etter truet imidlertid mørket med å presse seg på igjen. Da ble døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus til utfrielse for ham: «Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd» Syndebyrden falt fra Oles skuldre. Det ble en radikal omvendelse som bar frukt i generasjoner.

Ole Årrestads barnebarn Gjertine Årrestad Johnsen

Egen familie på Årrestad
Ole overtok etter hvert heimegarden på Årrestad og ble gift med Anne Berte Olsdatter fra garden Mål i Sokndal. Anne Berte var fem år yngre enn Ole. De fikk sitt første barn, Bernt Tobias i 1817, men han døde allerede året etter. Samme år som Bernt Tobias døde, fikk de barn nummer to, som døde like etter fødselen. Hun fikk navnet Kristine Sofie. De fikk heller ikke beholde barn nummer tre. Bernt ble født i 1819 og døde samme år.

Barn nummer fire fikk imidlertid vokse opp. Han het Kristian og ble født i 1821. Kristian overtok et nabobruk på Årrestad. Mer om han under. Barn nummer fem og seks var jenter og het Ellen Katrine og Birgitte Sofie. Begge disse flyttet til Stavanger. Nummer sju i rekken var Ole, født i 1831 og døde i 1835, mens Anne var nummer åtte og født i 1834. De to siste barna, Olaus og Oline Gjertine døde som små, Olaus som toåring og Oline samme år som hun ble født (1841).

Som vi ser mistet Anne Berte og Ole seks av ti barn som ganske små. En tøff hverdag som mange i Norge opplevde på denne tid.

Kall til misjon
Vekkelsen ved Hauge fikk mange impulser fra blant annet Brødremenigheten. Fra denne bevegelsen kom misjonskallet sterkt inn blant kristenfolket. I Sokndal ble det i 1838 startet en misjonsforening. Dette var den fjerde kommunen som fikk slik forening. Før den tid var det i Rogaland bare forening i Strand, Stavanger og Egersund. Foreningen i Sokndal var de første årene kun en uformell sammenslutning av kristne med kall til misjon. De skriver selv at de var blitt «enige om å bidra til misjonen blant hedningene i samme hensikt som andre i vårt land». Ole Årrestad var en av stifterne til denne foreningen.

Den første tiden var foreningens medlemmer usikre på hvor de skulle sende de innsamlede midlene. De fryktet for at flere av de utenlandske misjonsselskap ikke hadde den rette lære. Etter hvert ble de enige om å sende pengene til det Rhinske Misjonsselskap som de var overbevist om førte en ren luthersk lære.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842 i Stavanger. Året etter vedtok 20 mannlige medlemmer i misjonsforeningen i Sokndal å sluttet seg til NMS, men de åpnet for at enkeltmedlemmer kunne sende penger også til andre misjonsselskap. Ole Årrestad signerte de nye foreningslovene som nummer 14. Foreningen fikk navnet «Sokndals Misjonsforening» og hadde som formål «å virke for evangeliets forkynnelse for hedningene».

Ole Årrestad ble ingen gammel mann. To år etter at han var med å melde misjonsforeningen inn i NMS, døde han kun 55 år gammel. Han etterlot seg kone og fem barn i alderen 11-24 år. Oles kone Anne Berte delte mannens kall til misjon. Hun var med å stifte den første kvinneforeningen for NMS i Sokndal i 1853. Foreningen holdt møtene i Hauge i Dalane og Anne Berte gikk den en mil lange veien fram og tilbake med rokken på ryggen.

Ole Årrestads oldebarn Tønnes Frøyland

Misjonskallet til nye generasjoner
Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. Også dette ble en markert misjonsheim. Kristian sin svigerfar, Skule Mysse, var også blant underskriverne da Sokndal Misjonsforening ble innmeldt i NMS i 1843. Grethe var antakelig en markert kristen personlighet, for hun fikk i bygda kallenavnet «hellige Grethe».

Om Grethe heter det: «Hun hadde det godt med Gud. Hun ruslet omkring og snakket med Jesus som hun snakket med annet folk. Når andre sto der, sto Jesus ved sida. Satt hun i stua, satt Jesus der også. Den einaste skilnaden var at folk var synlige, men Jesus var usynlig. Frelseren hadde hun alltid hos seg i tro. Derfor hadde hun det jamt godt.» (Straume)

Ei av døtrene til Grethe og Kristian fikk kall til å reise ut som misjonær til Kina. Hun het Gjertine og ble gift med Ludvig Johnsen året etter at hun om til Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM) i 1891 som første kvinnelige misjonær for NLM. Mannen Ludvig døde året etter at de ble gift, men Gjertine fortsatte som misjonær fram til 1911. Ei annen datter, Karoline, ble mor til martyrmisjonæren Tønnes Frøyland som reiste til Kina for NLM i 1909 og ble skutt av røvere i 1914. I tillegg var Grethe tante til Sigvald Netland, den første misjonæren fra Sokndal, som reiste til Kina i 1890.


Kilder:
Jakob Staume: I hvite klær
Emil Birkeli: Liv og vekst
Wisted.no
Digitalarkivet.no
nlm-arkivet



Dette er den siste artikkelen i en serie om pioner misjonerer fra Sokndal og deres historie. De andre artiklene finner du her:






Ingen kommentarer: