lørdag 31. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Påske i Arequipa 2

Dåp 1. påskedag
Siste del av Peru-turen inneholdt også gode opplevelser. Heimebesøk hos hushjelp og påskemøte i ei av kirkene var noe av det som sto på programmet.

Påskeaften fikk vi være med på besøk heime hos Ana, hushjelpen som var ansatt hos Øyvind og familien da de var ute som misjonærer. «Det var en sterk opplevelse å få se litt av inniden av «fattig-Peru». Familien på fem bodde i en trang leilighet som mest minnet om en garasje, med eksos fra gata utenfor som seg inn i leiligheten. Kjøkken var en liten krok med jordgulv. Gjestfriheten var stor, og middagen smakte nydelig.» Påskeaften kveld var vi invitert til et dansk/engels misjonærpar på kveldsmat. En rosenianer traff en annen rosenianer og fant lett tonen.

Rosa i rosa, datteren og svigersønnen
1.påskedag var det møte i menigheten hvor Øyvind gikk når han var i Peru, «Jesus es vida». Taler var Felix Mendosa. Ekstra kjekt var det å treffe Rosa fra Chochabamba i Bolivia, som var på besøk hos ei datter og svigersønnen som gikk på Setela.

Stor gjestfrihet hos Bjørsvik og de andre misjonærene
Turen ble avsluttet med ettermiddagsbesøk hos nok en misjonærfamilie, før vi inviterte Ragnhild og Tore Bjørsvik på avskjedsmiddag. Flott å bli kjent med utsendingene vår i dette nydelige landet. Avreise fra Bjørsvik var 2. påskedag kl.12.00 og vi var heime på Moi kl.01.30 onsdag 19.4, kun en halv time etter skjemaet.






torsdag 29. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Påske i Arequipa 1

Påskemåltid hos Bjørsviks
Skjærtorsdag og langfredag fikk vi være med på ulike måter å feire påsken på. Påsken fantastiske budskap fikk lyde både i heimer og i forsamlinger.

Skjærtorsdag var vi vel tilbake i Arequipa etter noen flotte dager i høyden. Høydepunktet denne dagen var feiring av påskemåltid i heimen til Bjørsvik. I dagboka har jeg notert bl.a. at påskemåltidet startet kl.14.30. De norske misjonærene i byen var invitert. «Påskemåltidet var et opplegg utarbeidet bl.a. av Ole Christian Kvarme. Det besto av ulike komponenter som skulle gjenspeile den jødiske påskefeiring, og dens peking mot Jesus lidelse og død. Innlagt i opplegget var middag av lammesteik og det hele ble avsluttet med nattverd.»

Setela
Langfredag startet med omvisning på Setela teologiske institutt og bibelskole. Etter besøket der reiste vi til en plaza hvor det skulle være et påskespill. Her skulle hele Jesu liv spilles, men med hovedvekt på påskens hendelser. Mens vi ventet på at dette skulle komme i gang, ble det spilt «tung klassisk musikk» over høyttaleranlegg. Plutselig var det helt andre toner som kom. Det ble et høydepunkt for meg denne dagen: «Jeg vil heller ha Jesus enn hva som helst, meg verden kan by i dag.»

"Jesus rir inn i Jerusalem"
Ettermiddagen langfredag fikk vi besøke forskjellig misjonærer, bl.a. Kristian Birkeland fra Bekkarfjord. Godt med litt Finnmarksblod i Sør-Amerika. Om kvelden fikk vi være med på påskemøte i kirken Mi Peru.

Flott å få en smak av Finnmark også denne påsken






mandag 26. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Rundtur til Titicacasjøen

Landsby i Andesfjellene
Etter noen flotte dager i Tacna, satte vi kursen opp i Andesfjellet tirsdag 11. april. Vi opplevde flott landskap og høye fjell.

Fra dagboka11.4: «Turen til Puno gikk veldig bra. Vi var framme kl.16.00 med avreise 09.00. Det var bratt stigning fra Tacna ved havet, og opp til 4592 meter over havet på det høyeste punktet vi så oppgitt. Det var fantastisk natur underveis. Først ørken i mil etter mil. Senere fjell i mange varianter og farger. Flott syn når vi så Puno og Titicacasjøen»
 
Puno og Titicacasjøen
Onsdag 12.4 startet vi med tur til sivøyene på Titicacasjøen. «Fint å se, men det var veldig tilrettelagt for turisme.» Etter ett par timer på Titicacasjøen, startet vi turen tilbake til Arequipa. Første stopp var byen Juliaca, før resten gikk nesten i ett, fem og en halv times kjøring.
 

Fra dagboka: «Peruanerne regner byen Moho på østsiden av Titicacasjøen som oppstarts sted for kirkens arbeid. Her kom misjonær Kjell Jahren og en annen misjonær. De hadde fått tips fra en utenlands misjonær om at det var en kristen peruaner i Moho som kanskje kunne være et utgangspunkt for et nytt misjonsarbeid. Den første de traff på ved ankomst Moho var nettopp denne kristne peruaneren. Siden ble Juliaca hovedsete for NLMs arbeid og enda i dag er det her det er flest kirker.»

Øyvind traff kjente i Juliaca






lørdag 24. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Palmehelg i Tacna


Fra misjonens ferieplass ved Stillehavet
Turen fortsatte palmelørdag. Vi fikk noen dager byen hvor Anne Grete og Bjørn Stenberg hadde sin tjeneste, og hvor Bjørn omkom på tragisk vis 1. juledag 1991.

Fra dagboka palmesøndag 9.4: «Turen til kysten gikk fint. Spesielt ørkenlandskap uten særlig vegetasjon… Ferden fortsatte til Mejia hvor den Peruanske kirka har en leirplass og NLM en nydelig ferieplass. Turen fortsatte i noen timer til kystbyen Tacna, hvor vi møtte Alice Krogseter og tre ungdommer. De var i ferd med å avslutte en ungdomskveld.» I Tacna fikk vi bo hos Alice og Wilber Aragon.
 
Palmesøndagsmøte i Tacna
Søndagen startet med møte i den ene av de to kirkene i byen tilsluttet vår samarbeidskirke. Det var pastor Ricardo som talte, med tekst fra Matt 11,28-30 og Åp 3,20. Til slutt var det intervju med Fausta, som hadde vært på stranden den dagen Bjørn omkom. «Før møtet hadde hun vært på besøk hos sønnen i fengselet i Tacna. Han sonet en dom på 30 år. Han hadde sonet 5 av dem nå.»

«Pastor Ricardo ble født i Cusco. Han ble kristen som 32 åring og fikk jobb i kirken som sjåfør. Senere har han vært evangelist og pastor i flere byer. Bjørn hadde spurt han flere ganger om å komme til Tacna, men han ville ikke. Da Bjørn omkom, ble det et kall for han, og han svarte ja til å reise til Tacna. Han er 65 år gammel.»
 
F.v. Fausta og barnebarn, pastor Ricardo, Øyvind, Ove og Sigmund
Etter møtet var det middag sammen med den andre menigheten i byen, før vi reiste til stranda for å se stedet Bjørn omkom. Dette er omtalt i egen artikkel.

Bjørn Stenbergs historie

Mandag 10.4 hadde vi en tur over grensa til Chile, til byen Arica. Vel heime igjen spiste vi middag sammen med familien Aragon på en restaurant utenfor byen. Vi var også og så på ei berømt hengebru. Vel heime igjen fortalte Wilber fra sin historie: 
 
Alise, Wilber og barna

«Han hadde en far som var Chechua og ei mor som tilhørte Aymara. Faren døde tidlig og mora giftet seg på ny. Mora hadde til sammen åtte barn. Stefaren ble en kristen like før han døde, og nå har også mora tatt imot Jesus. Wilber opplevde diskriminering som barn, noe som førte til mye sinne. Han sympatiserte med den kommunistiske geriljaen «Lysende sti». Han ble en kristen i Arequipa da han var 28 år gammel. Han og Alise ble kjærester for ti år siden og giftet seg for sju år siden.» De hadde på dette tidspunkt to barn og ventet nummer tre.

Fra Arica i Chile







torsdag 22. mars 2018

Påske i Peru 2017 – Ankomst Arequipa

Fra Lima sentrum
Påsken 2017 fikk jeg være med på en flott tur til Peru. Her fikk jeg oppleve både et flott land, spennende folk og interessant misjonsarbeid. Denne påsken vil jeg ta fram noen glimt fra turen på bloggen min.

Turen startet natt til torsdag 6.4 før palmehelga. Reisefølge var Sigmund Stenberg og Øyvind Rott. Sigmund og jeg reise via Stavanger og København til Amsterdam, hvor vi møtte Øyvind som kom fra Trøndelag. Fra flyplassen i Amsterdam har jeg notert følgende i dagboka:
 
På vei ned til Lima
«I ombordstigningskøen til flyet til Lima kom vi i prat med tre godt voksne nordmenn som arbeidet med fredning og vern av gamle kirker. De hadde bl.a. arbeidet for riksantikvaren. Når de hørte at vi var misjonær og predikant, ble de nesten himmelfalne. Slik folk hadde de visst aldri truffet før. En av dem sa at han hadde truffet en predikant før i sitt liv, det var på et hotell i Molde for 40 år siden. Men han så helt annerledes ut enn hva vi gjorde!»
 
Utsnitt av katedralen i Lima
Flyturen til Lima tok vel 12 timer, og alt gikk bra. Vi overnattet på hotell i Lima. «Lavest nattetemperatur i Lima var 21 grader. Lima har over 10 mill innbyggere, en enorm by». Dagboka fredag 7.4: «Etter frokost hadde vi en sightseeing i Lima med taxi. Vi så bl.a. hovedplazaen med parlamentet, presidentpalasset og den katolske hovedkatedralen». Deretter bar det til flyplassen og fly videre til Arequipa. 31 grader i Lima denne dagen.
 

Vel framme i Arequipa fikk vi leid oss bil «og kjørte til Ragnhild og Tore Bjørsvik hvor vi skulle få bo mens vi var i Arequipa… Vi hadde en trivelig og rolig kveld hos Bjørsviks, med god mat og drøs.»

Ankomst Arequipa










fredag 2. mars 2018

J. F. Løvgren – forfatter og forkynner


J. F. Løvgren (foto Dagen 05.11.1994)

J. F. Løvgren var forkynner i Frikirken gjennom et langt liv. Mest kjent er han imidlertid for sitt forfatterskap. Han er blitt kalt vekkelsens forfatter.

Løvgren bodde mesteparten av sitt liv i Larvik, med unntak av noen år i Moss. Han startet sitt forfatterskap først etter at han var blitt 50 år gammel.

Røtter fra Sverige
Ludvig Adolfson Løfgren ble født 26. mai 1853 på Torsö i Sverige. Torsö er ei øy sørøst i Vänern, i Skarborgs län, ikke langt fra byen Mariestad. Vel 20 år gammel var han på jakt etter arbeid, og bestemte seg for å prøve lykken i Norge. 4. mai 1875 ble han registrert som innvandrer i Drammen. Han var da glassarbeider av yrke, var ungkar og fikk arbeid på Nøstodden glassverk på Åskollen like sør for Drammen sentrum.

Ludvig hadde med seg en attest fra presten Anders Kjellèn (1819-1889). I denne skriver Kjellèn at Ludvig er «til ekteskap ledig». Videre gir han Ludvig denne attesten: «Fri adgang til nattverd og upåklagelig vandel.»

Torsö kirke (foto Svenska Kyrkan) 

Ludvig Løfgren ble ikke lenge i Drammen, for allerede under folketellingen i 1875, antakelig foretatt rundt årsskiftet 1875/76, hadde han flyttet til Flesland ved Bergen. Han var der registrert som «kostgjenger» hos den svenske glasspusteren Pontus Fridtjof Volfbrandt fra Fossem i Sverige. Kostgjenger betyr at han fikk mat hos Volfbrandt, men at han ikke hadde bostedsadresse der. Mye tyder på at han gikk i lære for å bli glasspuster.

Ludvig hadde antakelig en kjæreste heime på Torsö, for ikke lenge etter oppholdet i Norge blir han gift med Mathilde fra Skarborgs län. Mathilde og Ludvig fikk sin førstefødte, Gustaf Adolf, i 1879. Familien var da bosatt i Finland. Fire år senere, 26. juni 1883, får de barn nummer to. Han fikk navnet Johan Fillip, og ble født i Larvik. Her ble Ludvig boende resten av sitt liv.

J. F. Løvgren 
(foto: Omslag på boka Trange passasjer)

Oppvekst i Larvik
Mathilde og Ludvig fikk ei datter i 1888. Hun ble døpt Hanna Sofie i Larvik kirke. Ikke lenge etter dette ble Mathilde syk. Hun fikk tuberkulose («phtisis») og døde 3. februar 1891. Hun ble begravet fra Larvik kirke. Det gikk ikke lenge før Ludvig fant seg ny kone. Karoline Sofie Andreassen fra Tvetene i Brunlanes ved Larvik tilhørte frikirken. Når hun og Ludvig blir viet i Larvik kirke i 1893, sto de begge oppført som dissentere. Det betyr nok at også Ludvig og barna fra første ekteskap gikk inn i Frikirken i forkant av giftermålet. Sofie var to år eldre enn Ludvig, så de var henholdsvis 42 og 40 år da de ble viet.

17. desember fikk Sofie og Ludvig sitt eneste barn. Han fikk navnet Andreas. Ludvig var da glasspuster av yrke. Det ble da opplyst at Sofie og Ludvig var dissentere som ikke tilhørte noen ordnet menighet. De hadde antakelig tilknytning til Den evangelisk Lutherske Frimenighet i Brunlanes, for det var forstanderen her som hadde innberettet opplysningene om deres kirketilhørighet. Frimenigheten i Brunlanes ble stiftet i 1888 og ble etter hvert en del av Den evangelisk lutherske frikirke.

Omtale av J. F. Løvgren i boka 
Den evangelisk lutherske frikirke gjennom 75 år)

Glassverkarbeider og predikant
Da Johan Fillip var 18 år ble han frelst, og ble tatt opp som nattverdberettiget medlem i Larvik frimenighet. Han bodde heime hos faren og stemora fram til om lag 1904, og arbeidet på glassverket slik som faren. I 1904 hadde han funnet sin utkårede, Lovise Sørensen, som han giftet seg med. Lovise var født 13. november 1882 og var fra Larvik. Kanskje det var på denne tiden at han byttet ut f-en med en v i etternavnet. For fra denne tid skrev han Løvgren og ikke Løfgren.

Lovise og Johan Fillip flyttet til Moss i 1905, hvor han fikk arbeid på glassverket der. Han var først vanlig arbeider, men ble senere formann. Familien ble boende i Moss til 1916 da de flyttet tilbake til Larvik. Her fikk han på nytt arbeid på glassverket. Ikke lenge etter at de kom tilbake til Larvik, ble han skadet i ei ulykke og måtte slutte i jobben. Han fikk da kall fra Østre presbyterium i Frikirken om å virke en måned som forkynner. Dette skulle bli hans livskall for resten av livet.

J. F. Løvgren var en familiemann, og hadde et godt og nært forhold til sine barn. Det første barnet ble født 27. mai 1905 og fikk navnet Filip, deretter kom Ragnhild (1909), Margit (1911), Simon (1914) og til slutt tre barn til som jeg ikke har navnet på. Løvgren var på fritiden en meget flink møbelsnekker og laget også noen fioliner. En av dem skal være brukt av en fiolinist i Vestfold symfoniorkester.

Løvgren fikk om lag 40 år som forkynner og ungdomsarbeider i Frikirken. Han virket for det meste i Søndre presbyterium, men var også engasjert i Østre presbyterium og ett år i Bergen frikirke. Mest kjent ut over Frikirken ble han på grunn av sitt forfatterskap, som han debuterte med da han var 53 år gammel. Johan Fillip Løvgren døde tidlig på året i 1959. Han ble 75 år gammel.

Minneord i Dagen 7. mars 1959

Forkynneren
Forfatteren Alfred Hauge kjente godt J. F. Løvgren, fra sin tid som lærer på Frikirkens folkehøyskole i Stavern. I boka si «Ungdom» forteller han litt om møte med denne særmerkte forkynner. Han skriver at Løvgren var litt ustø i gangen, nærsynt og hørte dårlig. «Men slik ein talar! –og med slik biletskapande evne! Eg trur knapt eg har høyrt hans like slik.» Han kjempet og ba mye før talene, men når han kom på talerstolen trollbandt han forsamlingen, ifølge Hauge. Han var også «makelaus til å fortelja anekdoter. Ofte brukte han dei til å illustrera preikene sine.»

Hauge forteller videre at ikke alle i frikirkemiljøet i Brunlanes var like glad for Løvgrens forkynnelse. Han hadde skarp tunge og brukte ofte humor i talene sine. Det var ikke alltid like akseptert på den tiden.

Fra Stavanger Aftenblad 22. juli 1950

I jubileumsskriftet utgitt i forbindelse med Fredtun folkehøyskole sitt 75 års jubileum, forteller en tidligere elev fra et møte han var på, mens han var elev. Det var J. F. Løvgren som var forkynner på ei møteuke på Stavern bedehus. Per W. Larsen forteller:

«Fredtun-flokken dro i flokk og følge for å høre på denne «raringen». Jeg hadde sant og si fått nok av kristelige møter for en stund, og levde i en slags ingenmannsland. Likevel havnet jeg på Fredtun. Denne kvelden hadde jeg kommet meg temmelig langt frem i bedehuset sammen med kamerater. Løvgrens tekst var «Som Noas dager var, således skal menneskesønnens komme være… en blir tatt med og en blir latt tilbake.» (Mat 24,37.42) Dramatikken i talen var som vanlig når Løvgren talte, i «høy gir». Og han hadde ingen vansker med å få unge mennesker til å høre. Han praktiserte «communication» før ordet ble brukt på norsk…» Møtet endte med at Larsen ble frelst.

J. F. Løvgrens samlede verker (eget foto)

Forfatteren
Løvgren sin første bok ble utgitt i 1936. Den hadde tittelen «Mennesker omkring et glassverk». Som tittelen tilsier, hentet Løvgren mye av stoffet til både denne boka og senere bøker fra sine nære omgivelser. Løvgren skriver veldig godt. Det er ikke lett å legge boka bort før den er ferdig lest. I tillegg får du mange tankevekkere ved å lese hans bøker.

I bøkene hans merker vi vekkelsens klare tone. Han er opptatt av at folk må våkne opp, både fra syndeliv og fariseisme. Forventningen om Jesu snarlige gjenkomst er også et tydelig trekk. To av bøkene handler nettopp om når Jesus kommer igjen. Den mest kjente av disse er «Våre lamper slokner», som kom ut i 1942. Denne boka er kommet ut i mange opplag og er lest av titusener.

Forkynneren Løvgren preger bøkene hans. Bøkene er skrevet for å vekke og for å formidle evangeliet. Han bruker humor, men kan også være skarp og avslørende. Han tar opp emner som fosterdrap, utroskap, familieplanlegging og ulike former for åndelig lederskap. Som glassverket preget miljøet i flere av bøkene, gjorde livet i menigheter han besøkte det samme. Dette var noe han fikk kritikk for hos noen, som mente å kjenne igjen hendelser i bøkene hans fra tilsvarende hendelser fra virkeligheten i ulike frikirkemenigheter.

Et særpreg ved Løvgrens forfatterskap er hans evne til å spissformulere seg. Ved gjennomlesning av bøkene hans, har notert meg ei lang liste med slike sitater. Her er noen eksempler, som også er aktuelle i dag:

I sitt jag etter å vinne massene for Guds rike, hadde visst de åndelige lederne glemt at jo mer de spedde opp evangeliet med menneskelige tilsetninger, jo mindre kraft til frelse var det.

Forkynneren var ingen begavelse. Han var bare en ledning mellom Gud og folket.

I det åndelige fødselsøyeblikket var hun blitt galt født. Hun ble født til trell og ikke til barn.

Hun talte ikke overdrevet mye til ham om Gud, men hun talte mye om ham til Gud.

Jeg har begynt å virke igjen. Men nå har jeg lagt mine sirkuskunster vekk, og lar evangeliet virke med sin egen makt.

De levde som egenrettferdige, men trodde som fortapte syndere.

Om den veldrevne organisasjon hadde bragt kirkene noen særlig velsignelse var uvisst. Helst var det vel så at Gud velsignet arbeidet på tross av det larmende maskineri.

Jeg vil varmt anbefale Løvgrens romaner. Det ble 11 av dem til slutt. I tillegg skrev han ei bok med fortellinger for voksne og ei barnebok. Her er en oversikt over bøkene, med utgivelsesår i parentes:

Mennesker omkring et glassverk (1936)
Døden i gryten (1937)
Ulmende glør (1938)
Trange passasjer (1939)
Våre Lamper slukner (1942)
Tre verdener (1945)
Filistrene er over deg (1946)
Bråtebrann (1947)
Syndens natt (1948)
Ferjestedet (1950)
Thor og noen flere (1950)
Under bann (1953)
De hører hans røst (1956)


Fra Dagen 1. oktober 1926


(Artikkelen er oppdatert og utvidet fra tidligere publisert artikkel på bloggen min)









torsdag 1. mars 2018

Fra Sandvik til Madagaskar


Kvinnelige misjonærer på Madagaskar 1930.
Muligens Bertha Rorstad framme nr.2 f.v.

Bertha Rorstad hadde ei mor som vokste opp på garden Sandvik i Tysvær. Faren var pastor i Amerika. Bertha var misjonær på Madagaskar i over 30 år.

På garden Sandvik i Tysvær, ble Erik Endresen Sandvik tidlig med i den haugianske vekkelsen. Han var en av lederne blant haugianerne i bygda. Sønnen John Eriksen Sandvik, min tippoldefar, overtok garden på Sandvik da faren døde i 1862. John var også aktivt med i haugianerflokken. Han hadde en stor stein på garden, som han brukte å gå til for å ha sine bønnestunder. Det fortelles at det var dype furer i bakken etter knærne hans, ved denne steinen.

John ble gift med Tøri Sjursdatter fra nabogarden Susort. De fikk fem barn. Erik, født 1852, Torborg (f.1855), Oline (f.1857), mi oldemor Johanne (f.1860) og en dødfødt gutt (f.1862). 1862 ble et vondt år på Sandvik. Som nevnt døde gamlefar Erik dette året, det var i mai. I januar fødte Tøri en gutt som var død i fødselen. Denne fødselen var så hard, at Tøri døde av komplikasjonene, like før jul. Da ble John enkemann, med ansvaret for fire små barn. Han levde alene i ni år, men i 1871 giftet han seg på nytt med Inger Johanne Jakobsdatter fra Venja på Sjernarøy. Hun var 22 år yngre enn John.

Med sin nye unge kone fikk John fem barn. Den yngste ble født det året John ble 63 år. John døde allerede i mai året etter og Inger Johanne satt igjen med fem små. Disse fem het Tyri (f.1872), Jakob (f.1875), Jørgine (f.1877), John (f.1880) og Oline (f.1884). Etter Johns død, ble garden på Sandvik delt mellom Johns datter Johanne og hennes mann Jørgen Larsen, og Johanne sitt søskenbarn Jacob Eriksen Hesthammer. Inger Johanne og barna fortsatte å bo hos stedatteren Johanne og hennes mann Jørgen på Sandvik.

Bertha Rorstad

Johns eldste sønn, Erik, emigrerte til Amerika allerede i 1883, som 20-åring. Her arbeidet han først som snekker, men ble senere en kjent norskamerikansk prest. I 1896 kom han på besøk til familien i Norge. Her ble han gift i Tysvær kirke med Elisabeth Årvik, som også var heime fra Amerika på besøk. Elisabeth og Erik reiste tilbake til Amerika i 1897, og da hadde Erik med seg tre av sine halvsøsken, Tyri, Jørgine og John. Den siste av halvsøstrene, Oline, kom etter i 1903.

Dermed hadde Inger Johanne kun sønnen Jacob igjen i Norge. Han ble gift til Kvinnesland og ble gardbruker der. Inger Johanne døde på Sandvik i 1911. To stedøtre var også igjen i Norge, Johanne som drev Sandvik og Torborg som ble gift med notbas Jakob Svendsen Skaar i Kopervik. Den siste av stedøtrene, Oline, ble ifølge Erik Bakkevik gift med Andreas Stølen fra Nord-Stokka. Jeg vet ikke noe mer om dem.

Prestedatter i Minnesota
Ei av jentene fra Sandvik som emigrerte til Amerika i 1897 var Jørgine. Hun var 20 år da hun reiste fra gamlelandet. I Amerika traff hun en utvandret Sunnmøring i det haugianske miljøet i Minnesota. Den utkårede het Thomas Rørstad og var opprinnelig fra Hjørundfjord på Sunnmøre. I Amerika tok familien Rorstad som etternavn. Thomas var prest i Den Evangelisk Lutherske Kirke i Milan, Minnesota.

Gravstein for Jørgine Johnsdatter Sandvik Rorstad

Jørgine og Thomas fikk fem barn. Den eldste ble født 26. mars i 1903, hun fikk navnet Bertha og er hovedpersonen i denne artikkelen. Den neste ble også ei jente, Inger Judith født i 1904 og ble gift med Stanly Randolf Anderson. Nummer tre het Tora og ble gift med en Backer. Nummer fire var også jente, Ruth, gift med Kendall S. Pannypacker. Nummer fem ble en gutt født 17. februar 1909, og fikk navnet Alf Johan. Han bodde i King County i Washington.

Bertha valgte å utdanne seg som lærer. På lærerskolen var hun aktivt med i det kristne arbeidet. I avisen «The Concordian» 1. desember 1922 var det listet opp mange ulike studentorganisasjoner ved lærerskolen. Bertha er der nevnt som sekretær i kvinnenes andaktsgruppe, «Women's Devotional: (Ladies' Hall)»



Lang tjeneste på Madagaskar
Bertha hadde nok kjent på et misjonærkall, for i 1930 var hun på plass på Madagaskar som misjonær for Den Evangelisk Lutherske Kirke i Amerika. Her fikk hun sin tjeneste blant annet på skolen og internatet for misjonærbarna. Hun ble på Madagaskar fram til ca. 1945 og ble etter det en periode i Amerika, før hun reiste tilbake til Madagaskar for nye år der. Hun avsluttet sin tjeneste i Afrika i 1969.

Fra skolen for misjonærbarna på Madagaskar.
Muligens Bertha Rorstad i misdten bak.

En av misjonærbarna som Bertha underviste var Conrad Braathen. Han har skrevet som sitt liv på Madagaskar i ei bok som ligger på internett. Boka heter «Beyond Madagaskar». Her skriver han blant annet at «å forlate barna er misjonærens Getsemane». De fleste misjonærbarna på den tid, bodde på internat. Det kunne gå måneder mellom hver gang de så sine foreldre.

Braathen skriver videre om husmoren på skolens internat, fru Thompson. Han skriver at fru Thompson var som ei fostermor for internatbarna. Hun gjorde hva hun kunne for å trøste de små, særlig i perioder når hjemlengselen var mest intens. Hun ble assistert av tre lærere, frøken Clara Dysland som var lærer for de minste og av Bertha Rorstad og Dora Gulbrandsson som underviste de eldste barna. Alle disse fire ble, ifølge Braathen, høyt respektert og elsket av barna. De hadde et oppriktig engasjement og var alltid opptatt av barnas beste.

Bertha Rorstads kollega Dora Gulbrandsson

Da Bertha var på ferie i Amerika etter andre verdenskrig, var hun antakelig rundt i menighetene i kirken og fortalte om misjonsarbeidet på Madagaskar. I avisen «The Mason City Globe-Gazette» 8. oktober 1948, er det gjengitt et utdrag av en tale av Bertha i Trinity Church. I følge avisen sa Bertha bl.a. at ingenting kan fortelle mer om det hedenske sinns håpløse mørke, enn det å være vitne til en hedensk begravelse. Man kan gjenkjenne den hedenske begravelse på støyen som følger med. Trommene slår uopphørlig og framfor alt de rolige monotone klappene. Det er hjerteskjærende å være vitne til dette, fra et folk uten håp.

Videre sa hun at det er veldig vanskelig å vinne en trollmann på Madagaskar for evangeliet. Trollmennene har en stor kraft. Det er bare når de gir fra seg alle trolldoms-rekvisittene sine, at misjonærene kan være sikre på at de virkelig har blitt kristne.

Skole- og internatbarna på Madagaskar. 
Muligens Bertha Rorstad bak til høyre

Norgesvenn
Bertha var flink til å holde kontakt med slektninger i Norge. Hun var flere ganger på besøk hos søskenbarn i Tysvær og halv-søskenbarn på Jørpeland. Bertha Rorvik døde i Amerika i juni 1977, 74 år gammel.

Hvis noen har flere opplysninger om Bertha og hennes familie, er jeg interessert i kontakt. (Mail: ove.sandvik@gmail.com)



Kilder:
Nils Dybdahl-Holte: Tysvær gard og ætt
Torbjørn Greipsland: Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer
Erik Bakkevig: Erik Eriksen Hesthammer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt (hefte og tavle)
Jørgen Johannes Landa: Misjonen for bygdene Etne, Tysvær, Forsand og Strand
Digitalarkivet.no
Nb.no
ELCA Archivesflickr.com
Diverse amerikanske nettsider