onsdag 19. juli 2017

God frukt og greiner som renses


Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, men etterpå må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære frukt. 

Bibelen gir et annet svar: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:5) Uten Jesus kan ikke en kristen bære frukt eller gjøre gode gjerninger som holder mål for Gud.

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.»

I Kolosserbrevet sier Jesus det på denne måten: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.» (Kol 3,12-13)

Her er mye å prøve seg selv på. Har Jesus fått prege meg på en slik måte at disse Åndens frukter gror fram i mitt liv? Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever i samfunn med Jesus et langt liv! Det er naturlig at kjærligheten, mildheten, trofastheten, tålmodigheten, det tilgivende sinn og ydmykheten får prege livet i større grad, etter som du som er en kristen lever i samfunn med Jesus.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, den skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.

(Ill.: noreapastoren.no)

Jo nærmere du får leve Jesus, til mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta seg i sammen» rike. Nei, det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Når NLMs misjonærene blir innviet, leser vi et bibelvers fra 1 Pet 4,13:

«Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.» (1Pet 4:12)

Guds barn sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Det skal vi få lov til å gjøre. Vi skal ikke tale lett om prøvelser og motgang. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsomt om…

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig:

«Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg






torsdag 6. juli 2017

Frihet eller ritualer på bedehuset?


Norge har en rik vekkelsestradisjon. Mot slutten av 1800-tallet brøt vekkelsene ut mange steder i landet, og med det en frigjort lekmannsbevegelse.

Denne artikkelen skrev jeg 6. desember 2013. Den er like aktuell i dag.

I den gamle tid var det presten og kirkens liturgi som var det sentrale i kristenlivet. Når vekkelsene kom, tok lekfolket selv ansvar. Ikke bare for forkynnelsen av Guds ord, men også for møteledelse og åndelig ansvar.  

Mens det i kirkens gudstjeneste var faste bønner og liturgi, var det på bedehusene frihet og større åpenhet for Åndens ledelse. Nådegavene, som før stort sett var noe som angikk presten, ble nå framelsket i forsamlingene.

Etter som kirka gjennom årene er blitt mer og mer liberal, har den også åpnet for mer frihet i ritualet. I lekmannsbevegelsen går det motsatt vei. Etter som vekkelsene stilnet, er en blitt mer åpen for liturgisk innslag på bedehusene.


Etter en veldig kamp for hundre år siden, ble nattverden fri og tatt i bruk på bedehusene. Det lå i kortene at dåpen også skulle bli ”fri”, men det skjedde ikke før rundt årtusenskiftet. Nå er det endelig både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelse på mange bedehus.

Organisasjonene som praktiserer dette på bedehusene, har nå utarbeidet ritualer for de ulike handlinger. Hva skjer da? Jo, de anbefaler brukt ritualer som er til forveksling lik de som er brukt i kirkene. Selv om det enda er en viss åpenhet for frihet, variasjon og Åndens ledelse, er de anbefalte ritualer langt på vei tilbake til faste bønner og formularer.

Flere av bedehusenes forsamlinger har også vendt tilbake til kirkas måte å feire nattverd på, med godkjenning fra ledelsen i organisasjonene. I kirka er det presten som deler ut nattverden til sin ”menighet”. På bedehusene har Guds folk delt brødet og vinen med hverandre. Istedenfor at lederen står framme og deler ut, blir elementene sendt fra mann til mann, mens de forkynner til hverandre ”dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod”.

Nå har altså flere forsamlinger gått tilbake til kirkens måte å gjøre dette på. Den som leder nattverden står framme, folket kommer fram til lederen og får utdelt elementene, for så å gå tilbake i benken. Er ikke dette bare former og formaliteter? Nei, vi mister noe vesentlig i nattverden når vi innordner oss på denne måten.


Det viktigste i nattverden får vi, uansett måte utdelingen skjer og hvem som deler ut, så sant Guds ord blir lest over brødet og vinen. Men vi mister samfunnet, det allmenne prestedømme. I stede for at vi forkynner for hverandre og deler med hverandre, blir vi betjent av en ”prest uten presteklær”.

Og apropos presteklær. Misjonens ledere sto lenge imot at våre misjonærer skulle få bruke presteklær. Hvis de nasjonale kirkene påla dem dette, valgte de heller å trekke seg ut av arbeidet, enn å åpne opp for presteklær. De så ikke på klærne som en ytre form, men som en konsekvens av et embetsyn som var fjernt fra vekkelseslinjen misjonærene skulle representere. Nå har også denne skansen falt, og vi ser stadig våre misjonærer avbildet i presteskrud.

Vi kan ikke produsere vekkelse. Det er et Åndens verk alene gjennom forkynnelsen av Guds ord. Men vi har en tilkjempet arv, en bibelsk arv, som vi ikke må skusle bort. Arven som vi med fine ord kaller vekkelseslinjen og den radikale lekmannslinjen, holder på å smuldre bort fra oss. Jeg tror vi har sviktet i forkynnelsen av disse ting. Kanskje er det andre strømninger som har overtatt mye av tenkningen?

Jeg tror det er på høy tid å forkynne fram igjen bibelens tale om disse ting. Vi trenger profilmøter med bibeltimer og foredrag om disse temaene. Men det vi trenger mest av alt, er en fornyelse i forkynnelsen av synd og nåde. ”Får Kristus frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”


Først publisert 6. desember 2013