lørdag 1. april 2017

Svend Dybing – haugianerpredikant fra Heskestad

Fra Dybing 

Prestene i Dalane var mildt sagt lite blide på vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge og hans venner. Presten i Sokndal og hans kolleger tok til og med fysisk vold i bruk for å bekjempe vekkelsen.

Den lille bygda Dybing ligger i Heskestad i Lund kommune. Rundt år 1800 tilhørte bygda Helleland. På den tid drev Jacob Svendsen og kona Kari en av gardene på Dybing. Jacob var en vel ansett mann i bygda og hadde flere kommunale tillitsverv.

En av sønnene deres het Svend og ble født i 1781. Som ungdom levde han et utagerende liv med fyll og bråk. Svend var stor og kraftig, men stemmen var «lys som ei fornem kvinnes stemme» når han sang. Da Svend var 19 år, ble han omvendt til Gud gjennom noen haugianere.

Haugevekkelsen i Dalane
Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse i Tune i Østfold i 1796. Samtidig med at Hauge ble frelst, var det også flere i Rogaland som kom til åndelig oppvekkelse. En av dem var John Haugvaldstad fra Rennesøy, som straks begynte å forkynne Guds ord. Dette fortsatte han med, selv om han ble advart av presten om at forkynnervirksomheten hans var i strid med Konventikkelplakaten.

Også i Bjerkreim var det noen som ble frelst på den tiden. Dette gjaldt blant andre brødrene Lars og Klaus Lauperak, barnebarn til den kjente Trond Lauperak og søskenbarn til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim. Brødrene samlet ofte en flokk i ei stue i Bjerkreim og hadde oppbyggelser etter gudstjenesten.

John Haugvaldstad

På samme måte som John Haugvaldstad, reiste også Lars Lauperak på preiketurer. Noen ganger reiste Lars og John sammen. På en slik felles preiketur var Svend Dybing tilhører, og gjennom forkynnelsen til Haugvaldstad og Lauperak ble han frelst.

Året etter at Svend ble frelst, kom Hans Nielsen Hauge på sin første tur til Dalane og Bjerkreim. Han hadde vært på sin første tur i Rogaland allerede i 1798. Besøket i Bjerkreim i 1801 og et senere besøk i 1804 satt store spor etter seg i bygda. Mange ble vakt og frelst og det ble et rikt haugiansk miljø i området. Han var også innom Sokndal på en av disse turene. Flere haugianere fra Bjerkreim flyttet til andre steder i landet og ble markerte og kjente kristenledere på sine nye hjemsteder.

Svend Dybing som predikant
Svend Dybing ble altså frelst som 19-åring i 1800. Han var et følelsesmenneske av natur, som ikke klarte å skjule det som rørte seg i hans indre. Når han ba til Gud, kastet han seg ofte på kne. Dette kunne også skje når han var ute i snøen en vinterdag. Faren reagerte på sønnens kristenliv og prøvde å advare ham. Han kalte det galskap, og var redd for at sønnen holdt på å bli sinnssyk. Men advarslene nådde ikke inn, tvert imot. Som gammel tok også Svends far imot Jesus og ble frelst. Da bekjente han: «Jeg har syndet mot Gud fordi jeg har motarbeidet min sønn. Men jeg tok feil. Gid prestene hadde gjort det samme som min sønn gjorde.»

Det hendte at Svend Dybing talte Guds ord, men hans nådegave var først og fremst samtale og vitnesbyrd. En haugianer som kjente han godt, Jacob Egeland, ga Svend denne karakteristikken: «Han var vel bonde, men talte likevel Ordet med en kraft og virkning som var beundringsverdig. Hans ord var som veldige slag og hadde en forunderlig virkning. De etterlot en brodd i hjertet som ikke lot seg utslette, slik at mange av hans heftigste motstandere ble vunnet for sannheten.»

Svend talte med folk både i tide og utide. Så snart han traff på noen, vitnet han for dem om Gud. Dette gjorde han både langs veiene og når han var på besøk i ulike heimer. Han spurte dem hvordan de hadde det med Gud. Mange prøvde å unngå å treffe ham, mens andre ble sinte og spottet ham. Men en slik motstand gjorde bare Svend enda mer ivrig i sin vitnetjeneste.

Heskestad gamle kirke. (foto: Dalane folkemuseum)

Sterk motstand fra prestene
En slik iver vakte sterk motstand hos prestene. På den tid var det Gerhard Henrik Reiner som var prest i Heskestad og Helleland. Reiner var en dyktig, men herskesyk prest. Han var rasjonalist og hadde et særdeles heftig temperament. En gang skulle Svend skysse presten fra Heskestad og heim til prestegården på Helleland. Underveis kom samtalen inn på åndelige spørsmål. Presten ble etter hvert så sint på Svend at han gav ham noen kraftige slag med svøpen, satte Svend av sleden og red videre alene.

Ofte kom Svend i samtale med folk på kirkebakken etter gudstjenestene. Da pleide mange å samles rundt ham, for å høre på hans vitnesbyrd. Dette gjorde prest Reiner forarget og han ba noen av sine folk om å drive Svend bort fra kirka.

Fra Stavanger Aftenblad 5. mars 1894. Artikkel "Fra Dalerne"
om "Gaver og Ordener" og forholdet til Sverige.

Enda verre gikk det ved Moi kirke. Det var Søren Martinius Schive som var prest på Moi. Før en gudstjeneste kom Svend i samtale med en mann. Da presten kom til kirken, ble Svend anklaget for å ha talt Guds ord. Svend ble kalt inn på prestens kontor og forhørt, men presten kom ingen vei med sine anklager. Da oppildnet presten kirkefolket til å jage han bort fra kirken. Mange fra menigheten jaget Dybing bort, mens de kastet torv, stein og trestykker på ham. Svend var en uredd kar, så neste søndag møtte han på ny opp til gudstjenesten på Moi. Da fikk han være i fred for presten, men ble også da mobbet av folk i menigheten.

I Sokndal var det Georg Christian Bernhoft som var prest. Han gikk enda lengre i sin iver for å få stanset Svends virksomhet. Etter en gudstjeneste sto Svend utenfor kirkegården og samtalte med ei gruppe mennesker. Presten oppdaget dette og kalte Svend inn på sitt kontor. Etter en kort samtale ble presten så sint at han tok Svend i brystet og kastet han ut av kirken. Noe senere oppdaget presten at Svend på ny sto i samtale med en flokk tilhørere. Igjen tok sinnet overhånd hos presten. Han tok staven sin og slo Svend i fullt sinne og jaget han bort fra kirken.

All denne motstanden virket ikke inn på Dybing. Han fortsatte med å vitne både i nærmiljøet, og på turer så langt bort som til Kristiansand og Stavanger. Mange ble frelst på disse turene. En kjent haugianer i Stavanger, Torger Siqveland, sa at han ikke kjente noen på Vestlandet som hadde vært redskap til så manges vekkelse som Svend Dybing.

Willas Bjerkreim var bror til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim.
Willas var predikant samtidig med Svend Dybing. Han var først haugianer, 
men gikk senere over til "de sterkttroende"

Siste år
Svend var ikke nøye med sitt ytre. En gang han var på besøk hos John Haugvaldstad i Stavanger, ble de enige om å besøke ei fornem haugianerkvinne i byen. Før de gikk, begynte Haugvaldstad å børste mel og støv av Svends jakke og sa at en kunne ikke gå på besøk så skitten som Svend var. Men det brydde han seg ingen ting om. Når han var ute og gikk, var han som oftest barføtt. Sokker og sko bar han i hånda.

En gang var han også på besøk hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Hauge benyttet da anledningen til å formane Dybing og irettesette han for sitt lurvete utseende i klesveien. Historien forteller at Svend etter dette ble litt mer nøye med sitt utseende.

Svend overtok farsgarden på Dybing. Her ble han gift med den to år yngre Walborg Knudsdatter Heskestad. Hun døde tidlig og Svend ble gift på ny med Malene Larsdatter Sjelset fra Time. De fikk minst to barn, Inger (1824-1824) og Jacob (f.1825). I 1836 solgte han garden for 500 spesidaler og flyttet til Jæren, først til Stangeland på Klepp og senere til Killingland i Høyland. Svend Dybing fikk et plutselig slagtilfelle og døde 22. februar 1848, 67 år gammel.

Hans Nielsen Hauge


Svends sønn, Jacob, ble gift med Karen Pedersdatter fra Høiland. Under folketellingen i 1865 bodde han og familien på Høiland. De hadde da fire barn som er nevnt, Carl Ludvig (f.1852), Johan Laurits (f.1854), Enevald (f.1862) og Karen Kirstine (f.1858). Jacob var da oppført som huseier og steinarbeider. Carl Ludvig emigrerte til Amerika. Han utdannet seg som offiser i Frelsesarmeen. Han kom til Norge i 1888 for å være med å starte Frelsesarmeen her. Han startet flere Frelsesarmekorps rundt om i Norge. Etter hvert flyttet han til England, hvpr han stiftet familie. De hadde også datteren Marie, som ble gift med Nils Simonsen Langåker. Marie og Nils flyttet til Egersund, hvor Nils arbeidet innen jernbanen. Deres datter Karoline Jakobine emigrerte til Amerika sammen med en bror. De har mange etterkommere der. 

Carl Ludvig Dybing Jacobsen, kalt Ludvig Dybing

Ikke lenge etter 1865, mønstret Jacob på ulike båter og reiste verden rundt som sjømann. Han var blant annet i Australia og New Zeeland. Her brukte han opp hele sin formue i et utsvevende liv. Etter at han reiste heimefra, hadde han ikke gitt lyd fra seg på mange år.

Under folketellingen i 1875 bodde Karen på Graveren på Hana. Hun bodde da sammen med tre barn, Ole Gabriel (f.1851), Karl Ludvig og Enevald. Videre var det oppført at hun var losjerende kone som ble forsørget delvis av fattigvesenet og delvis av barna. Hun sto oppført som gift, men Jacob var ikke nevnt.

Jacob har sonet to ganger i botsfengselet i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Th. A. Bilstad skrev i et leserinnlegg i Aftenbladet at Jacob i 1880 møtte opp på Dybing for å se igjen garden hvor han bodde sine første 11 leveår. Bilstad fortalte at Jacob begynte å gråte som et barn, mens han var på Dybing. Barndomsminnene dukket opp og tårene presset seg fram. Jacob var da blitt 55 år. Hva som senere skjedde med han og barna, har jeg ikke funnet ut.




Kilder:
Søren Lode: Et par av de gamle haugianere fra Sokndal. Aftenbladet 27.02.1924
Th. A. Bilstad: Sven Jacobsen Dybing. Aftenbladet 20.03.1924
H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I
Digitalarkivet.no
Aftenbladet.no